I de fleste av familiene som bodde i Ladeveien i de gode gamle dager, bestod hver husstand av minst ti sjeler. Bare i Lavein åtte bodde det ett hundrede mennesker til sammen. De mest observante beboerne kjente også til at på strekningen fra de tre smånette forretningsjentene Schjelvan, Sakshaug og Spjelkavik - borte ved endestasjonen til trikken - og oppover til Rønningsletta, den gangen var ett av de tettest befolkede stedene i Norges land.
-Men koless i all verden fekk dæm tia te aill formeringsutskeielsan ? -.
Den svært så ettertraktede leseren av disse linjene kan jo - om han skulle ønske det - få med seg soga om den så overvettes velutstyrte bløffmakeren, som med høy røst inne på kafèen i Tia, kunngjorde at han i sitt eventuelle neste liv, godt kunne tenkt seg å stille sitt legeme til rådighet for avl – og da gjerne til kjønnslig disposisjon borte på sletta ved Borgengården. Skrytpave.
Vi trenger jo ikke la oss imponere av denne krabatens uttalelser og lyster.
Skal vi fremdeles tro fyrens meddelelser, kunne i ett hvert fall ingen av de dagers foresatte ha hatt fritidsproblemer.
Som importante karfolk - altså ganske karravolige krabater – var vel så godt som hver eneste en av dem særdeles velkvalifiserte Lamonittere - og alltid beredt til aktiv tjeneste så snart muligheten bød seg.
For Impotente kan vel ingen påstå at mannfolkene inne på Østbyen kunne ha vært, selv om det også muligens kunne slenge en og annen innimellom.
En av de få som svært så offentlig - men helt på egen hånd - virkelig prøvde seg med å bekjempe det stadig økende antallet av innbyggere inne i Østbyen , var jo den aktive Korsvikingen Rudolf Neslund – denne artistiske selgeren av hygieniske artikler - eller "kardonga" som han kalte gummivarene. Rudolf var jo en foregangsmann på dette svært så hemmeligholdte området.
Synet av Gummi-Rudolf, trengte jo ikke nødvendigvis å legge noen demper på den alltid så stigende kåtskapen, men derimot mente mange at det rent prismessige, var av største betydning når valget sto mellom ett gummibelagt nummer – eller det velsignede arbeidet med å skulle formere verden - i de mangfoldige og nedslitte dobbelsengene der inne på Østbyens elendig dårlig isolerte soverom.
-Lysta kan jo forsvinn bare ved å hør strykkprisen -.
De to herrene Rudolf Neslund og Bretteville Jensen – sistnevnte populært kalt "Brett-te-siders-Jensen" - må kanskje kunne benevnes som arbeidskompiser - selv om betydningen av ordet kanskje er fremkommet på ett litt for dårlig gjennomtenkt grunnlag. Men la gå.
Ingen av de to gjorde i de dager noe som helst i riktig retning, for på en positiv måte å kunne betjene stiftstadens elskelige Folkeregister, med kontorets notater over ett stadig oppadstigende folketall - der inne i de alltid så frodige Lamostrøkene.
Ved siden av Gummi-Rudolf og Brettesidesen på den ene side - og Østbyens hardt arbeidende Jordmødre på den andre, kan kanskje ingen andre kjendiser ha hatt det mere travelt i sitt virke.
Rudolf dekket sikkert hele bydelen `to the bitter end` og mere til, mens jordmoder Astrid Eggen, hun lengst vest i Innherredsveien og ditto Roaldseth Mæhre bortant Møllenbergs tettbygde strøk – lot seg sikkert tilkalle over alt dit vannet omsider hadde gått – eller kanskje også dit hvor det kunne være like før.
Det må vel kunne sies at de to velsignede fødselshjelperne, hadde et "ailler så lite" medeierskap i hvert bidige lille nyproduserte menneskebarn, innom husveggene til alle av Storlamons svært produktive leiegårder.
Berømmelsen over de to anerkjente jordmødrene, vokste selvsagt parallelt med at innbyggertallene økte. Med bedre tro for fremtiden, fikk de begge ære og stor anerkjennelse for sin deltagelse, ved stadig å skulle forøke antallet av inntekstbringende individer til både Lilleby, Lamon, Enkgata og Rønningsletta. Den inderlige takken kom fra flere hold, også fra dårligstilte kjøpmenn, militært innrulleringspersonell, overlærere, kor-og korpsdirigenter, søndagsskolelærere og frisører - som alle alltid ville trenge stadig flere nykomlinger, for overhodet å skulle kunne livnære seg enda i noen år.
Slik som produksjonskapasitetene økte med åra - ifølge oversiktsrapportene fra faglig hold, må utpågangeren Rudolf Neslund ha blitt en stadig mere innpåsliten og pågående selger av sine artikler.
-Den som lever får se -. Rudolf levde til han først ble sytti - og etter hvert også åtti.
Skribenten av disse historier er på sine meget gamle dager, dypt sjokkert over at "husken" ikke er slik som den var, i ett hvert fall ikke som under hans sjuårs utdannelsestid ved Lillebyskolen.
Han kan nemlig overhodet ikke erindre, at Frøken noen gang hadde kommet seg til å nevne ett eller annet som kunne ha noe med `bier og blomster` å gjøre.
Men i mediterende øyeblikk har fortelleren etter hvert kommet til, at oppfattelsen av skaperverket kunne ha vært noe overhørt, på grunn av visse uroligheter i klasserommet – og det akkurat den timen da beplantingslæren var i ferd med å skulle overta for religionsundervisningen. Frøken viste nemlig stor lettelse for at hun slapp å ordlegge seg i denne litt inmarige retningen.
En beskjeden liten erkjennelse kan i dag meddeles alt folket, om at skribenten først da han ved sin aller første ekteskapsinngåelse - som tjuesjuåring i Lamokjerka - ble forståelsesfullt klargjort akkurat dette med `arret og støvbærerne ` av daværende hjelpeprest Per Kne.
Det er slikt man har hjelpeprester til.
Ved gjennomlesning av gamle kirkebøker, skulle det visst i de dager ikke forekomme ett eneste oppegående menneske som levde i Sølibat, hverken på Nerlamon, Lilleby eller oppe på Rønningsletta.
Guds internasjonalt velkjente skaperverksmetoder, sørget også for at Presteskapet hadde sine gjøremål. Ikke bare ved dåp og konfirmasjoner, men også ved de senere dagers vielser - og med livsavsluttningenes jordfestelser.
Når en eller annen prestekrabaten summet seg til å tenke seg litt om, ble også han nødt til å innse, at i løpet av oppveksten ville de nye verdensborgere skaffe arbeide for både organister og kirketjenere. De alltid så velkomne resultatene fra de omtenksomme jordmødrene Astrid Eggen og Roaldseth Mæhres hjemmebesøk, kom til å bli av største viktighet - for alt liv og virke nedenfor jernbanelinja inne på Østbyen – stedet som så enormt upopulært, skulle komme til å bli kalt for Svartlamon. Selvfølgelig var naturens forunderligheter av en helt annen karakter, når "laus-hoinnans" ferdigheter med vrikk og vræl, så absolutt måtte fremvises for offentligheten - midt ute i alle gatene - både på Lilleby og i resten av Lademoens sentrale strøk.
De fleste av de nysgjerrige ungene, fant ut allerede etter ett par gangers ulovlig kikking på parringsakten, at hver eneste en av hundene så noe skamfulle ut, når de på hunders vis, midtveis i elskovsakten ble hengende sammen - som om de ville markere at tidens fylde omsider var kommet, mens de som alltid måtte vente på at ei skamfull hjemmeværende husmor, skulle dukke opp for å tømme ei neddyssende bøtte med iskaldt kildevann over det friluftselskende bikkjeparet.
Etter slike hundekrumspring lå det ofte litt forundring i lufta blant de kjekkeste av gutan, når det gjeldt moder Knutsens tålmodige kattehold i Tolvas andreetasje: Det burde da vel ha vært riktig å spandert en del bøtter med springvann, for også å ha holdt formeringsprossessen av KATTER sånn noenlunde i sjakk.
En og annen av etterfølgerne etter folk fra Østbyen i gamle dager, har kanskje syntes det har vært litt artig å ha vært med på disse mimrestundene – der minner bare tilfeldigvis har dukket frem fra glemselen.
Om den gangen da det alltid var sol og blå himmel - både over Nerlamon, Reina, Lilleby, Enkgata og til og med oppå Lahammer`n og nerri Korsvigen.
Etterord:
Funderinger fra en liten krabat under en kveldstur "På gjengrodde stier":
Du Bestefar,
kor e Lamon, Reina,
Enkgata og Rønningsletta
å kor e Lillebyskolen og Ladevei`n.
No står vi rett utafor Tolva, gutten min.
-Men det e da itj ett menneske å sjå, Bestefar -.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar