Den egentlig Trondhjemske og Lillebyfødte Maestroen kom uanmeldt tilbake fra dette ettårs oppholdet i landet ikke så langt unna Nordpolen.
Kulden hadde vært såpass dominerende at han hevdet å ha fått med seg sørover en litt stiv høyre fot - på grunn av at en gammel skade med vann i kneet var frosset til! Men det viste seg at varmen ved Middelhavet gjorde underverker, for vannet smeltet allerede under inngangssalmen ved den første gudstjenesten
Også denne gangen var de to stykker som hadde tatt turen oppe fra norden - Maestroens kone,"fruentimmeret", som han med kjærlighet i røsten brukte å kalle henne, var også denne gang med på tilhengerlasset.
Ved ankomsten til landsbyen i Italia, ble Maestroen nødt til å roe ned folk med at hun ikke hadde vært plassert på biltilhengeren, for Signoraen satt velplassert og goddemt ved hans side inne i den blå japanske karjolen, da de vendte tilbake til Umbrias grønne daler - til både Katedral og alle deres gamle venner der nede i Italia.
De flyttet inn i den gamle landsbyen grunnlagt på tolvhundrede tallet, beliggende oppe i fjellsiden - ikke så langt fra Katedralen og Klosteret, der Munkene Fabio og Luigi fortsatt hadde hatt sitt virke for både kloster, kirke og Pølsebod, i det året som Maestro hadde tilbrakt blant snø, is og kulde, men som han omsider var returnert fra - og til varme og gode dager, der han igjen skulle varme opp glade italienere med korsang og vakker orgelmusikk.
Det var kommet en annen Sokneprest til Katedralen - hans navn var Don Lorentzo og hadde ingen
hørbare talefeil - hans lespet ikke og var rund, frodig og rødhåret.
Den forrige Soknepresten, Don Marco, var blitt pensjonist og hadde fraflyttet sitt lille rede lengst borte i ett av klosterbygningene.
Don Paolo - den svaksynte - virket fremdeles som andremann på rangstigen innen den Geistlige forsamlingen. Han
hadde skiftet til sterkere og tykkere brilleglass, men trengte som før hjelp ved prosesjoner og i andre
situasjoner som krevde litt ledsagelse når han kunne få bruk for det det.
For å hjelpe presteskapet ved de forskjellige Messene, hadde to nyankomne Munker - Franceska og Lucas, blitt tillagt oppgavene som medhjelpere under altertjenestene.
Med Maestro i samme stilling oppe på orgelgalleriet, kom Katedralens store kor igjen i virksomhet.
Munkegutta Fabio og Luigi, dyrket fremdeles sin kjøkkenhage borte ved Klosteret, samtidig som
de fortsatt ivaretok både Pølseboden og Frukt og Grønsakdisken nede ved den gruslagte hovedveien.
Fabio trivdes også nå godt sammen med Papegøyen Adamo oppe i sin private Residens i Katedralens tårnrom, mens
Luigi holdt til borte i Klosteret, der han sammen med de mange andre Munkene hadde sin egen lille Celle.
Pølsebua hadde fått en liten modernisering - bokstavlig talt en løftning - idet den langdryge Luigi hadde
sett seg nødt til å få lagt tykkere tresåler på sine nedslitte sko. Derfor var inngangsdøren blitt litt for lav for munken til å komme seg oppreist inn, slik at de hadde sett seg nødt til å heve døren og legge inn en lavere, men mere solid dørstokk.
Den flotte, røde solparasollen var fremdeles på plass - likedan de to, små bordene - med to stoler ved hvert.
Pølseskiltet var også blitt nymalt og Papegøyen Adamo hadde fått en liten solskjerm over buret
til høyre for salgsluken.
Vareutvalget var også det samme som før Maestro forlot stedet: Pølsene var like gode, og både Ketschupen og Sennepen ble levert fra samme stedet. Lompene var det derimot bakeriet i Klosteret som hadde påtatt seg ansvaret for og de tok også opp poteter fra Fabios Kjøkkenhage.
Fabio lot gjerne Maestro offisielt få æren av potetkvaliteten - det var jo han som i sin tid hadde sørget for importen av denne kilosposen med Kers Pink oppe fra Frostalandet i Norvegia.
- Æres den som æres bør -, var Broder Fabios gjentagne og etter hvert noe utslitte honnøruttrykk til alle interesserte potetkjøpere.
Bodens Vin hadde fremdeles sin plass under disken – litt på luringen og sammen med de tre meget små glassene.
Det uhyggelige Pølsebodranet - av seksten pølser og ditto antall lomper - hadde vært en engangs hendelse.
- Herrens navn være lovet for det – brukte Fabio å si de gangene nervene befant seg litt på høykant.
Tandemsykkelen som de hadde overtatt fra Carabinieri etter ranet, var alltid stående i beredskap bak boden og alltid med nok luft i ringene .
Både kloster- og kirkelivet gikk sin daglige gang – som det alltid hadde gjort - for Herren var med dem. Mente både munken Fabio og assisterende Luigi.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar