(Boka mi«Trompetkurs på Gammelhjemmet)

5.

Kirkemusikanten Fidel måtte ved hver ukentlige øvelse innrømme at han var mektig imponert over sine tilårskomne elever, samtidig som han innså betydningen av hva også andre musikksorter enn de rent kirkelige, hadde å bety for godt aldrende mennesker, livlige folk som innså at de mest sannsynlig var ved veis ende på dette livet.

Den noe pedantiske Fidel krevde lojalitet av hver eneste en, i det storslagne musikketablissementet på hele fjorten svært aktive beboere ved bygdas kommunale Gammelhjem. Han lot hver av dem få ukentlige lekser og krevde at disse ble tatt alvorlig før neste øvelse, der de måtte demonstrere resultatene av all lærdommen.

Før selve prøvene tok til, innførte han enkle gymnastiske forberedelser – både stående og sittende – til stor latter og glede for de aller fleste av gamlingene. Etter at de femten minutters musikkprøvene var over, ble det trangt om plassen ute på begge klosettene ute i gangen. Alle de åtte med påmonterte kateter ble bare sittende å puste ut mens pausene varte – samtidig som de så frem til kaffepausen ved tolvtiden – med en etterfølgende kvilestund oppe på rommene.

Som ivrig instruktør fikk han satt sammen ett helt særegent program, der alle fjorten medvirkende også hadde innøvd egne soloinnslag – om det var på trompeter, trekkspill, trommer, cymbaler, munnspill, torader, på kam eller på slurva spilte ingen rolle. Alle hadde sine oppdrag til frydefull glede.

Legebesøkene og alle ekstraordinære pleieforhold på rommene ble kraftig redusert, ensomme matinntak ble omgjort til felles måltider nede i spisesalen, kaffekosen ble hyggestunder nede i salongens djupe lenestoler og rommene oppe i andre og tredjeetasjene var bare steder for å sove i – samt plasser de trengte for å få tømt sine katater når det var aktuelt.

Alle pårørendes visitter etterlot følelser av at det var greit at de kom, men at det også var hyggelig når de omsider dro.

Det åndet en noe oppjaget, men allikevel frydefull atmosfære over hele gammelhjemmet, der hver bidige beboer var travelt opptatt med sine egne sysler, som forberedelser foran onsdagenes musikkøvelser nede i dagligstuen.

Det hendte det oppsto ganske kaotiske forhold ved Gammelhjemmet. Tradisjonen var at når hver og en av de atten pensjonærene hadde sine fødselsdager, da var det en selvfølge at alle de oppegående markerte disse dagene med bløtkake under kaffen nede i dagligstuen – likedan at de mest skrøpelige og sengeliggende av beboerne fikk servert av bløtkaken på rommet.

De nye og stadig voksende problemene fikk sin begynnelse, da gammeltrompetisten Rafael - som den aller første av de fjorten musikantene, antydet ovenfor musikkleder Fidel om det ikke var naturlig at denne sjuogåttiårsdagen hans som ensemblets faste trompetist, ble markert med ett musikkinnslag ved siden av denne tradisjonelle blautkaka med de sjuogåtti tente lysene.

Forespørslene økte proposjonalt med at de fjorten medmusikantene stadig ble mere krevende og i bedre helsemessig form etter som tiden gikk og geburtsdagene ble imøtesett med glede og forventning for å skulle bli feiret med musikantene i ”Tut og blæs”, som det storslagne foretaket ble kalt der oppe på Hjemmet.

Rafaeldagen skulle vise seg å bli husket som den reneste ”huskestua” og ble etterpå bekjentgjort både i og utenfor bygdesamfunnet, som litt av en begivenhet. Rafaels aller nærmeste, hadde som skikken var også invitert med seg andre slektninger og naboer bortover til Gammelhjemmet for feiringen av en av de siste fødselsdagene for den stadig skrøpelige Rafael.

Overraskelsen var enorm, da de ved ankomsten ble bedt om å finne seg hver sin pinnestol og plassere seg ute i gangen. Den hyperirriterte Bestyrerinnen beklaget at selve dagligstuen for lengst var fylt av fjorten gammelhjems-musikanter fra ensemblet Tut og Blæs.

Dirigent Fidel stilte også ved denne anledningen i den litt for velbrukte svartdressen sin, men hadde stivet seg opp med hvit skjorte og svart sløyfe. Han hadde på forhånd kommet til at det var naturlig med en presentasjon av hver enkelt medspiller - i aldersmessig rekkefølge med de eldste først. Det var derfor naturlig å starte informasjonen med nittiårige Jentoft på stortromme og med Cymbal som hans spesiale. Demonstrasjonen av stortromma skapte litt forvirring blant de besøkende ute i gangen, før de omsider forsto hva det var som egentlig foregikk av leven inne i storstua på gammelhjemmet.

De tre trompetistene Rafael, Klaus og Aksel tok seg god tid, inntil Fidel ble nødt til å sørge for å få dempet ned styrkeforholdet ved hjelp av deres sordiner – eller muter, som gamlingene selv påla organisten å kalle dem. Hornisten Rudolf på Tubaen holdt seg beskjedent bakerst i lokalet, mens begge fiolinistene Esekiel og Anna hadde forlangt å få sine plasser fremst i flokken – blant trekkspillerne Nikken og Konrad, de tre kvikke syttifemårige jentene Laura, Stine og Olivia på munnspill og de to modige karene Edvard og Oskar med sine litt beskjedne innslag på slurva. Den mest beskjedne, men sangglade og snart åttiårige Hulda ba innstendigst om bare å få være med i flokken, om de plutselig skulle komme til å få bruk for ett mer anonymt innslag.

Konferansier Fidels presentasjon med demonstrasjoner av de fjorten oppglødde medlemmene i ”Tut og Blæs” ensemblet viste seg å falle i god smak, særlig da Fidel i alt levenet fikk fortalt at han hadde fått med seg at skribenten for Bygdebladet bivånet det hele fra skyvedøra inn til peisestua.

Ei bløtkake ble for lite for den store forsamlingen, noe ett par av fødselsdags-barnet Rafaels tidligere naboer ordnet opp i – de klarte å skaffe både skuffkaker og hjemlagde rosinboller etter en radig utført hjemtur bortover til nabogården.

Musikkinnslagene ble en opplevelse for de medvirkende gamlingene og journalisten fra Bygdebladet syntes det hele var ”vemodig vakkert”. Det samme mente skokken av unger som hadde funnet seg plasser ved vinduene utenfor husveggene og oppe på den lange verandaen.

Gamle Rafaels store dag ble den første fødselsdagsfeiringen, i en rekke av fjorten andre musikanter på Gammelhjemmet.

Bygdepraten om Gammelhjemmets storslagne ”Tut og Blæs” ensemble, skapte liv og røre blant folk – også i nabobygda og blant Menighetsråd og Geistlige Høyheter i de nærmeste prestegjeldene.