(Fra Eventyrboka mi»Småfolk i Drømmeland»)

10. FØRSTE SKOLEDAGEN.

Det var en gang for veldig lenge siden, da lille Ellen skulle begynne i første klasse på skolen.

Ellen bodde sammen med Mor og Far i ett høyt murhus – og som til og med lå i samme gaten der skolen holdt til.

Ellen grudde seg til den dagen da hun skulle møte ute på skoleplassen presis klokken halv ni på morgenen.

I fødselsdagsgave hadde hun fått en fin ryggsekk til å ha både skolesakene og matpakken sin i.

Den var lyse rød og hadde flere rom – og det luktet nytt av sekken syntes Ellen.

Av Mor og Far hadde hun også fått ett pennal, som inneholdt to blyanter, en fargestift og ett ganske stort viskelær.

De sto tidlig opp denne dagen. Frokosten smakte dårlig, for Ellen var litt redd for å skulle treffe så mange fremmede unger.

Hun var også veldig spent på hvordan læreren var.

Det viste seg at læreren var ei Frøken som het Berit. Hun kom ut på skoletrappa og ropte med høy stemme:

-Nå må alle dere nye barna komme hit til meg – jeg vil gjerne få hilse på dere en etter en –.

-Så synger vi Morgensangen vår – sa Frøken med myndig stemme.

La morgenstund kom til oss inn,

Gi fred i sjel og barnesinn

Og gi oss dagen lys og god,

til å få være snill og god.

Alle ungene måtte stille seg opp på en lang rekke – og med lua i handa.

Frøken Berit var bitte lita, hadde langt, grått hår som var festet i nakken med ei rød silkesløyfe.

-Fin lita Frøken – sa Ellen til seg selv.

Det ble både jenter og gutter i samme klassen – og jentene neiet dypt og guttene bukket også dypt. da de hilste på Frøken og sa navnet sitt klart og tydelig.

Da alt dette var gjort marsjerte de på to rekker inn til klasserommet.

Her fikk en etter en tildelt hver sin plass ved skolebenkene – pultene som Frøken kalte dem.

Mødrene og fedrene som fulgte barna sine på den første skoledagen, måtte stå oppreist helt bakerst i klasserommet.

-Velkommen til første skoledagen, alle sammen – sa Frøken Berit. –Og nå skal vil synge en sang -.

Og det gjorde de – både store og små – barn og voksne:

-Nå starter skoleda`n,

ja, nå starter skoleda`n

vær stille som mus -.

Det skal bli eventyr

om rev og om andre dyr

om folk og fe

ja, vent litt på det -.

Frøken sang veldig høyt, syntes Ellen – alt for høyt ifølge henne.

Men det sa hun ikke til mor og far før de kom hjem litt senere på dagen.

-Jeg vil bli Skolefrøken når jeg blir stor-, sa Ellen før hun krøp til sengs om kvelden.

Hun var litt sliten etter den rare dagen og falt fort i søvn, mens drømmene langsomt kom sigende gjennom luften og inn på soverommet, der sengen hennes hadde sin plass borte i den ene kroken like ved stuedøra.

Lille Skolefrøken Ellens drøm åpnet med at hun svevde bortover til skolegården.

Fra øverste trinnet på skoletrappa sang hun helt alene til alle skoleungene:

Kom alle sammen bli med

nå flyver vi sammen av sted -

til Eventyrland går vi ned -.

Med bok og med blyant

vi skriver i vei

mens nisser og stortroll

de heier på deg.

Og ungene var så glade over sangen at de ble med på siste biten:

Ja kom alle sammen bli med

nå flyver vi sammen av sted,

til ferden er slutt, det var det

for plutselig ramler vi ned.

Drømmefrøken Ellen sa til alle ungene:

-Nå skal vi lære oss bokstaven E –. Og slik ble det.

Hun tegnet en stor E på tavlen – og sa tydelig:

-Bokstaven E begynner også på ordene Ekorn og Elefant -,

og nå skal jeg trylle for dere : -

Så ropte drømmefrøken Ellen så høyt hun kunne:

-Du store, største dyr av alle

Kom frem – kom frem

jeg på deg kalle !

Ingen ting skjedde, og alle i drømmeklassen var veldig skuffet.

Så ropte frøken Ellen – og da enda høyere enn sist:

-Kom frem  -  Kom frem

 du skal få deg en klem !

Vi skal følge deg hjem. –

Og da gikk det ett stønn over hele drømmeklassen, for inn gjennom den både høyeste og bredeste av alle dørene på hele skolen, kom det stille og fredelig ruslende inn en diger Elefant – med svære føtter og en ekstra lang og tjukk snabel.

Med mørk stemme sa Elefanten:

-Ho, hiv og hei

det er bare meg

som vil hilse på deg.

Hei på deg og dere

nå kommer det ikke flere !

Med den lange snabelen sin, tok den ett godt tak rundt Drømmefrøken Ellen, mens alle skoleungene ropte høyt av fryd og glede:

Kjære store dyr med Snabel

kan du lage litt rabalder,

kan du synge, le og prompe

som oss andre med vår rompe.

Frøken Ellen ba alle drømmebarna være stille, for nå ville hun gjerne at Elefanten både skulle synge og danse for dem.

-Klasserommet er for lite – mente den lille gutten, Ola, som satt på den første benken, på pulten ved siden av bestekameraten Leif.

Det ble helt stille i rommet da Elefanten satte seg ned på baken – før han satte snabelen rett til værs og sang med litt brumlende stemme:

Jeg er bare Elefant

ingen redde, ikke sant,

la oss synge – trampe  - gå

helt til at jeg sier STÅ.

Og alle ungene begynte å marsjere på en rekke.

Først gikk Drømmefrøken Ellen – og sistemann av dem alle var Ola som slo på ett lokk, slik at de kunne holde takten.

Elefanten svingte med den lange snabelen sin, samtidig som han sang i vilden sky:

Syng, syng, syng og vær glad

syng med den snabel`n du har

Syng, syng, syng og vær rar

om Ellen kan være for snar.

Bli med på sangen

ta smilet ditt frem

syng til du kommer deg hjem.

Syng til du våkner

fra drømmen igjen

gi mamma og pappa en klem.

Men nå var Elefanten blitt sulten og ville ha mat, derfor syntes alle ungene i klassen at de ville gi dyret sin egen matpakke som de hadde med hjemmefra.

Drømmefrøken dro ut på lærerværelset og hentet ei stor bøtte med ekstra kalt vann – og etterpå samlet hun inn alle matpakkene,

Disse ble pent lagt i en stor haug midt på gulvet, før de ropte:

Nå er det mat å få

nå er det mat å få

ta med deg

munnen og Snabel`n.

Men Elefanten viste seg å være en bortskjemt kar: Ikke ville den ha brødskive med brun ost – heller ikke skiver med spekepøsle – og slettes ikke med kaviar.

Men noen skiver hjembaktbrød med leverpostei det ville den gjerne bli servert.

I ett hvert fall når de var pyntet med grønn agurk.

Mellom hver brødskive brukte den snabelen og drakk vann fra bøtta.

Da den var mett og fornøyd trakk den mye vann inn i snabelen – før den sprutet alt sammen ut gjennom det åpne skolevinduet.

Men akkurat det syntes ikke Drømmefrøken Ellen var så lurt gjort av Elefanten, for da kunne jo folk nede på gaten bli søkkbløte – og tro at det var begynt å regne.

Da Ellen sa dette inn i det ene av Elefantens digre og flagrende ører, tok han med snabelen forsiktig tak rundt henne, med den lange snabelen sin.

Så trakk han pusten og blåste den drømmende Frøken Ellen ut i lufta, slik at hun etter en kort flygetur havnet på andre siden av skolegaten – og tilbake til den lille, hvite barnesengen sin oppe i soverommet.

Skoledagen etterpå ble som en lek for Ellen – hun ble ei glad skolejente – som syntes at Elefanter var noen fine dyr.