VERTSHUSET VED BAKKBRUA

Vertshuset ved Bakkbrua - del 1

Den gamle trebygningen som opprinnelig hadde vært rødmalt, lå helt nede mot hestgata og var utstyrt med både tårn, spir og noen ekstra høye vinduer - med karmer som var prydet med storslagne utskjæringer.

I første etasjen mot gata, var det ei eldre kone som drev ei lita systue og i samme etasjen lå det en kolonialbutikk med skiltet "Kolonial-Fedevarer-Kortevarer".

Hele andre etasjen var innredet til kafèdrift - og utlånt til innflytterparet Rebekka og Emanuel Salomonsen - som også drev med litt selskapelighet for de av Østbyens jubilerende borgere - folk som ikke var alt for krevende med hverken maten eller serveringen.

Allerede ved inngangsdøra, brukte jøden Emanuel å få den første klagen, for trappa oppover til andre var alt for bratt, for smal og for svingete.

Likedan var det ganske nedslitte gelendret blitt adskillig vinglete etter alle disse årene som kafèen hadde vært i virksomhet. Panelet oppover trappeoppgangen var malt i en heslig grønnfarge og den ene av de veldig høye veggene var dekorert med et stort bilde av den ærverdige russiske komponisten Peter Tsjaikovsky - innrammet i ei diger, forgyllet treramme og der bare rammen var et kunstverk i seg selv.

Etablissementets innehavere, ekteparet Salomonsen, var mektig musikkinteresserte - derfor hadde den russiske mesteren fått hedersplassen oppe på den lysegrønne panelveggen, der han ganske nedstøvet og prydet med kingelvev, hang til mulig besiktigelse for både nyankommende og reiseklare gjester.

Og dem var det jo en del av. Den originale gamle bygningen var jo i seg selv ikke bare litt av et blikkfang for kjøpstadens egne beboere, men ble også lagt merke til av alle dem som kom båtveien oppover den breie Nidelva og la til ved kaia som lå helt inntil den solide brua, som fikk gåendes folk og alle hestekjøretøyene frem og tilbake til byens torv og handlestreder.

Det utenlandske ekteparet Rebekka og Emanuel hadde innredet lokalitetene i andre etasjen, slik at de mest sulte og tørste gjestene kunne slappe av i det ytterste rommet ved den styggbratte trappa, mens selskaplighetene om kveldene var forbeholdt i de indre gemakker - der et alltid ustemt, gammelt, digert og svartlakkert piano, med smijerns lysestaker og en rund, stillbar krakk med rødt fløyelstrekk, var plassert i den innerste kroken - oppe på et lite podium og rett ved siden av den nedslitte døra ut til kjøkkenet..

De to musikkglade innehaverne var fra andre og tidligere etablissementer nedover i det store utland, fullstendig klar over hva musikk har å bety - ikke bare i hjemmets lune vrå, men like mye på steder der folk bruker å møtes - like mye for å sees, som for å få seg en matbit eller et glass eller to i godt selskap.

Det var av den grunn at ekteparet en dag før åpningstid tok seg en spasertur over brua, på en utspørringsrunde etter en musikant eller to, som kunne tenke seg å drive med litt spilloppmakeri borte i kroken oppe i "Andre", som folk var begynt å kalle stedet.

Nede i Brattørveita råket de tilfeldigvis over en Knivsliper, som med apparatet på ryggen var på vei inn i bakgården til en Bødtker - som ved siden av å ha fått til ett lite lager av en del ferdiglagde tønner, også hadde ett par rom til leie for en barnerik familie.

Knivsliperen ga dem adressen til musikanten "Karsten Med Fela", som sammen med smånette Frida ved klaviaturet, brukte å opptre for karfolkene oppe i andre etasjen til ølsjappa "Gamle Trondhjem" - eller Gamla som den ble kalt - et populært sted som holdt til i ett av de lave husene oppe på Torvet.

- Derre to musikantan e i ett hvert fall ædruelige-. Kniv-sliperen var skråsikker.

Snøslapset gjorde at Rebekka og Emanuel var blaut på beina allerede før de hadde kommet seg bort fra Brattørveita. De passerte noen krangelaktige bønder som hadde slått seg ned på trappa til Bondeheimen, før de blant andre av byens travle borgere, kom seg oppover veitene og frem til den overfylte ølbula oppe på Torvet.

Tobakksrøyken lå tykk over det livfulle lokalet, der de omsider fikk seg plasser på hver sin vankelmodige krakk, ved et bord i kroken lengst inne, der fiolinisten Karsten og med Frida ved gammelpianoet, drev å lirte av seg noe som Rebekka med sikkerhet visste var ett eller annet fra ungarsk sigøynermusikk.

De to musikantene merket ganske snart, at de hadde fått to gjester som lot seg fenge med av musikken - derfor finstemte Karsten fela, fant frem harpiksen og strammet til hakebrettet, mens Frida skyndte seg å kjemme håret, før hun skrudde opp den stillbare, runde pianokrakken.

Musikerplassen innerst i kroken, var rett ved det lille avlukket der de to dørene til klosettene lå - trafikken var stor - særlig inn til mannfolkdassen.

- Må da værra forstyrrende for dokker to kunstneran -.

Forståsegpåeren Emanuel slo av en prat i pausen - han var irritert på de to musikantenes vegne.

- Vi gir blaffen, bare derre honorarkronan - med en femmer til hver av oss, blir utbetalt ainna kvær dag -.

Frida var bitte lita og kusrygget. noe hun sikkert var blitt etter all notelesningen, mente Emanuel - han fikk rik anledning til å besiktige den lille pianofrøkenen med det plirende blikket.

De la merke til at det ble ekstra fart i musikken, når det hendte at en eller annen gjesten la fra seg en mynt eller to oppe på pianolokket - gjerne med en antydning om hva som var ønskelig av musikk.

Det var ikke noe kresent publikum, så Karsten mente at disse småmyntene oppe på lokket, bare var en skjerv for at giveren syntes synd på dem, eller også et tegn på at gavmildheten vokste proposjonalt med inntaket av drikkevarer.

Det tok ikke det besøkende paret lenger enn et par musikkpauser, før de klarte å inngå en avtale med Frida og Karsten om å ta på seg ansvaret for underholdnings-musikken på Vertshuset "Hjørnet" - rett over Bakkbrua, på den andre siden av Nidelva.

Vertshuset ved Bakkbrua - del 2

Emanuel hadde fått gammelsnekkern i nabohuset till å lage et smekkert og stødigst mulig notestativ, noe som var det eneste kravet som felemusiker Karsten krevde for å takke ja til musikantjobben.

Frida var like kravstor og mente at pianoet trengte å stemmes før hun overhodet kom til å sette seg på den runde pianokrakken med det heslige og nedslitte, broderte trekket.

Etter at snekkeren også hadde laget et lite podium, ble de hjulpet av et par karer fra kaia nede ved elva, med å løfte det digre, svartlakkerte pianoet opp de femten centrimetrene som Emanuel hadde forlangt at høyden på platten skulle være.

Derfra kunne de to musikerne både se gjestene og også selv bli sett - om det var en eller annen som fant på å skulle gjøre akkurat det.

Musikkgleden blant gjestene økte med inntaket av fludium, noe som ikke alltid var til musikantenes glede - de gangene de besøkende kunne bli litt for intenst tilstedeværende.

Emanuel fikk rigget seg til noen kleknagger på den lysegrønne panelveggen, der den stupbratte trappa laget en platt foran selve inngangsdøra til det ytterste av "Hjørnet"s to serveringsrom. Der plasserte han seg selv bak det lille bordet, for å ta imot ytterplaggene til de som hadde planer om å bli ei stund.

Samtidig fikk selvfølgelig Gubben sjøl nyttig kontroll med gjestenes tilstander - både ved ankomsten og  avreisen, noe som kunne være ganske komplisert nedover brattrappa.

Derfor hendte det ofte at litt handfast hjelp kunne være nødvendig.

Emanuel hadde i unge dager jobbet som gårdshjelp ved et større vertshus nede i hovedstaden og hadde litt kjennskap til saker og ting innen samme bransje, som han selv nå var i gang med å engasjere seg i.

Vognmann Syver var en litt forsoffen hesteeier som holdt stall i en bakgård like ovenfor gjestehuset. Han hadde rigget seg til i et lite kvistrom over stallen og fra den lille vindusgluggen hadde han grei utsikt nedover til Hjørnets utvendige inngangstrapp.

Vognmann Syver hadde lite av arbeidsoppdrag med hesten og tilbrakte derfor mye tid foran glaset på loftsrommet over stallen, noe som gjorde at den utspekulerte Emanuel klarte å engasjere Syver til transportør av trengende, hjemreisende gjester.

Turene med hestevogna fungerte fint, med unntak av de gangene da Syver selv ikke var i presentabel stand til å skulle få hjem andre i samme påvirka tilstand.

Godordene om Vertshuset Hjørnet - huset med det snåle utseendet, liggende ved Bakkbrua på den gærne sida av Nidelva - skulle bli mange etter hvert.

Her var det både musikk og muligheter for hjemtransport, noe som gjorde at flere av de faste gjestene fra "Gamla" oppe på Torvet kom seg over Bakkbrua, der de i andre etasjen på Hjørnet ble servert av to opprinnelige Menn - begge med etternavnene Olsèn. Men av gjestene ved bordene ble de i høytidelige øyeblikk tilkalt ned sine opprinnelige navn - Oskar og Roffen Olsèn.

Begge var to skikkelige kjekkaser, med svarte barter og mørkt, glattsleiket hår med midtskill.

Emanuel ba dem innstendigst om å begrense bruken av golokt - det var kommet klager fra noen allergiske spisende gjester på det innerste rommet.

Pågangen av gjester viste seg å skulle bli såpass stor at også husfruen Rebekka etter en tid, gikk med på forslaget fra Emanuel om å gjøre forandringer i husets første etasje. De trengte større plass og så seg nødt til å si opp leieforholdet med den gamle sykona - Syflisa som Emanuel kalte henne når han var i det lunet, Hun var kommet såpass langt oppe i årene, at vedtaket om en snarlig fraflytting ikke gjorde henne så alt for sørgmodig.

Innehaveren av kolonialen vegg i vegg fryktet derimot det verste, da han oppdaget hva som skjedde ved siden av butikken, men ble beroliget av Rebekka da hun var nedenom for litt helgehandel.

-Foreløpig har vi nok plass - vi ska sei fra i god tid, hvess det bli aktuelt, sjø -.

Den samme snekkeren som hadde hjulpet dem tidligere, tok også på seg jobben med å få gjort om systua nede i første, til den Ølkroa som Emanuel hadde planer om å få åpnet.

De to storrommene ovenpå var etter hans mening mere egnet til matservering - særlig i det største, innerste rommet, når folk trengte plass for et slutta lag.

Den brede døra til Ølkroa førte rett ut på hestegata, men skapte ingen unødvendige vanskeligheter når Syver med vogna kom for å kjøre gjester - som trengte skyss for å komme seg tilbake til hjemmet.

Hele inventaret besto bare av to lange bord, laget av tjukk plank og med like lange trebenker på hver side. Ølet ble båret rundt i store seidler av den storvokste Bolette - et driftig kvinnfolk utstyrt med et lidt for sidt lærforkle.

Hun hadde skikkelig kustus på gjestene, som for det meste bestod av tørste, jabbsjuk og lættliva mannfolk, som spytta skråklysa fra langbenkene og nærmest mulig ned i spyttbakkene - slike alt for små kar av støypgods og som det var svært mange av rundt om på ølbulas brede gulvplanker.

Sjølingen Emanuel fant fort ut at dette med å la handfaste Aksel få jobben som dørvakt, både var en lur og nødvendig innvestering til kroa - dette tobakksrøkfylte rommet som hadde fått tilnavnet "Kjeller"n blant de mer og mindre drikkfeldige utpåkarene rundt om i byen.

Emanuel lot det ikke gå lange tiden, før han fikk tak i enda en snekkerkyndig krabat, slik at det ble to mann som kom i gang med også å gjøre om hele den forunderlige loftsetasjen, til å bli noen ganske få og enkle overnattingsrom. De få gjesterommene ble innredet med ei seng og en kommode - vann til vaskefatet måtte gjestene hente seg sjøl nede på kjøkkenet i etasjen under.

-Romma`n e ment te om det skoill verre nå`n som træng å legg over, eller om ein eller ainnan træng å ta sæ en dupp, ætter å ha fått i sæ for mytji fludium -.

Emanuel "sjøtta itj pæng i martna`n" som han brukte å uttrykke seg i festlige lag, derfor lot han kolonialisten nede i første, få en måned på seg til å flytte ut med det lille lageret av dagligvarer - slik at de to snekkerkarene kunne få sette i gang med å slå ut veggen inn mot ølsjappa, straks de var ferdige med loftsarbeidet.

Dette gjorde "Kjeller"n dobbel så stor og med flere digre langbord med plass til adskillig flere gjester. Boletta med lærforkledet klarte ikke lenger alt aleine, så det litt mannhaftige fruentimmeret Sara tok medansvaret for at skjenkingan skulle kunne gå radigere for seg.

Med større husvære - jo flere tørste, besøkende gjester.

Det driftige eierparet Rebekka og Emanuel Salomonsen, som hadde rigget seg til med hver si seng og en liten kjøkkenbenk i bakrommet til den fraflytta kolonialen, hadde merket seg at det til og med kunne forekomme at en og annen gjesten åpnet besøket på Huset med et bedre måltid i andre etasjens "Hjørne" - etterfulgt av et ailler så lite glass Vin eller ei flaske Champis. Etterpå kunne de komme seg ned brattrappen til "Kjeller"n, før de i ganske sene kveldstimer avsluttet aftenen med overnatting oppe på et av de koselige loftsrommene - gjerne med en matbit og noe drikkendes. Et par av gjesterommene var jo til og med utstyrt med dobbeltsenger...

-Det herre kalle vi for rasjonalisering -.

Jøden Emanuel klasket Rebekka på baken med et fornøyd glis.

Gjestehuset ved Bakkbrua var blitt et velsett treffsted i Trondhjems by - og hadde to driftige eiere, som omsider var begynt å bli regnet med, som gode innflyttere til den travle kjøpstaden.

Vertshuset ved Bakkbrua -del 3

Den attenårige bondegutten Konrad var en husmannssønn fra den avsidesliggende Rokkabygda langt ute ved kysten. Han kom fra fattige kår​ - slik det alltid hadde vært i flere generasjoner før han. Søskenflokken besto av ni hjemmeværende krabater i forskjellige aldre og både han og de gamle foreldrene syntes det var naturlig at Konrad - som den nest eldste broren, burde flytte på seg for å komme seg i arbeid og til en fremtid i litt mere sentrale strøk av landet.

Gubben på nabogården hadde rigget seg til med en haug med gulvmatter som kona hadde vevd til bruk for salg på den sagnomsuste Martnan inne i Trondhjem.

Konrad hadde for lenge siden hatt en avtale med naboen Aslak om å bli med på hestelasset, mot at han skulle være til hjelp ved dette mattesalget på Torvet inne i storbyen, om de bare kom seg velberget frem på den nær femti mil lange veien gjennom nordfylket.

De skiftet med å være kusk de dagene turen varte. Den ene prøvde å få seg litt søvn blant mattene bak på hestevogna, mens den andre satt ved tømmene.

-Du får hold dæ på mattan, gut -. 
Aslak var en grei bondekar og tradisjonell martnasgubbe. Noen mils vei fra bygrensa rigget de på seg byklær - sjølingen mente de burde se sånn noenlunde ut, når de skulle få seg husrom op et eller annet av de rimeligste herbergene inne i Nerbyen. Det var ikke så enkelt å holde styr på Gampen i de trange bygatene, for det var trangt om saligheita også for mange andre firbeinte - det skulle jo også avholdes Hestmartna borte på Elgesæter.

Likedan var det stor tilstrømning av folk til hovedatraksjonen på Torvet, både av nysgjerrige byfolk og tilreisende landsfolk til alle teltene og salgsbodene som var spredt utover hele området. De var heldige og fikk seg et lite rom i bakgården til et hospits borte i Repslagerveita. På grunn av mulige tjuver, mente vertinna at en av dem burde overnatte blant mattene ute på hestevogna - rett ved siden av der gampen hadde fått plass i den trange stallen ute i bakgården.

Det ble Konrad som måtte ta jobben som vakt mot tjuvraddene, samtidig som han derfor også måtte overnatte ute i fri luft. Repslagerveita lå ikke lange biten fra torvplassen der selve Martnan skulle holde til og Hest-martnan var heller ikke lenger unna, enn at de kunne komme seg bortover ved hjelp av Apostlenes hester.

Aslak fikk ordnet med torvplass inntil en husvegg øverst oppe i Munkegata, ikke langt ovenfor denne Hornemannsgården der Politiet holdt til. Haugen av gulvmatter var høy og over alt rundt dem hadde tilreisende selgere rigget seg til, med telt og lange bord fulle av alle slags varer. Her fantes det hjemmesnekra saker og ting, som krakker, kjøkkenbord, brødfjøler, fuglekasser, alle slags slikkerier og broderte finurligheter. De fleste kremmerne var bønder som hadde kommet lange veier til årets store begivenhet.

Også Taterstanden var som vanlig representert - likedan noen få fargerike samer som hadde kommet seg til byen med sine tilbud av både reinskinn, skaller og komager i massevis. 
Kjøpmenn fra byen stilte i små treskur, med billigsalg av både klesplagg og den velkjente Honningkaka, for uten denne var det noe helt spesielt som manglet, mente både gamle folk og elleville unger. Frimodigheten vaks kraftig blant alle tilreisende ut over dagen, etter hvert som de medbrakte drikkevarene tok til å virke. Men dette resulterte jo også i at prutingsmulighetene vaks betraktelig når kvelden nærmet seg.

Ved nærmeste veggplassen der Aslak og Konrad måtte holde seg på matta, var det en finnkall fra Røros som solgte spekepølser av noe elendig kvalitet, selv om han med høy røst hevdet at hver eneste en var laget av reinskjøtt. Tett ved siden av dem - mot selve torvplassen, var det noen Mosvikinger som hadde fått seg plass bak en stor trekasse.

Mosvikkona presenterte seg som Bertha og fortalte at hun og den medfølgende kallen Daniel, livnærte seg av det som i alt over ett hundrede geiter på den avsidesliggende gården Sæteråsen ute i Mosvika sørget for at de fikk til av geitost - noe som varene på toppen av en diger trekasse tydelig bekreftet. Den var full av geitoster i forskjellige størrelser - som dattera, Agnes, solgte til stor fryd og etterspørsel fra alle forbispaserende, oftest etter at hun først hadde delt ut en og annen smaksprøve, om det var ønske om det.

Agnesjenta var nettopp fylt de tjue og fikk snart ganske  mye øyenkontakt med Konrad, som for anledningen stilte i en dobbelknept blådressjakke og i ei slitt blankskjærmhu, slik hodeplaggene vanlgvis var ved hjemstedet ute på kysten av Trøndelagen.

Finnkallen ved nabobordet hadde solgt adskillige mange av denne litt for store spekepølsebeholdningen, da han plutselig fikk stort behov for å få komet seg bortover til hestevogna etter flere reinskinn, noe han mente var nødvendig for å kunne få utvidet folks etterspørsel etter hans varebeholdning oppe fra Rørosvidda. Det ble Konrad som tok på seg ansvaret av reinspølsesalget, mens finnkallen dro bortover etter flere av disse reinsdyrskinnene. Gubben ble borte og Konrad gikk lei av å skulle bli nødt til å representere denne hjulbeinte lille gubben i hans fargerike samedrakt. Han fikk Agnes til å overta diskplassen og rigget seg til for å dra ut på leiting etter den bortkomne krabaten. Fyren ble funnet liggende døddrukken på ei gressplen bak noen busker, nede i den beryktede Lusparken nesten helt nede på Brattøra - steine full og ribbet for både kofta, samelua og komagan.

Det var bare flaks og tilfeldigheter at vognmann Ivar Sveen inne fra Jystadgården, var på vei fra kaia med ett hestelass med potetsekker fra Frostalandet, slik at Konrad fikk hjelp til pålessing av den halvnakne og fulle Rørosingen.

Midtbyen var også full - av martnasfolk - men vognmann Ivar fikk manøvrert gampen, slik at de kom seg gjennom hestgatene og frem til herberget borte i Repslagerveita.

Konrad så ikke anna råd enn å få krabaten innlagt på det samme lille rommet oppe i andre etasjen, som han og Aslak hadde fått leid seg. Den styggsterke hesteier Ivar Sveen var hjelpsom, han tok gubben på ryggen, fikk kadaveret opp til andre etasjen og lagt den døddrukne samekaren ned på dobbeltsenga. Vognmann Sveen tok imot noen kroner av Konrad for jobben, før han forsvant bortover veita, for å rekke Polet før det stengte.

Konrad var nødt til å komme seg bortover til Torvplassen og fikk husvertinna til å ta seg av den eventuelle oppvåkningen av finnkallen.

-Hold døra låst, å be fyrn hold sæ på matta te vi e færdig med dan - sjøl ska æ bortover te Torvet for å sælg ræsten av vårres egne matta -.

Konrad kom seg bortover til varediskene i Munkgata, der det var minket storligen på både gulvmattene, geitostene og reinsdyrspølsene. Det største problemet ble hva de skulle gjøre med resten av varene som enda lå igjen etter han som sov ut rusen oppe på lemmen borte i Repslagerveita.

Vertshuset ved Bakkbrua -Del 4​

Gubben fikk sove ut rusen oppe i dobbeltsenga i dette hospitset borte i Repslagerveita, mens Aslak og Konrad fikk seg litt søvn blant det som var igjen av gulvmatter nede på sei eiga hestevogn - selv om de ikke kom seg i ro før de hadde hjulpet mosvikingene Daniel, Bertha og Agnes med hesteskyss, slik at de fikk restpartiet med geitost bortover til Herberget hos Rebekka og Emanuel Salomonsen. Dette helt nystartede "Vertshuset ved Bakkbrua", lå i den svært gamle og spesielle gammelgården, på nederste hjørnet av Bakkgata og Innherredsveien.

De hadde for ett par døgn klart å få leid seg ett billig rom oppe på loftet av det nyrestaurerte gammelhuset og syntes det var stor stas at de hadde klart å få seg ett såpass rimelig overnattingssted, selv om det var på den andre siden av den brede og stilleflytende Nidelva.

Fingernemme Daniel hadde ved stor hjelp av kona Bertha, fått spikra på lokket til kassen med de siste geitostene, men det ble ett slit for begge karfolkene å få den ganske store og tunge kassen oppover den bratte loftstrappa.

Tilbudet om en gratis geitost, gjorde at Aslak lovte å komme med gampen, for å få både trekassen og Mosvikingene nedover til kaia morran etter.

For Konrad og Aslak skulle denne morrasturen bli en uhyggelig avslutning på Martnasbesøket. Begge var oppe på loftsgangen for å få geitostkassen nedover den infornalskt så bratte trappa. Både Adnes, Bertha og Daniel holdt seg beskjedent litt i bakgrunnen, mens husutleierne Rebekka og Emanuel sto helt ytterst oppe på trappa for å ta ett tak om det trengtes.

Tragedien skjedde, da Rebekka så absolutt skulle komme seg nærmest mulig ut på trappekanten - til samme plassen der Konrad plagdes med å skulle foreta de vanskeligste av kasseløftene. På en eller annen besynderlige måten fikk de andre se at Rebekka med hyl og redselsfulle kauk, for i rundkast nedover brattrappa, før hun til husbonden Emanuels store forferdelse ble liggende livløs nede på gulvplankene i andre etasjen.

Det store oppstyret sørget for at både de andre overnattingsgjestene og de som tok seg en matbit inne på spiserommet, kom springende ut i gangen.

Etter litt tid fikk de budsendt gammeldoktoren som holdt til lenger borte på Bakklandet, men som bare kunne konstatere at Rebekka var omkommet etter det stygge nedfallet.

Den budsendte Bypolisen fikk tatt de nødvendige notater, før de fikk kjørt bort liket til videre undersøkelser oppe på Sentralsykehuset på Øya.

Før Konrad etter mye plunder fikk lov til å forlate både loftstrappa og gjestgiveriet, hadde han klart å få til en avtale med både Agnes og Aslak. Konrad hadde tilbudt seg å følge geitostprodusentene med båten innover til Mosvika, slik at de kunne få hjelp til å få hjem den digre trekassen, etter at de omsider hadde kommet seg over fjorden.

Problemet med Konrads egentlige hjemreise til Rokka oppe i Ytter-Namdal`n, mente han de fikk ta opp seinere, men Aslak beroliget han med at oppoverturen med han aleine på hestvogna, ikke trengte å by på noen vesentlige problemer.

Det som skapte største bryderiet, var at samekailln fremdeles oppholdt seg i dobbeltsenga på gjesterommet borte i Repslagerveita, men da de grytidlig på morran hadde vært klare til å komme seg bortover til dette kvistrommet i gjestgiveriet borte ved Bakkbrua, var den fyllesjuke finnkallen blitt vekket opp av dvalen og fått utbetalt noen kroner, slik at de fikk overtatt denne infernalske, resterende reinspølsebeholdningen. Den bukseløse gubben snudde seg bare mot veggen og snorket videre.

Aslak hadde god plass til Rørospølsene bak på vogna og sammen med Konrad hadde de kommet seg bortover til huset ved Bakkbrua, der folka allerede ei god stund hadde stått klare for skyss nedover til kaia - der Fosenbåten hadde sin faste plass.

Slik som det tragiske utfallet ble, da vertinna Rebekka falt nedover loftstrappa, var det så vidt de fikk nok til å komme seg over landgangen, før skuta måtte legge fra kaia for å være sånn noenlunde i rute innover fjorden.

For Konrad ble ikke avskjeden med Aslak så merkbar stor - han var tydeligvis adskillig mere engasjert i det nære forholdet med lille Agnes - om bord i båten fant de seg en plass i den varme kroken borte ved skorsteinen.

Utenom hestkaren Sivert, var det ikke ett menneske å se på Mosvikkaia ved båtankomsten og det ble god nok plass oppe på vogna for både de fire martnasfolkene og den store trekassen men noen få igjenværende geitoster oppi.

Husene på det lille småbruket i Sætervika, lå nesten øverst på den bratte bakken - der det vrimlet av geiter. For en uvant Konrad, laget dyra en voldsom stank - også innvendig i den lille stuebygningen, mens hverken Bertha eller Daniel brød seg om at ett par killinger ønsket seg litt kos inne på kjøkkenet - der gulvplankene slett ikke var helt reingjort.

Ute i geitfjøset hadde Daniel sørget for å legge på nytt gulv og la ikke skjul på at grunnen til omleggingen av de nye gulvplankene, var at geitskiten nede i fraukjelleren stadig vaks i høyden.

Etter omvisning på gard og grunn, ble det mye prat om hva som kunne skje etter denne loftstrapphendelsen inne i byen. Daniel hevdet å ha mere forstand på geitehold enn på etterforskning, mens Bertha bare var glad for at de hadde kommet seg tilbake fra alt ståket ved Bakkbruas strender der inne i storbyen.

Agnes var bare lykkelig - og det samme var tydeligvis også Konrad - selv etter det som hadde skjedd nedover den hersens loftstrappa og sørget for mordmistanken mot Konrad.

Allerede på første mandagen ble han satt til å måke rein fraukjelleren for mesteparten av geitskiten. Det var blitt høyonn og Bertha og Agnes bar etter hvert de tørre gressballene inn på ryggen.

Gubben Daniel hevdet å ha mer enn nok å stelle med. Den store skokken med geiter krevde sin mann og den snørike vinteren hadde gjort stor skade på mye av inngjerdingene.

Gardsarbeidet ble ett slit for Konrad - han hadde ikke regnet med at turen over fjorden til Mosvika, skulle gjøre en sindig Ytternamdaling til en fremtidig geitebonde, på dette bortgjemte stedet langt der inne i Trondhjæmsfjorden.

En forandring skjedde fort, for bare noen få uker etter at han og Agnes hadde vært innom Prestekontoret og lovet hverandre troskap for resten av livet, ankom det ett offisielt skriv fra myndighetene i Trondhjem, om at mistanken mot han når det gjaldt å ha medvirket til fruen Rebekka Salomonsens død, var frafalt og saken derved henlagt.

Allerede ett par uker senere kom det med lokalbåten ett nytt rekomandert brev til samme person. Skrivet var underskrevet av Vertshuseier Emanuel Salomonsen, som høytidelig meddelte at han trengte en Medeier til geskjeften der inne på byens Østkant og at han tilbød Konrad - med hans nyanskaffede ektefelle - å ta stillingen, med ett husvære på ett rom og kjøkken i loftsetasjen. Tilbudet gjaldt med en måned - 30 dagers - prøvetid, inkludert det som måtte trenges av mat og drikke i samme tidsrom.

Emanuel erkjente at han hadde fattet vedtaket på grunn av Konrads umiddelbare åpenbaring om at han var en pålitelig, ung herremann.

De nygifte mosvikingene pakket snippeska. Konrad fikk på seg blankskjermhua og Agnes kledde seg i reisehabitten, før de fant seg en lun dekksplass på lokalbåten innover til kjøpstaden.

Ett nytt liv var begynt for Agnes Sæteråsen fra Mosvika og unge Konrad fra Ytter-Namdalen. 

Vertshuset ved Bakkbrua -Del 5​

Emanuel hadde til og med sendt ut sin egen vognmann Syver til kaia nede på Brattøra, så både Agnes og Konrad følte seg skikkelig godt mottatt til byen.

Hesteskyssen gikk i ett bedagelig tempo oppover de smale gatene og frem til Vertshuset, der kroverten sjøl kunne fortelle at han faktisk hadde ventet på dem ei stund. De var hjertelig velkommen og ei snerten, ung og blidspent stuepike hadde sørget for at loftsrommet var stelt og i orden til ankomsten.

Konrad fikk ved egen hjelp pakkenellikene som de hadde med seg fra Mosvika oppover den samme, bratte loftstrappa, som han var beskyldt for å ha dyttet avdøde Rebekka nedover. Det virket som om Emanuel hadde glemt hele saken, mens Agnes fortsatt hadde vonde minner om de onde beskyldningene mot hennes Konrad.

Det ble lykke og velstand, da enkemannen Emanuel fikk overrakt geitostgavene fra Bertha og Daniel - og både den gamle husholderska og den unge kjøkkenjenta, satte ekstra stor pris på både geitostene og at Agnes skulle bli den så sårt tiltrengte nyhjelpa ute på det store og alt for rotete og gammeldagse vertshuskjøkkenet.

Sjølingen - han Emanuel, var kommet såpass høyt opp i årene at han hadde behov for avlasting, men Konrad kom snart til å merke, at gamlingen fremdeles ville holde i tømmene når det gjaldt det meste av driften.

Det gikk ikke så alt for mange dagene før Konrad ble nødt til å markere seg, med å fortelle at han ikke var kommet helt fra Mosvika for å la seg bli hærsjet med - heller ikke til andre arbeidsforhold enn de på forhånd var blitt enige om. Enten fikk gamle Emanuel holde seg på matta, eller så kom Konrad omgående til å ta med seg sin lille ektefru Agnes og forlate etablissementet - om de så måtte ro fra byen på grunn av pengemangel.

Konrad mislikte storligen å bli kommandert ned til Ølkjelleren, der den digre Bolette - blant gjestene kalt Høna, regjerte over de besøkende med skarpe blikk og kommanderende ordrer - om at de fikk se til å komme seg hjem til si eiga kjærring og onger, såfremt inntaket av ølseidler ble for mange utover kveldene.

Emanuels ønske var at Konrad kunne ha litt oppsyn over denne kjellerkroa, for å få litt begynnende kjennskap til det som foregikk i huset, men Bolette protesterte og mente hun hadde dørvakta Aksel til hjelp, om det var nødvendig med litt handfast assistanse. Dette var mer enn nok for henne og resten av driften klarte hun utmerket godt alene.

Konrad fant seg bedre til rette oppe i de to større srveringsrommene som av gjestene bla kalt for Hjørnet - og som var betjent av de to Olsènbrødrene Roffen og Oskar. Ondskpsfulle besøkende mente at det slett ikke var så sikkert at de to var av den helt mannlige sorten.

Det var de to musikantene Frida og Karsten - han på fele og hun ved dette svarte Brødrene Halspianoet - som sørget for at det gode besøket til Hjørnet var stadig økende, selv om Roffen og Oskar mente det var de som trakk folket opp til denne egentlige spiserestauranten i andre etasjen.

Særlig kelner Oskar Olsèn lå stadig i småkrangel med Frida ved klaveret. Hun hatet den hoftevrikkende og jålete serveringskrabaten, spesielt når de to musikantene tok seg den vanlige kvarterspausen i kroken ute på kjøkkenet og han trengte seg alt for mye innpå hennes medmusiserende fiolinistkompis, Karsten.

Gammeleier Emanuel - eller Samuel, som folk hadde begynt å kalle den alvorsstemte krabaten, etter at kona Rebekka - ved en fremdeles uoppklart årsak - var avgått ved døden, etter fallet nedover brattrappa.

På Konrads anmodning, var Emanuel blitt nødt til å godta å bli degradert til Garderobevakt for mathungrige gjesters besøk, der oppe på Andre Etasjens intime restaurantlokale, hvor både mat og drikke kunne nydes til full musikk av både en fiolinist og hans akkompagnerende pianistinne.

Med ei hylle og noen kleshengere, hadde garderobevakt Emanuel fått rigget seg til under loftstrappa ute i den trange yttergangen. De ankommende gjestene beklaget seg som regel over at de på grunn av plassmangel, hadde store problemer med både å få av seg yttertøyet og å kunne besiktige seg selv i det opphengte speilet, noe som var av største nødvendighet før de ønsket å innta spiselokalet.

Ved avreisen fra Hjørnet, var gjestene som regel både artige og lattermilde, om de bare ikke trengte litt handfast hjelp for å komme seg nedover brattrappa og ut til`n vognmann Syver med den ventende hestedrosja.

Vertshuset ved Bakkbrua -Del 6

Det gamle kråkereiret av en stor tregård, som etter ombyggingen var blitt til dette stadig mere kjente Vertshuset, lå i skråningen helt nede ved hestegata mot Nidelva - på andre siden av den gamle Bakkbrua.

Hjørnet ble etter hvert godt kjent blant bybefolkningen - særlig var ølbula nede i Kjeller`n blitt populær, men også spiseplassen "Hjørnet" oppe i andre viste seg å skulle bli en plass i byen som folk søkte til - både på grunn av den populære bondematen  og den levende musikken med duoen Karsten og Frida.

De tre smårommene under takbjelkene oppe i tredje, ble også svært så ettertraktet etter hvert - og fikk det offisielle navnet Loftet.

-Kjekt å ha - kommenterte en og annen gjesten om mat og drikkebesøket nede i Hjørnet kunne bli for langvarig og fuktig av seg..

Nykomlingen Konrad fikk stadig mere ansvar for hele etablissementet, nu når gammeleier Emanuel var blitt tvunget til å konsentrere seg om å ta vare på yttertøyet til gjestene oppe i andre, og når Konrads egen kone, Agnes, hadde tatt seg av kjøkkenarbeidet, gikk matstellet greit for seg. Den arbeidsomme kokkehjelpa fra Rønningsletta var til uvurderlig hjelp som potetskreller.

Forandringer med Vertshuset Hjørnet begynte alvorsfult å skje den dagen Garderobevakt Emanuel la inn alle kleshengerne for godt og forlot både huset og denne verden - til stor lettelse for begge de to Vertshusdriverne.

Gammelsjefen ble gravlagt på den jødiske kirkegården inne på Lademoen.

To karer søkte på den ledige klesjobben - den ene var vognmann Syver, som ønsket å kvitte seg med både gampen og vogna, men så kom det også en svarthåring fra Overhalla oppe i Nordfylket, som ønsket å slå seg ned i kjøpstaden Trondhjæm.

Karen var en kortvokst og kvikk fyr - litt for stor i kjeften, syntes Konrad. Men, ganske sjarmerende - mente Agnes.

Nykarens navn var Peder med taternavnet Forselius.

Han fikk jobben og ett lite krypinn innerst på kvisten, mens den noe fornærmede Syver fortsatt beholdt både gampen, vogna og sitt eget husvære i bakgården til nabohuset.

Etter en formildende samtale med Konrad, var han enig i at når gjesteantallet vokste, økte også hestetransporten.

Det ble de to serveringsgutta Roffen og Oskar, som klart og tydelig kunngjorde for Konrad at den svarthårete nykomlingen bak garderobedisken, garantert var av taterslekt.

Ikke bare i klesveien, men også i væremåten - likedan at han sang taterviser til eget gitarakkompagnement så snart muligheten bød seg.

-Spælle ingen rolle -. Konrad la snart merke til at særlig damene stadig oftere hengte av seg yttertøyet i garderoben, etter at sjarmerende Tater-Peder hadde fått bort en panel-vegg oppe i den svært så trange garderoben og var kommet seg skikkelig i gang med kleshengerne og med ett nyinnkjøpt flott speil på den stygge grønnmalte veggen mot selve spiserestauranten.

Agnes var stadig en tur ute på kjøkkenet, for både å få prøvekikke seg i nyspeilet og å slå av en artigprat med Peder. Det samme var Roffen og Oskar om sjansene av og til bød seg for de to gutta - mellom serveringsrundene inne på Hjørnet.

Det stødigste mannfolket i hele Vertshuset var dørvakta Aslak nede i Ølsjappa Kjelleren. Han var en kraftig krabat - hardhendt om det trengtes, men snill og underdanig den fyldige og rappkjefta krovertinna Bolette - med tilnavnet Høna. Aslak var slett ikke noen Hane der nede i Ølkjelleren, for gjestene besto stort sett bare av godt voksne mannfolk.

De kvinnemenneskene som kunne finne på å stikke innom, var stort sett noen lettlivate tøtter, som kom seg over Bakkbrua fra Midtbyen - de gangene det var dårlig med livet nede i Fjordgatestrøket.

Men karan nede i Ølbula hadde det bare i kjeften og var ike ute etter andre saker enn øl og andre beruskende drikkevarer.

-Vi har Høna og klare oss med hu -. Latteren og praten var både høy og frodig.

Det skulle vise seg at Konrad gjorde en fornuftig forandring i den daglige driften, da han beordret Tater-Peder til hjelpesmann for Høna nede i Kjeller`n  og fikk tak i den eldre fyren Roland til å ta seg av garderoben oppe i andre.

Nykaren var en gammel kjenning av dørvakt Aksel nede i ølkjelleren, var i syttiårene og bodde alene på ett loftsrom lengst ute i Sandgata - vegg i vegg med husværet til den illeluktende Nattmannen.

Roland stilte alltid i en dobbelknept svartdress - og med slips i samme farge.

Grunnen til at Konrad fikk Peder til å bli Jomfru Hønas handlanger med ølserveringen, var at da kunne han samtidig underholde gubbene med både gitarspill og taterviser.

Derved var det underholdning både oppe på Hjørnet og nede i Kjelleren.

Vertshuset ved Bakkbrua ble stadig mere kjent - både av byens borgere og tilreisende fra distriktene rundt.

Vertshuset ved Bakkbrua -del 7

Konrad hadde tatt lokalbåten over fjorden for både å handle ett par geiteskrotter og noe skikkelig ost hos Bertha og Daniel inne i Mosvika

Kona Agnes hadde tatt på seg eneansvaret for det som måtte gjøres med Vertshuset, de få dagene sjølingen var hjemme hos foreldrene hennes oppe på småbruket lengst inne i Sæteråsen.

De to servitørene - Olsènbrødrene Roffen og Oskar, hadde vært ganske innpåslitne overfor fiolinisten Karsten. Frida ved klaveret var forbannet hver gang hun kunne observere denne pågangen - særlig var det Oskar som alltid skulle prøve seg med å sjarmatisere felespilleren.

Noen ganger truet Frida med å forlate pianokrakken, noe som bare resulterte i at Roffen heller prøvde seg på Tater-Peder nede i ølkjelleren og det til stor fryd for stamgjestene rundt langbordet.

Da Konrad var tilbake fra Mosvikturen, hadde Agnes sendt nedover Syver med gampen for å få oppover både bagasjen, kjøttet og de mange geitostene. Syver var vant til å skysse så mange rarieteter, men heller ikke Agnes var kjent med at Mosvikingen "Klaus med Bælgen", var invitert med på en gratis bytur, mot at trekkspilleren ville ta på seg noen musikkjobber så lenge han var inne i storbyen.

Den ganske bestemte Høna nede i Kjeller`n ønsket seg overhodet ikke noe dragspelsmusikk, for Bolettefruentimmeret mente hun hadde mer enn nok med på Tater-Peders visesang og hans eget gitarakkompagne-ment. Oppe på Hjørnet i andre ble også denne Klaus med Bælgen avvist, da han innfant seg allerede på den første lørdagskvelden. Frida og Kersten forlot ikke engang det lille podiet, når de hadde de vanlige kvarterspausene.

Da sørget de for å få båret ut hver sin vanlige tallerkenrett med kjøttkaker, kålstuing og brun saus av kelner Oskar - og de inntok til og med pausemåltidet stående på baksiden av pianoet - med topplokket som spisebord.

Både Agnes og Konrad ba instendigst om at Klaus med Bælgen måtte få slippe til, men de kom ingen vei, når heller ikke Roffen og Oskar hadde den minste interesse av en alt for gammel Mosviking - og slettes ikke når han til og med drev med trekkspillmusikk.

Det var da at Syver med Gampen ble en reddende engel: Han hjalp den støle Klaus opp på hestvogna og sammen med dragspelet, ble musikanten fraktet gratis innover til Ladeveien på Lilleby. Her ble han geleidet inn i bakgården til den første og nærmeste leiegården og kommandert av Syver til tvært å sette i gang med spillinga.

Det ble ganske snart brukbar applaus fra en del hjemmeværende husmødre oppe på altanene og det samme fra en skokk med bråkete unger nede på gårdsplassene. Etter ett par trekkspillnummer begynte folket oppover i etasjene å kaste ned noen småmynter innpakket i litt gråpapir.

Klaus dro bælgen i det samme strøket til langt ut på ettermiddagen, men avsluttet gatemusiseringen da guttegjengen i den borteste leiegården - like ved butikken hennes Spjelkavik - begynte å beslaglegge myntene, etter hvert som de kom luftveien ned fra Vårherre - velsignet assistert av husmødrene oppe på altanene.

Syver med gampen hadde for lengst kommet seg utover til Vertshuset, for selv om Klaus trengte skyss, hadde han som gatemusikant innkassert såpass mange myntene, at han tok seg råd til å komme seg med trikken bortover til holdeplassen ved Abrahamsenhjørnet.

Den populære konduktør Spleis var takknemlig - og folk var begeistret for litte trekspillmusikke, både utenfor Mellomveien og den korte biten av Innherredsveien, Byoriginalen Lillemann med Vesken - eller Den Evige Student som han også ble kalt, satt beskjedent innerst i kroken av trikkevogna. Han bodde oppe i Båhusgata og kom seg også opp av den harde trebenken på samme holdeplass som Klaus.

Både Bolette i Kjeller`n, dørvakt Aksel og Tater-Peder godtok at Klaus fikk frem spællet for å prøve seg med å musisere i bakgården til Vertshuset - og etter noen dager med populære musikkinnslag innom plankegjerdet, begynte både Agnes og Konrad å innse at musikk nede i Hjørnets bakgård, gjorde stedet enda mere populært blant stadig flere gjester - også fra den andre siden av Nidelvas bredder.

Tilstrømmingen ble stadig større da den populære kunstmaleren Arthur Meyer fra Gardermoensgata innpå Lilleby, ble en fast gjest av huset og hadde stadig oftere staffeliet stående like i nærheten av etablissementet.

Komponistmaleriet oppe i trappeoppgangen til andre, ble skiftet ut med Meyers vakre Gamle Bybros Lykkens Portal - som en gave fra kunstneren selv.

Akkurat det passet utmerket den alltid så velkledde garderobevakta Roland, for han hadde fått skikk på både disken og kleshylla rett under trappa opp til overnattings-rommene på kvisten.

Den litt eldre Roland var en ganske lang, mager og tynnhåret kar. Han viste seg ganske snart å være en litt anonym ansatt person på Vertshuset, men sirlig antrukket som han alltid var, ble han enkel å få øye på - alle de gangene han med nysgjerrige øyne ruslet rundt i hele huset - både hos Bolette og Tater-Peder nede i Ølkroa, ute i bakgården, i stallen til Syver med gampen og oppe på Hjørnet hos Oskar og Roffen - og særlig når Karsten og Frida underholdt med hyggemusikk.

Hans egentlige arbeidsplass var jo bak garderobedisken øverst i brattrappa, men både Agnes og Konrad hadde dumpet over krabaten utenfor overnattingsrommene oppe på kvisten. Uten å si ett ord, hadde han skyndsomt kommet seg nedover trappa og tilbake bak klesdisken.

Han var en nysgjerrig fyr, som tydeligvis kunne ha noe ekstraordinære lyster - bare Tater-Peder mente å skjønne hva, men han holdt kjeft.

Som takk for bakgårdsmusikken, fikk Klaus med Bælgen både gratis husrom oppe på kvisten og det han trengte av mat. Såpass gammel som han var blitt, var han ofte både sliten til beins og lei av å drasse på trekkspillet, de sjeldne gangene han fant på å ta seg en runde i bakgårdene borte på Møllenberg, eller langs Nidelva oppover de mange av Bakklandets vakre steder og strender.

Fra hjemstedet borte i Mosvika hadde han av og til dratt til høymessa i kirka på søndagene, derfor tok han også på dette bybesøket trekkspillet på ryggen før han labbet de få metrene bortover til Bakk-kjerka.

Han var kjent med at også trekkspillmusikk var bannlyst i de fleste Gudshus og ble derfor ikke overrasket da han av kirketjeneren ble bedt om å sette spællet ute i Våpenhuset.

Andre "våpen" var det ikke ute i yttergangen, enn en del fuktige paraplyer.

Prestens navn var Theodor Hesselberg, som etter Klaus ringe mening var en både myndig og dyktig prediker. Men han var en elendig sanger.

Ved utgangen etter Messens slutt, håndhilste presten på hver eneste en av de ni menighetsfolkene som hadde møtt frem og da Klaus drev å hengte på seg dragspelet, ville Hesselberg få kjennskap til hva han var for kar.

Presten var en nysgjerrig herremann, som var interissert i virksomheten borte på Vertshuset og kunne berette at han var særlig imot denne Ølbula nede i kjelleren. Likedan hadde han  for lengst fått med seg årsaken til vognmann Syvers aktive oppdrag på seine kvelder - og av og til også på nattetider.

-Vederstyggeligheter -, mente presten, da han etter hvert forsto at Klaus var mest oppglødd av musikk og ikke i det hele tatt i driften av Vertshuset.

-Dette med Gatemusikantvirksomheten er jeg en stor beundrer av -.

Theodor Hesselberg kunne dette med å trykke på de rette knappene og antydet steder i nærheten, der det økonomisk burde være innbringende både å musisere og bli satt pris på - for en utøver under Vårherres høye Himmel.

Presten ba Klaus med Bælgen om å holde smaus med at han ved leilighet kom til å ta seg en velsignet svipptur bortom Vertshuset ved denne Bakkebroen.

Klaus hadde forlengst glemt det hele, da han allerede dagen etter fant seg en plass i haven utenfor den storslagne Bakke Gård. De gårdkjærringene som kom bortover for å høre på noe så sjeldent som trekkspillmusikk, kunne ved overleveringen av de femøres myntene, fortelle at han spilte på dette syndige og vederstyggelige instrumentet, mens han oppholdt seg på selveste tomten til Bakke Nonnekloster fra 1770.

Klaus ville ikke skape mere en høyst nødvendig irritasjon, med sin trekkspillmusikk - og det på tuftene etter et nonnekloster. Etter anbefaling av en kar som holdt til nede i Verftsgata, begynte han heller å trudelutere inne i bakgårdene til de fleste av husene oppover både Nonnegata, Gyldenløves gata, Wesselsgata og den lange Kirkegata, før han dagen etter fortsatte med musiseringen både på Øvre og Nedre Møllenberg.

Det ble en fjorten dagers opplevelsesrik turnè - og en ganske innbringende affære som Gatemusikant for Klaus fra Sæterlien der inne i Mosvika, før han avsluttet i nederste kroken rundt Kristiansten Festning - foran en skokk med ufordragelieg unger fra ett sted som het Pappenheim.

Det dårlige utbyttet oppe på festningsvollen, gjorde at han gikk fullstendig tom for musikalsk energi - og han hvilte ut en dag eller to oppe på loftsrommet, før han igjen ga seg Ikast med underholdningen inne i bakgården til Vertshuset.

På denne turnèen hadde Klaus lagt merke til ett ganske utstaffert kvinnemenneske, som på flere av dagene, men på avstand hadde fulgt etter han og stadig hadde applaudert - når dette trengtes for å få inn en femøring eller to fra gardkjærringene.

Det langhårete med de side og fargerike skjørtene, samlet gjerne sammen myntene som kom gjennom lufta fra folk oppe i etasjene. Men hun sa aldri ett ord. Hun bare var tilstede.

Klaus var ikke før kommet i gang med musikken i bakgården til Vertshuset, før han ble klar over at hun var møtt opp. Han tok seg en pause og spurte hva hun het.

Lovisa meddelte seg ikke med annet enn at hun var svært gla i trekkspillmusikk og at hun bodde nede på Svartlamon. Ellers satt hun stille og beskjedent oppe på kjellerlemmen, der hun applauderte Klaus.

Samtidig som han gjorde seg ferdig for kvelden, forsvandt hun fort ut gjennom porten.

De dagene Lovisa ikke møtte opp i bakgården, følte Klaus at det var noe som manglet.

Vertshuset ved Bakkbrua -del 8

Neste gangen Klaus med Bælgen traff på hu Lovisa, var da han kom ned trappa fra rommet sitt oppe på kvisten og opplevde at hun ble nekte å komme inn på Hjørnet av den finstriglede garderobevakta, Roland. Den pertentlige antrukne karen, syntes det fargerike fruentimmeret virket alt for oppjåla i sine flagrende gevanter.

det var da at Klaus mannet seg opp og kunngjorde at såfremt ikke dama slapp inn i restauranten, kom ikke han til å frembringe en eneste trudelutt på dragspelet nede i vertshusets bakgård.

Lovis og Klaus ble plassert ved ett lite bord lengst borte ved podiet der Karsten og Frida musiserte.

Etter en matbit med alt for dårlig oppvarmede Benløse Fugler - etterfulgt av hver sitt vinglass, måtte Lovisa ned i bakgården for ett kortvarig, men absolutt nødvendig ærend.

Det var da at kelner Oskar i diskrete ordelag kunngjorde for Klaus at Lovisa slett ikke var en av byens løse fugler, men en ganske anerkjent sangerinne, som i sin tid ganske jevnlig hadde opptrådt på revyscenen Hjorten ute på Ilevolden. Hun skulle da ha råket ut for en av Hjortens faste herremenn - og som hadde overlatt henne til ett liv med kjærlighetssorg. Dette hadde sørget for hennes senere så originale livsførsel og gitt henne tilnavnet Nattens Dronning.

Lovisa skulle ifølge kelner Oskar leie et loftsrom i en av murhusene borte i Frostaveien.

Gatemusikant Klaus var jo også en spesiell skrue inne fra Mosvika - en særling fra landsbygda, til daglig kledd i vadmelsklær, med blankskjærmhu og alltid med ett par beksømsko på beina.

I løpet av kveldsstunda kom de to frem til at de i grunnen sto godt sammen som par - han med trekkspillet og hun i fargerike kjoleplagg, med en stor stråhatt oppe på den lange og rødfargede hårmanken.

Det ble stadig oftere litt mere ungdommelig knising dess lenger de kom ned i vinflaska.

Vertshusbasen Konrad og kona Agnes som jo også var fra Mosvika, mente de hadde litt ansvar for Klaus mens han var på denne byturen. De fikk gubben ut på kjøkkenet, der han ble formanet om å holde seg på matta - ikke rote seg borti dette kvinnemennesket, såpass opp i årene som han hadde rukket å komme seg som ungkar og spællmann.

-Dokker har ainna folk her på huset som virkelig  træng å bli passa på - både nerri kjellerbula og opp på loftet -. Klaus var blitt mektig irritert.

Lovisa slo seg gjerne med ned i ølkjelleren og paret kom seg etter noen mynter i driks forbi dørvakta Aksel og inn til langbordet, der Tater-Peder gladelig serverte dem hver sin ølseidel.

Fargesprakende Lovisa syntes at Peder stadig ble mere pågående, med både tilnærmelser og frekke forslag som hun hele tiden avslo - og det uten at Klaus merket seg noe som helst til sjarmatiseringen.

Denne kvelden hadde vertsfolket storinnrykk i begge etasjene, slik at de som var i jobb på Huset, ble spurt om å holde ut helt til siste gjesten forlot gjesteheimen.

Konrad og Agnes rigget til både gulv-og sengeplass i smårommene oppe på kvisten, slik at alle ansatte kunne få halla seg litt nedpå, så snart jobben var unnagjort ut på natta.

