TROMPETKURS PÅ GAMMELHJEMMET
Den eldgamle eneboeren kom til å skulle bli bygdefolkets aller dårligste samvittighet, da han til deres store overraskelse etter ett langt liv, var begynt å vise seg mere offentlig enn han noen gang hadde gjort i alle årene siden hans ungdommelige dager på nittentjuetallet.
Folk hadde til alle tider gitt seg blaffen i hvordan det sto til med gubben oppe i den avsidesliggende fjølbua. Det hendte han måtte til bygds for en og annen turen nedenom krambua, ellers viste han seg nesten ikke. Fjellfolk kunne ane hans nærhet når de var på jakt og fisketurer, men han lot seg aldri til kjenne, for om en eller annen vandreren la turen bortom det dårlig vedlikeholdte fjellhuset, trakk han seg alltid innomhus – og ble der til den nysgjerrige fremmedkaren hadde kommet seg videre.
Det han hadde av husdyr var noen katter, ett par sauer, noen høner og ei taus og lat bikkje som hadde fast plass i kroken ved den svarte vedkomfyren. Han hadde ei børse liggende under sengbenken og ei gammel sammenleggbar bambus fiskerstang stående i kroken borte ved inngangsdøra.
Jabbsjuke kjærringer på omtrent samme alder mente han aldri hadde hatt noe fast forhold til noe kvinnfolk, men la heller ikke skjul på kjennskapen til at ett par voksne lausunger i nabobygda, etter all sannsynlighet måtte være resultatet etter hans jobb som gardsgutt i unge år.
Jentoft nærmet seg ganske raskt de nitti og bygdefolkets spekulasjoner om eneboeren pengemessige tilstander bare økte med årene. Med det lille forbruket som gamlingen måtte ha hatt der oppe i ødemarka, forsto enhver spekulant at gubben garantert hadde adskillige med kroner godt gjemt ett eller annet stedet der oppe i fjellbua.
At Jentoft etter som tida gikk i tur og orden overlevde den ene sambygdingen etter den andre, ble til stadig større interesse for krabatens ve og vel på sine siste år. Godt voksne bygdekjerringer la gjerne bærturen oppover til traktene rundt fjellbua etter at de ble enker og eneboere. De trengte selskap og håpet å kunne få komme til åpen budør oppe hos Jentoft, om bare den medbrakte vaffelkakehaugen var stor nok og termosen aller helst inneholdt sterk kaffe iblandet en skvett hjemmebrent - godvarer som fremdeles sto igjen på dunken inne på kammerset etter at gubben sjøl hadde forlatt denne verden av naturlige årsaker.
Etter ett par slike hendelser skulle vise seg, at den avsideslevende eneboeren var begynt å innse at det resterende av hans lange liv kunne brukes til andre sysler enn bare å leve som en einstøing der oppe i ødemarka. Ett par overnattinger av enslige gardkjærringer fra bygda ga mersmak og fikk gubben til både å stusse skjegget og vaske buksa og den slitte ytterjakka borte i bekken.
Jentofts ganske plutselige forandring på sine tidligere levemåter, gjorde at han med sine stadig oftere bygdebesøk, ble sett på som en fremmed, men etter hvert ganske ettertraktet bygdeoriginal – en vandrende gesell til beskuelse for Gud og hvermann, utstyrt med en bredbremmet, svart filthatt, en kroket stokk i handa og en gammel sekk på ryggen.
De digre og høye lærstøvlene tok han alltid av seg ute i svalgangen, når han uinnbudt fant seg en plass ved langbordet inne på kjøkkenet – der han som regel fikk seg en matbit, en kaffetår og til og med en dram - om sjølfolkene tilfeldigvis var i godlaget og ungene kjeppjaget til sengs, i god tid før Jentoft kom i siget med sine fortellinger om sitt lange liv der oppe i ødemarka.
På seinkvelden dro ikke alltid den gamle villmannen oppover til fjellbua – det hendte ofte at budeia tidlig på morran i ett og annet fjøset kom over Jentoft i djup søvn borte i en høydunge. Han var sjelden pratsjuk så tidlig på dagen og forlot fjøset straks han hadde fått i seg en melkeskvett rett fra kua.
xxxxxx
De fem godt voksne musikantene i restene av Hornmusikklaget, hadde i ganske lang tid vært på utkikk etter en eller annen som kunne overta jobben etter den avdøde kompisen, som hadde hatt ansvaret med å slå på stortromma og likedan få liv i de to klangfulle symbalene de gangene dette trengtes. Musikermangelen viste seg å bli ganske merkbar på en Syttende Mai, da til og med de åtte ungene i småskolen lot Frøken få kjennskap til at de hadde store problemer med å skulle kunne gå i takt fra skolegården og bortover til kirka - uten taktfaste slag fra i hvert fall ei stortromme.
Det var etter denne barnegudstjenesta og før avmarsjen bortover til Gammelhjemmet, at trompetmusikanten i Hornmusikklaget fikk øye på den nesten nittiårige Jentoft oppe på trappa til kirka.
– Han e fresk i ganglaget tross aill åran. Vi tar av`n ryggsækken å hæng på`n stortromma -.
Den ivrige trompetisten var selv kjent som litt av en blæser i bygdedmiljøet.
Jentoft trakk sixpencen lenger ned i panna og lot folk klart og tydelig forstå at han var overbegeistret for det snedige korpsengasjementet på hans gamle dager.
Men allerede midtveis nede i kirkebakken var han blitt såpass slengen i draga at det skulle vise seg at de fem andre messingblåserne skulle komme til å få ganske mange problemer med å få musiseringen i noenlunde i samme taktmessige tilstander, som den som stortrommeslager Jentoft etter egne følelser la opp til. De av bygdefolkene som ville stå ved veikanten i stedet for å delta i selve Syttende Maitoget, prøvde å holde seg mest mulig alvorlig når Jentoft passerte med stortromma på fremsiden av den digre magen.
De fleste var høytidelig innstilt til denne spesielle dagen, men de flaggviftende skoleungene og de få medfølgende nære slektningene, hadde stor glede av Jentofts rytmiske utskeielser når de andre blåserne prøvde seg på "Vi ere en nasjon vi med".
Idet det ganske korte toget rundet siste svingen før det hvite Gammelhjemmet, la både bygdas ordfører og stedets sogneprest merke til at de åpne vinduene i hjemmets andre etasje ganske raskt ble lukket igjen. Senere kunne hjemmets bestyrerinne fortelle sognepresten at grunnen var gamlingenes mangel på forståelse for hornmusikk midt i høymessetida.
Det ansvarlige fruentimmeret var fullt kjent med at fiolin var ett syndens instrument, men hevdet at hun aldri hadde trodd at flere av de riktig eldre beboerne skulle synes at bruken av stortromma på denne Syttende maidagen var så heslig.
De yngste ansatte av personalet, hadde sørget for det var bare to av beboerne som trengte å holde senga på selveste Nasjonaldagen – de andre var i finstasen og hadde fått sine plasser på pinnstolene ute på verandaen som vendte ut mot gårdsplassen. Både ordføreren og presten hadde meddelt ønsket om fem minutters taletid hver, mens Blandakoret nøyde seg med ett vers av No livnar det i lundar og Hornmusikklaget bidro med en taktfast fremføring av Gammel Jegermarsj.
Ordføreren roste de fem messingblåserne og fant det både rett og riktig også å gi en festlig omtale av den aldrende stortrommeslager Jentoft, som tross sin høye alder maktet å beherske slaginstrumentet til stor anerkjennelse for togets små og store deltakere.
Sognepresten var mer beskjeden i ordvalget, men valgte i sin andakt å minne om Bibelens ord og fortellinger om både Trompeter, Harpe og Zither. Han nevnte også at både trommer og Cymbaler lot seg lyde i de store folkemengdene der nede i Jerusalems gater og torg.
Sognepresten var i det glade hjørnet, og anbefalte Jentoft til å la noe av sin alderdom bli brukt til å skolere seg i bruken av både Stortromme og Cymbaler.
Både Jentoft og resten av de tilårskomne hornmusikantene lot som om de ikke forsto hentydningen fra Prestens side og korpslederen lot demonstrativt den slitne trommeslager Jentoft få noen soloinnslag umiddelbart etter den geistliges mishagsytring.
Straks høytidsdagens musikkinnslag var overstått for de fem ganske gamle hornmusikantene, ble de av Gammelhjemmets bestyrerinne invitert til ett helt privat takkens kaffeslabras nede i Hjemmets ustelte hage, der det ble vedtatt at musikerne skulle gå til innkjøp av ett ettertraktet Cymbal. Også dette blankpolerte vidunderet skulle som Sognepresten hadde antydet, betjenes av trommeslager Jentoft så lenge han fremdeles var liv laga.
Jentoft ble ellevill bare ved tanken.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar