(Fra boka mi «Trompetmusikk på Gammelhjemmet)

5.BRANNUTRYKKNING

Minstejenta Heidi var bare seks år - og kom i full fart springende oppover utgangstrappa og inn på kjøkkenet til Mor.

Hun ropte og skrek:

-Det kommer ei stor og rødfarget bil bortover veien og som uler og uler hele tiden -.

Mor fikk roet henne og ble med utenfor huset.

-Det er en brannbil og da brenner det en eller annen plassen her i nærheten – mente en også en like forskrekket Mor.

Hun fikk Heidi med seg inn i gangen, der Mor fikk på seg kåpen, før de to igjen sprang ut på gata og bortover dit den røde brannbilen hadde stoppet.

Brannsirenene var slått av - og ut fra de fire store bildørene hoppet det mange karer med rare klær og flotte hjelmer på hodet. Disse brannmennene hentet noen tjukke gummislanger fra bagasjerommet på bilen og tok ned ett par stiger fra biltaket, før de med stor fart, sprang bortover til et lite treskur som sto i fyr og flamme.

Der tok de hver sin vannslange og sprøytet mye vann mot flammene, helt til brannen var slukket. Og da vistes det at alle brannfolkene ble veldig glade.

Det ble også alle de voksne og de mange ungene, som sto og kikket på – de ropte hurra og syntes brannfolkene var både veldig modige og svært flinke, som hadde klart å slukke brannen så fort – og det bare ved hjelp av disse vannstrålene.

Dette var første gangen at Heidi hadde sett en brannbil, hørt lyden av de uhyggelige brannsirenene og sett folkene med de flotte hjelmene som sprang rundt om kring, for å klare å slukke flammene som steg til værs fra stedet der det fremdeles både røyk og var noen små flammer enkelte steder i brannruinene.

Da Far kom hjem fra arbeidet, fortalte han hvor viktige alle brannfolkene var – for brann kunne det bli over alt, hvis ikke folk var forsiktige med fyrstikkene sine.

Far visste om alt og fortalte også at brannmennene holdt til i en høy bygning inne i byen, der brannbilene alltid var klare til å kjøre ut, hvis de fikk beskjed om at det var oppstått brann ett eller sted.

Det var brannmenn på vakt både natt og dag i dette spesielle huset.

Lille, tøffe Heidi var sliten etter hendelsen og kom seg ganske tidlig til sengs.

Hun sovnet, men fikk ei urolig natt med både onde og gode drømmer, etter denne spesielle dagen med alle opplevelsene – der brannmennene hadde vært veldig spennende under brannopplevelsene for Heidi.

I drømmen – omtrent midt på natta, begynte plutselig en sirene å ule.

Hun våknet av levenet, oppe i ei seng i andre etasjen av Brannstasjonen, Hun visste på forhånd hva hun skulle gjøre – og at alt måtte skje veldig fort.

I drømmen var Heidi blitt en Brannmann - og nå var det altså blitt en drømmerlig brannutrykning.

Hun var kvikk og fikk på seg både brannuniformen, den store, flotte brannhjelmen, de digre gummistøvlene og de svære arbeidshanskene.

Etterpå skled hun ned denne svingstangen som var satt opp fra andre etasjen og ned i garasjen – der alle de røde brannbilene sto – klare for utkjøring til stedet der det brant.

Inne i bilen ble hun sittende ved siden av noen andre brannmenn, som var helt likedan kledd som henne. Med røde uniformer og flotte hjelmer.

De var veldig alvorlige.

Bilen de satt i kjørte veldig fort og ulte hele tiden med noen spesielle lyder, noe som Heidi forsto var for at de som var ute på gatene, i ett hvert fall skulle holde seg inne på fortauet – for at brannbilene skulle komme seg hurtigst mulig frem.

Den drømmende brannjenta, Heidi, kunne se at det røyk fra en plass langt borte på ei slette – og da brannbilen stoppet, brant det i gresset øverst på en liten bakketopp Gresslia.

Alle brannfolkene hoppet ut av den røde bilen, fikk vann i slangen og sprutet på gressbrannen med full styrke.

Heidi våknet fra drømmen, med at Mor klappet henne forsiktig på kinnet og sa:

-Du er no jenta i røyken du da, Heidi  -. I dag skal du få røkte pølser til middag, jenta mi -.

Det syntes Heidi var ett dårlig forslag.

Heidi sørget for at fyrstikkeskene hjemme i leiligheten fikk ett skikkelig hjemmested.