Klaus hadde på forhånd sørget for at det øverste, lille kvistrommet var avlåst med hans egen nøkkel og hadde visse planer med å skulle få med seg selveste Nattens Dronning - hu Lovisa - som overnattingsgjest langt der oppe mot Herrens Himmelhvelv.

Ei kort stund før lokalitetene var "tørrlagt" for gjester, kom de seg oppover den alt for smale og bratte loftstrappa - etter ett kort senkvelds drammebesøk i bakgården hos en noe bedugget Hest-Sivert.

Både Lovisa og Klaus var ganske slengen i draga, men med kvistdøra litt på gløtt, klarte de å få med seg hvem det var av arbeidsgjengen som hadde takket ja til en overnattings-plass oppe på disse himmelske rommene.

Førstemann opp den skumle loftstrappa var Tater-Peder fra Kjeller`n. Digre Bolette fra samme stedet, hadde store problemer med å komme seg mellom trappegelendrene og like etter kom dørvakta Aksel sammen med velkledde Roalnd fra garderoben.

Musikantene Frida og Karsten var som ellers stille og fredelig i ganglaget, mens serveringsbrødrene Roffen og Oskar skvaldret på vanlig måte, før de kom seg til sengs inne på fellesrommet.

Den eneste som manglet var kusken Syver, som var blitt nødt til å slå seg ned i høyet nede i bakgårdsstallen. Han var blitt alt for pussa etter besøket av Klaus og Nattens Dronning tidligere på natta.

De to aldrende turtelduene innafor dørglippen, fant seg en svært ubekvem og trang plass oppe i sengbenken inne på Klausrommet, etter at det først var blitt banket i begge de to sideveggene, hver gang trekkspilleren Klaus forsøkte seg på Livet på Finnskogene av selveste Calle Jularbo.

-Slutt med derre hælvetes lævenet -, kom det stadig oftere fra begge sider av de dårlig isolerte panelveggene.

Vertshuset ved Bakkbrua -del 9​​

Det var Roland som fant henne, da han litt utpå morraskvisten kom seg ned til garderobeskranken for å hente sin egen paraply - etter at også han hadde overnattet oppe på et av kvistrommene.

Den halvnakne Nattens Dronning - vakre Lovisa - lå i kroken rette under loftstrappa og Roland fant straks ut at slik som hun så ut, kunne det umulig være liv i kvinnemennesket noe lenger. Roland kunne også konstatere at det også var mye blod på flere steder utover gulvplankene der oppe i Vertshusets andre etasje.

Overnattingsfolket kom til hektene etter hvert - de virket mer og mindre forfjamset. før vertsparet Konrad og Agnes fikk sendt bu på doktor`n, som holdt til borte ved Bakklandsskolen. Samtidig tok de kontakt med øvrigheita oppe i Hornemannsgården på Torvet.

Hele overnattingsgjengen ble beordret til å holde seg i ro oppe i spisesalen Hjørnet, mens de tekniske undersøkelsene fant sted - og liket av Lovisa var bli kjørt bort med hestedoningen hans Syver.

Skravla gikk høyt, mens de ventet på å bli avhørt av de to sivile politibetjentene - den ene mere bråkjekk, storkjefta og påståelig enn den andre. Hvert bidige ord ble nedskrevet i avhørsprotokollen og da Klaus aller nådigst, spurte om han kunne få ta med seg trekkspillet og komme seg hjem til Mosvika, ble det avslått tvert.

Også han hadde bare å holde seg tilgjengelig innen byens grenser, inntil saken var endelig oppklart. Resten av gjengen ble beordret til å fortsette som vanlig i de forskjellige jobbene på Huset - og slettes ikke forlate sine private husvære.

Det viste seg at avisskriveriene om det uhyggelige mordet, skulle bli grunnen til at tilstrømmingen til Vertshuset ved Bakkbrua ble enda større - både til Ølsjappa hos Bolette nede i Kjeller`n og til spisesalen oppe på Hjørnet.

Nattens Dronning hadde i sine flagrende og fargerike kjoleplagg vært ett kjent innslag i bybildet, derfor gikk praten ganske frodig for seg, rundt bordene i de som regel overfylte lokalene. Det ble enda mere "fyr på peisen", da Tater-Peder kunne berette om sin kjennskap til at Gummi-Rudolf og Nattens Dronning, sammen hadde drevet noe kjæresteri. Peder ville ikke gå i enkeltheter, bare at han hadde opplysningen fra en gammelkompis nede i Korsvika.

Karsten og Frida prøvde seg med litt sørgmodig hyggemusikk de første timene, men ble ganske kvikt av Konrad kommandert til å holde den helt vanlige stilen.

Til og med Klaus ble anmodet om fortsatt å musisere på Spelet nede i bakgården, noe som både Syver og Gampen tydeligvis satt stor pris på.

Etter at alle var blitt saumfart av etterforskerne, ble avdøde Lovisas legeme stedt til kvile på kirkegården inne på Lademoen. Foruten hennes eldgamle mor nede fra Reina og ei nabokone fra Frostaveien, møtte alle av Vertshusets personale opp til gravferden - sammen med sjølingene Agnes og Konrad. At selveste Gummi-Rudolf - av den ansvarlige fra Begravelsesbyrået - var blitt nektet adgang ved inngangsdøren til kapellet, skapte forundret irritasjon blant de andre sørgende.

Musikken inne i gravkapellet ble besørget av Frida på en såkalt "salmesykkel"og Karsten på ei svært så ustemt fele, etter at presten hadde foretatt jordpåkastelsen, så Klaus sitt snitt til å frembringe en kort melodi på trekkspillet, før folket forlot kapellet.

Den eldre presten, Paul Sæbø, sendte stygge blikk bortover til spillemannen - og det samme hadde han også gjort, da Karsten hadde fremført Åses Død av mesteren Edvard Grieg - på dette syndens instrument som ei fele var.

Tilbakeferden utover til Vertshuset foregikk med trikken - bare de som ikke var så finkledd, slo seg ned bak på den lange hestevogns hans Syver.

Allerede tidlig på morgenkvisten dagen etter, meldte de to etterforskende polisene sin ankomst - for å ta opp ytterligere forklaringer av hver enkelt av de siktede i denne forsmedelige drapssaken.

Detektivene Sand og Øra begynte avhørene med å ta for seg Tater-Peders tidligere meritter.

Bare taternavnet Forselius  vakte tydeligvis mistanker for de to. men Peder lot dem forstå at han innrømmet å ha levd ett litt for usunt og noe usedelig liv, etter at han som en Resandes ungdom, hadde blitt med foreldrene og de svært mange søsknene, på slike alltid fullastede hestevogner oppover innlandsbygdene nordom Namdal`n - og dette for salg av alle mulige slags selvgjorte kjøkkenting - både sleiver, kokekar, taterkniver og likedan kjøkkenkrakker, trau og gulvmatter.

Peder tilsto tvert at han ikke alltid hadde holdt seg innafor lovens grenser og var flerfoldige ganger blitt hanket inn av forskjellige lensmenn, for både fyll, slagsmål og tjuveri. En gang hadde han til og med sittet inne i ett halvt år, for å ha vært for nærgående overfor ett litt for lettliva - og muligens jomfru på småstedet Kongsmoen, helt ute ved Namdalskysten. Det skulle visst ha blitt ban av den affæren - men mere hadde han ikke hørt om akkurat den saken.

Den ble basen nede i Kjeller`n, digre Bolette, som var den neste til å bli invitert inn på avhørsmatta, men polisen Øra ble ganske forlegen, da han ble gjenkjent for at han tidligere - i ganske bedugget tilstand, var blitt hjemkjørt fra ølsjappa av Sivert Kusk og det på selveste Lille Julaften året før.

Bolette var som ellers ganske rapp i kjeften og kunne fortelle at hun hadde vært såpass lenge i traden at om hun hadde ønsket å ta livet av krangelaktige fyllikker, da hadde hun gjort det for lengst.

Hun kunne også berette at hun bare hadde hatt ett eneste intimt forhold med en mannsperson i dette livet - og at det garantert aldri kom til å gjenta seg.

Dørvakta Aksel nede i Kjeller`n  var en storvokst gubbe, med ett alt for stort hode men med nok så lite vett - en taus og innesluttet krabat inne fra Korsvigens litt for kloakkpregede strender - stedet der kvinnfolkene holdt seg langt unna fyren, når han en sjelden gang kom ruslende oppover bakken mot storgården oppe ved de eldgamle Gudshuset.

Aksel stoppet gjerne når han fikk øye på et kvinnemenneske - han formelig siklet ved dette synet og plystret iherdig, før fruentimmeret rakk å komme seg unna både blikkene og ulydene. På noen soldager var han også blitt observert i det høye gresset nedenfor Isaksenhuset, der han hadde fin utsikt nedover til den nærmeste badestranda.

Etter hvert var han kommet på godfot med Bolette, var blitt til en andektig hjelper for henne, selv om han var tydelig irritert på Peder, når tateren ble for kommanderende i røsten, for å få kastet ut noen litt for drikkfeldige karer. Som dørvakt ga Aksel alltid klar beskjed om at dette lå under hans domene.

Etterforskerne Sand og Øra kom til at det ikke hadde noen hensikt med flere utspørringer av Aksel - det var ikke mer å hente der i gården.

De sivilkledde polisene var klar over at Vertshuseier Konrad i tidligere tider hadde vært under etterforskning, den gangen da huseier Emanuels kone Rebekka, med stort hastverk hadde forlatt denne verden - etter at hun skulle ha blitt dyttet nedover den bratte trappa fra Vertshusets andre etasje.

Selv om Konrad var blitt frikjent for denne mordanklagen, følte de to detektivene at dette var alvorlige hendelser som fremdeles hang i lufta.

Konradkona, hu Agnes, viste tydelig misnøye med at både hun og husbonden skulle trenge å bli avhørt i denne Nattens Dronningsaken.

Det ble slettes ikke noen lystigere da musikantene Karsten og Frida måtte inn på teppet. Frida forsto slettes ikke hva hennes musikalske levetid hadde med mordet på Lovisa å gjøre. Det eneste ulovlige hun kunne erindre å ha vært med på, var den gangen da hun i unge år hadde slått ned en innpåsliten kelner med ett notestativ av metall, før hun var blitt innbrakt med selveste Svart-Marja - før hun helt til morran etter var blitt holdt i arresten på bare vann og elendig kneipbrød.

Ellers kunne hun fremdeles erindre Lovisa som Nattens Dronning, fra den tiden hun opptrådte på Revyscenen ute i Hjorten, der også hun selv i korte stunder hadde tatt på seg jobber som pianoakkompagnatør for både Herbert og Ernst Rolf.

At Lovisa skulle være noen søvngjengerske hadde hun aldri hørt noe om og Frida syntes det var synd at hun forlot Østbyen på denne måten - hun var jo ett helt spesielt blikkfang også i bybildet for øvrig. Spesielt når hun om søndagene spaserte den ganske lange veien innover til Korsvika for å ta seg en skjult liten dukkert. Frida berettet gjerne om gamle dager, når hun først var kommet i rette taleføret.

For Frida var kjent for den gode husken.

-At også æ va venninna hains Gummi-Rudolf, veit åsså`n Karsten. Dokker får spør ut hainn, for æ sei itj mer om akkurat det forholdet -.

Karsten Med Fela ga nesten ikke lyd fra seg. Han hadde forlangt å få med seg fiolinen inn på avhørsrommet, for han var av den formening at instrumentet var alt for verdifult til å bli overtatt av andre så lenge detektivarbeidet foregikk.

Etter at han en stund av ren og skjær nervøsitet hadde drevet med litt klimpring på fela, fikk han av etterforsker Øra en krass ordre om å legge den fra seg. Det gjorde Karsten både mutt og fornærmet å skulle bli irettesatt som musikant, men fikk etter hvert ut av seg, at det han kjente til om forholdet mellom Gummi-Rudolf og Nattens Dronning, lot han ligge dødt og usagt. Uansett hva polisene forlangte.

-Sladder e det værste æ veit -.

Den alltid så velkledde garderobevakta Roland, hadde funnet liket på gulvet ute i garderoben og syntes det hadde vært ett svært så trist syn, selv om han ganske kort tid tidligere hadde vært ansatt som assistent ved Indremisjonens Begravelsesbyrå ute i Prinsensgata.

Der hadde han fått sparken, da det viste seg at han hadde stor glede av å overnatte i tomme likkister ute på snekkerverkstedet.

Roland mente selv at han likte både å være staselig kledd og til en hver tid forberedt på hva som kunne inntreffe i hans alder..

På toppen hadde han alltid vært ungkar, som hver dag klokka fire spiste herlig ertersuppe med små fleskebiter, nede på Misjonskafèen på Torvet.

Olsèn-brødrene - de to servitørene Roffen og Oskar, ba innstendigst om å få være sammen under utspørringene.

-Vi erkjenner at vi både lever og ånder i et fellesskap som vi ikke hverken kan eller ønsker å unnvære -. Oskar var mest talefør og kunne berette at de midtveis under denne fellesovernattingen i rommet vegg i vegg med Klaus og avdøde Lovisa fellesrom, til å begynne med hadde hørt en del besynderlige lyder.

Etter en stund var det stilnet av, men Roffen mente at han ved tretida hadde hørt lyder i gangdøra til naborommet - før han igjen hadde sovnet i samme senga som den alltid så snorkende Oskargutten.

Det skulle vise seg å bli et viktig punkt i den senere etterforskningen av Klaus, om hva grunnen kunne være til at han overhodet ikke hadde merket seg at sengevenninnen hadde forlatt både senga og rommet.

Klaus hevdet at han hadde vært temmelig utslitt, etter alt gjøgleriet som han hadde vært med på, da han og Nattens Dronning hadde kommet seg opp i senga rundt midnattstider - og det før han med både klapp og intime kjærtegn, omsider var blitt stedt til hvile av den hektiske Lovisa.

Som svar på detektivenes forespørsel, om hva han egentlig drev med borte i Mosvika, kunne han blidspent berette at det var både som trekkspiller og ellers litt ekstrahjelp i høyonna hos geitebonden Daniel og kona Bertha borte i Sæteråsen.

Politi Sand var nysgjerrig på om han hadde hatt ett eller annet forholdet med noe damemenneske inne i Mosvika, noe som fikk trekkspilleren til å lure på om han virkelig var nødt til å fortelle om den eneste gangen - da det nesten kunne ha blitt noe av:

For dette skjedde, da Klaus - med dragspelet på ryggen, hadde kommet seg halvveis opp i stigen til ett loftskammers, der det råtne midttrinnet røyk og han til ett helsinkes leven hadde havnet nede på den grusbelagte Prestegårdsplassen.

Både fjøstausa og drengen hadde fått både utpåkaren og spællet inn i fjøsgangen, der han var blitt lagt til kvile oppe på noen strisekker.

Klaus mente han var blitt lørdagskveldens store helt, for da jenta oppe på Jomfruburet kom ned i fjøset for å bli med på morrasmelkinga, ble det både klem og latter da han spilte og sang ei godvise - før han ble hjemkjørt med finvogna av den sangglade og omtenksomme sognepresten.

Klaus kunne fortelle etterforskerne at han nå - for første gang i sin nesten åttiårige levetid - var mistenkt for mord.

Etter alle de negative avhørene, var detektivene Sand og Øra skråsikre på at Vognmann Syver måtte være morderen. Det var jo ikke flere å ta av.

Men kona innerst i gårdsrommet - rett ved Syvers stallplass - kunne fortelle at hun også denne kvelden hadde klart å få krabaten inn i søvnen nede i ei høydynge innerst i stallen.

At Syver i en slik døddrukken tilstand, skulle kunne å ha klart å myrde ett menneske oppe i Vertshusets andreetasje, kunne fruentimmeret umulig tenke seg.

Det ble folkesnakk på byen, om at de to detektivene Sand og Øra var blitt innkalt til politimester Erling Østerbergs kontor borte på Hornemannsgården, der de var blitt refset for udugelighet i tjenesten.

Vertshuset ved Bakkbrua - del 10 og 11
Det kom for dagen, at da politimester Østerberg ute på Torvet hadde truet med degradering av de to etterforskerne, hadde den ganske æreskjære Øra, tatt med seg sitt personlig eide Sherlock forstørrelsesglass og drett innover til Vertshuset, der han midt i den fremdeles like bratte loftstrappa hadde kommet over noen flekker i det midterste trinne og som ved nærmere undersøkelse ute på Kammeret viste seg å være blod som stammet fra Lovisas eget ganske høye legeme.

Derved konkluderte de to detektivene med at det for lengst avdøde kvinnemennesket måtte ha vært ute for vold allerede oppe i loftstrappa og altså før hun var etterlatt død på den lille avsatsen foran denne garderoben. 

Liket var blitt nøye undersøkt for både blåflekker og kjøttsår - alt var blitt avfotografert før begravelseskarene fra Flatåsbyrået fikk lagt henne ned i kista.

Politiledelsen ventet i spenning på resultatene og det samme gjorde de impliserte og mistenkte folkene på Vertshuset. Stemningen blant de ansatte ble stadig mer amper - både blant de nede i Ølkjeller`n og de som sørget for gjestene oppe i restauranten Hjørnet.

Innehaver Konrad hadde følelsen av at hver av dem mente den andre var morderen. Klaus med Bælgen hadde for lengst gitt lovens håndhevere beskjed om at han med Lokalbåten ønsket å komme seg hjem til Mosvika, men ble bare fortalt at han -som en av de hovedmistenkte - bare hadde å holde seg innen rekkevidde.

Det ble Aksel dørvakt som skulle komme til å få litt fortgang pp oppklaringen av mordet:

Politi Sand innrømmet overfor Konrad at den lite snakkesalige dørvakta nede i ølkjelleren - først nå og etter en treukers etterforskning, hadde fått Aksel til å innrømme at han på denne skjebnesvangre natta hadde kommet på at han muligens hadde glemt å låse ytterdøra til Kjeller`n. Han hadde derfor listet seg med begge trappene og på vei opp igjen, hadde han råket på Lovisa - på vei ned for å komme seg til utedassen i bakgården.

-På vei ner, sjer æ -.Var alt det Aksel hadde sagt.

-Å du e på vei opp -. Mere var det ikke.

Etterforskerne kom derfor frem til at Lovisa var tatt livet av, mens hun var på vei fra dasshuset - altså mens hun var i loftstrappa og etter at hun hadde passert den lille garderobeavsatsen.

Blodflekkene i det midterste trappetrinnet var bevis nok, mente både Sand og Øra- men uten å meddele Politimesteren noe som helst om hva de omsider hadde kommet frem til.

Tater-Peder delte overnattingsrom med Aksel, men hadde ikke merket noe til fraværet, den stunda han hadde vært nedenunder på denne låsesjekketuren nede i ølsjappa. Men på direkte spørsmål fra den pågående detektiv Øra om han var interessert i damer eller ikke, var svaret at etter som han med hest og vogn, hadde rekt rundt om i det nordligste av Trøndelagen i mangfoldige år, hadde de jo hendt at han hadde råket ut for ett og annet lettsindige fruentimmeret.

Han mente at han allerede ved det første avhøret hadde erkjent at mulighetene for noen etterdønninger med småfolk hedde vært tilstede, men at han aldri var blitt meddelt resultatene.

Klaus ble hentet av Svart-Marja til ett helt spesielt avhør ute på politihuset. Han var ganske vettskremt, forlangte å få med seg trekkspillet, samtidig som han innstendig ba om å bli fulgt utover av både Agnes Sæteråsen fra hjembygda og hennes ektemann, Konrad - som altså en gang hadde kommet til storbyen helt oppe fra Ytter-Namdalen og da som Martnasselger av hjemmelagde gulvmatter - sammen med hesteier Aslak fra nabogården der ute i ødemarken.

Før Klaus ble ført inn på avhørsrommet, tilbød han seg å ta en trudelutt for arrestantene nede i kjelleren i den bakerste delen  av den store bygningen som vendte mot Vår Frue Kirke. De to detektivgutta motsatte seg tvert musiseringen og Klaus ble også nektet å få med seg Agnes og Konrad inn på forhørsrommet.

Sand og Øra var adskillig mere pågående enn ved det første avhøret borte på Vertshuset.

De skulle så absolutt ha kjennskap til om Klaus hadde tendenser til å kikke litt for lenge og ofte på lettkledde damemennesker, noe han bare måtte innrømme at han dessverre hadde. Men Klaus hevdet at det beklegelig nok, var alt for lite av sorten borte i Mosvika - særlig i Sæteråsen, der hovedaktivitetene var geitehold.

Påstanden fra Klaus om at han bare sjeldent hadde tatt til sinne, når han spilte til dans og ble skjelt ut som ubrukelig om han trengte en pause, ble regelrett motsagt av betjent Øra. For han kunne berette at de var gjort kjent med den gangen da Klaus i ett raserianfall hadde kastet dragspelet ut i lokalet - og truffet selveste lensmannsbetjenten i skallen.

Klaus  erkjente forholdet, men unnskyldte seg med at det hadde vært alt for mye fyll - adskillig mere enn det som var vanlig på lørdagskveldene i Mosvika. Han benyttet anledningen til å fortelle at formannen i festkomiteen hadde vært nødt til å bestige scenen, for å fortelle at hvis det ikke ble litt labrere stemning i lokalet, så kom de til å bære inn selveste Lensmannen.

Klaus mente han var blitt for gammal til slike dameutskeielser og hevdet bare å ha vært imøtekommende med husrom denne spesielle natta. At det var selveste Nattens Dronning som så absolutt skulle ha en omgang eller to med putekrig før de kom seg opp i sengbenken, påsto han var grunnen til levenet som hadde forstyrret folket på naborummene.

Han fikk ikke noe svar fra de to detektivene, da han lurte på om de ikke var informert av Tater-Peder, om at han hadde åpnet døra og med gneldrende stemme hadde forkynt at de fikk kutte ut med levenet - og at etter det hadde putekrigen opphørt på flekken.

For det var først da han fikk presset dundyna over hodet på Lovisa at klarte å få dempet levenet for ei kort stund med å fortelle at han var skikkelig pessantrengt. Klaus hadde gjort fra seg på vasken borte i hjørnet, før han momentant hadde sovnet borte i den rotete dobbeltsenga.

-Mer veit æ itj, før dokker to detektivan banka nå voldsomt på dørra, med forkynnelsen om at sengevenninna mi hadd vandra te derre evige jaktmarkedan -.

Konrad sendte bud på Syver med gampen, etter at Sand og Øra mente de ikke fikk noe mere ut av den aller mest mistenksomme Klaus.

-Send hjem fyren med lokal`n. Begge polisene var tydelig irriterte.

11.

Det første Klaus gjorde da han var kommet seg over fjorden inne i Mosvika, var å oppsøke foreldrene og svigerforeldrene til Agnes og Konrad.

Geitebøndene Bertha og Daniel Sæteråsen var gjennom lokalbladet Mosvikingen, blitt gjort kjent med denne mordsaken ved Vertshuset inne i storbyen og var svært nysgjerrige på hva det var som egentlig hadde foregått der inne ved Bakkbrua.

At saken enda ikke var oppklart, virket svært bekymringsfullt for de to gamlingene, som fremdeles drev stort med geitedrift av over ett hundrede dyr. At Daniel årlig bygde opp fjøsgulvet - i stedet for å måkke unna geitskiten nede i fraukjelleren, var velkjent blant andre enn bygdefolkene.

Men de var kjent som driftige og svært nøysomme bønder.

Bertha og Daniel var skuffet over at det enda ikke var kommet noen småfolk til Agnes og Konrad og slik som situasjonen nå var blitt med denne uhyggelige drapssaken, godtok Klaus jobben - da han ble bedt om å ta seg av gårdstellet, slik at de to kunne ta seg en bytur.

Sæteråsgubben sjøl skulle så absolutt ha med seg en geitebukk som bygave, noe også Klaus mente måtte være litt av en overraskelse - det var etter hans mening god plass til dyret nede i bakgården til Vertshuset - og sikkert greit med overnatting inne i den romslige stallen til Syver.

Men Bertha var av den formening at å få med seg geitebukken på båten , kom til å bli det mest problematiske på hele opplegget.

Daniel var som alltid en praktisk bonkaill - han fikset til ett solid halsband av ett lærstykke som han hadde liggende og fant frem ei gammel bjelle fra redskapshuset, som han fikk Bertha til å pusse så den ble helt som ny. Den hadde ikke vært i bruk de siste sytti årene.

Klaus fulgte dem ned på kaia, fikk begge om bord, før han selv ble nødt til å få geita oppover landgangen, mens sjølingene sto ved rekka og fristet bukken med både en pølsebit og en liten skalk gammel geitost.

Og geitost hadde de med seg mange av på byturen.

Velkjente Klaus ble som alltid bedt om å ta noen ettertraktede toner på trekkspillet og lot musikken på kaia bli til glede, både for de oppmøtte bygdefolkene og alle de medreisende oppe på dekket til lokalbåten.

Geitebukken ble en skikkelig kjeledegge for nesten alle de Martnasreisende folkene - karer og kvinnfolk utstyrt med alle mulige slags handelsvarer - gubbene gjerne godt forsynt med hjemmelaget flaskefor - godt forvart nede i de grå ryggsekkene.

Vertshuset ved Bakkbrua - del 12
Det gamle ekteparet Sæteråsen kom seg ned på kaia i Trondhjæm by - begge med hver sin sekk på ryggen. Det var Daniel som blåholdt på lærreima med den viltre geitebukken, som aldri hadde vært på bytur og ga tilkjenne adskillig med informasjon om at den ikke var særlig begeistret for å bli tvunget nedover den ganske så bratte landgangen.

De mange og nysgjerrige byfolkene nede på kaia hadde det skikkelig artig, da gamle Daniel fikk store problemer med å holde seg på beina, når bukken så absolutt skulle bortover til en laushund i kroken av kaiskuret.

Det ble adskillig knuffing de to imellom, før Bertha tok affære og fikk med seg både gubben og geita bortover i retning Bakkbrua.

Ingen på Vertshuset kjente til besøket, derfor var overraskelsen svært stor og tydeligvis ikke av den gladlynte sorten, da det viste seg at Daniel hadde fått for seg at geitebukken skulle overnatte hos dem selv på rommet oppe på kvisten.

To smale og bratte trapper viste seg å bli vanskelig å forsere, selv om geitegubben sjøl var aller så kvalifisert i faget med daglig å drive med over ett hundrede dyr av samme rase, langt der inne i hjembygda.

Det ryktes snart på Vertshuset  at det var ankommet noen ganske uvelkomne gjester oppe på ett av kvistrommene.

Det tok ikke lange stunda, før gjestene i matsalen Hjørnet nede i andre etasjen, lot servitørbrødrene forstå at de mislikte den ramme bukkelukta. Men da kelner Oskar av geiteeier Daniel hadde fått lov til å besiktige bukken oppe på kvisten, fikk han godlynte følelser for krapylet.

Oskar syntes synd på det stinkende dyret og lot lukt være lukt.

Det ble andre boller da Bolette kom opp - hun hadde tatt med seg servitørmedhjelper Tater-Peder for å få en titt på vidunderet , men kom seg raskt ned begge brattrappene, etter at det stinkende dyret hadde fått begge de to ut av døra - ved hjelp av de kvasse og store bukkehornene.

-Ufyselig - meddelte Bolette til ølsjappegjestenes høylydte og ondskapsfulle latter.

Konrad fikk Agnes til å meddele hennes foreldre om at bukken måtte ut av huset.

-Det er plass nok nede i stallen hans Syver, noe som etterforskerne Sand og Øra tok seg lov til å mene, da de nok en gang kom på befaring oppover loftstrappa med hvert sitt forstørrelsesglass på innerlomma.

De kunne berette at det var stor etterspørsel etter levende dyr, både på Martnan borte på Torvet og på Hestmartnan oppe på Elgesæter.

Daniel kunngjorde straks at hvis ikke Konrad og Agnes ønsket å ta imot det vakre dyret som en gave, ville de ta med seg bukken hjem til Mosvika så snart det lot seg gjøre.

Etter en halv dags slit med både lokking, tilbud om en mengde med matrester fra restauranten og trusler fra både Syver, dørvakta Aksel og garderobekaren Roland, fikk de geitebukken med store anstrengelser nedover begge trappene og ned til bakgården, der den fant seg noen grasdotter rett foran stallen til Syvergampen.

Bukken nektet fullstendig å ta til seg noe drikke, inntil fornuftige Peder prøvde med ette par halvlitere med lunken pils oppe i ei skål.

Etter det ble bukken straks adskillig mere medgjørlig, før den tydelig gla og fornøyd - og i halsbandet lot seg føre utover til Martnan på Torvet.

At den var litt slengen i draga, var ikke eneste grunnen til at både Daniel og madammen ble møtt av både smil og latter fra folk. Tragedien oppsto da bukken kom over en stor disk med Honningkake - og som den raserte fullstendig uten at Daniel klarte å få kontroll over herjingene.

Det var da at en alvorsstemt Konstabel forkynte at ettersom de ikke på stedet ville betale erstatning  for ugjerningene, fikk de omgående pelle seg bort fra torgplassen.

-Vi drar tebake te loftet -. Bertha var sliten og skuffet over byfolks mangel på forståelse for litt utskeielse av en byfarendes  representant for deres egen geitebestand der ute i Sæteråsen.

Det ble ett voldsomt til oppstyr da både Daniel og Bertha kunngjorde for svigersønnen Konrad at de denne siste natta ved dette strevsomme Vertshusoppholdet, igjen ville ha med seg bukken opp på kvistrommet. Noe mere ølservering nede i stallen hans vognmann Syver ville de ikke ha noe av.

Etter den siste overnattingen oppe på loftet, stilte den råsterke  Aksel Dørvakt,Tater-Peder, hyggefiolinisten Karsten, servitør Roffen og hesteeier Syver seg til rådighet for å få Mosvikbukken nedover trappene og ut av huset.

Samtidig møtte Vertshuseier og ansvarshavende Konrad opp, for sammen med Bolette å bruke kost og støvbrett for å få bort all geiteskjiten som det stadig ble mer av nedover den øvre loftstrappen. Den prektige garderobevakta Roland var meget irritert over "aill denne hælvetes geitedriten" nede på hans velstelte lille avlukke.

Konrad var meget irritert over at detektivene Sand og Øra hadde innfunnet seg for nye avhør - og det akkurat under utbæringen av bukken. Konrad var tydelig forbandet for at de betraktet opptrinnet med noen flirende og spydige bemerkninger nederst fra loftstrappa - samtidig som bærerne hadde store problemer med å få bukken ned de siste trappetrinnene.

Det var da det skjedde: På det nest siste trinnet, mistet den nederst bærende Aksel taket i dyret, før geita til stygge vræl for nedover brattrappa - og havnet livløst nede på garderobegulvet - til og med på nøyaktig samme stedet der de tidligere hadde funnet den myrdede Nattens Dronning.

Det oppsto åndeløs stillhet blant både de bærende krabatene og den hoverende latteren fra de to lovens håndhevere stilnet tvert.

Seansen endte med stor jubel, da etterforskerne Sand og Øra i høytidelige ordelag, konkluderte at de omsider hadde klart å oppklare mordet på den for lengst begravde Lovisa.

Som den nettopp avdøde geitebukken fra Mosvika - eid av geitebonden Daniel Sæteråsen og hans hustru Bertha - var Lovisa, kalt Nattens Dronning fra Frostaveien i Trondhjems by, omkommet på grunn av ett fall nedover Vertshuset ved Bakkbruas bratte loftstrapp, på hennes vei til Husets eget Utedo.

Det kom til å herske ro og fordragelig stemning i alle de tre etasjene i det stadig mere populære Vertshuset der inne ved Nidelvens strender.

Alle var blitt både skikkelig glade og fornøyde, men Daniel og Berha reiste skuffet og sørgmodige hjem med Lokalbåten.

Klaus ventet dem på kaia og spilte dempet sørgemusikk på trekkspillet, da ekteparet Sæteråsen kom nedover landgangen - til Mosvikingenes store forundring.

Daniel og Bertha var blitt en geitebukk fattigere.