Både under og etter krigen var det hos de aller fleste stor matnød i hjemmene og det som trengtes aller mest ble innkjøpt på verdifulle og ettertraktede rasjoneringskort. I de tider fantes det hverken kjøleskap eller frysebokser, slik at det lille som fantes av matvarer som trengtes til oppbevaring, fikk plass i ei matbod eller kanskje ei vedbod nede i kjelleren.
Hvis nøden var stor, hendte det at fremmede folk tok seg til rette med å bryte seg inn i en eller annen fremmede kjelleren og om de var heldige fikk de med seg ett eller annet spiselige – til stor sorg for den stakkars familien som lå og sov, mens tyveritoktet foregikk der nede i undergrunnen.
Det var på en tidlig søndagsmorgen at Terjes far Gunnerius kom opp fra kjellerbua med beskjed om at ei dør der nede i kjelleretasjen var brutt opp og at tyvene hadde fått med seg ei fin hollandsk leirkrukke, fylt med moderens syltede tyttebær og til og med iblandet flerfoldige eplebiter.
Den detektivinteresserte fader Gunnerius, hadde allerede forhørt seg hos nabo Husby nede i andre etasjen, som kunne fortelle at han ved innhalleringen av noe tobakksrøyk i stuavinduet mot gata, hadde fått med seg hvem innbruddstyven var.
Gunnerius spekulerte en dag eller to, før han rådførte seg med kona Helga og bestemte seg for å ta seg en hemmeligholdt inspeksjonsrunde nede i Svart-Lamostrøket. Han hadde jo fått kjennskap til hvem kjeltringen var, men syntes det var kjekt også å ha litt mer kjennskap til hvordan det egentlig var å bo der nede i det fattigslige strøket.
Etter å ha ruslet litt rundt, fant han frem til den lille rønna borte i Arbeidergata. Bakom det høye plankegjerdet, var det en diger bastard som bjeffet høyt og iltert da han åpnet portdøra. Noen småunger lekte nede i gjørma og etter som ytterdøra sto på vidt gap, tok Gunnerius sjanser og gikk rett inn på kjøkkenet til ekteparet som satt i benken borte i kroken med ei flaske sprit og ett par kopper oppe på det rotete matbordet.
Han presenterte seg, før han lett irritert spurte gubben om hvor han hadde vært natta før. Det hele endte med fyllevrøvl, helt til Gunnerius fikk øye på den fine hollandske leirkrukka som hadde fått sin plass oppe på ei hylle over svartovnen.
Det ble stille på de to borte på benken, samtidig som noen av de største i ungeflokken fra gårdsplassen var kommet inn. De forsto godt hva det var som hadde skjedd og gråt inderlig, selv om den halvfulle mora forsøkte å trøste.
Gunnerius forsto godt både nøden og all elendigheten som var innom de fire husveggene - han klappet ett par av ungene på kinnet, mens han prøvde å trøste de aller minste med noen godord.
Han var rask med å komme seg ut på gårdsplassen:
-Behold både leirkrukka og tyttebærsyltetøyet – men no må du for ettertida hold dæ på matta -.
Det var blitt stille og fredelig i huset da han gikk derfra.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar