Come va Maestro del 1
Ingen skal beskylde skribenten av disse linjer for at han ikke i lang tid i forveien - og meget nøye sammen med sin kone - vurderte om det var rett og riktig å bli italiener i en såpass voksen alder. Noen frarådingsfremstøt - generelt fra velmenende gode norske forståsegpåere, ble etter vår mening og ganske tidlig i prosessen gjort til skamme.Ingen skal beskylde skribenten av disse linjer for at han ikke i lang tid i forveien - og meget nøye sammen med sin kone - vurderte om det var rett og riktig å bli italiener i en såpass voksen alder. Noen frarådingsfremstøt - generelt fra velmenende gode norske forståsegpåere, ble etter vår mening og ganske tidlig i prosessen gjort til skamme.
Den lille biltilhengeren, påskrudd selvkonstruerte, solide karmer og fylt med adskillige mengder av notemateriale, noen klesplagg og ett meget pent innrammet familiebilde, ble tilpasset som et fyrrig akkompagnement bak den japanske, alt for blå Micraen - nedover de trehundrede norske milene, på de mellom-europeiske Autostradaene, mot Middelhavets varme kyststriper.
Etter at jeg som trønder, senere i en lang rekke år, har bebodd den sørligste av de norske landsdeler som en kirkens orgelmusikant og korleder, var jeg faktisk kommet i min egen delvis aksepterte livssituasjon - at jeg med mine aner i så måte, led av stor taletrengthet.
Men du verden!
Allerede etter få dager som trondhjemsk innvandrer til Italia, fikk jeg snart erfare at italieneren har sine store likheter med snakkesalige opplevelser fra gamle Hjortenrevyer der ute i Ilaparken i Trondhjem - slik som det opplevdes under forestillingen "Det ryr tu a Lava".
En italieners innlevelse i sitt eget språk, blir den rene Presto-musiseringen, sammenliknet med de mere Largo-pregede ordleggelsene fra en kordirigent - opprinnelig fra spesielle Lademoen og Lilleby i byen ved Nidelven.
Denne skribenten er glad for at hans nåværende kone harf latt seg kursere ut i det italienske språket. For hans egen del, må den språklige kommunikasjonen til å begynne med skje på et mere bekvemt og begrenset trønderitaliensk ordforråd.
Aller først trenger nok musikanten adskillig tid til nødvendige timer til leksjoner i tangentbehandling på Katedralens orgel i Santa Maria Assunta - beliggende på Stortorget i byen Arrone - ikke lange biten fra Den Evige Staden, Roma.
Og middelalderbyen Arrone der vi har fått vårt hjem, ligger i regionen Umbria - som har fått betegnelsen" Italias grønne hjerte".
Som ved de fleste landsdeler av Italia, er vi omgitt av ett svært vakkert landskap - med bugnende vingårder og massevis av sølvgråe olivenlunder, grønne åser og daler, kilder med rent og friskt vann og med den vakre, smale elven Nera, som renner stille nedover Valnerinadalen - kjent for sin storslagne ørretbestand.
Alt er en oase av fred og stillhet - her i hjertet av Italia, selv om det er bare få minutters kjøring fra Autostradaen, som forbinder storbyene Firenze og Roma.
Denne kirkemusikerstillingen - jeg tituleres som Maestro - ved Katedralen her i Arrone, er tilegnet meg ved hjelp av kolleger ved selveste Vatikanet - kontakter fra de fem årene jeg fordrev tiden med å "eksportere" norske korsangere tikl oppdrag i Peterskirken og ute på Petersplassen.(At jeg her i parantes nevner mitt organistvikariat i selveste Peterskirken i 1987, skyldes bare min sedvanlige beskjedenhet - det samme gjelder mine 6 audienser og samtaler med Pave Johannes Paul - han den Andre).
"Min" Katedral i Arrone er et meget vakkert Gudshus fra det 12.århundrede, velkjent for sine Fresker som dekker alle av kirkens vegger.
Kirken har ett utmerket orgel for mitt daglige bruk: Ved Messer hver kveld klokken atten, ved søndagenes storslagne Høymesser klokkene elleve og de like overfylte Vespergudstjenestene på søndagskveldene.
Det er ikke vanlig å kunne få påbegynne noe Preludium til presis tid ved Messens start, for Geistlighetenes inngangsprosesjoner starter ikke før alle har funnet sine plasser i kirkerommet og kirketjeneren omsider har fått lukket inngangsporten.
En av den nyansatte Kantorens største gleder, er at han også er blitt en lykkelig Maestro for Katedralens Kantori med hele 4o korister - unge og sangglade italienere, som ganske raskt ble invitert til å synge ved en Høymesse i Peterskirken.
Boforholdene for oss nordboere er storslagne, i det over tolvhundrede års forunderlige husværet. På avstand ser landsbyen ut som en pyramideliknende topp, med tett bebyggelse, gatepartier med bare tre til fire meters bredde, som slynger seg fra nederste husrekke ved det lille torget med selve Katedralen - og oppover til Borgen, med den storslagne utsikten mot Apostelen Paters adkomstvei til Roma i østlig retning.
Ikke langt unna - mot nord-øst, ligger Assisi - hjembyen til selveste Franz.
Her i landsbyen Arrone skal vi bo blant uimotståelige, pittoreske steinhus fra det tolvte århundre - som finnes i alle fasonger, tett i tett med skoddeklette små og store vinduer, med smug og porter langs de trange gatene - enkelte av dem med trappetrinn, beplantet med blomster, pinjer og cypresser - og med en og annen palme og storvokst kaktus i dette eldgamle landsbystrøket.
Ti meter fra vår egen altan med solid smijernsgelender, kan vi se bort til vår gode venn Fabio Ciofinis bolig - konsertorganisten som jevnlig også reiser til Norge for å konsertere både i Oslo, Bergen og Nidaros Domkirke. Fabios musikkrom er ikke lenger unna vår bolig enn at vi kan høre vakker musikk fra hans cembalo eller orgel.
Det er ikke bare denne skriblende organisten, som har funnet seg til rette og blitt i funksjon på tangentene, med toner av de gamle italienske komponistene Pachelbel og
Frescobaldi, for også min kone er allerede i full gang med syingen av den første i bestillingen av mange Telemarksbunader.
Som innvandrere fra fjellandet Norge og hit til Italia, er vi tatt imot av glade og impulsive italienere - og vi har fått mange venner.
Etter alle disse begivenhetsrike årene som kirke-musiker oppi "blavåttlandet" Norge, føler jeg at den noe tilårskomne orgelspilleren og kordirigenten kan finne arbeidsglede nede i Italien.
Skulle noen av ren nysgjerrighet finne på å spørre musikanten, om han tilfeldigvis kunne tenkt seg ett eller annet spesielle oppdraget på sine gamle dager - da ville svaret ha vært:
En kirkemusikerstilling ved Fødselskirken i Betlehem, eller en kordirigentjobb for Berlevåg Mannskor - langt der oppe i det nordligste Norge.
Arrivederci!
Come va Maestro del 2
En sval morgenstund, lett mediterende over ett glass is-te ved et solparasoll-beskyttet cafèbord rett over den den grå steinkirken, gir epistelforfatteren av disse ganske nylig påbegynte brevene, anledning til å minne seg selv om forglemmelsen av ikke for lengst - og helst allerede i begynnelsen, ikke å ha gitt den ærede leser litt innblikk i sitt eget førstebekjentskap med sine italienske medtrafikanter, i de lange nedoverbakkene fra grenseovergangen fra Brennerpasset lengst nord i Italia og videre langs Autostradaen helt ned til det midterste av landet som det går an å komme - frem til vårt bosted i Arrone - det mest sentrale punkt både i nord-syd og øst-vestlig rettning.
Alt i de første litt bratte nedoverhellingene på de firefeldts Autostradaene, forsto føreren av den norskregistrerte Micraen at den ufyselige store farten på disse firehjulede kjøretøyene, ikke kunne skyldes annet enn de milelange nedbakkene.
Slike ekstrahellinger på veiene kan jo være gode å ha - som ett tillegg til den allerede nedtrykte gasspedalen - når fartsgrensen er et opphevet fenomen ifølge de mangfoldige veiskiltene.
Med en påmontert biltilhenger var det selvsagt bare å holde seg i kjørefeltet sammen med alle trailerne - altså nærmest mulig den trygge veiskulderen - parallelt med de vakre, grønne og skogbevokste veigrøftene.
På Autostradaens kjørefelt lengst til venstre, hadde Micraføreren lite å få øye på. Til det var bilistenes fart for stor. Men fra passasjersetet ble det stadig antydet at det for sjåførens ve og vel kanskje burde vurderes bruk av hørselvern - men ikke ett ord om hvilket av hans to medfødte ører som under den lange og bråkede kjøreturen led de sterkeste belastningene.
Poslettas grøderike arealer gir øyet hvile, med sine mengder av rismarker, alle sorter grønnsaker, druefelt og fruktdyrking over store arealer.
Verdenstenoren Pavarottis fødeby Modena passeres og gir muligheter for både fylling av nødvendig bensin og beskjedent spørre om Pavarottifamiliens hus i den store byen. Bensinforhandleren hadde aldri hørt om noen italiensk sanger ved dette navnet, men var en dyktig salgsmann av Pizza og Cappuccino fra den meget allsidige cafèdisken - der alle hyllene var fylt av alle sorter flasker med lystige drikkevarer.
Vi fant det riktig å tilbringe noe av den tre timers alt for lange Siestaen her i utkanten av Pavarottis Modena. Det bugnet av oliventrær og druer over alt hvor vi sto og vendte oss - også aprikoser. Selveste fikentreet nærmet seg modenheten i den enorme varmen som det er i Italia på den tiden av året, der italienerne søker muligheten for kjøligere stunder i skyggen inne i bysentrene - blant de trange gatenes mangfoldige kroer og kafèer, med kjølig drikke for enhver smak.
Ingen plages av søvnløshet i gode, italienske jernsenger, bak skoddebelagte vinduer i de svale, mørke nettenes nødvendige bilstopp, før turen blir lagt over de Toscanske Apeninnenes overdådighet av skjønnhetsinntrykk og frem til selveste Firenze - storbyen med sine verdensberømte kunstsamlinger.
Også her i denne travle byen, er italienerne ved sin bilkjøring, like impulsivt innarbeidet i både sjel og legeme som ellers i Italia - i stortrafikerte gater og fullsatte torg, hvor det ropes, kjeftes og brukes bilhorn - fabrikkmontert i alle tonearter og styrkeforhold - og hvor det kollideres og lages bulker i alle størrelser over en lav sko. Eller kanskje bedre fortalt: Over punkterte dekk, lynende blikk og sinte rop fra rasende italienske bilister.
Micraføreren og hans hustru kom seg ikke fra Firenze, før de åpent og utvetydig hadde tatt seg en helt nødvendig hvilende stund, får å få dempet ned alle lydeffektene fra alle de italienske fartssynderne.
I denne høyst nødvendige og avslappende ialienske pausen, ble det full enighet om å kjøre inn i reisemålsfylket Umbria, men uten å skulle være nødt til å legge turen innom storbyen Perugia - med alt det som også der kunne bli av knyttnevegestikulering fra bilførende sydeuropeiske trafikanter - uharmonisk akkompagnert til hornmusikk fra overivrige italienske messingblåsere - gjerne fullstendig taktløst fremført - og ved hjelp av gjentagende, solide knyttneveslag mot bilrattenes aller mest sentrale midtpunkt.
Det ble muligens synet av de mange spaserende Nonner og Munker - lykkelige på vei til Høytidsdagens Messer - som gjorde de italienske trafikantene til noen fremdeles rastløse, men godt kamuflerte lam, for på Autostradaen mot den høykirkelige småbyen Spoleto, var det merkbart at også Trailernes slitne bilførere, holdt seg hjemme i familiens skjød - på denne søndagens hviledag.
Det åndet en himmelsk fred over hviledagen i Toscana.
Ikke langt fra hjembyen til den gode Franz av Assisi, viste den grønne pilen på Micraens dashbord en jovial hastighetsbetegnelse, sammenlignet med mange andre fartsvirituoser på denne helgedagen.
Nissanføreren kom siden frem til at hans vanligvis noenlunde høye reaksjonsevne under bilkjøring, må ha blitt spilt ett puss fra den norske bildekkfabrikanten Vikings side:
På en lang Autostradastrekning ble bilføreren plutselig oppmerksom på. at han på sin venstre side var i ferd med å bli forbikjørt av et meget enslig bilhjul.
For ikke å lage for store vanskeligheter for bilhjulets muligheter til å komme seg videre i den store trafikken, fant sjåføren det fornuftigst å legge Micraen lengst over mot høyre kjørefelt. Samtidig må hjulet ha følt at det kanskje var lurt å fortsette ferden i ett mindre trafikkert kjørefelt - og skrådde derfor varsomt mot høyre veikant, hele tiden om lag femti italienske meter foran den lille blå japanskfabrikerte Micraen - slepende på en enhjulet, fullastet tilhenger.
Først ett hundrede meter lengre fremme på Autostradaen, dreide bilhjulet helt ut til kjørefeltets høyre side, før det rullet seg sammen og la seg pent og pyntelig til rette i den nærmeste kroken ved høyre tunnelinnkjørsel mot den hellige byen Assisi.
Den enhjulede Micratilhengeren la seg ikke til ro nede på sin venstre side, før bilføreren hadde fått brukt bilnøkkelen.
"Buona giornata"
- på norsk: "Ha en fortsatt god dag".
Munkene var kledd i side, mørkebrune kutter og med hetter som hodeplagg. De hadde sandaler på beina og ett tykt tau rundt midjen.
Når Maestro møtte dem – enten inne i kirken, eller rundt om i parken – var alle stillferdige, blide medmennesker som gjorde det de var pålagt å skulle utføre: De raket og stelte i den store parken, likedan ryddet og vasket de inne i kirken. De fleste hadde sitt å gjøre inne i selve klosteret, eller i klosterhaven og på jordene rundt.
Maestro måtte i ettertid medgi at han kunne føle litt ubehag, når han på mørke kveldstider skulle opp til orgelgalleriet i det lite opplyste kirkerommet. Det han kunne høre av lyder kom fra en og annen munken, som i sine mørke kapper gikk og subbet rundt i ett eller annet kapellet, eller i de trange kirke-gangene.
Helt øverst i kirkerommet - ved døren til Johanneskapellet - var den smale trappenedgangen til gravkjelleren. Det lange og veldig lave kjellerrommet var delt opp av steinblokker og i noen av de tykke steinveggene var det laget krypter, hvor det var plassert gamle trekister. Lengst inne i rommet lå det mange hodeskaller oppe på noen steinheller og i kroken innom noen jernsprosser hadde flere sarkofager fått sin plass.
Come va Maestro del 3
Trappen opp til orgelgalleriet var bratt.
Det var en dårlig, knirkende tretrapp. Når Maestro skulle opp for å musisere, var han nødt til å holde seg godt fast i gelendret. Helt innerst på galleriet var det en bred, litt høy dør og her var oppgangen til kirketårnet.
Trappen buet seg oppover den høye oppgangen - helt oppover til takbjelkene, der de svære kirkeklokkene hang. Når det var noe som skulle skje i kirken, brukte alltid en av Munkene å stavre seg oppover alle trappetrinnene for å komme seg opp til klokketaugene.
Det var tykke lag av spindelvev i gangen opp til de fire, tunge klokkene, det samme overalt på steinveggene og takbjelkene. Gjennom gluggene bak hver av kirkeklokkene fløy Kajene til stort leven ut og inn til redene. Duene som hadde sine husvære høyere oppe under takåsene var stillere, men la fra seg mere skitt - i sin ellers så tekkelige væremåte.
Ett kajepar hadde innredet sin familiebolig i kroken, lengst oppe på den øverste takbjelken, der den største av klokkene var festet med tykke jernkroker.
Maestro hadde en tidlig morgen vært med en gammel Munk opp i tårnet og lurte svært på hvordan Kaje- ungene kunne holde til i kvistreiret når denne Ringeren trakk i klokketaugene, for da var jo lyden så sterk for at det skulle høres langt utover landsbyen og distriktene rundt - helt oppover til Nonneklostret lengst oppe Den Grønne Dalen, som den ble kalt.
Munken som hadde ansvaret for klokkeringingen var altså en gammel mann med langt, grått skjegg. Han var veldig tykk - nesten rund, hadde en svart lapp over det ene øyet og var nesten tannløs. Grunnen til at han klarte å være der oppe i tårnet var at han med årene var blitt veldig tunghørt på grunn av kirkeklokkebråket.
Maestro prøvde å rope, men Munken hørte ingen ting og ristet bare på det godmodige hodet. Men etter en tid kom Maestro på at Munken ikke forsto trøndersk, så når Maestro ikke skjønte noe annet italiensk enn Buona Notte - God Natt - så forsto de ikke hverandre på annen måte enn ved hjelp av mimikk og fingerspråk.
Første gangen Maestro satte seg ved orglet for å øve, la han merke til at den buede døren inn til den bratte trappen opp til kirketårnet sto åpen.
Ikke før hadde han lagt fingrene på tangentene, så hørte han et rop og et sviiiiiiiiiiiiiiitsshh gjennom luften, samtidig som han fikk se den gamle Munkegubben i full fart komme glidende nedover trappe-gelendret fra toppen av tårnet.
Da forsto Maestro hvorfor døren til tårntrappen måtte stå åpen - dette var jo gammelmunkens egen og helt spesielle rutsjebane. Munkens navn var Fabio. Maestro og Munken Fabio begynte å ha med seg hver sin hvite lille dopapirrull og en blyant med viskelær som de hadde i en av lommene.
Slik kunne de tegne noe for hverandre når de treftes for en "prat" ett eller annet stedet inne i Katedralen.
På den måten klarte de å forstå hverandre, selv om de ikke kunne snakke det samme språket.
Det viste seg at Fabio var glad i orgelmusikk og når han hørte Maestro komme oppover galleritrappen, møtte han opp og satte seg stille ned på den bakerste kor-benken - til høyre for orgelplassen der Maestro satt og spilte.
De ble veldig gode kompiser og Munken Fabio syntes det var stor stas da Maestro kjøpte en flaske Eau de Cologne - sånn godlukt - som han ga Fabio i gave. For av og til luktet det ganske rart av munke-kompisen.
På et dopapirtørk rablet Munken en liten skisse av klosteret som lå ved siden av kirken, samtidig som han tegnet en seng som sto oppe ved de svære kirkeklokkene i tårnet. Her hadde han sitt helt private lille rede.
Da forsto Maestro at han spiste sammen med de andre Munkene borte i klosteret, men at han sov i sengen sin - langt der oppe i tårnet. Han tegnet også en bøtte med hank for at Maestro skulle forstå at han gjorde sitt fornødne på en skikkelig måte. Dobøtta bar han ned tårntrappen hver eneste morgen og han tømte innholdet bak det store eiketreet, lengst nede på kirkegården - helt inne ved gråsteinsmuren som vendte mot klosterhagen.
De gangene det hendte at Maestroen kom til kirken tidlig på morgenen, brukte han å ta med seg et brød og noe å drikke. Da strevde han seg opp alle trappane til kirketårnet - opp til Fabio – hvor de hadde en koselig felles frokost der oppe, før Maestro kom seg nedover alle trappene til galleriet, for sine øvelser på det store kirkeorgelet.
Men en gang holdt det på å gå galt, for da Musikanten bare var kommet midtveis ned i tårntrappen, hørte han langt ovenfra et rop med en derpå følgende sssssssshhhhhhhSSSSSSSSS - lyd.
Nedover trappegelenderet kom Munken Fabio skliende i full fart og det var så vidt han klarte den brå svingen mellom den tredje og fjerde trappeavsatsen, før han fikk hoppet av fra gelendret – og det like før han ville ha kollidert med en vettskremt Maestro Munken Fabio ble veldig lei seg, for han brukte aldri å sette utfor "rutsjisen" uten på forhånd å ha satt opp døren ned til orgelgalleriet.
For denne åpne tårndøra var kjent som hans faste merke for eventuelle gallerister og trappegjengere, om at "nå var han i farta".
Come va Maestro del 4
Med langt over tretti alt for varme skyggegrader, målt på det nymonterte utendørs veggtermometeret nede ved vår flere hundrede år gamle og meget utette inngangsdør, tar skribenten seg lov til å bemerke at han er litt overrasket over både sin egen og hustruens tålegrense når det gjelder mengden av varmegrader, allerede etter bare to måneder som etablerte italienere.
Forfatteren av disse epistlene, skjulte heller ikke at han etter tilflyttingen til denne kirkemusikalske virksomheten her i landsbyen Arrone, faktisk er blitt en noe ubeskjeden beundrer av egen person. Grunnen er i hovedsak at han makter å gjennomføre korprøver med sine italienske sangere - så godt som alle uten engelske eller tyske kunnskaper, slik at det viser seg at det norske hjelpemidlet Trøndersk - også her i Italia - er til fremragende assistanse, så vel til pusteøvelser som ved talemessige detaljer.
Mange norske korister vil nok ha problemer med å kjenne igjen sin tidligere dirigent, etter at han nå har tilstrebet seg en svært markant dirigentform, med italienske gestikulasjoner og språkmessige finesser.
Dette med å skulle til søndag formiddags Høymesse og til Vesper på alle ukedagenes kveldstid, krever litt for mye av en alt for oppvarmet kropp, opprinnelig født og oppvokst langt der oppe ved de nordlige breddegrader.
Opplevelsene sammen med førti elleville korsangere, gir en korleder og orgelspillende innvandrer mange gleder. Ett egentlig ganske godlynt trønderhjerte, blir faktisk litt fuktig på innsiden, når korprøvene avsluttes med godord og med den vanlige italienske klemmen på både det høyre og venstre kinn - gjerne opp til flere ganger før avskjedsstunden er over.
Dagligdagse hendelser for den vanlige italiener, blir nok mange ganger og i lange tider fremover, til storslagne - men som regel gledelige overraskelser for oss kaldblodige nordboere - hit til den vakre, grønne dalen "Italias Perle" som innbyggerne selv kaller den.
En fornøyelig oppdagelse er det at vi over alt i dette distriktet finner maken til de gamle norske Landhandleriene - med en lang tredisk foran en hyggelig ekspeditør, påkledd en kort, gråmelert lagerfrakk - et vennlig menneske som også i våre dager kan formidle sosial kontakt medmennesker imellom. Selv her i de mest sentrale strøk av Italia, er det ikke så mange av de storslagne butikk-kjedene, for her finner vi fremdeles den utadvendte, gode og vennlige kjøpmann - som med sin italienske åpenhet, gjerne selger deg en bit av sin store, hvite saueost og noen store egg fra sin egen lille hage - vegg i vegg med butikken - med veldisiplinerte høner, oppvartet av flere velvoksne haner - stadig utbringende sine kåte og innsmigrende "gal" - for enkelte morgentrette kunder, beklageligvis såpass tidlig som ved femtiden hver bidige morgen.
Og hanens italienske kustus over sin store eller lille hønse-flokk synes upåklagelig, for etter hva vi forståelsesfullt har lagt merke til, har den fargerike hanekrabaten en merkbar kontroll, over sine små eller velvoksne italienere.
Noen er av den formening at denne skriveglade epistelforfatteren kanskje ikke har så store erfaringer med norske høner, men da har de ikke hatt anledning til å oppleve Maestroen, foran en flokk uoppmerksomme syngedamer i italienske eller norske "Blainnakor".
For her har det jo - og ikke så rent sjeldent heller - forekommet at Direttore har sett seg nødt til å igangsette med overforbruk av sine trønderske taleferdigheter, gjerne akkompagnert av ukontrollerbare, internasjonale geberder - slike scenisk selvregistrerte innslag, med dårlige resultater av latterlige, komiske fremstøt med unevnelige ord og uttrykk - innøvd i løpet av guttedagenes alt for kortvarige opphold der inne på Lademoens vakre Lilleby.
Det har hendt at ablegøyeutskeielsene kan ha hatt sine helt nødvendige årsaker. Derfor benytter Direttore seg av anledningen til å nevne enkelte korsangeres inntaking av noe medbrakt fludium - gjerne like før høytidelige Audienser for Pave Johannes Paul der inne i Vatikanet, slike presise innvitasjoner - alltid imøtesett med stor spenning over litt tid. Sangerinntak av slike hendige små og delikate flasker, gjør dirigenten krakilsk så snart Audiensen er vel overstått og Sante Padre har fått sine gaver fra Norge - gjerne bestående av både hjemmestrikkede Selbuvanter og egenplukket Multesyltetøy fra våre fjellvidder der oppe i syningom.
Og Johannes Paul - han den andre - som fylte hele en og åtti gamle år i de tider, var selvsagt både smilende og glad for de norske velplanlagte gavene ved sine mange private Audienser for Maestroens korister opp gjennom årene,
Sangernes jubel var stor, når Paven med humørfylte kommentarer på norsk eller svensk kunne bemerke at de vakre Selbustrømpene " kanskje ville bli litt varme for hans bruk" i de trettifem varmegrader i skyggen, under hans baldakin like foran inngangen til Peterskirken.
Noen få vettaskremte, begersvingende sangere, meddelte unødvendigheten med dette inntaket av angstfordrivende midler foran denne hyggelige og vennligsinnede Paven.
-Gud bevare din familie og dine barn - ble Pavens håndhilsende avskjedsord til Maestroen - som ble den første i en rekke på seks andre i årenes løp.
Organistekteparets ukentlige dagsturer til Roma skapte spennende opplevelser med besøk til kjente severdigheter, avslappende spaserturer i trange bygater med små cafeer, gateselgere, tiggere og musikanter av alle slag, blandet med bråket av hornene fra svært så hektisk biltrafikk. Det var alkoholtilbud over alt - ved de trange smauenes mange cafebord, i alle blad og aviskioskene og i de små og store dagligvarebutikkene. Over alt.
Men vi så ikke ett menneske som gir oss antydninger om noe misbruk av sprudlevann.
Fra hjemmet i landsbyen Arrone bruker vi bare femti minutter hver vei på en togtur til Den Evige staden, Roma.
På tilbaketuren til Arrone blir vi hyggelig kjent med lille, vakre femtiårige Kathleen - hun med de vanlige store, amerikanske briller og nylagt, velpleiet lyseblått hår..
Resultatet av den hyggelige Romatogturen ble at den Pavefrelste, smellvakre Kathleen fra der borte i Texas ett sted - i juni måned året etter - så inderlig ønsker å få komme til Maestroens hjemsted i Arrone, for å få bli med som sanger i hans Romakor - som da er invitert til å synge i Peterskirken med Paven tilstede.
For å få synge i kor for selveste Johannes Paul - det skulle hun - selv om reisen fra Dallas foran nødvendige korprøver, nok ville bli både lang og strevsom.
Jeg må få dele vår sene kveldsopplevelse med leseren, etter hjemkomsten fra Roma på denne dagen:
Fra vårt fredelige soverom - med et smalt, vestvendt og alltid åpent vindu, kunne vi etter leggetid fornemme å ha fått soveromsvisitt av selveste gladkomponisten Richard Strauss. Som de fleste formodentlig kjenner til, er jo komponisten av "Flaggermusen" for lengst avgått ved døden, men til drømmende toner fra denne flagrende musevisa, ble vi hensatt til merkbare, luftige følelser, da hele to luftakrobatiske, svermende flaggermuser inntok vårt lille sovekammer, tok ett par rekognoseringsrunder langs de høythengende takbjelkene - før de igjen fant vindusveien ut til den vakre, blåmørke og sommervarme natthimmelen.
Arrivederci !
Munken Luigi hadde også sitt virke ved den samme Katedralen. Han var flere år yngre enn Fabio - var veldig lang, rett og slett mager og var glattbarbert. De gangene han var uten hette, viste det segat han ikke hadde et hårstrå øverst på toppen. Han så ut som om han rett og slett var blankpolert.
Munken Luigi hadde sin egen lille munkecelle borte i klosteret og kunne ikke forstå hvorfor det var Fabio som skulle ha fortrinnsretten til ei seng og dobøtte langt der oppe i kirketårnet.
Selvfølgelig fikk det være hans egen sak, mente Luigi, han skulle sannelig ikke legge to pinner i kors for å gi Fabio muligheter til å måtte spille forlegen.
For Fabio var kjent for sin dårlige samvittighet.
De to var i grunnen ganske gode venner, men Luigi var tross alt litt sjalu på Fabio for dette himmelske losjiet. De fleste av de andre Munkene - brødre som de vanligvis kalte seg - visste om dette, men hvorfor var det ingen som kjente til. Bare de to selv:
For Luigi syntes ikke det var riktig at det var bare Fabio som kunne få bruke tårngelendret som rutsjebane, han kunne være litt skadefro når det gjaldt akkurat dette og tok seg en god latter - når han av og til for seg selv - kunne minnes den gangen da han grytidlig en søndag morgen fikk oppleve å se Fabion komme fykende nedover gelendret, med flagrende gevanter og dobøtta i den ene hånden. Han greide ikke den meget vanskelige svingen mellom den tredje og fjerde trappeavsatsen - og gled til sides, slik at dobøtta føyk ut til venstre for gelendret, før den fortsatte nedover tårntrappen til stort rabalder. Det ble som ett storslagent skramleorkester, for dobøtta var av sink og innholdet sprutet til alle kanter - det var så vidt Luigi berget seg fra dusjen av både bimlebim og bimlebom.
Fytterakkern! Det hendte Luigi kunne være litt for grov i ordvalget – munke-kompisen hadde observert det hele, stående litt bortgjemt i en høy nisje i veggen og forsvant skyndsomt ned trappen. Han mente det var naturlig at Fabio selv måtte påta seg rengjøringsjobben av sine selvproduserte ekskrementer.
- Helledussen -, storlo Luigi da han omsider hadde kommet seg ned på gulvet i Katedralen, der han møtte Maestro i galleridøren på vei opp til orglet foran sin daglige morgenøvelse. Maestro lurte på hva som hadde skjedd der oppe i det høye - han hadde aldri sett den lange, magre Munken Luigi i en så gapskrattende situasjon.
Ved siden av Messene borte i klosteret, var det hver dag og til faste tider det samme i Katedralen - klokken fem på ettermiddagen og på søndagene også Høymesse klokken elleve. Maestro gjorde alltid tjeneste ved orgelet og hadde også øvelser med kirkekorene to kvelder i uken. Barnekoret besto både av jenter og gutter - mens det i Kirkekoret var superivrige voksne kvinner og karfolk som sang.
Italienerne er ikke akkurat kjent for å være den mest stillfarende folkeferd – her består kor-øvelsene av høyrøstet tale, rop og latter, svært gestikulerende armbruk og mye nuss og klem - svært forskjellig fra norske kor-forhold.
Maestro følte seg vel til rette - både med all gestikuleringen, ropene og latteren - og med klemmingen. Men all denne nussingen ble for intimt - etter hans personlige mening og han avsto fra disse seansene.. Enkelte ganger til litt for åpenlys misfornøydhet fra de mest kvinnelige av koristene.
Han var av den formening at de førti italienske, glade sangerne var møtt opp til prøvene for å synge, men måtte erkjenne at han både titt og ofte hadde følelsen av å skulle holde styr på et talekor, der hver og en av de førti møtte opp til italienske jabb-fremførelser, der de på toppen av det hele sang så inn i hampen i utakt.
Alle de språklige uoverenstemmelsene gjorde det enda verre for Maestroen da han etter hvert innså, at de gangene han var hoppende fly forbandet, da mente de italienske sangerne at nordmannen var jublende og engasjerende glad. Spesielt når han både ved hjelp av kroppslige og hånd-gestikulerende trønderske hjelpemidler kunne rope: Hold kjæft!!!
Da lo de. Og ekstra godt de gangene da Munken Fabio kom farende nedover gelenderets rutsjebane, etter å ha våknet av alt bråket, fra sin hvilestund i sengen oppe i tårnrommet.
Come va Maestro del 6
Muligheten er til stede for at fortidens mimringerover disse gode hendinger, kan være en av årsakene til at Organista og hans Sogneprest ved den vakre Katedralen i Arrone, fant det riktig å arrangere en kort Vielsesmesse - og med norsk musikk på kirkens orgel - på denne lørdagen den 25.augusti.
For Vesperen her nede i Italia, falt sammen med at to ungdommer fra Oslo by - Norges fremtidige Dronning og Konge - Mette-Marit og Haakon, giftet seg i Oslodomen på den samme lørdagen - presis klokken fem på ettermiddagen.
Men langt tidligere på den samme lørdag i det Herrens år 2001, har Maestroen og hans kone, startet markeringen av Kong Olavs sønnesønn vigsel med jenta fra Kristiansand, med høytidsstemt å heise så vel det italienske som det mye vakrere norske flagget, på sin lille altan - pris klokken åtte.
Såfremt noen hjemme i gamlelandet skulle være nysgjerrig på hva organisten spilte i katedralen på denne vielsesmarkeringen klokken sytten, så var det selvsagt bare norsk musikk med både denne Purposen av Rikhard Nordraak og en Bryllupsmarsj fra Seljord.
Katedralen var fullsatt av jublende Italienere, som gledet seg over sin norske organists kongevennlige engasjement, ved å reise seg og med stor glede forkynne at "Messen er slutt - Gud være lovet".
Den høytidelige, vakre og særdeles velformulerte Invitasjon fra Den Norske Ambassadøren i Italia - Geir Grung - var klart og tydelig datert, signert og postlagt fra Roma i en ganske korpulent Statskonvolutt, prydet med Den Norske Løve i vakre farger.
På dette tykkfalne skrivepapiret, innhyllet i en ganske likevektig statskonvelutt, datert den tjuefjerde i måneden september, påstemplet Poste Italiano med ett offentlig betalingsbeløp på ettusentohundrede italienske Lire, gir Ambassadør Geir Grung til kjenne at Maestro og Organista Terje Wangberg, inkluderende hans bunadssyende ektefelle Eva, høytidelig ble invitert til en mottagelse i forbindelse med - Majestetene Kong Harald Den Femte og Dronning Sonjas Statsbesøk til Italia.
Mottagelsesplassen i Roma blir oppgitt til Via di Porta Latina 13a og at tidspunktet for den kongelige mottagelsen var den 24.oktober i året 2001 - med ett oppmøte i god tid før klokken 1600, iført mørk dress for de mannlige monarkister og drakt, kjole eller bunad for de kvinnelige.
Egentlig var nok denne høytidelige invitasjonen i utgangspunktet noe tidsinnstilt, slik at de to Kongelige skulle ankomme det store og velholdte ambassadør-boligens parkområde, først klokken sekstenfemtifem.
Litt forsiktigvis antydet - og i parantes - ankom ikke Majesteten og hans kongelige viv før langt senere.
Forventningene var selvsagt meget store foran den nypolerte, flaggprydede Limousinens ankomst, med hele ti blålysbelagte, sirenemusiserende motorsyklers svarte og lederbekledte herremenn - med det samme antall kjøre-doninger både foran og bak drm morske Kongebilen av det formodentlig velkjente merket Volvo.
Organisten og hans ektefelle plagdes overhodet ikke så veldig med venteproblemene på de Kongelige. Ikke engang at det etter ankomsten med denne Volvodoningen gikk hele femten tilleggsminutter før de Kongelige Høyheter ankom ambassadeplenens nymalte flaggstang, som i god tid på forhånd var påhengt ett renset og nystrøket norsk flagg - fabrikkert med den dype, vakre blåfargen, som fenger denne skribenten betraktelig.
Adskillig mere gripende ble de overraskende innslagene fra flerfoldige utmerkede, italienske musikanter, men hvor på repertoaret en ungdommelig klaverspiller foredro den norske komponisten Sindings Frulingsrauschen, lar jeg det ellers så storslagne veltrykte programmet få skylden for at organisten ikke fikk med seg.
Det overrasker meg noe at komponisten Sindings storslagne Frulingsrauschen og det norske flaggets dype, varme blåfarge lar meg så følelsesmessig engasjere på dette Kongelige og Statsbetalte hageselskapet, hos ekteparet Grung der nede i Roma. For jeg makter ikke det samme med Edvard Griegs toner, fra de smokingkledde, italienske hagemusikantene. Griegs Vaaren er hverken Springar eller nedskrevet på notearket som en Halling.
I min iver i forbindelse med både flaggets og musikkens betydning, mens vi ventet på Majestetenes ganske forsinkede ankomst, glemmer jeg faktisk å nevne at den svært så smukke Anne Bauer - ambassadørens hustru, var ett svært tilstedeværende fruentimmer under denne Kongelige mottagelsen - for flerfoldige mer og mere rastløse norske, Italiabeboende, festkledde mennesker - inntil de Kongeliges ankomst, først flere minutter etter klokken sytten.
Denne forsinkelsen gjorde ikke organistparet det bøss, etter som den velfriserte gressplenen på forhånd var belastet med vakkert bedekte bord, bugnende av påsmurte herligheter - for øvrig nennsomt bekledd med hver sin grønne lille dusk.
Borddekningen besto også av blankpolerte stettglass - slike ettertraktede nødvendigheter som de mest rastløse og tørste av de tilstedeværende kvinner og menn, først etter flerfoldige irriterbare og langvarige besiktigelser av hele haveområdet - omsider fikk anledning til å innvilge seg en gledelig oppfatning av at glassvarene - mest sannsynlig - var beregnet for påfyll av drikkevarer, fra en noe mistenkelig anonymt plassert ubemannet bardisk.
De etter hvert så talatrengte og blidspente, visiterende gjestene borte ved den så veldig populære bardisken, lot seg tilsynelatende ikke merke til at det ved de uttallige havebordene også befant seg så innmari mye godt spiselig mens de ventet på lyden av de velkomponerte, italienske cirenetonene fra blankpussede horn - som var påmontert hver eneste en av de flotte politiets motorsykler. Ifølge dem kunne ventetiden bare ha dratt ut enda lenger. Bardisken var velfylt og kvelden var lang.
Organistparet syntes særlig disse velsmakende canapeene var fristende, selv om nydelsene ved denne anledning, gjorde minnene sterkere om at barndommens canapeer der inne på Lademoen i gamle Trondhjæm, ble kalt for Brødskjiva og at godisene som regel bare var påsmurte svartsirup og uten margarin som underlag.
Men den gangen bodde jo Majesteten Harald sammen med sin mor i Amerika - og var bare ett Arveprinsbarn. formodentlig uten alt for mye kjennskap til sirup i de mange krigsårene.
Denne canapeehagen hos Ambassadør Grung og frue, hadde for øvrig den grønneste plen som "orgelnisten" og hans hulde viv noensinne hadde hatt anledning til å kunne bestige. Vi var faktisk i det første beskuelsesøyeblikket vågal nok til å mistenke Ambassadøren for å ha gått til anskaffelse av slike nymotens, grønne plastgressplener - maken til de som RBK for lengst har anskaffet til Lerkendal Stadion - både vann og klippefrie.
Skribenten er til det kjedsommelige, fullstendig klar over å skulle være nødt til å gjenta seg med om denne lange ventetiden, som for flerfoldige av de mange svartdresskledde herrer, resulterte i utilsiktede situasjoner, med stor trang for en kort visitt på ett Herretoalett - ved naturlige inntrufne tilstander. Mest sannsynlig på grunn av dårlig planlegging i forbindelse med inntaket av gode drikkevarer borte ved den populære Baren.
Det viste seg at Ambassadør Geir Grung kun hadde ett eneste haveklosett til rådighet ved slike utendørs festligheter - til disposisjon for festkledde mannfolk og kvinnfolk påkledd i innviklede Bunader fra flere steder i Norges vakre land. Organisten selv var både edruelig og forutseende, men tok seg lov til å regne med at det kunne forekomme en del anspente stridigheter gjestene imellom, i forbindelse med køplasseringen under den påtrengende noe langvarige ventetiden - på grunn av alle de tidkrevende påkledningsproblemene for de Bunadskledde fruentimre. Om doforholdene der ute i denne vakre Ambassadørhaven skapte hygieniske problemer, var oss fullstendig uvitende.
Naturlig nok.
I ett goddemt, selvkomponert parantes, tar skribenten seg lov til å bekjenne at han fikk de vanlige uønskede mage-kribleriene, straks han omsider fikk høre de lenge påventede sireneutfoldelsene fra alle de storflotte og hjelmekledte motoristene, forankjørende den flaggbesmykkede. meget forsinkede, svenskproduserte Volvolimousinen.
Da var heldigvis det forannevnte ambassadetoalettet omsider blitt ledig, slik at Organisten oppnådde både sine helt naturlige frigjørelser for noen unevnelige remedier - og en presis tilbakevendelse til de høyst akutte virkelighetene der ute i haven - like før Majestetene omsider innfant seg på sine lenge planlagte, kongelige plasser der ute på Tunet.
Organisten er i to tanker om han skal ta seg lov til å frigjøre følgende mimrende tanker, eller "holde smaus" som hans moder fra Namdalen brukte å si.
Men skribenten våger å påstå at hadde den storflotte, Majesteten Kong Olav Den Femte fått kjennskap til det Italiabesøkende Kongeparets forsinkede ankomst til dette hageselskapet, da hadde han snudd seg nede i sarkofagen.
Men det har han formodentlig ingen mulighet til.
Når jeg nå allikevel beklageligvis er havnet ute på en alt for gyngende grunn, lister jeg meg forsiktigvis videre, for å bekjenne kjennskapen til at Majestet Olav i sin tid formulerte seg med at vi skal respektere hverandres tid: Vi har ikke lov til å misbruke andre menneskers tidsplanlegging. Gode og velkjente ord fra en alltid pliktoppfyllende Majestet.
Da Kong Harald og hans Dronning Sonja ankom Ambassadør Geir Grungs storslagne Haveselskap, hadde alle innbudte - på Ambassadørens anmodning - for lengst plassert seg i små grupper, slik at de fleste etter hvert kunne få anledning til å håndhilse på de kongelige severdighetene, etter at ambassadøren først - på en høytidsfull måte - hadde orientert Majestetene om grunnen til at de enkelte var havnet innom de meget høye gjerdene rundt den statsbetalte boligen.
Organisten og hans viv hadde vært tidlig frempå for å kunne sikre seg en skikkelig hilsningsplass - for Hans Majestet Kong Harald Den Femte og Dronning Sonja - født Haraldsen
fortsettes......
fortsettes......
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar