PRELUDIUM.
Ett Preludium er som regel en foranledning til å kunne få presentert det som kommer etterpå.
Historikeren og Universitetsmannen Per Øverland, har ved årsskiftet 2015/2016 forfattet mer enn 170 historieglimt om bydelene Lade og Lademoen der oppe i gamle Trondheim.
Det er derfor naturlig å la fagmannen Per Øverland – med egne ord få "meditere" over sitt eget Preludium, med noen historieglimt fra Lademoen – stedet som for anledningen til dels er kalt for "Svartlamon".
Til glede for noen, men også til stor ergrelse for andre.
Her følger Per Øverlands skrevne ord:
Svartlamon er en interessant og spennende del av Lademoen. Området omfatter den smale trekanten mellom Strandveien og Jernbanen - innover mot Langeland og Skeis mekaniske verksted, like bortenfor det gamle Dampvaskeriet nederst i Ladalen.
Svartlamon ble i eldre tider nærmest brukt som et skjellsord om den fattigste delen av Lademoen, da Jernbanen ble anlagt i 1880 årene. For da ble Lademoen delt i to – nederste del kalt Nerlamon og det ovenfor jernbanelinjen for Øverlamon.
Betegnelsen SVARTLAMON, ble tatt til fornyet bruk av ungdommer som tok opp kampen for å bevare restene av den gamle bebyggelsen i Strandveien området – selv om det meste forlengst var rasert.
Mange av småhusene lå ved de tre tverrveiene Gregus gate, Biskop Grimkjells gate og Biskop Darres gate.
Bebyggelsen langs Strandveien har spilt en sentral rolle i utviklingen av Lademoen som bydel i Trondheim.
Tidligere var det her tyngden av befolkningen bodde. Hovedveien fra byen til Lade Kirke – som var hovedkirken for det store Strinda Prestegjeld, fulgte stranda innover og ble kalt for Bakkestrandveien.
Langs denne veien grodde det opp mange små boliger og virksomheter, først på Bakklandet og så utenfor bygrensen – der det var billigere å bygge.
Strøket der inne på Lademoen var beryktet for fattigdom, drikkfeldighet og kriminalitet.
Mye av det gamle Nerlamon er borte, men under navnet SVARTLAMON har unge radikalere kjempet frem en forståelse for at det vil være et tap om denne tradisjonsrike bydelen skulle forsvinne. De har greid å sette området ettertrykkelig på kartet, så vel gjennom media som gjennom ulike kunstformer.
Det skal bli spennende å se hvilken fremtid Nerlamon – altså gamle SVARTLAMON – vil få.
Så langt er det ingen grunn til å frykte at det skal forsvinne i anonymitet og glemsel.
Per Øverland
- Dramatikk innpå lamon -
(Terje Wangberg)
1.
Det skulle vise seg at det var den litt lættpåtrån jenta, hu Oleanna Sjulusvangen – med mer og mindre fast bopel oppe på ett noe miserabelt loftsrom inne på Reina - som først hadde lagt merke til den ganske forunderlige og godt påkledde snålingen.
Oleanna sto på trikkeholdeplassen ved pissoaren borte på Strandveikrysset, da hun fikk øye på krabaten - han kom ut fra butikken hans Sykkel-John Hansen.
Oleanna kunne senere fortelle at det slettes ikke var det ustøe ganglaget og ett elendig fotarbeid som var grunnen til at hun hadde merket seg karen, men rett og slett hans svært forunderlige påkledning:
Det var midtsommer og unormalt med varme, men fyren var iført ytterklær som om det skulle være full vinter – med en sid, svart frakk, svær skinnlue, skjerf, selbuvotter og med noen digre beksømsko på beina.
Etter at han hadde vært innom pissoaren – enten for å få i seg en støyt, kvitte seg med noe av det han for lengst allerede hadde fått i seg - eller mest sannsynlig etter å ha foretatt seg begge deler - kunne Oleanna se at han begynte å rusle innover Strandveien, i retning Svartlamon.
Nysgjerrige Oleanna Sjulusvangen, som nettopp hadde kommet samme veien - fra kvistrommet hun leide inne på Reina - kuttet ut den planlagte trikketuren og ga seg til å rusle bare ett kort stykke etter det forunderlige, vinterkledde vesenet, som stadig tok høgre handa inn i frakkelomma, for å hente fram ei brennevinsflaske – som han åpenlyst drakk av - helt til han havnet nede i gressbakken – på Svartlamosiden av togundergangen.
Oleanna fortalte seinere at hun ikke var skamfull over å kunne meddele at hun hadde øynet muligheten for noen lettjente kroner, men at hun bare hadde latt kadaveret ligge både sovende og uberørt borte i buskaset, mens hun selv stakk bortom butikken hans Sjøvold - for å få tak i både røyk og noe drikkendes. Etterpå hadde også hun selv funnet seg en plass i grasbakken, like bortom der fyren hadde lagt seg til - for en gang å kunne bli edru.
Hun hadde bare fått i seg ett par av Pilsflaskene, da en ganske innpåsliten mannlig lamonitter slo seg ned ved siden av henne.
Her innpå Svartlamon har vi det fint, gitt -.
Den halvgamle karravolige fyren la ikke skjul på at han var interessert i ett damebekjentskap – selv om det var tidlig på formiddagen.
Æ e opptatt for øyeblikket – dessuten kainn du finn i dæ ei rype på din egen alder -.
Men forholdet dem imellom bedret seg en smule, etter at også gubben hadde vært bortom hos`n Sjøvold og handla både mere røyk og ganske flere Pils og Exportflaska.
Du har bra med pæng, sjer æ – Oleanna var begynt å bli litt pussa og holdt seg litt frempå.
- Pæng har æ nok av – mæn æ træng ett fruentimmer te å koinn bruk dæm på -.
Fyren fikk stadig oftere lov til å være litt mer nærgående – særlig etter at Oleanna hadde vært bortom den vinterkledde og sovendes fyllikkenm der hun hadde forsynt seg med både ei ganske velholdt lommebok, ei halvfull flaske med heimbrent og ei uspretta flaske med skikkelige polvara.
Oleanna Sjulusvangen sørget for at den tømte lommeboka havnet nerri søppeldonken hans Spjøtvold, samtidig som den sjarmerende nykomlingen var bortover etter nån bolla og ei diger spekepølse hos`n Egil Ervig på Buran.
Stemningen steg utover formiddagen og gildet utvidet seg i både antall og høyere lydeffekter, etter hvert som klientellet av Svartlamons aller festligste kvinnfolk og stadig mer bedrukne karer innfant seg.
Påpasselige Oleanna hadde tatt vare på hele pengebeholdningen fra den stjålne lommeboka og hadde også sørget for å beholde en papirseddel som viste at fyrens navn var Kal Karoliussen og med Mosvika som opprinnelig bosted.
Til dene kompisen holdt hun kjeft om både pengebeholdningen og hvor krabaten kom fra, men ble selv stadig mer populær i den mer og mer beruskede flokken, for hun stilte stadig penger til rådighet – når hun beordret den ene gubben etter den andre, utover til midtbyen for å skaffe tilveie både sprit, øl og en god del pakkenelliker med pølser, lomper og sennep.
Svartlamon e ett lykkeland –
Gatemusikanten Ola Donk både sang og spilte på toraderen, samtidig som han fikk de andre i fylleselskapet med på allsangen.
De måkka sand i land på Lademoen strand – de måkka
heile dagen lang, men var kun tredve mainn -.
Ska vi søng eller ska vi drekk -
Gummi-Rudolf hadde innfunnet seg midt i en salgsrunde av gummiartikler – han hadde funnet ut at varan var ekstra etterspurte nede på Svartlamon.
Sognepresten oppi Lamokjerka har foinne ut at det e
alt for mytji onga som døpes om søndagan -.
Rudolf brukte den ufordragelig høye grislatteren som han var så kjent for, noe som muligens var grunnen til at den like fulle Kal fra Mosvika plutselig hadde våknet til borte i buskaset, og godt vinterkledd i den svarte frakken og skinnhua oppe på hodet - kom han seg full og svært slengende bortover til selskapet.
Oleanna merket seg at han ikke hadde noe savn etter lommeboka – for allerede etter ett par hingkasser ble han med på allsangen.
Da e æ altså komme te rætte plassen – det va te Svartlamon æ skoill -.
Mosvikas utsendte Kal Karoliussen hadde altså en plan med sin bytur, men hva var han ikke lenger helt sikker på.
No hoill dokker kjæft om herre Svartlamon - vi ska drekk, spis pøls og så ska vi søng -.
Ola Donk fikk av seg toraderen og sørga for at fremmedkaren Kal ble avkledd både knikkersen og vinterfrakken, før han igjen ble lagt til hvile nede i ei grøft rett bak åstedet.
Bilselgeren og avholdsmannen Krogstad hadde lokale på andre siden av Strandveien og begynte etter hvert å synes at festlighetene ble litt for storlåtne. Han låste butikkdøra og tok seg en tur over på den andre siden av Strandveien, der han med forsiktig røst anmodet festdeltakerne om å forandre utelivsplassen til litt lenger ned mot Lamostranda.
Vi fæste akkorat der kor vi sjøl vil her neppå Svartlamon -
Den sist ankomne – Nattens Dronning oppe fra Frostaveien, ble dysset ned av forretningsmannen Krogstad – som truet med å ta med seg sønnen Leif "om dokker ikke tar rev i seilan". Gamle Krogstad kunne som alltid å ordlegge seg.
Det heter ikke Svartlamon -
-Hold schnavvla på dæ, din brøgjøk -
Slabbedasken Johnsen oppant Borgengården på Lilleby, var som alltid både innmari og krangelaktig.
- Det heite Svartlamon – og det e vi arbeidsfolkan gla for – vi med sånne skikkelige arbeidsnævva som slit nedpå her, e jo kole svart både i sjæl å lægeme – og neppå her jobbe dæm svart både som kaiarbeidera, gatefeiera og lausarbeidera – ræsten av det svarte her nedpå Lamon, kjæm fra kolhaugan hans Dyre Halse bortpå Rosenborgkaia. Næsten likeså svart e åsså aill mainnskiten som kjæm nerrigjænnom Labækken og ut i fjorden bortpå derre salige Nyhavna.
Å aill derre småpian sjer svart på aillt – så læng dæm e hjæmmeværende jomfrua -.
- Mæn vi hørre te her neppå Lamon – Østbyens vakre paradis, med den noenlunde kvite sandstranda som vi kainn både spøtt og vask oss i – uansett kor svart det e ellers nedpå Lamon -.
-Ta det med ro no, Johnsen –. Ola Donk prøvde å få roet ned gubben. – Vi må itj gjørra Svartlamon svartar enn den e -.
Du Krogstad, vi ska fløtt på oss – vær du sekker.
Selskapet begynte å rusle nedover jordet mot sjøkanten, etter at de hadde fått med seg det meste av pakkenellikene.
Krogstad var gla for utfallet på anmodningen og lot den tidligere vognmann Ivar få låne ei trillebåre for å få fraktet den døddrukne mosvikingen Kal samme veien som resten av gjengen rusla.
-No e det promillekjøring -.
Ola Donk var morsomkaill som alltid.
-Det e 30 grader der det e skygge - . Lagampen tok på seg jobben med å få på`n Kal Karoliussen både svartfrakken å den digre skinnhua, mens hu Oleanna Sjulusvangen fikk knept igjen brokkilen og knytta igjen beksømskoan hans.
Ingen av lamonitteran var såpass edrue at de kunne telle hvor mange det var som fortsatte festen nede på Lamostranda, men ifølge noen nysgjerrige, handlende husmødre hos`n handelsmann Sjøvold, hadde de i ett hvert fall aldri tidligere sett så mange påkledde badende på ei strand.
Det ble tent bål helt nede i fjæresteinene, der de omtenksomme kvinnfolkan Oleanna og Nattens Dronning, sørget for at fylliken Kal fikk plass nede i samme grøfta som bålet brant.
Hainn må få hold varmen, mens`n prøve på å bli ædru -.
To selvinnviterte fyra fra Korsvika var svært påståelige og hevdet at de tydeligvis kunne høre dombjelleklang, men det mente vognmann Ivar ikke kunne være tilfelle, for han hadde kvitta sæ med gampen i god tid før den siste jula hadde meldt sin ankomst.
Karoliussen var blitt trængan nede i grøfta, så Nattens Dronning fikk buksa av fyren i en fart, men nekta å ta på seg jobben som tørkende assistent.
Dessuten har vi itj nå dasspapir -.
Uten alt for mye motstand og styr, fikk de trumfa i kadaveret ett par drammer, før han igjen sovna til under vinterfrakken.
Oleanna blåholdt på pengesedlene fra mosvikingens forsvunne lommebok - hun hadde stukket dem inn i sin omfangsrike brystholder, så da Rudolf prøvde seg med noen frekke intimiteter, fikk han ei skikkelig ørtæv:
Fingran fra fatet, din griskaill -.
Svartlamons lille, hvite due -. Rudolf var tilfeldigvis i det romantiske hjørnet.
Det ble litt uro i forsamlingen da de to krangelfantene kalt "Brødrene Alkohol" Oskar og Leffen, tok til å slåss etter at Leffen hadde sendt rundt ei flaske Pils i stedet for Export – slik at Oleanna ble nødt til å legge seg mellom dem, for å få dempet ned litt på styret.
Sei fra hvess dokker træng gummi –,
kom det litt spydig fra Rudolf – han hadde begynt å blåse opp artiklan, før han sendte dem til himmels – ett par etter hver drammen.
Æ har mer enn nok av varan – ingen fare -.
Det begynte å lakke å li litt med både polvaran og heimbrentflaskan, men det ankom stadig flere av Svartlamons lokale festligheter – både kvinnfolk og mannfolk.
Fra Arbeidergata bortpå Reina var det ett "Resandespar" - som hadde besøk av flere fra sin egen taterfamilie oppi Overhalla - folk som også stilte til festen med ei stor melkebøtte med sats av ganske brukandes kvalitet. De hadde hørt levenet helt bortover til småhusan bortpå Utsikten, hadde tatt med seg både dragspelet og en svart reisegrammofon med en stor haug His Masters Voiceplater med Raggarvisa og "Du skal ikke sova burt sumarnatta"
Stemningen steg ytterligere, da den godt beduggede og tidligere hesteeier Ivar tok ansvaret for å hente ett par kasser øl med den utlånte handvogna hans kjøpmann Sjøvold.
Det var så vidt de merket at det begynte å bli slutt på varmen og rekveden, helt til de fra Kal nede i grøfta kunne høre stønningen med:
–Å kor æ frys, å kor æ frys -.
-Det e sainnelig itj nå rart – du har jo kasta av dæ aill jorda -.
Sjulusvangenjenta fikk den alltid så ondskapsfulle Osker til å gapskratte og slå kompis Leffen så hardt på ryggen at han mistet pusten og havnet ned i den samme grøfte som den bedøvede og dritfulle Kal.
Men der ble ikke Leffen liggende lenge, han ble hjulpet på beina igjen av den alltid så omtenksomme Nattens Dronning.
Hu e litt for innpåsliten – særlig når a har fått sæ en pinne for my – mente Oskar.
Oleanna ble irritert.
Hold kjæften din – din grakaill. Du snakke som du sjer ut te -, både skjitat å fæl i kjæften -
De to kompisene Oskar og Leffen var stolt av å bli kalt "Brødrene Alkohol". De holdt til i ett lite rom i uthuset til en liten kåk borte på Reina, der den vitale vertinna var blitt enke bare ett par år før. Men den fremdeles så virile Lovise stelte og dullet med både Oskar og Leffen, hver gang de hadde behov for det – og særlig når det kom tilbake fra ett eller annet fyllekalaset.
Lovise var også husvertinna for Oleanna Sjulusvangen, som holdt til i ett av loftsrommene – under de tjukke takbjelkene øverst på kvisten.
Det var ikke noe trekantforhold mellom Oleanna, Oskar og Leffen, for Lovise holdt strengest mulig kustus med leieboerne, om hun ikke også selv ble invitert av de tre til en "aller så liten pinne"oppe på loftet hos Oleanna.
Hun brukte som regel å pynte seg i ett storblomstret husmorforkle – og hadde alltid med seg ei svært lita håndveske, der hun som regel oppbevarte ett lite lommetørkle og ei eske med slike ettertraktede Globoid Hodepintabletter.
Bare ett lite glass likør e nok te at gråten tar mæ -.
Det skulle bli Lovise, som ut på kveldinga møtte opp i ett forsøk på å få til en slutt på festlighetene nederst på Lamotranda, men da Oskar og Leffen tilfeldigvis fikk se henne i den velkjente fargerike kåpa og den vidbremmede hatten - i fullt firsprang rett nedover fra Strandveien - da forsvant de begge ned i samme grøfta der Kal fremdeles lå og slappa av.
Men gamle Lovise hadde - blant flere andre festlige lamonittera – også klart å få øye på leieboer Oleanna. Dermed var det gjort.
Sjulusvangenjentas respekt for Autoriteter var så overveldende at hun ganske umiddelbart sørget for at både Oskar og Leffen litt faderlig fort kom seg opp av fyllegrava hans Kal Karoliussen – samtidig som de sa: Hvil i fred, din foille Mosviking.
No kutte dokker ut drekkinga å kjæm dokker hjæm te Reina-
De var litt motvillig, men både Oleanna, Oskar og Leffen kom seg på beinan etter hvert, samtidig som Lovise rekvirerte handvogna hans handelsmann Spjøtvold og beordret Lagampen til å få plassert Kal i bunden av denne – med den digre vinterfrakken over seg.
Få fyllikken opp på loftet te dæ, Oleanna – du har plass nok -.
Men der nede på Svartlamostranda fortsatte festen i den fine sommerkvelden.
2.
Ved hjelp av den rekvirerte handlangeren og handvogns-transportøren Lagampen, klarte de etter en stund å få kadaveret Kal oppover trappa til kvistrommet hennes Oleanna.
Men for at fyren skulle få fred med nok søvn til å bli kvitt den langvarige fyllerusen, trakk de andre ned til Oskar og Leffenrommet i uthuset – vegg i vegg med den firesetede utedassen.
Den tidligere Jomfru Oleanna Sjulusvangen - denne nå svært så festlig og forutsigende festdeltakeren, hadde vært forstandig nok til å få med seg ett par uspretta heimbrentsflasker nede fra strandfesten – og selv til Lovises kortvarige protester, ble en av vidunderlighetene åpnet og sendt rundt til de andre i den lille og ganske tørste forsamlingen.
Senere overrasket Oleanna seg selv, over at hun hadde klart å få gjemt unna det ganske store pengebeløpet etter Kal.
For ingen kjenner dagen, før solen går ned -,
I løpet av festkvelden sang hun stadig oftere litt fra denne salmen "Lykksalg, lykksalig, hver sjel som har fred".
Noe som gjorde at Lovise stadig oftere fikk frem det fine, kniplingslommetørkledet fra den lille håndvesken, der hun også oppbevarte den lille esken med disse Globoidtablettene.
Da selskapet også lot henne forsøke seg på en Svartlamonsk Karsk, ble hun så rørt at Oleanna også fikk tak i hennes eget lommetørklede.
Men Kal Karoliussen forble hinsides.
En kort stund etter at Lovisa var blitt nødt til å ta seg en liten dupp borte på divanen, klarte Oskar å få med seg at det var blitt noe leven nede på den lille gårdsplassen – den aggressive bikkja hos naboen satte i gang med å gjø, samtidig som det var tydelig at flere enn ett menneske var på vei inn døra til plankegjerdet.
Fra det eneste uthusvinduet som de rådde over, fikk Oleanna øye på det hun fryktet aller mest:
I natteskymningen klarte hun å observere en del av festgjengen nede fra Lamostranda, som tydeligvis var ute etter å få oppleve ett "nachspiel" ved ett husvære belagt av andre mer og mindre oppegående festlige individer. Det var ingen der oppe på kvisten som var i stand til å komme seg ned loftstrappa for å få låst ytterdøra, derfor var det ikke lange stunda før begge loftsrommene og også yttergangen var full av fstfolk – og av begge kjønn, ifølge de lydmessige forholdene.
Trekkspiller og glasanger Ola Donk var den som hadde klart å sørge for at sameiet nede ved fjordens bredder måtte avsluttes, straks Svartmarja og en skokk med uniformerte krabater innfant seg og tok med seg de minst våkne av selskapet i Marja, etter at de først hadde jaget resten av horven for alle vinder - enten bortover Strandveien, langs hestgata oppover til Lilleby og Rønningsletta, eller oppover Halvorsenbakken – slik at de kom seg bortover til Boligan, der den ene av Polisene mente at flere av dem muligens hørte hjemme.
De som nå var havnet oppe på loftet av uthuset hjemme hos Lovisa, lot seg ikke merke av at vertinna hadde sloknet borte på divanen i hjørnet som vendte mot kiosken hans Ettøres-Olsen.
Medbrakte drikkevarer og restene av knakkpølsene, potetkakan, ketchupen og sennepen var blitt fraktet bortover med den utlånte handvogna hans Sjøvold – og Ola Donk foreslo gla til sinns at de burde synge Bordverset "Å du som metter liten fugl, velsign vår mat, o Gud"-
Lite vellykket - skreik Rudolf , han var eldgammel søndagsskolegutt og likte ikke harselering.
Broren Lagampen var helt enig – han var himmelsk gla i trekkspillmusikk og hjalp hele kvelden Ola Donk med å få med seg trekkspillkofferten.
Det tok til å bli litt amper stemning blant de aller festligste loftsbesøkende – særlig da den alltid så krangelaktige og påståelige Hilmar fra Arbeidergata hevdet at Lilleby ikke hørte Lademoen til.
Lamon byinne neppå Reina -.
Æ gidde itj å diskuter mer med æ, din hånstaur -.
Nattens forhenværende vakre Dronning, hadde fått av seg både det ytterste av de fargerike skjørtene og den bredbremma basthatten.
Æ e fra Frostavein, mæn har tilbrakt my tid hjæm te en luring oppi Enkgata innpå Lilleby. Lillebygjengen e litt snobbat av sæ, mæn Lamonittera vil dæm værra, heilt te det e nå`n som nævne Svartlamon. Da steile dæm tvært – det e itj fint nok, næmlig -.
- Nævne du navne Svartlamon ein gang te, hive æ dæ nerrigjænnom herre loftstrappa -.
Det et itj nå som heite Svartlamon, folkens – navnet e Lamon. Å dærmed basta -.
Nå var Hilmar fra Nerlamons Arbeidergate lyn forbandet og ble bedt om å roe seg ned av den nettopp oppvåknede Lovisa borte på divanen.
Svartlamon e ett navn som en del karravolige Lillebytypa har foinne på - .
Oskar som hadde havnet i en krok nede på gulvet, prøvde å få tatt Oleanna på låret, men ble brutalt slått i bakhodet med ei tom pilsflaske.
Svartlamon har fått navnet sett på groinn av aill den kølsvarte dævelskapen som det e nedpå derre skjithøle -.
Det var da at råsterke Hilmar tok den allerede halvdøde Oskar i "rævva å nakken", før han lempet fyren ut på loftsgangen, idet han ropte:
E det flere som hævde at vi bor neppå Svartlamon, så sei fra-
No hold du kjæft, din sadistiske Svartlamonitter -. Her i huset e det æ som bestæmme -.
Oleanna kunngjorde med myndig røst at enten fikk folket hold seg på matta – ellers så fikk de drikk tomt det som var igjen på den siste heimbrentsdunken – å kom seg dit de eventuelt kunne ha si eiga seng og med si eiga pesspott under.
No bær vi inn hainn Kal – fæsten nærme sæ slutten og vi ska knus tomflaskan før vi forsvinn -.
Digre og kraftige Lagampen ba de mest oppegående om å ta i ett tak – de kom seg ned loftstrappa og over gårdsplassen, for å få båret ned restene av Mosvikingen Kal fra loftsrommet hennes Oleanna.
Overraskelsen var stor for flyttegjengen, da Kal ikledd både den svarte vinterfrakken, den digre skinnhua og bekksømskoene, hadde funnet seg plass i gyngestolen borte ved vinduskroken – der han hadde sovet ut den siste resten av den alt for festlige rusen.
Her bli æ settan te æ har fått tebake pængan mine og at æ ætterpå bli hjulpe nedover te den rætte båten – som sørge for at æ kjæm mæ tebake te Mosvika -.
Ta det no litt med ro, min kjære Mosviking – her har vi det itj nå travelt -.
Oleanna prøvde etter beste evne å virke beroligende på den formodentligvis noe fyllesjuke Kal. Hun var borti ett av kjøkkenskapene, der hun kunne erindre at hun hadde glemt av en skvett med dobbeltrensa, sørget for litt vann fra springen og iblandet ett par teskjeer med sukker, viste det seg å skulle være akkurat det som trengtes for å få opp humøret på krabaten.
Mæn kor e det æ egentlig e havna. Oppdraget mett va at æ skoill kom mæ te Svartlamon i Trondhjæms by. Mer sei æ itj.
Du e på rætte stelle, Kal – Kom, så haille vi oss litt neppå -.
Oleanna Sjulusvangen fra Reina der inne på Lademoen prøvde å forføre Kal Karoliussen fra Mosvika så langt det lot seg gjøre.
3.
De våknet ikke før i grålysningen ett par dager senere og det ved at husvertinna Lovisa ropte opp loftstrappa at herrene Oskar og Leffen var nede i bakgården for å inviterte til festligheter i stallen hans vognmann Sveen borte på Lilleby.
Den fullstendig pengløse og anske fortvilte mosvikingen Kal, hadde ikke rukket å fått så alt for mye hjemlengsel etter den noe for brå oppstandelsen oppe i senga hennes Oleanna.
Han hadde faktisk begynt å føle seg vel, selv om det hadde vært litt for trangt oppe i den fremmede sengbenken – og hele tiden bare iført den ene av beksømskoene.
Den pengemessige velstanden forble like miserabel, men den kroppslige funksjonen forbedret seg ganske betraktelig, da han fikk i seg ett par brødskiver og etterpå rigget seg til i den fotside, svarte vinterfrakken.
Uten derre klean e æ fullstendig hinsides -.
Oleanna hadde fremdeles den store pengebeholdningen vel forvart nede i den romslige brystholderen.
I følge Kal hadde hun allerede kommet i ett litt for dominerende lederforhold til sengekameraten – hun tok litt etter litt over både styre og stell oppe på kvistrommet, forlangte å få vasket krabaten både histen og pisten, fant frem både en noenlunde brukandes tannbørste og en grovkam, men plagdes litt med å få på karen de digre beksømskoene. Skinnhua måtte han være foruten til de hadde kommet seg ned brattrappa, gjennom bakgården og ut på gata oppover mot Lilleby.
Folk rundt i nabohusene der inne på Reina, glodde intenst på de to. Madammen i blomstret sommerkjole og gubben iført denne svarte vinterfrakken, tjukkskoene og med den solide skinnhua på hodet.
Det var sol, sommer og behagelig temperatur inne på Lamon denne dagen. Til og med alle de iltre hundebastardene var svært aktive i sine parringsopplegg og viste seg svært fortørnet, når husmødrene kom springende med vassbøttene for å få slutt på disse samleiene de kåte bikkjene koste seg med.
Det rådet ganske mye fred og fordragelighet – både inne og utenfor stallen hans vognmann Sveen, men det var tydelig litt amper stemning over at karene og noen dussemange fruentimmere måtte vente såpass lenge på at jenta med pengene – selveste Oleanna Sjulusvangen – skulle ankomme arenaen.
At hun kom trekkendes med en noenlunde edru Kal, viste seg å bli ganske overraskende for enkelte av gubbene. Den jevnt over hele tiden sovende Mosvikingen, fra de siste festlighetene nede på Lamostranda, var og ble en forunderlig fyr syntes de fleste.
Pengesterke Oleanna overlot Oskar noen kroner, før han med stor energi kom seg i farta oppover til kjøpmann Ole Sjevik i Ladeveien åtte, mens Leffen på sykkelen hans tidligere vognmann Sveen forsvant litt faderlig fort bortover til det nærmeste Polvareutsalget.
Det tok ikke alt for lange stunda før visergutan var tilbake til Jystadgården, der de aller fleste hadde funnet seg plasser i buskaset og nede i gresset utenfor husan, mens de meste drikkfeldige holdt seg inne i den tomme stallen.
Den så koselystne Oleanna hadde fått med seg Kal borti en høydunge lengst inne i stallen. Hun var av den formening at gubben - som hadde en tendens til å slukne såfremt drammene ble for mange – var best tjent med å være nærmest mulig en tilfeldig sengplass.
Ola Donk kom ruslende litt senere enn de fleste andre – han hadde vært på en lite innbringende trekkspilltur i bakgården te Lavein seks og var halvsur og misfornøyd.
Etter ett par drammer kviknet han betraktelig til og ved trekkspillets hjelp, fikk han etter hvert stadig mere liv i de fremmøtte festdeltakerne.
Vognmann Sveen prøvde etter beste evne å holde seg lengst mulig sånn noenlunde edru. Han lot Gummi-Rudolf forstå at han mente å ha visse forpliktelser som vert og ansvarlig som utleier av denne nedlagte stallen.
Ta det lungt – bli det for mytji læven, kryr vi oss bortover te ein eller ainnan plassen borti Ladal`n -.
Ola Donk vart bedt om å ro seg ned litt med musiseringa. Spesielt gjaldt det for umusikalske Lagampen.
La oss få fred ei lita stoinn fra herre lævenet - .
Det ble ankomsten av Nattens Dronning som fikk opp stemningen, da hun i sine flagrende gevanter bød opp Hilmar til en liten svingom ute på plassen foran Jystadgården, der leieboeren oppe i andre etasjen var snar til å lukke igjen vinduet, etter først en ganske sinna anmodning til forsamlingen om at de måtte dempe seg ned med festlighetene.
Oskar og Leffen sørget stadig for å få medsendt noen pengesedler fra Oleannas brysteholder, før de kom seg i farta for bunkring av drikkvarer.
Her går det oinna, gett - .
Stemningen både steg og sank, alt etter som tilstandene forandret seg for den enkelte og helt til da den krangelaktige Hilmar ymtet frempå om at skjellsordet Svartlamon garantert kom fra alle de djevelske og ondskapsfulle individene oppe på dette forfinede Lillbystrøket.
No bør du pass kjæften din -.
Det var Johnsen fra borti Borgengården som forsøkte å manne seg opp, reiste seg i sin fulle lengde, men ble raskt dyttet ned på plass av den sterke og karravolige Lagampen.
Drekk, guta – mæn kutt ut kranglingan -.
Hilmar nede fra Arbeidergaa ble ganske fortørnet over å bli irettesatt av en Korsviking, drakk opp det han hadde igjen på ølflaska og gikk demonstrativt inn i stallen, der han slo seg ned borte i høydungen hos den ganske intimt omkringtakende lamojenta Oleanna og mosvikingen Kal – overbredd gubbens lange og svarte vinterfrakk og med den digre skinnhua som hodepute.
De legg å kose dokker, folkens -.
Den irriterte Hilmar var både krangelaktig, interessert i intimitetene og nysgjerrig på utfallet. Han tok seg en skikkelig støyt av flaska, før han "hailla sæ neppå" i samme høydongen.
La griskailln bare legga der allein – oss ska`n i ett hvert faill itj få nå langvarig glede av -.
Oleanna var misfornøyd med utfallet og klarte å få kledd på Kal både buksa og svartfrakken, før de kom seg ut til festlighetene på gårdsplassen.
Og der var fresen i full gang, for de nettopp nyankomne friskusene Olaf, med husrom nede i Biskop Grimkjellsgata, troskyldige Embret bosatt nederst i Biskop Darres gate og snakkesalige Laura – mye på farta inne i Østbyen, men egentlig tilhørende inne i en bakgård i General Von Krogs vei. De hadde med seg noen medbragte varer av både vått og tørt, noe som gjorde ankomsten svært så populær.
Slagferdige Lagampen kunne ikke dy seg:
Oinnelig te greia, folkens – her e bægge derre kjerk-motstanderan - hainn Olaf å`n Embret - bosatt i kvær sin Biskopbolig hjæm te`n Grimkjell å`n Darre neppå Svartlamon – og det vægg i vægg med a Laura , som hoill hus te kriger`n hainn General Krog – e det rart at det e slæssing her i værden
Ola Donk var kommet i den formen at dragspelsmusikk var det eneste som betydde noe, ved slike festlige opplegg som var på gang i og utenfor Jystadgården der inne på Lilleby.
Det var adskillige mange av leieboerne oppe i både Lavein Ti og Tolv som hadde krydd ut på altanene, for å få med seg mest mulig av viraken utenfor den tidligere Sveenstallen.
Forunderligheten var merkbar stor over at en av de mest slengbare krabatene, var ikledd både vinterfrakk og skinnlue i 25 styggvarme grader.
Sekkert finnmarking - mente Julius oppe i tredje.
Det var først da Lange-Norge fra Boligan kom ruslende bortover Gardermoensgata at de mest aktive av gubbene øynet muligheten for en svingom. Nattens Dronning hadde forlengst innfunnet seg til festen, men hun skulle alltid opptre som Prima Ballerina i sine flagrende gevanter.
En løssloppen Polka ble til litt av ett syn, da Ola Donk etter beste evne trakterte spællet og selveste Oleanna og frakkekledde Kal - til festgjengens store forundring - klarte å holde seg på beina.
Det ble litt krangel mellom Olaf og Embret da begge ville ha seg en svingom med Lamons rødhårete Laura, men det var da at Oskar med ekstra høy røst forkynte at fyllekalaset burde holde seg innen sømmelige forhold, samtidig som Gummi-Rudolf begynte å arrangere salg av sine alltid medbrakte kardonga.
Kutt ut med derre toille – ka i aill værden ska herre fordrokne gammelkaillan med sånne gummivara -.
Dæm e itj foiller enn at dæm klare både å blæs dæm opp og å få dæm te himmels -.
Broder Lagampen brukte alltid å ha omsorg for Rudolf.
Løssluppenheten økte utover ettermiddagen, men heile den festlige gjengen inntok en mere fredsommelig holdning til omgivelsene, da Lillebys eneste kunstmaler Arthur Meyer fra Gardermoens gata 3, monterte opp staffeliet like borte i Gassverkbakken – og det ene og alene for å forevige ett maleri av selveste Jystadgården. Både Rudolf og Nattens Dronningen kviknet til og stilte seg opp like ved kunstner Arthur – dronninga ikledd sin vanlige store hatt. Også Oleanna ønsket å bli foreviget, men Kal trakk seg unna og da ble det ikke noe maleri av de to heller.
Maler Arthur var i det beskjedne hjørnet og tok seg bare en eneste knert, etter mange forsøk av hans bestekompis Hilmar nede fra Svartlamon.
Lamons rødhårete Laura, var kjent som hele Lademoens skriblende jomfru. Som alltid – når det bare var nok av drikkevarer - ble hun ganske lidenskapelig engasjert i ett eller annet forfatterskapet og etter noen mediterende stunder nede i høyet inne i stallen, ba hun om ordet for å meddele seg:
Hold kjæft folkens – æ har kalt diktet for Stridigheter . –
"Da lilleby var trygg og liten,
mens Nerlamon lå nerri skjiten.
Når lamorampen spælt på sag,
tok Lillebyfolket fræm gitarn.
For her var livet som et under,
Mens nedpå Lamon bare plunder.
I Ladeveiens vakre hus,
Der bodde folk i sus og dus.
Her fantes bare enighet,
I vennskap for hver tynn og fet.
Mæn skulle kaillan skeie ut,
Sa nabo`n – ro dæ ned no gut."
Røde Laura fikk en brutal ordre fra Hilmar om å kutt ut med tullskapen.
Det har vorre nok nedsabling av Nerlamon av herre kisan oppå Lilleby og omegn - .
Det e itj nå Nerlamon – det heite Svartlamon -.
Krangelfanten Johnsen borte fra andreetasjen i Borgengården hadde begynt å våkne til, etter å ha hatt seg en dupp under den eneste ripsbærbusken – og Flirop med sekken var så enig, han var både glad og fornøyd over å få med seg såpass mange tomflasker nedover til bromhandlerne Mortensholm & Reppe nerri Strandveien.
Mosvikas godt påkledde, men frastjålede beboer, var tydeligvis begynt å føle seg hjemme blant de som kalte seg Lilleby-innbyggere, for Oleanna mente at hennes bopel nede på Reina hørte inn under Lilleby. Derfor hadde han slått seg sammen med den hissige Borgenjohnsen og ble påspandert flere drammer, før han fikk ordre av Oleanna om å holde seg på matta:
Vesst itj så kjæm æ å tar dæ, din trægost -.
Hun prøvde seg på å være morsom, men ble bare dysset ned av Kal – han beklaget at han ikke forsto hvilken ost det var hun drev å fomlet om.
Kal hadde av og til en og annen av sine noenlunde edrue stunder og da gikk tiden med til å gremmes over og fundere på, hvor det store pengebeløpet var blitt av.
Det værste e at pængan va jo itj mine – det va pæng som æ hadd fått i oppdrag å overlevere te ett arvelig kvinnfolk – ein eller ainnan plassen her innpå Svartlamon - .
Oleanna tok meddelelsen kaldt og avbalansert.
Du ska hold dæ langt oinna flaska, når du ska på bytur med sælveste Fosenbåten, herr Kal Karoliussen fra sælveste Mosvika. Herre Trondhjæmmeran e itj nåkka å stol på - .
Det var mens de to drev å småtjona borte i høydungen hans vognmann Sveen, at Kal i ett litt luggumt øyeblikk, våget å fortelle Oleanna at navnet på pengemottakeren hadde han gudskjelov fått skrevet på en lapp, før han dro hjemmefra – og at denne lappen hadde han godt forvart inne i den solide skinnlua.
Mæb den lappen e det ingen som får sjå, nei -
Du en no goguten du da, Kal – en lapp eller to ska det no bli rå me - .
Folket ute på altanene oppe i Tia og Tolva var gått lei av alt bråket på den åpne plassen nedover mot Jystadgården.
Bli det itj slutt på levenet, ringe vi polisen – brølte en sinna gårdeier Jullen fra tredje i Tolva.
Men da Svart-Marja ankom åstedet hadde freden senket seg både innom stallhuset og blant gjengen både nede i gresset og under denne eneste ripsbærbusken.
Ola Donk trakterte trekkspillet med den russiske melodonten Kalinka, mens Nattens Dronning for en gang skyld - og etter beste evne - forsøkte å holde seg i ro nede i gresset, mens Laura den røde skiftet på å synge noen barnesanger, eller så spilte hun på munnspillet.
Straks de hadde fått øye på Svart-Marja borte ved kiosken hans Litj-Øres Olsen, klarte de minst bedrukne av festgjengen å få ryddet unna det mest synbare av fludiene, slik at "bøggen" bare sendte noen strenge blikk mot enkelte, før det fikk Marja i reversen nedover litjbakken mot Gassverkshusene.
Det var da Oleanna - ved selvsyn nede i sin egen pengesterke brysteholder - kom til at nå kunne andre ta på seg spanderbuksa.
Etter Gummi-Rudolfs kjennskap til Nerlamons lokale forhold når det gjaldt alkohol, anmodet han fullstendig åpenlyst at nå fikk både Hilmar fra Strandveien og Oskar fra Reina, få opp farten for ett hjemmebesøk etter hver sin beholdning av himkok.
Svartlamons ailler største fabrikanter av heimbrent, får sainnelig værra behjelpelig i nødens stund - .
Beskjedne Embret borte fra Biskop Darres gata, måtte etter press fra naboen Olaf, innrømme at han vanligvis hadde litt på donken, men var tom for øyeblikket.
Etter beste evne, forsøkte de tilstedeværende og fremdeles noenlunde oppegående festlige Østbybeboerne, å holde levenet nede på et mest mulig avdempet nivå, noe som nok en gang fikk Oleanna og Kal til å få seg en skikkelig kosestund i høyet lengst inne i stallen.
Etter hvert tok Oleanna mot til seg og hvisket Kal inn i øre:
Vil du ha Oleanna Sjulusvangen som hos deg ligger til din ektemake -.
Kal var som vanlig lite talatrengt.
Å ka får æ i betaling for jobben ? -
Oleanna var av den bestemte sorten, så hadde hun fattet ett vedtak, så smidde hun mens jernet var varmt:
Det har komme en ny Præst borti Lamokjerka – ein kvekkis som synes hainn både har for lite å gjørra og e alt for lite populær. No har`n sendt ut ett bud te alt folket, om at gifteglade parfolk, bare kainn stekk innom kjerka – sånn som dæm går og står – og så spør`n dæm om det e sekkert at dæm vil ha kværainner. Svare dæm ja – så e saken grei og dæm kan betægn sæ sjøl som rætte æktefolk at være -.
Å kæm bli det som ska betal for fæsten. Sjøl e æ jo rana og eie itj nåla i herre høystakken som vi legg nerri -.
Æ har nåkka å vis dæ innpå brøstet, mæn vil ha svaret ditt først -.
Mosvikingen ba henne ta det litt lungt – han ville avgi svaret i en langt mer edru tilstand. Dessuten mente han allerede å ha sett mer enn nok av brystpartiet hennes.
Vi bør værra litt kvekk i vendinga – veit itj kor læng det bli før præsten får sparken fra jobben – slik som hain hærje -.
Det ble ikke noen avgjørelse på frieriet hennes Oleanna, for hyggen i høysåta fikk en brå slutt, da de fire eneste mannfolkene fra Nerlamon som godtok benevnelsen Svartlamon, så absolutt skulle synge en sang:
Og livet det e hærrlig
for alle får en knært,
hainn Jentoft slår på tromma,
mens hu Laura slår en fjert,
og flere spælt på slurva
å`n Oskar på fiol,
da hu på firånitti
vart leggan oinner stol`n.
Det nærmet seg kveldstid – det storslagne festrabaldret nede ved Jystadgården hadde av helt naturlige grunner avtatt noe,
både i styrkeforhold og deltakernes bevegelighet.
De fleste av de nysgjerrige leieboerne ute på altanene i Ladeveien, var begynt å trekke innomhus - til kveldsmat og sengelegging av småfolkene.
Noen av gubbene hadde karret seg inn i stallen, mens de mest stridbare og utholdende karfolka ikke lot seg merke med at festen etter hvert avtok i både intensivitet og velvære.
Både Oskar og Hilmar hadde pådratt seg plager med fordøyelsen og var stadig oftere bortom nova, der de etter beste evne tømte seg for restene av alle knakkpølsene og det siste melkeglasset med kaffe og himert.
Den mest oppegående av dem alle var trekkspilleren Ola Donk, som var ivrig og pågående ovenfor restene av Nattens Dronning – hun hadde mistet parykken og den ene av de høyhælte skoene. Leffen prøvde seg på røde Laura, men ble jaget bort av den sjalue Embret – han trengte noen til hjelp for å kunne komme seg helt hjem til residensen nede på Svartlamon.
Kal hadde kviknet betraktelig til, etter at Oleanna flere ganger hadde lagt kalde omslag både på hans panne og hans bryst.
Men når nå Mosvikingen etter hvert kviknet til, skjerpet også husken hans seg noe, samtidig som de onde minnene om ett forsvunnet pengebeløp, fikk fritt utløp overfor den høyst mottagelige Oleannas hjerne og hjerte.
No ska æ forsøk på å få med mæ ka som står skrevve på herre lappen oppi skinnhua. Jaggu ska æ det, ja -.
Oleanna var på nippet til å ramle nedover den bratte steintrappa utenfor Jystadgården – og det av bare ren nysgjerrig engstelse, over eierforholdet til dette papirmessige pengebeløpet, som hun i flere hektiske døgn hadde oppbevart som en lett tilgjengelig brukskonto, noenlunde trygt forvart i midten av sine egne velformede attributter.
Den svære skinnhua kom frem fra glemselen, etter flere timers opphold inne i den svarte vinterfrakken – og av den lille huskelappen leste Kal med høy røst: Oleanna Sjulusvangen, Svartlamon – Oldefars arv.
Det var da Oleanna datt ned fra gårdstrappa og ble liggende livløs nede på grusen.
I bevingede ordelag, kunne det barmrike fruentimmeret, ved hjelp av en fullstendig ukjent oldefar borte i Mosvika, kunngjøre at hun hadde tatt vare på – og ved sitt eget bryst, beholdt sin egen store arv etter sin forlengst avdøde oldefar – så lenge budbringeren allerede ved ankomsten av Fosenbåten og en hel uke etterpå var så bedrukken at han hadde behov for å bli tatt vare på.
Det bli liv i lærvan - både inne og utenfor Jystadgården inne på Lilleby - da det ble demonstrert for alle - hvor det var på Oleannas frodige kropp at dette store pengebeløpet skulle ha vært oppbevart.
Samtidig ble alle festdeltakerne umiddelbart invitert til å bivåne en ekteskapelig inngåelse mellom Oleanna Sjulusvangen og Kal Karoliussen – og denne begivenheten mest på grunn av den pr-kåte nypresten borte i Lademoen kirke – og det allerede samme aftenstund klokken ni.
Hainn tar imot både dåp å vielsa te aille døgnets tider, sjø -.
Susanna hadde kjennskap te saker å ting som foregikk oppi Lamokjerka.
Med den musiserende Ola Donk i spissen vandret den mer og mindre slengende forsamlingen etter brudeparet bortover Gardermoensgata, gjennom undergangen ved trikken og til slutt langsetter Lademoen Kirkeallè, der folk i Voldsmindes stuavinduer var storforundret over dette kvikke toget mot katedralen der inne på Lademoen.
Lagampen var en støttende hjelper der han ruslet mellom Lange-Norge og Nattens Dronning, mens Hilmar tok seg av både Oskar og Leffen.
Embret hadde sitt svare strev med å få både Flirop og Gummi-Rudolf til å gå i takt.
Presten ønsket høytidelig velkommen fra kirkens vidåpne port vendt mot parken, der de måtte vente en god stund, for flere fikk for seg at de trengte en dukkert nede i bassenget før de skulle inn i dette hellige huset.
De malmtunge kirkeklokkene slo klokken ni, da trekkspilleren Ola Donk oppe fra kirkens orgelgalleri mediterte over "Herre jeg har handlet ille", før noen ganske få av forsamlingen klarte å være med på sangen "Jo mere vi er sammen".
Prestens tale ble for en stor del viet "Svartlamons betydning for Østbyens befolkning", men akkurat det ble for mye for de aller fleste i det festlige brudefølge:
Det ble kraftig uro nede i de harde trebenkene, da Hilmar fra Nerlamon reiste seg og ropte i fullt sinne:
No hold du kjæft, Præst – vi bor på Lamon og dærmed basta.
Salige Oleanna ba Hilmar roe seg en smule, før hun kort og enkelt lot seg vie til Kal fra Mosviken.
Etter det trudelutterte Ola Donk med ett vers av "Vi måkka sand i land på Lademoen strand".
Det åndet både fred og fordragelighet over seinfesten nede ved Jystadgården, helt til de aller fleste klarte å følge Oleanna og Kal nedover til Fosenbåtens avgang klokka sju på morraskvesten.
Oleanna betalte gladelig for bryllupsturen innover til Mosvika – og det av arvepengene som hun nå oppbevarte nede i sin lille håndveske.
Det var en taus forsamling nede på kaia, som tok imot ropet fra de to oppe på båtdekket:
Hæls te aill ainneran innpå Svartlamon, folkens -.
S L U T T.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar