Når det altså virkelig fantes slike finansielle viderverdigheter i menigheten, kom Fabio og Luigi etter nøye vurderinger frem til, at det burde være grunnlag for at også andre kunne få bruke Det Kirkelige Hus til å kunne forbedre sin økonomiske levestandard.
Det var bare Fabio som en sjelden gang besøkte Frisøren borte i Landsbyen, for Luigi hadde blankpolert isse
og sparte noen `monitas`av den grunn.
I ett storslagent blad under frisørbordet hadde Fabio sett ett bilde av en herremann i sid kappe, påtrykt et navn over hele ryggpartiet.
Kioskeieren Fabio så verdien i en slik sak og avtalte ett styremøte oppe i Tårnrommet straks han var tilbake til Klosteret. Luigi fikk sine vanlige svettetokter straks han fikk innkallelsen - spent som han var på hva i all verden dette kunne være.
Møtet åpnet med en liten `ligger`fra Romaturen og etter å ha dekket over Papegøyen med det
fargerike pleddet, ble det nok et glass - litt større enn det første.
Med glød i stemmen fortalte den nyklipte Fabio om sine planer, ut ifra det engasjerende bladtipset han
hadde ervervet seg ved dagens frisørbesøk tidligere på dagen.
Broder Luigi ble i fyr og flamme da han fikk forelagt Fabios moderne opplegg for å skaffe blest om
virksomheten borte ved Klosterets port.
Som ett straksopplegg ville de med røde bokstaver få påsydd "Pølseboden" skrevet med gotiske bokstaver på ryggen til hver sin egen Munkekutte.
Bedre reklame kunne umulig lanseres - ett blikkfang av de sjeldne - særlig ved Ofringen under
Høymessene.
Luigi foreslo at det under Kunngjøringene ble tilkjennegitt at det i stedet for kirkekaffe ved
utgangen, ville bli smaksprøver av pølser borte fra boden, servert med både Lomper, Ketschup og Sennep - i ett hvert fall de gangene det regnet, slik at de kirkebesøkende kunne synes det var litt greit med en matbit ute i våpenhuset.
De brukte mandagsnatten oppe i Tårnrommet til å sy bokstavene på to nyvaskede Munkekutter, mens de
hele tiden ble holdt våkne av Papegøyen Adamos skrikende opprop - "Toillkailla - Toillkailla".
De salgsfremmelige munkekuttene ble holdt skjult fram til like før søndagens Høymessetid.
Til Fabio og Luigis meget store forundring var de ikke kommet lengre enn til midtveis i Prosesjonen, før sokneprest Don Marco i egen høye, ranke person – og for anledningen tilfeldigvis sittende blant folket nede i benkeradene, på en engasjert og spesiell anonym måte, klarte å få både Fabio og Luigi iført sine bodsbærende Munkekutter ut av prosesjonsrekkene.
Det som derimot skulle bli ble den største skandalen etter bortvisningen var, at da Fabio ikke fikk anledning til å ledsage den svaksynte Don Paolo helt fram til Alteret, snublet den svaksynte presten i trinnet foran alterringen og ble liggende på steingulvet - med den store Bibelen og Alterboken presset mot brystpartiet.
Det mest forsmedelige for Fabio og Luigi var at alt arbeidet med påsyingen av Munkekuttereklamen
hadde vært til ingen nytte. De følte pålegget fra Don Marco om bokstavfjerningen, som en form for oppfordring til anonymitet av eventuelle fremtidige foretak innen næringen.
Handelsvirksomhet i kirkelige kretser kunne umulig være Sokneprestens sterke side.
Ytterligere deprimerende tilstander oppsto for Fabio og Luigi, da deres gode orgelspillende kompis, Maestroen, kunngjorde at han skulle foreta en overraskende rettrett nordover til gamlelandet.
Begge Brødrene hevdet at de fikk frysninger nedover ryggen med tanke på at den varmblodige musikanten skulle tilbringe noe tid oppe ved Nordpolen. Maestros formening var at han kanskje trengte å
avkjøle seg noe etter alle de gode og svært så hete opplevelsene nede i det vakre Italia.
Men de var begge klar over at oppholdet ved Nordpolen kom til å bli av kort varighet.
Det siste Maestroen hørte da han gikk ned fra orgelgalleriet, var avskjedsropene fra Papegøyen Adamo -
`Toill-kaill`!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar