ET  førJULas  EVENTYR  inni  lavein

Det var en gang at Gatemusikanten Kal med Fela - i sin fattigslige ensomhet, holdt til i ett trangt bakgårdsrom nede i Sandgata, ikke lange biten bortenfor der Nattmannen i riktig gamle dager hadde holdt til - denne illeluktende eneboeren i ett lite hus lengst ute i Sanden.

Den fiolinspillende Kal med Fela, hadde hatt ei seng og ett bord oppe i dette husværet helt siden krigens dager – etter at han hadde tilbrakt de to siste okkupasjonsårene som tyskfange inne på Falstad, på grunn av noe litt for åpenlys Jøssingvirksomhet, ved siden av en del affærer ved utbringingen av illegale aviser.

For allerede i de tider trakterte han fiolinen som `gatemusikanten Kal med Fela` og sa ikke nei da han fikk tilbudet om å dele ut slike illegale papirer, når han først var i farta som musikant rundt om i alle bakgårdene.

Som en rekandes fant, var han både en kjent og populær byoriginal, når han i sin digre hatt, slitte frakk og høye lærstøvler kom ruslende gatelangs med den svarte fiolinkassen i handa.

Gatenes nysgjerrige ungeflokker slo ofte følge inn bak de høye plankegjerdene, der husmødrene oppe på de lange fellesaltanene i de fireetasjes høye leiegårdene, kastet ned noen ører innpakket i en papirbit.

Kal med Fela lå i sterk konkurranse med andre gatemusikanter og særlig var adventstidas fire uker, en attraktiv og pengeinnbringende periode for gatas både syngende og musiserende lille flokk - bestående av ett par trekkspillere, flere munnspillere, en smørtenor, Kal med Fela og ett eldre fruentimmer som både spilte på slurva og en kam med matpapir.

Det hadde også hent at en fargerik og attraktiv lirekassemann hadde prøvd seg, men hans opptredener ga for mange ører i boksen, slik at denne flosshattkrabaten ganske snart var blitt frosset bort av de andre kunstnerne.

På to rom og kjøkken øverst oppe i en av leiegårdene, bodde det unge ekteparet Andreas og Hilda med sønnen Torvald.

Sang og musikkglade Torvald var heldig, for faren hadde kjøpt ett gammelt Brødrene Hals piano med to skikkelig fine smijerns lysestaker og som åtteåring hadde Torvald begynt å ta pianotimer.

Han var både en stor beundrer og en alltid lyttende liten krabat ved Gate-musikantenes opptredener nede i bakgården. Også trekkspilleren og denne sangeren skapte glede for gutten oppe på bakgårdstrappa, med både Livet på Finnskogen, Sykkelvisa og Nidelven. Men det gjeveste var når Kal med Fela foredro Ole Bulls ”I ensomme stunde”.

Torvald og den gamle musikanten ble gode kompiser og mor Hilda var alltid en glad myntespreder, når det var selveste Kal som musiserte under klessnorene, eller like ved de illeluktende søppelkassene, lengst borte i kroken av gårdsplassen.

                                                    ^^^^^^^^

Det noe shabby utseende gateparet Isak og Jenny var kjente personer i bybildet, uten fast bopel, men kjent som tiggere rundt om i byen – to stakkarer som til tider var ganske sid på flaska.

De hadde gjerne tilhold blant kaiskurene nede på Brattøra, oppover langs elva, eller så holdt de til borte i Lusparken. Nattetider tilbrakte de oppe på Husvillherberget, eller de rigget seg til inne i ei berghule rett over veien for søppeldyngene, helt nede ved sjøkanten nederst på Ladehammeren. Der holdt  søppelkaren Rottenikken orden på avfallsdyngene og hadde selv tilhold i ei gammel og selvoppsatt arbeidsbrakke av gamle bølgeblikkplater, rett ved denne lille berghula.

Også Isak og Jenny hadde sine goder av at det nå var Adventstid, for folk ute på handleturer var friere med bruken av lommeboka, dessuten var avfallsdunkene i restaurantenes og kafèenes bakgårder ganske fulle av skikkelig gode matrester fra de attraktive julebordene.

Men polprisene var de samme som ellers i året. Derfor dro også Isak og Jenny som før innom til en eller annen fargehandleren, der de uten større problemer med ekspeditørene, fikk med seg nok med rødsprit, før de sammen med andre svirebrødre kom seg i skjul lengst oppe i skråningen under den gamle Bybrua.

Verken gatemusikantene eller uteliggerne så frem til alle Juledagene med noen glade sinn, for da fantes det nesten bare inneværende familiefolk og verken åpne fargehandlere eller ett Polutsalg – butikken som de i glade stunder kalte ”Fordervelsens Hus”.

Det var på en ettermiddagstur nedover til Nyhavna, at Torvald og beste-kompisen Rudolf fikk øye på Isak og Jenny, idet de to var på vei inn i berghula. Slik paret så ut forsto guttene straks at det var to stakkarer som Vårherre ikke hadde klart å ta skikkelig vare på – og det til og med nå når selveste jula nærmet seg så raskt.

Den alltid så beryktede og bøse oppsynsmannen Rottenikken ba dem pelle seg hjem, men Torvald fikk ikke de to uteliggerne Isak og Jenny ut av tankene. Han funderte ganske mange dagene på hvordan de to stakkarene ville komme til å skulle tilbringe jula – det samme gjaldt også for den ensomme Rottenikken inne i hans falleferdige arbeidsbrakke.

Det ene problemet grep det andre for den aktive Torvald - i ei hektisk julestri og  med alle høytidsforberedelsene både på skolen og hjemme i leiligheten oppe i fjerde.

Inne i bakgården hadde Kal med Fela og trekkspilleren Fabio slått seg sammen, der de til husmødrenes store fryd spilte julesanger, så lenge de stadig tyngre og sammenbrettede papirlappene kom luftveien fra det himmelske høye.

Det var under en gledesstund oppe på den høye bakgårdstrappen til Tolva, at de to kameratene Rudolf og Torvald kom frem til hva de med foreløpig taushet skulle foreta seg på Vårherres vegne – i anledning feiringen av denne sagnomsuste fødselsdagen den firogtjuende i denne årets aller siste måned.

Kal med Fela ble rørt til tårer og trekkspilleren Fabio trakk sixpensen godt nedover det rødmussede fjeset, da guttekompisene kunngjorde at det pengemessige innkomme kanskje kunne bli en del forhøyet, om de to guttene ble med som korgutter og at de samtidig stilte seg til rådighet med å samle sammen alle de luftige bidragene, som i enda større mengder kanskje kom til å dale ned fra sky.

Den fornøyelige Julekvartetten hadde sin aller første fremtreden lengst borte i Strandveikrysset og etterpå nederst i Halvorsenbakken, like nedenfor Bedehuset. Julesangen og musikken vakte oppstyr i strøket – dette hadde aldri skjedd nedpå Lamon. Husmødrene jublet høytidsstemt fra stuevinduene, mens da kastet ned sine lettinnpakkede almisser.

Rudolf og Torvald ble akkompagnert på både fele og og trekkspill, mens de foredro både ”No er det jul igjen, ja no er det jul igjen og jula varer helt til påske”, etterpå ett værs av Glade Jul og seinere ”Å jul med din glede og barnslige lyst”. På den siste fikk de tilskuerne til å bli med på både å hoppe og danse og å klappe i hendene. En skokk av unger strømmet til og var med på leken.

Interessen økte inne i bakgårdene til alle trehusene langs Østersundsgata og ble ekstra stor innom plankegjerdene til leiegårdene innover Ulstadløkkveien.

Etter ett par dagers velfortjent kvile, gjentok de noenlunde det samme jule-programmet innover Strandveistrøket, var bortom ett snekkerverksted, inne hos salmakeren og fremførte hele repertoaret bak plankegjerdet til den travelt opptatte Lamoskomakeren, før de tok noen trudelutter borte i Sodemannsgata.

Dagen etter holdt de på å ble nedkjørt av en del svært så aktive kjelkeakere borte i Nordtvedtgata, før de med dårlig pengemessig resultat, avsluttet juleturneen i Arbeidergata.

Dårligst utkomme viste det seg å bli i lavhusene borte på Reina - der de ga opp, da ett par av de åpne vinduene ble smelt igjen med ordene: Slutt med lævenet.

Det var bråket fra alle laushundene som gjorde at musikantene innstilte forestillingene nede på Reina. Særlig Rudolf og Torvald var både slitne og frosne, men holdt ut helt til Kal med Fela med en gla latter forslo at de fremførte ”Rudolf er rød på nesa” for en forlegen liten krabat.

Det hadde begynt å snø og de hvite snøfillene la seg som ett tynt og vakkert teppe – både borte på Boligan, nede på Lamon, oppe på Lilleby, i Enkgata og oppe på Rønningsletta.

Det ble Juleaftens ettermiddag.

Kal med Fela, Trekkspilleren Fabio og korguttene Rudolf og Torvald var både godt forberedt og påkledd for anledningen, da de høytidsstemt stilte i stallen hans Ivar Sveen nede i Jystadgården.

Den overraskede Gampen roet seg noe etter hvert, men forsto lite av levenet, mens de fire krabatene iherdig øvde på sangen ”Stilla, Stilla, Juleklokkan tonar hen”.

Som planlagt la de turen nedover Gassverkbakken og bortover til Industrikaia, der de ett stykke borte ved søppelhaugene, kunne se at det lyste svakt inne i arbeidsskuret hans Rottenikken.

Åpningen til denne berghula var dekket til med ett par bølgeblikkplater, så de forsto at noen oppholdt seg der inne.

Musikantene fant frem fela og trekkspillet og da Rudolf og Torvald begynte å synge, varte det ikke mange minuttene før både Rottenikken, Isak og Jenny kom ut i den vakre Julekvelden. Selv Rottenikken viste tydelig at han var grepet over stundens Glade budskap, da de fremførte Deilig er Jorden og med Kal som solist på fela.

Som vanlig ringte kirkeklokkene fra Lamokirka en time før gudstjenesten skulle skje og etter en del pågående overtalelser var de to uteliggerne innom skuret til Rottenikken, der de både fikk bruke vaskevannsfatet og lånt grovkammen hans Rottenikken slik at de kunne få greid håret. Den lille Goloktflaska som Torvald på luringa hadde klart å få med seg gjorde stor lykke, før de høytidsstemte og i samlet flokk ruslet bortover langkaia, oppover Gassverkbakken, gjennom den smale jernbaneundergangen, forbi Voldsminde og bortover til Lamokirka, der kirketjeneren hadde satt i gang de malmtunge kirkeklokkene som bød velkommen til Juleaftenens barnegudstjeneste.

Både Kal med Fela og trekkspilleren Fabio klarte å få med seg hver sin lille instrumentkoffert langs sidegangen inne i den store og vakre Lamokirka – Rottenikken, Rudolf og Torvald fulgte andektig like etter, beskjedne Isak og Jenny kom gående helt bakerst.

Kirkerommet var stappfullt av glade unger og høytidsfulle voksne, ett stort og lysende juletre hadde fått plass lengst fremme ved alteret, mens hele kirke-rommet bare var opplyst av en mengde levende lys.

Fra galleriet ledet organisten den store menigheten i å synge de mest kjente julesangene og da den så godt likte sogneprest Johan Rian, fra prekestolen også meddelte at han for lengst hadde sett at to av bydelens mest kjente musikanter befant seg i kirkerommet, ba han dem ta med seg instrumentene å komme fram til døpefonten. Kal forlangte at korguttene Rudolf og Torvald skulle følge med og til tilhørernes smil og tårevåte kinn, sang og spilte de ”Stilla, Stilla, Juleklokkan tonar hen”. Stor og frydefull var gleden i kirkebenkene, da organisten oppe på galleriet ble med på Deilig er Jorden.

Hjemme hos Torvald – i fjerdeetasjen oppe i leiegården, var både mor Hilda og far Andreas for lengst gjort kjent med at Vårherre hadde bestemt at de skulle være vertskap for noen fremmede julens gjester.

Det lange stuebordet var vakkert pyntet med både julelys, glitter og norske flagg, da far Andreas ønsket gjestene behørig velkommen ved å skåle med ett stort glass julegløgg – laget for anledningen av mor Hilda Marie.

Juleselskapet kom til å vare nesten helt til midnatt og da var alle både mette, fornøyde og slitne etter all gangen rundt det vakre juletreet.

Fra altanen oppe i fjerde, kunne Torvald, mor Hilda og far Andreas se Rottenikken marsjere først i rekka nedover bakken, like etter fulgte Isak og Jenny og bakerst gikk Kal med Fela og Fabio med trekkspillet, mens de taktfast spilte ”O, Jul med din glede og barnlige lyst”.

Det siste de så av følget, var da de en etter en tuslet inn stalldøra til gampen hans Ivar Sveen nede i Jystadgården.

Det hadde begynt å snø og julefreden senket seg over både Lilleby og Lademoen der inne i Østbyen.

(Det nærmer seg jula 2018 – la oss tenke på både Gatemusikere og

Uteliggere også i år)

(Deppa framtidsutsikter)

FROST I TAKLAMPA

Kalde Manda`n -

lang og trist,

likedan som uka sist:

Morgenstund med kalde fota -

iskald natt med ovn som slokna.

På med boksa, ut på do

mytji snø med vind og sno-.

Gubben kunne ingen se,

kanskje hadde han snødd ned:

Så hainn bar ett fange ved,

krøp mot døra foill av sne.

Gumman rørte rundt i grøten,

drøyp fra taket rett i fløten.

Hun var også reint fortvila,

gubben snødd inn -

fikk itj djupsnø`n vækk fra grinda –.

Alt det var jo heilt forpinna:

Vinter`n den e i år så lang- …

Danse mi vise, gråte min sang.

‘’’’’’’’’’

( Jula varer heilt te Påska -  og Snø`n den legg sekkert te 17.Mai i år.)

Frosne småfengra gnur i mot ruta,

”Kor e derre Påskesola blitt av” –

Gubben sjøl vil ut å måke,

 ”derre ongan bare sutre å bråke”

Moderen bruke Selvbrunskrem -

kainn jo itj værra bleik på vei`n hjæm.

Ingen sjanser her og nå,

tar doble oinnerboksa på -

inntil bil`n e måkka fræm,

så vi kainn vi få kom oss hjæm.

Moder veit og kjenner til

at Langfredag da e TV`n snill:

Verken derre Beat for Beat,

Skårungan eller ainna skjit.

Hjæm trængs ikke ski og truga,

det e varmt og godt i stua.

Straks vi så har drokke te,

klær vi av og lægg oss ned,

kose oss og væl så det.

Syns vi har det varmt og flott og infernalskt godt.

Det er ingenting i verden så stille som sne,

når den sagte gjennom luften daler,

demper dine skritt

tysser, tysser blitt

på de stemmer, som for høylytt taler.

(Fortids mimringer midt i en hektisk Flyttesjau)

KONSERTER FOR PAVEN

Han fikk titelen `Maestro da Norvegia`, og konserterte med både norske og italienske Coro i Romas og Vatikanets storslagne katedraler – i Maria Maggiore, San Paolo, San Lorenzo, San Pietro – Peterskirken – og flerfoldig ganger for tusener av mennesker ute på Petersplassen – alltid med Paven tilstede. Konserter høyt oppe i Collosseums ruiner ble store opplevelser med hans mange tilreisende norske kor, og det samme med sang for tusener av mennesker fra hele verden inne i Pavens Audienssal i Vatikanet, og med etterfølgende personlig Audiens for Paven – i alt ved hele seks anledninger for Maestroen selv og hans hustru.

Disse tradisjonelle Kirkekaffe-opplevelsene slik som etter konserterende oppdrag i Norge, skjedde overhodet ikke her ned i i Vatikanet, så det sølvblanke halskjedet kom ikke til benyttelse ved slike anledninge.

Med ett langstettet glass vino Bianca – ispedd en noenlunde ”kald”italiensk isbit, og fullstendig unødendig belemret med en tørr kjeksbit – markerte Geistligheten sammen med noen spesielt utvalgte, nærlevende, kjortelprydede munkevenner – antagelig mannfolk – en heldigvis kortvarig takkeseanse ute i katedralenes prestesakresti etter de fullsatte konsertene – til ære for sutrende korister og en alltid fullstendig utslitt Maestro. Den norske Direttore hadde oftest lykkelig, og etter hans mening overlevd en skikkelig bragd - etter ett par av Vatikanets lengste klokketimer og i front av en skokk med podiesyngende individer - der han som regel – og en tydelig og upopulær oppførsel, med fektende armer, irettesettende blikk og et høyst svettefrembringende kroppsbruk, maktet å få til at serveringen i prestesakrestiene var verdt pengene.

Noen ondsinnede sangere blant slike sjalu og skjeggete bassangere, var av den formening at de aller mest vettskremte tilhørerne nede i benkeradene, på forhånd burde vært forklart hva den lille, hissige, korpulente, skjeggete og svartkledde herremannen i front av et alt for vinglet notestativ hadde som egentlig oppgave: Nemlig. Kun å telle til tre foran hvert kornummer.Resten klarte de selv.

Maestro-kapitalistens anskaffelse av en sortlakkert Alfa Romeo Sport, vakte dessverre ikke den forventede oppsikt blant landsbyens beboere – mediterende og sedvanlig velfornøyd nytende sine små glass ved ett av de mange kafebordene - tilbaketrukket og avslappet under en høyst nødvendig fargeglad og soldempende parasoll ved dagenes Siesta – vanligvis fra klokken ett til sånn ved tre-fire tiden.

(Tanker om en snart kommende Julaften)

GAMLINGENS FREMTIDSVYER

Jeg ønsker meg en Mai

en måned å vær glad i:

Med Hatt og Stokk og Brille,

kan gå i tog og spille,

litt gammel, tung og sær -

helst høyre enn jeg er….

 Jeg gruer for at jula

er like bortom stua -

for surkål og nå`n gaver

vi handler rundt og raver,

med kreditkort som gnager:

Tar spanderbuksa på,

men drømmer i min seng jeg lå,

at vinter`n snart bli omme

og mai helt må komme.

Da blir det tog pånytt igjen -

bak hornmusikk til Gammelhjem,

der døra nå står litt på klem -

og folk som roper:

Velkommen hjem!!!

(Fra EVENTYRBOKA mi »Småfolk i Drømmeland»)

7. JULENISSENS JULEBESØK PÅ JULAFTEN

Både Isak og hans lillesøster Marie var svært glade for at det omsider var blitt Julaften.

De hadde alt for lenge hjulpet Mor med å bake en diger boks med Pepperkakemenn og hørt Far fortelle om hvor mye rart det var som skulle skje i jula.

Derfor var denne Julaftens tidlige morgenstund, veldig spennende for Isak og Marie.

Etter frokosten, hjalp de Far med å pynte juletreet, fikk på seg finklærne før de ble med Mor og Far i barnegudstjenesten borte i kirken.

Da de kom hjem var tante Olivia kommet for å feire Julaften sammen med dem.

 De spiste julemiddagen og begynte å gle seg til tiden da alle pakkene under treet skulle bli åpnet.

Både Isak og Marie hadde tidligere på kvelden klemt på alle de spennende pakkene, for de var veldig nysgjerrige på hva som var innom de fine julepapirene med de flotte kortene hengende utenpå.

Hverken Isak eller Marie merket at tante Olivia hadde forlatt plassen sin borte i godstolen og gått ut fra stuen – uten å si ett ord.

De ble litt redde begge to, da stuedøren gikk opp og selveste Julenissen kom inn.

Nissen hadde både langt hær, langt skjegg og en lang, rød frakk på seg.

-Er det noen snille barn her i huset? – sa den skjeggete Julenissen med ekstra mørk stemme.

Lille Marie krøp opp i fanget til Mor, mens Isak var modigere. Han tok Julenissen i handa og sa:

-Velkommen til oss, kjære Nisse -.

Før Nissen begynte å pakke opp gavene, sa Isak:

-Se, Julenissen har jo damesko på seg -.

Alle var glade for de fine gavene som lå under juletreet. Marie fikk flere dokker og Isak mange biler.

Etter at julenissen var dratt sin vei, kom tante Olivia tilbake – det ble latter og glede, for det var hun som hadde vært Julenisse.

Så sang de julesanger, gikk rundt treet og spiste opp nesten alle Mors pepperkakekjeks som hun hadde på luringen nede i kakeboksen bakerst i kjøkkenskapet.

Etterpå hengte de opp hver sin julestrømpe på senggavlen og gikk å la seg.

Det var etter at de andre hadde sovnet at Isak begynte å drømme at han var blitt til en Julenisse:

Julenissen Isak kom kjørende til huset på en flott spark. Han hadde en rød nisselue, langt hvitt hår og ekstra langt skjegg. Og så hadde han på seg en lang, rød nissefrakk som det var ett merke på - der det sto skrevet Dressmann.

Han hadde en stor sekk på ryggen – og nede i den lå det noen små, innpakkede gaver.

Han banket forsiktig på ei dør, som ble åpnet av ei lita jente i en fin kjole. Hun hadde ei lang flette og sa at hennes navn var Tora – og var bare to og ett halvt år.

Da Isak Julenisse kom inn i stua ble alle glade – og de sang:

«Nå kommer Julenissen  

nå kommer Julenissen

vær stille som mus.

Det skal bli pepperkjeks

litt godter i sus og dus

og trallala

ei flaske med brus.»

Så tok Nissen gavene frem fra sekken sin.

Mor i huset ble glad da hun fikk ei skje, far fikk en gaffel og lille Tora fikk ei stor treskje for å spise grøt med - som Julenissen Isak sa med ett skjegget smil.

Etterpå ble Nissen servert ei skål med risengrøt – og grøten spiste han opp med treskjea som han fikk låne av Tora.

Til slutt danset Julenissen med Mor, mens alle sang:

«-Se der danser nissefar –

se for den stil han har-«.

Julenissen Isak hadde glemt hvor det var han hadde satt sparken sin utenfor huset.

Derfor ropte han høyt på hesten som sto i stallen bak huset. Den kom bortover nesten med en gang, men etter at den først hadde fått på seg vinger.

Oppe på den vakre hvite hesten med de flortynne vingene, red Julenissen Isak fredelig gjennom luften bortover til huset der han bodde. Han rakk akkurat å kle av seg nisseklærne og krype under dyna, før han ble vekket av Mor fra den fine drømmen.

Snipp, snapp, snute – så var det eventyret ute.

(Eventyrboka finnes hos bl.a. Bruns på Nordre)

BARNEREGLER – 3 -

MINNER OM GAMLE FARFARS FORTELLERSANG
(Mel. : ”Blåmann, Blåmann bukken min”)

1.Lille, lille barnet mitt
nu med dagens første skritt,
kler vi på oss mitt og ditt
uti solen skritt for skritt.

2.Støvler har vi og tatt på
ut i sola skal vi gå –
mat og drikke har vi med
det er fine greier det.

3.Andre unger kan vi se,
mamma`n følger også med
også de tar seg en tur
sola varmer – de er lur.

4.Se der er en liten katt
halen høyt er ganske svart,
er nok sulten og på jakt
 er nok ut på musejakt.
5. Se, der kommer hest så stor
lurer på hvor denne bor,
stallen er dens kjære hjem
bonden han som steller den.

6.Hør på kråka høyt til sky,
skriker og er veldig kry,
også denne søker mat –
og det snart.

7.Se på gutta sparker ball
roper høyt med knall og fall –
alle jenter kikker på
også de vil ballen nå.

8. Gutter mener jenter skal
dukkeleke med litt trall,
de kan med ei dukke fin
kjøre rundt med vognen sin.

9.Ved en bekk de tar en hvil,
spiser maten ser nå rart,
ned i vannet liten fisk –
må da ha det veldig trist.

10.Alle dyr og fugler små,
springer, flyger dit de må
fritt og flakser, håper på
mat med sol og glede.   

                «»»»

BARNEREGLER – 2 -

TIL FARFARBARNET: «LILLE FUGLEN».

(Mel.Alle fugler små de er)

1.Kom og sitt på fanget mitt

mamma skal deg vise,

først en Spurv og så til sist

kanskje vakker Due.

De er sultne – trenger mat,

litt av hvert på duets fat.

Kanskje de har fløyet langt

for litt brød å finne.

2.Spurven er en lystig fyr

danser lett på marken.

Lager gjerne mye styr

skravler, hopper, napper.

Smuler små fra brett og fat

korn og litt av annen mat,

samler den til alle små -

de til redet sanker.

3.Alle fugler små de er

kommer så til stedet,

trenger mat hvor dette er

og så vil de leke.

Vinker med sin ene ving

eller med en stjert så fin –

lek i sølepytter må

før de flyr til redet.

4.Duer lander, flyger langt

setter seg på brettet -

trenger også kvil i blant

brød som spurven skvetter.

Spurver som på stedet er

synes Duen er litt sær,

spiser det som deres er -

eller kommer etter.

5.Nå er lyse dagen slutt

fugler går til hvile –

spurvemødres dans er slutt

glade svev til redet.

Der er fuglens unger små,

ventet hele dagen på:

 Spurver små må også få  

 mamman sin til redet.

                 «»»»»

          ET  førJULas  EVENTYR  inni  lavein

Det var en gang at Gatemusikanten Kal med Fela - i sin fattigslige ensomhet, holdt til i ett trangt bakgårdsrom nede i Sandgata, ikke lange biten bortenfor der Nattmannen i riktig gamle dager hadde holdt til - denne illeluktende eneboeren i ett lite hus lengst ute i Sanden.

Den fiolinspillende Kal med Fela, hadde hatt ei seng og ett bord oppe i dette husværet helt siden krigens dager – etter at han hadde tilbrakt de to siste okkupasjonsårene som tyskfange inne på Falstad, på grunn av noe litt for åpenlys Jøssingvirksomhet, ved siden av en del affærer ved utbringingen av illegale aviser.

For allerede i de tider trakterte han fiolinen som `gatemusikanten Kal med Fela` og sa ikke nei da han fikk tilbudet om å dele ut slike illegale papirer, når han først var i farta som musikant rundt om i alle bakgårdene.

Som en rekandes fant, var han både en kjent og populær byoriginal, når han i sin digre hatt, slitte frakk og høye lærstøvler kom ruslende gatelangs med den svarte fiolinkassen i handa.

Gatenes nysgjerrige ungeflokker slo ofte følge inn bak de høye plankegjerdene, der husmødrene oppe på de lange fellesaltanene i de fireetasjes høye leiegårdene, kastet ned noen ører innpakket i en papirbit.

Kal med Fela lå i sterk konkurranse med andre gatemusikanter og særlig var adventstidas fire uker, en attraktiv og pengeinnbringende periode for gatas både syngende og musiserende lille flokk - bestående av ett par trekkspillere, flere munnspillere, en smørtenor, Kal med Fela og ett eldre fruentimmer som både spilte på slurva og en kam med matpapir.

Det hadde også hent at en fargerik og attraktiv lirekassemann hadde prøvd seg, men hans opptredener ga for mange ører i boksen, slik at denne flosshattkrabaten ganske snart var blitt frosset bort av de andre kunstnerne.

På to rom og kjøkken øverst oppe i en av leiegårdene, bodde det unge ekteparet Andreas og Hilda med sønnen Torvald.

Sang og musikkglade Torvald var heldig, for faren hadde kjøpt ett gammelt Brødrene Hals piano med to skikkelig fine smijerns lysestaker og som åtteåring hadde Torvald begynt å ta pianotimer.

Han var både en stor beundrer og en alltid lyttende liten krabat ved Gate-musikantenes opptredener nede i bakgården. Også trekkspilleren og denne sangeren skapte glede for gutten oppe på bakgårdstrappa, med både Livet på Finnskogen, Sykkelvisa og Nidelven. Men det gjeveste var når Kal med Fela foredro Ole Bulls ”I ensomme stunde”.

Torvald og den gamle musikanten ble gode kompiser og mor Hilda var alltid en glad myntespreder, når det var selveste Kal som musiserte under klessnorene, eller like ved de illeluktende søppelkassene, lengst borte i kroken av gårdsplassen.

                                                    ^^^^^^^^

Det noe shabby utseende gateparet Isak og Jenny var kjente personer i bybildet, uten fast bopel, men kjent som tiggere rundt om i byen – to stakkarer som til tider var ganske sid på flaska.

De hadde gjerne tilhold blant kaiskurene nede på Brattøra, oppover langs elva, eller så holdt de til borte i Lusparken. Nattetider tilbrakte de oppe på Husvillherberget, eller de rigget seg til inne i ei berghule rett over veien for søppeldyngene, helt nede ved sjøkanten nederst på Ladehammeren. Der holdt  søppelkaren Rottenikken orden på avfallsdyngene og hadde selv tilhold i ei gammel og selvoppsatt arbeidsbrakke av gamle bølgeblikkplater, rett ved denne lille berghula.

Også Isak og Jenny hadde sine goder av at det nå var Adventstid, for folk ute på handleturer var friere med bruken av lommeboka, dessuten var avfallsdunkene i restaurantenes og kafèenes bakgårder ganske fulle av skikkelig gode matrester fra de attraktive julebordene.

Men polprisene var de samme som ellers i året. Derfor dro også Isak og Jenny som før innom til en eller annen fargehandleren, der de uten større problemer med ekspeditørene, fikk med seg nok med rødsprit, før de sammen med andre svirebrødre kom seg i skjul lengst oppe i skråningen under den gamle Bybrua.

Verken gatemusikantene eller uteliggerne så frem til alle Juledagene med noen glade sinn, for da fantes det nesten bare inneværende familiefolk og verken åpne fargehandlere eller ett Polutsalg – butikken som de i glade stunder kalte ”Fordervelsens Hus”.

Det var på en ettermiddagstur nedover til Nyhavna, at Torvald og beste-kompisen Rudolf fikk øye på Isak og Jenny, idet de to var på vei inn i berghula. Slik paret så ut forsto guttene straks at det var to stakkarer som Vårherre ikke hadde klart å ta skikkelig vare på – og det til og med nå når selveste jula nærmet seg så raskt.

Den alltid så beryktede og bøse oppsynsmannen Rottenikken ba dem pelle seg hjem, men Torvald fikk ikke de to uteliggerne Isak og Jenny ut av tankene. Han funderte ganske mange dagene på hvordan de to stakkarene ville komme til å skulle tilbringe jula – det samme gjaldt også for den ensomme Rottenikken inne i hans falleferdige arbeidsbrakke.

Det ene problemet grep det andre for den aktive Torvald - i ei hektisk julestri og  med alle høytidsforberedelsene både på skolen og hjemme i leiligheten oppe i fjerde.

Inne i bakgården hadde Kal med Fela og trekkspilleren Fabio slått seg sammen, der de til husmødrenes store fryd spilte julesanger, så lenge de stadig tyngre og sammenbrettede papirlappene kom luftveien fra det himmelske høye.

Det var under en gledesstund oppe på den høye bakgårdstrappen til Tolva, at de to kameratene Rudolf og Torvald kom frem til hva de med foreløpig taushet skulle foreta seg på Vårherres vegne – i anledning feiringen av denne sagnomsuste fødselsdagen den firogtjuende i denne årets aller siste måned.

Kal med Fela ble rørt til tårer og trekkspilleren Fabio trakk sixpensen godt nedover det rødmussede fjeset, da guttekompisene kunngjorde at det pengemessige innkomme kanskje kunne bli en del forhøyet, om de to guttene ble med som korgutter og at de samtidig stilte seg til rådighet med å samle sammen alle de luftige bidragene, som i enda større mengder kanskje kom til å dale ned fra sky.

Den fornøyelige Julekvartetten hadde sin aller første fremtreden lengst borte i Strandveikrysset og etterpå nederst i Halvorsenbakken, like nedenfor Bedehuset. Julesangen og musikken vakte oppstyr i strøket – dette hadde aldri skjedd nedpå Lamon. Husmødrene jublet høytidsstemt fra stuevinduene, mens da kastet ned sine lettinnpakkede almisser.

Rudolf og Torvald ble akkompagnert på både fele og og trekkspill, mens de foredro både ”No er det jul igjen, ja no er det jul igjen og jula varer helt til påske”, etterpå ett værs av Glade Jul og seinere ”Å jul med din glede og barnslige lyst”. På den siste fikk de tilskuerne til å bli med på både å hoppe og danse og å klappe i hendene. En skokk av unger strømmet til og var med på leken.

Interessen økte inne i bakgårdene til alle trehusene langs Østersundsgata og ble ekstra stor innom plankegjerdene til leiegårdene innover Ulstadløkkveien.

Etter ett par dagers velfortjent kvile, gjentok de noenlunde det samme jule-programmet innover Strandveistrøket, var bortom ett snekkerverksted, inne hos salmakeren og fremførte hele repertoaret bak plankegjerdet til den travelt opptatte Lamoskomakeren, før de tok noen trudelutter borte i Sodemannsgata.

Dagen etter holdt de på å ble nedkjørt av en del svært så aktive kjelkeakere borte i Nordtvedtgata, før de med dårlig pengemessig resultat, avsluttet juleturneen i Arbeidergata.

Dårligst utkomme viste det seg å bli i lavhusene borte på Reina - der de ga opp, da ett par av de åpne vinduene ble smelt igjen med ordene: Slutt med lævenet.

Det var bråket fra alle laushundene som gjorde at musikantene innstilte forestillingene nede på Reina. Særlig Rudolf og Torvald var både slitne og frosne, men holdt ut helt til Kal med Fela med en gla latter forslo at de fremførte ”Rudolf er rød på nesa” for en forlegen liten krabat.

Det hadde begynt å snø og de hvite snøfillene la seg som ett tynt og vakkert teppe – både borte på Boligan, nede på Lamon, oppe på Lilleby, i Enkgata og oppe på Rønningsletta.

Det ble Juleaftens ettermiddag.

Kal med Fela, Trekkspilleren Fabio og korguttene Rudolf og Torvald var både godt forberedt og påkledd for anledningen, da de høytidsstemt stilte i stallen hans Ivar Sveen nede i Jystadgården.

Den overraskede Gampen roet seg noe etter hvert, men forsto lite av levenet, mens de fire krabatene iherdig øvde på sangen ”Stilla, Stilla, Juleklokkan tonar hen”.

Som planlagt la de turen nedover Gassverkbakken og bortover til Industrikaia, der de ett stykke borte ved søppelhaugene, kunne se at det lyste svakt inne i arbeidsskuret hans Rottenikken.

Åpningen til denne berghula var dekket til med ett par bølgeblikkplater, så de forsto at noen oppholdt seg der inne.

Musikantene fant frem fela og trekkspillet og da Rudolf og Torvald begynte å synge, varte det ikke mange minuttene før både Rottenikken, Isak og Jenny kom ut i den vakre Julekvelden. Selv Rottenikken viste tydelig at han var grepet over stundens Glade budskap, da de fremførte Deilig er Jorden og med Kal som solist på fela.

Som vanlig ringte kirkeklokkene fra Lamokirka en time før gudstjenesten skulle skje og etter en del pågående overtalelser var de to uteliggerne innom skuret til Rottenikken, der de både fikk bruke vaskevannsfatet og lånt grovkammen hans Rottenikken slik at de kunne få greid håret. Den lille Goloktflaska som Torvald på luringa hadde klart å få med seg gjorde stor lykke, før de høytidsstemte og i samlet flokk ruslet bortover langkaia, oppover Gassverkbakken, gjennom den smale jernbaneundergangen, forbi Voldsminde og bortover til Lamokirka, der kirketjeneren hadde satt i gang de malmtunge kirkeklokkene som bød velkommen til Juleaftenens barnegudstjeneste.

Både Kal med Fela og trekkspilleren Fabio klarte å få med seg hver sin lille instrumentkoffert langs sidegangen inne i den store og vakre Lamokirka – Rottenikken, Rudolf og Torvald fulgte andektig like etter, beskjedne Isak og Jenny kom gående helt bakerst.

Kirkerommet var stappfullt av glade unger og høytidsfulle voksne, ett stort og lysende juletre hadde fått plass lengst fremme ved alteret, mens hele kirke-rommet bare var opplyst av en mengde levende lys.

Fra galleriet ledet organisten den store menigheten i å synge de mest kjente julesangene og da den så godt likte sogneprest Johan Rian, fra prekestolen også meddelte at han for lengst hadde sett at to av bydelens mest kjente musikanter befant seg i kirkerommet, ba han dem ta med seg instrumentene å komme fram til døpefonten. Kal forlangte at korguttene Rudolf og Torvald skulle følge med og til tilhørernes smil og tårevåte kinn, sang og spilte de ”Stilla, Stilla, Juleklokkan tonar hen”. Stor og frydefull var gleden i kirkebenkene, da organisten oppe på galleriet ble med på Deilig er Jorden.

Hjemme hos Torvald – i fjerdeetasjen oppe i leiegården, var både mor Hilda og far Andreas for lengst gjort kjent med at Vårherre hadde bestemt at de skulle være vertskap for noen fremmede julens gjester.

Det lange stuebordet var vakkert pyntet med både julelys, glitter og norske flagg, da far Andreas ønsket gjestene behørig velkommen ved å skåle med ett stort glass julegløgg – laget for anledningen av mor Hilda Marie.

Juleselskapet kom til å vare nesten helt til midnatt og da var alle både mette, fornøyde og slitne etter all gangen rundt det vakre juletreet.

Fra altanen oppe i fjerde, kunne Torvald, mor Hilda og far Andreas se Rottenikken marsjere først i rekka nedover bakken, like etter fulgte Isak og Jenny og bakerst gikk Kal med Fela og Fabio med trekkspillet, mens de taktfast spilte ”O, Jul med din glede og barnlige lyst”.

Det siste de så av følget, var da de en etter en tuslet inn stalldøra til gampen hans Ivar Sveen nede i Jystadgården.

Det hadde begynt å snø og julefreden senket seg over både Lilleby og Lademoen der inne i Østbyen.

(Det nærmer seg jula 2018– la oss tenke på både Gatemusikere og

Uteliggere også i år)

Funderinger og forberedelser foran

DEN FØRSTE JUL I ETT FREMMED LAND.

MINNER OM ROMA.

I den noe rastløse svenske og norske førjulstiden, med alle innkjøpene av Julenøtter og de alt for tilårskomne Fikenfruktene, finner vi det fornøyelig at der nede i Italia plukker vi denne frukten rett fra treet i egen hage – og det fullstendig lovlig.

Jeg skriver lovlig – for at innhøstingen av dette litt for søte Italienske vidunderet ikke må forveksles med barndommens epleslang, som utskeielsene i sin tid ble kalt der inne på Ladehalvøyas – og særlig Korsvikas - hageflekker.

Tiden før jul her i Italia opplever vi uten alt for store forberedelser - i ett hvert fall ikke før de siste dagene før høytiden melder sin ankomst. Fullstendig uten snø og herjinger med norske julebord, pyntes de smale gatene her i landsbyen Arrone med høyt hengende dekorasjoner, prydet av stjerner, glitter og elektriske lys. Utenfor de gamle husveggene er det som ved alle årstider, vakkert plantet med blomster i alle farger- det samme langsmed de brulagte, smale gatene og oppe i store, brune keramikkrukker, plassert ved siden av små, dekorative runde bord og grønnmalte benker.

Og her i desembersola sitter gamlemor sammen med sin ektemann, mens de i fred og fordragelighet legger siste hånd på julegavene til familiens smårollinger.

Når det gjelder selve feiringen av Jesu fødsel, blir ”den første jul i ett fremmed land” noe annerledes for Arronekatedralens musikant, enn hva han har vært vant til fra sine mange julehøytider oppe på galleriet i norske kirker.

Forberedelsene innenfor hver menighetskirke er intenst, for glade italienere møter daglig opp med grønnsåpe, kost og bøtte, for i fellesskap å gjøre rent til Jesusbarnets ankomst.

Pater Don Franco vasker og stryker selv sin prestedrakt foran høytidsdagene og sørger for at han får påfyll av de nødvendige mengder vin og brød fra selveste Biskopens kontor borte i byen Spoleto.

Også katedralens mange korister, krever ekstraøvelser med denne skriblende Maestro, på grunn av høytidsgudstjenestenes krevende og utvidede liturgi.

Julen i Italia begynner ikke før ved Midnattsmessen på selve julekvelden og for fullsatte kirker, såfremt folket har kommet seg hjem fra arbeidet – som heller ikke denne kvelden slutter før ved tjuetiden.

Barna er villig med til kirken, selv om det er midt på natten, men alle har på forhånd fått gledelig melding om at julegavene – ifølge skikk og bruk – ikke blir utlevert før utpå morraskvisten den første Juledag, men da tidsnok til at de også rekker å nå organistens inngangspreludium foran Høytidsmessen klokken elleve.

Jeg kan glede enhver leser av disse linjer med, at min hustrus funderinger når det gjelder julehøytidens italienske mattradisjoner, fikk en god og overraskende slutt, da hun av en vennlig lokal landhandler ble fortalt, at den viktigste julemiddagen i denne delen av Italia var Baccalao – importert og tillaget av saltet og tørket Klippfisk fra de norske ”feskbergan”, eller fagmessig produsert tørrfisk fra fiskehjeller langs den norske værharde kysten.

Etter så mange år i taushet, ber skribenten av disse skribleriene herved leseren om å ha forståelse for hans uovervinnelige trang til å få åpne seg med såpass mangfoldige meddelelser:

For med slike stadig oftere erindringsgleder, må skribenten av disse linjer ta seg lov til å bekjenne, at disse baccalaomeddelelsene gir han en utmerket anledning, til å kunne ta seg til rette med noen funderinger og fullt lovlige spekulasjoner, om mulighetene for eventuelle kroppslige intimiteter mellom italiafarende sjøfolk og fastboende medmennesker langs norskekysten. Det gjelder hovedsakelig uoppklarte og forunderlige farskapsforhold i de riktig gamle dager, der oppe på den langstrakte Helgelandskysten.

Disse antydningene fra skribentens side, bunner selvsagt bare ut i helt personlige egenfunderinger, om muligheten for at en eller annen av hans egen gamle slekt der ute ved den klippfiksproduserende kyststripen av Ytternamdalen, på en eller annen måten kan ha hatt nærkontakt med en eller flere kortvokste, korpulente, bredskuldrede, mørkhårede og gestikulerende, taletrengte, klippfiskimporterende italienere.

Ved årelange selvstudier blant egne slektninger langs Trøndelagskysten, har skribenten med egne øyne kunnet konstatere at flere familiemedlemmers utseende og væremåte, klart og tydelig tilsier at de må ha aner fra hans nåværende bosted nede på det langstrakte støvellandet Italia – med hissigproppen Mussolini, orgelmusikanten Frescobaldi og den korpulente operasangeren med navnet Luciano Pavarotti.

Etter tidligere bare å ha hatt utseendemessige forhold til disposisjon for aktive sammenlikninger, har vår egen tilflytting nedover til Italia, sørget for at besiktigelsene av varmblodige italienernes daglige væremåte, gitt oss enda større sikkerhet i våre påstander, om at de gamle dagers livlige kontakter mellom italienske og nordtrønderske medmennesker der oppe på den forblåste kyststripen, ikke kunne ha vært av bare klippfiskeksporterende art.

Nok om akkurat slike ganske interessante forhold, men i samme slengen må det være naturlig også å nevne alle de flørtende og innsmigrende italienske Baccalaoelskernes uimotståelige virituose virksomhet ovenfor dette nordlige landets jomfruer, når de av de besøkende italienske sjarmørene – og det allerede ved skipenes ankomst – ble vurdert som noen forfrosne fruentimmere, som til daglig bare var vant til uinteressante oppvartninger fra like iskalde og skjeggete gubber – iført gule sydvester, nedslitte dongerybukser og digre sjøstøvler.

De forhåpentligvis dårlig oppvarmede kjerringemnene, må ha blitt fullstendig overrumplet av flerfoldige svarthårede og samarbeidsvillige sjarmører fra Middelhavets kyster, skikkelige mannfolk som allerede under Vårherres skaperprosess, var tiltenkt rollen som fremtidige klippfiskoppkjøpere og fabrikkert til å skulle bli sendt oppover til ”blavåttlainnet” Norge som noen ekstra varmblodige, sprelske og gestikulerende unge menn, som i langmodige og varme ordelag lot kystjomfruan oversvømmes av mer og mindre uforståelige kjærlighetserklæringer – lidenskapelig fremført med minimale lydefekter.

I skrivende stund ser jeg meg nødt til å bemerke, at når dette ganske alvorlige temaet nå for en gangs skyld er lagt frem, må det være lov til å gå rett på sak i en såpass vågal påstand:

I alle disse svært så mange voksne år har jeg hatt rikelig med muligheter for nøkterne egenbetraktninger og nu og da kommet til, at det en gang i det forrige århundre må ha skjedd en alvorlig kjærlighetsseanse, ett eller annet stedet der oppe på trøndelagskysten og som må ha resultert i ett bitte lite, livlig norskitaliensk vesen. Tydeligere stedfestet – men allikevel ganske diskret, kan det vel ikke publiseres på annen måte i denne epistel, enn at den nødvendige seansen forut for denne fruktbare hendelsen, mest sannsynlig må ha foregått en eller annen plassen ute på kysten av Ytternamdalen – og akkurat dette på grunn av skribentens slektsforhold med mange fastboende der langt ut mot storhavet.

Italienernes helt spesielle bekjennelse til dette tilflyttede nordboerparet fra Norvegia, var at det viktigste måltidet i løpet av julefeiringen var Baccalaoen - denne velkomponerte retten, laget av vidunderlig klippfisk fra dette landet så langt mot nord. Disse godordene var nok til å sørge for at skribenten for noen timer, kunne ta seg fri fra høytidsforberedelsene på både orgelkrakken og ved dirigentpulten, for hos den italienske nabokona Lauretta å få prøvesmake en aller så liten porsjon av hennes tidligproduserte Baccalao.

I disse førjulsdagene fikk frodige tanker om gamle dagers italienske klippfisk-befraktere bolte seg fritt sammen med både julemusikk, goro og fattigmenn i julestrias travelhet – ute på det litt for lite og lavtakede kjøkkenet i vår ringe bolig der oppe i landsbyen Arrone.

For i all denne spekuleringen om både Klippfisk og Baccalo, har det også forplantet seg en del tanker om at innsnikelsen av italienere i slektsforholdet der oppe i Ytternamdal`n, ikke nødvendigvis trenger å skyldes langveisfarende klippfiskbefraktere fra det attende århundre, for etter nærmere funderinger kan det jo like gjerne ha vært en eller annen spaserende Pilegrimen, som på denne kjedelige spaserturen har skeiet noe kraftig ut – etter først å ha vært innom Nidarosdomen en eller annen gang mellom det tolvte århundre og opp til Reformasjonen.

Midt i sine egne alt for hektiske juleforberedelser, kan min beleste prest Don Franco her nede i Arronekatedralen, berette at den store valfarten til Nidarosdomen, skal ha vært påbegynt sånn omtrent rundt år femtenhundrede etter Kristi fødsel. Denne Pilegrimen fra Italia kunne kanskje tatt seg tid til en avstikker utover til den gamle Nærøy Middelalder Kirke og samtidig en radig kvikkastur innover den indre Follafjorden – helt innover til Årfora, der mine alltid så vennligsinnede slektninger har hatt sine tilholdssteder. For mulighetene er jo tilstede for at han nede i en av Romas bakgater, eller innom portene til ett nærliggende kloster, kunne ha hørt om disse vidunderlige plassene langt der oppe i norden, av en eller annen varmblodige klippfiskhandlende italieneren. Ingen som vet.

Tankene rundt sluttresultatene etter dette norskitalienske forholdet oppe på Namdalskysten, skulle herved kunne avsluttes av denne skriblende musikanten, når han tar seg lov til å kunne fastlegge at i ett hvert fall han selv er etterkommer etter en eller annen italiensk klippfiskbefrakter fra Middelhavs-landet Italia.

For Arronekatedralens mange korister finner det helt offisielt både gledelig og etter forholdene helt naturlig, at kantoriets Maestro kan være resultatet av en nødvendigvis intim kroppslig kontakt mellom en eller annen italiensk utpåkar og ett nordtrøndersk, tilsynelatende jomfruelig fruentimmer.

De fleste av korsangerne innrømmer ett hvert, at de i forbindelse med litt mistenkelige betraktninger av maestroens storslagne utfoldelser av sine dirigentmeritter, sammen med aktuelle begivenheter under flerfoldige opphetede og kanskje litt for overdimensjonerte trønderitalienske dirigerende forhold, tydelig kan innse mulighetene for hans kombinasjoner mellom Italia og Norge.  

De tilreisende hobbyprodusentene av slike smårollinger, må i gamle dager ha vært adskillig mange, for jeg har ved flerfoldige sommerbesøk der oppe ved kysten, stadig oftere blitt oppmerksom på mengden av mørkhårete, kortvokste, gestikulerende og tidvis litt for hissige Namdalinger der ute i klippfisklandet, mannfolk som kan være lett kamuflert i svarte og mest mulig hårdekkende – men allikevel kledelige blankskjermhua.

Selvsagt nevnes ingen ved navn – det skulle ha tatt seg ut – vi skal jo alle om ikke så lenge, feire julen i fred og fordragelighet – både her i Italia og der oppe i det kalde nord.

Som ett lite Amen, synes jeg slutningsbemerkningene allikevel er på sin plass, med att hvor og når det skjedde - og hvilken klippfiskbefrakter det kan ha vært, som en eller annen gang for svært lenge siden, tok seg bryderiet med å gjenlegge sitt lille bidrag til skapelsen av ett namdalsk lite menneskebarn – alt dette burde ha vært av kirkelig interesse for de katolske overhodene her nede ved Santa Maria Assuntakatedralen i landsbyen Arrone og dette ene og alene på grunn av at den tidligere italienske sjøfareren oppover til ”blavåttlainnet”`s Namdalske kyst, forhåpentligvis kan ha vært beriket av både sanglige og musiserende ferdigheter, etter som han ganske sannsynlig kan være en av forfedrene til Arronekatedralens nåværende musiserende Maestro både på orgelkrakken og ved dirigentpulten lengst fremme i dette vakre kirkerommet.

Leve Klippfisken – Leve Baccalaoen – Leve Italia og leve Ytter-Namdalen.

Den første jul i ett fremmed land nærmer seg fortsatt ganske raskt – også for oss to nordboere som har bosatt oss her nede på de varmere breddegrader og gjort oss til to travelt engasjerte medmennesker ved de mange førjulstidens arrangementer i denne desembermånedens alt for fristende muligheter med ett par ukers unødvendig pengesløseri.

Handlerundene blant elleville Romere i storbyens overfylte handelsgater, blir for overveldende for dette ekteparet under den eneste julehandlende byturen til Den Evige Stad.

Til bygatenes og varehusenes slitsomme akkompagnement av Bing Crosbys søte White Christmas, går vi etter en lang dags rusleturer omsider lei av hysteriske og akrobatiske turneringer og søker ly for striregnet ved innbitte forsøk på å finne veien til Romas Termini – jernbanestasjonen – etter først å ha gått til innkjøp av hver vår billige paraply og etterpå passert mengder av glorete juletrær i plast – neddynget av glitter og stas, med blinkende lyspærer i alle regnbuens farger.

I den norske julestria bakes det Fattigmenn ved hjelp av smult og varme, men her nede i Roma by finner vi også nå i førjulstiden gudsskapte mennesker – noenlunde levende Fattigmenn av begge kjønn – ulykkelige medmennesker, sittende eller liggende ved siden av sin tiggerkopp, både langs husvegger, på torgene og inne i Terminis mange kroker og krær – kvinnene ofte med ett frossent og forkomment lite spedbarn på fanget og som ser på deg med store, stirrende øyne.

Vi øker på farten og går som regel raskest mulig forbi. Fortvilte, men vi går bare videre med våre tanker om Jomfru Maria, Jesusbarnet, julehøytiden og om skjebner for medmennesker i vår egen levetid.

Langs de overfylte gatene nedover mot Jernbanestasjonen – Termini, øker stadig antallet av tiggere og kanskje er grunnen den at stakkarene kan ha merket seg at de ankommende forventningsfulle og julehandlende italienere muligens kan ha nok penger, mens de mer blakke hjemoverfarende, allikevel kan demonstrere sin giverglede på grunn av gleden over at Romadagens åk og ståk omsider er over.

Før vi kommer oss på dette stappfulle il Treno – toget – mot vår kjære landsby Arrone, rekker vi å honorere den humørfylte felemusikanten med noen tilovers blitte småpenger, når han spiller ett par takter fra ”Du gamla du fria” og tror vi er svensk.

Noen engelsktalende italienere er mangelvare og overraskelsen er gledelig stor, da vi får kupèplass ved siden av ett språkmektig og berettende, eldre ektepar på hjemreise til velkjente Franz sin egen hjemby, Assisi.

Gleden ble stor, da denne skriblende orgelspilleren kunne berette om sin konsertmedvirkning noen få år før, med ett katolsk guttekor – og det i Franz av Assisis sin egen katedral.

Av en eller annen besynderlig grunn kom praten inn på juleforberedelsene her nede ved den Evige Staden, Roma – også om Jomfru Marias forhold til ektemannen Josef og hans bruk av både hammer og snekkersag. Vår beretning om alle nordboeres glødende pågåenhet når det gjelder Julebord, vakte latter og stor beundring, da det ble bekjentgjort at fråtsingen og julefeiringene som regel starter allerede i oktober måned – og at for noen så ”varer jula helt til påske”.

Det føltes ikke så rart at mye av vår første jul i dette fremmede landet, kom til å skje i og ved vårt eget kirkebygg, Santa Maria Assunta - til minne om Jomfru Marias Himmelfart. Dette vakre kirkehuset, der de innvendige, hvitkalkede steinveggene er fulle av kirkelige freskomalerier.

Selve julefeiringen i Italia begynner med julemiddagen på seinkvelden den 24.desember, mens julehøytiden starter ved Midnattsmessen i den fullsatte Santa Maria Katedralen i Arrone og her er det en glad og jubelsyngende forsamling som lovpriser Jomfru Maria og det lille plastikkfabrikerte Jesubarnet lagt i en krybbe utenfor alterringen. Kirkerommet er stemningsfullt pyntet med levende lys og mengder av blomster, noe som alt folket setter stor pris på – spesielt alle de som ved julemiddagen like før, har tatt for seg rikelig av både mat og ekstra humørfylt drikke.

Mitt store og velkledde barnekor var for en gangs skyld både andektige, stille og fredelige, ikke bare på grunn av at de i høyre hånd bar på ett levende lys, men også for at min alltid assisterende hustru, ved denne julemessen hadde enda mere kustus på de unge sangerne, enn det hun ellers trengte å ha ved vanlige sangprøver.

Denne orgelspillende Maestroen blir ikke arbeidsledig som Organista og Direttore i dette Katolske landet Italia – verken under feiringen av Julens eller Nyttårshelgens Høytidsgudstjenester. Fullsatte kirkebenker og svært engasjerte lyttende og sangglade mennesker lar seg ikke forundre over at både kirkefremmede naboer og offentlig velkjente ateister er på kirkebesøk, for å feire moder Maria og hennes nyfødte sønn Jesus, som skulle ha kommet til verden først ut på nyåret for en del år siden. Alle viser sin tilstedeværelse sammen med slekt og venner, både store, småvokste og glade italienske medmennesker.

Alt er så annerledes for oss to nordboere -.

For vi har ikke sett ett eneste julenek her nede i Italia.     

Slutt.

           

                 TANKER PÅ EN «ALLE HELGENS SØNDAG»

(Fra boka mi «Gammeldagan):

Som skikken var i riktig gamle dager, lå gjerne de breie trematerialene til

likkista klare til bruk oppe på låven, for mange av de gamle gårdkaillan gjorde hele kista ferdig til bruk, mens de enda var noenlunde klare både oppe i hauet og brukbare i ganglaget.

-Rætt som du går der – så legg du der, og har du da ikke nå kiste – så står du der.

Omtenksomme Isak hadde allerede i sine beste år, sørget for at de fint høvla plankene på litt over ett par meters lengde, hadde fått en plass tversover oppe  på takåsene til fjøslemmen – på det nøyaktige samme stedet som både oldefaren, farfaren og hans egen far hadde brukt til det samme formålet.

Gardkona Hulda var både irritert og skamfull når gubben Isak – som avslutning på hvert fødselsdagsgilde – så absolutt skulle ha med seg folket opp på låven, for å vise dem det han for lengst hadde lagt til rette foran avreisen til et annet liv, blant fredsommelige Mysterier på den andre siden av livsløpet.

For sikkerhets skyld – og i tilfelle at ferden til dette Forjettede Landet skulle komme til å bli aktuell på ett litt uforberedt tidspunkt – hadde Isak egenhendig sørget for å ha tappet inn nøyaktige monteringsbeskrivelser i trefjølene – som lå klare til å bli satt sammen for å gjøre likkista ferdig.

For tilfeldigheter hadde Isak aldri hatt noen sans for.

Hulda og Isak gikk regelmessig til kirke på søndagene, men var ikke mer guddommelige enn at de på en eller annen lørdagskvelden, kunne invitere noen kjente sjeler på ganske mange oppkvikkende og velsmakende dråper, etterfulgt av en svingom inne i storstua – til tonene fra noen His Master Voice-plater – ved hjelp av en svart opptrekksgrammofons vidbremmede tut.

Men alt gikk svært så sømmelig for seg, selv om det hendte at enkelte av gjestene fikk litt problemer med ganglaget gjennom gangdøra – på vei ut til gampen som allerede var blitt forspent Karjolen av en alltid så taus, men forståelsesfull og pålitelig dreng.

På den tida var det skikk og bruk at storparten av bygdefolket i god tid før Høymessen på søndagene klokka elleve søkte til Gudshuset. Om bare været tillot det, kom de aller fleste av kirkefolket saktmodig gående langs kjerreveiene – eller de brukte hesten og penvogna om de bodde litt lenger unna kirka – men hadde bankboka i orden.

Det var brukelig å stille i finklær når de med andektig fred var på kirkevei – samtidig som de malmtunge kirkeklokkene ringte både klokken ti og halvtimen før kirketjeneren omsider fikk satt i gang hovedklokka presis fem minutter før klokkeen elleve.

Dermed kunne denne orgelspilleren og hans belgetreder få satt i gang med Preludiet – slik at presten i fulle pontifikalier kunne få stige inn sakrestidøra – og ta plass foran det mer og mindre støvfrie alterbordet.

Klokkerens inngangsbønn lød som regel høyt og tydelig ut over den andektige menigheten, samtidig som de mest taletrengte ble hysjet på, og de som hadde holdt ut lengst på lørdagsfesten fikk rigget seg litt ekstra til – foran en mest mulig skjult liten dupp på en av de harde trebenkene.

-  Herre, jeg er kommet inn i ditt Hellige Hus, for å høre hva du Gud Fader min   Skaper, du Herre Jesus min Frelser – og du Hellige Ånd min trøster i liv og død har å berette for meg -.

Det hendte ofte at musikanten oppe på lemmen ble beskyldt for å drive med ufordragelig hastverksarbeid, de gangene han prøvde å få litt fart i salmesangen nede i benkeradene.

Presten la seg vanligvis ikke opp i tempovalgene – kritikken kom som regel fra medlemmer av Menighetsrådet – vanlige bygdefolk som hadde latt seg velge inn i det kirkelige rådet – for å kunne få litt medbestemmelsesrett til i ett hvert fall noen i bygda – selv om de ellers ikke hadde noe med Vårherre å gjøre.

Spellmannen oppe på denne orgel lemmen, anmodet belgtrekkeren om å innstille luftproduksjonen, frem til den vettskremte kvinnelige Menighetsråds-formannen – etter noen bebreidende ord om salmetempi – temmelig forskrekket hadde kommet seg nedover den bratte trappa fra orgellemmen og bort til utgangsdøra nede i våpenhuset.

-        Her oppå e det næmlig æ som bestæmme -.

Fra prekestolen forsøkte presten å holde kirkefolket mest mulig våken under sine alt for langvarige predikener.

Med hans refsende blikk nedover kirkebenkene, hendte det ofte at han måtte opphøye røsten noe storveies, når de mest søvnige av karfolkene fik hosteanfall og skråa i vrangstrupen.

Den karravolige Klokkeren – han var både tekstleser og forsanger – var temmelig høy på pæra – mens den kortvokste Kirketjeneren var av den unselige sorten. Ved

Siden av jobben som graver på hverdagene, hadde han også ansvaret med å henge opp salmenumrene på de to tavlene før gudstjenestene. Videre å ringe med de to kirkeklokkene, og å holde mest orden i kirkerommet – både før og etter alle kirkelige handlinger.

Tømmingen av Spyttebakkene gikk som regel greit – men vaskingen av spyttklysene på tømmerveggen bak og det heslige sølet på de nærmeste gulvplankene, syntes han var ett alt for nedverdigende arbeid for en kirkens mann. Passingen av hestene ute i kirkestallen syntes han derimot vargreit – for da slapp han jo å holde seg innomhus under prestens lange prediken.

Hulda og Isak hadde - som skikken var – tatt på seg jobben som vertsfolk i gravferda til gårdbrukeren på den veldrevne naboeiendommen.

Isak var blitt budsendt av enka samme dagen  som gamle Guttorm tidlig på morran var blitt funnet liggende død på gulvet inne i det ene sovekammeret. Isak gikk straks i gang med forberedelsene med å få ferdig likkista. Han fikk ned høvlabordene fra takåsene oppe på låven, brukte et par dager på å sette sammen de brede og for lengst tilmålte furubordene, før han til slutt ga kista to strøk med svarmaling – fra en boks som Sjølingen hadde sørget for å ha stående i kråskapet borte i redskapshuset – sammen med en alltid mjukgjort malerpensel.

Hulda og de andre kvinnfolkene hadde både stelt liket av gubben – og sydd ferdig ei likskjorte – og det i god tid før Guttorms gamle legeme skulle legges ned i kista oppe på fjjøsloftet.

De nærmeste naboene ble allerede samme kvelden, bedt sammen for å synge en salme eller to – og i fellesskap prate litt om den avdøde. Kistelokket ble bare lagt løst på – for slik skulle det være helt frem til selve gravferdsdagen.

Som skikken var, fikk Iver tak i ei Likvakt – og gamle husmann Syver tok på seg det ærefulle oppdraget så lenge liket lå på likstrå der oppe på fjøslemmen. Dette var for å verne den avdøde slik at onde makter ikke skulle få tak i avdøde før begravelsen.

På grunn av dårlige erfaringer fra ett tidligere valg av Lik-vakt, hadde Iver denne gagen spurt solide Syver Husmann om han kunne ta jobben – for da den forrige krabaten på seinhøsten hadde tatt på seg Vertsjobben i gravferda til den litt villstyrige Oskar – hadde den engasjerte Lik-passeren begynt å drikke Heimert for å skulle dryge ut tida.

Det var også kjent for Iver og mange andre av bygdefolke, at det i riktig gamle tider gjerne hendte at en spillemann ble budsendt – for å spille opp til dans ved likkista bort på låven.

Var avdøde en nær familiemann eller en høyt aktet bygdekar, forekom det mer sjeldent at det ble drukket og danset – for da var det skyldfolk og nære naboer som bl bedt til gravølet.

Da var alle alvorlige og snakket heller ikke seg i mellom – før kista ble båret ned i storstua. Etter at alle de fremmøtte hadde fått mat, kunne de som ønsket det komme inn i storstua for å se på Liket.

Eter det ble kistelokket på den svartmalte kista spikret igjen, to lys ble tent og satt opp på kista – ett i hvert hjørne. Såfremt det lyset som sto til høyre brant ned først, trodde folk at den neste som skulle dø der i huset var en mann – om det var lyset til venstre, ville den neste bli ett kvinnemenneske. Fryktet man at den døde skulle gå igjen, ble nåler stukket inn i fotsålen på liket, eller så bandt de sammen stortærne på avdøde.

Etter at lokket var lagt på kista, ble en salme sunget langsomt og slepende, men ved hjelp av en forsanger kom flere og flere med etter hvert. Etter salmesangen var det som regel en eller annen som sa noen ord – men var det ingen taletrengte til stede – sang folket som regel enda en salme – og stadig tregere.

Når kista ble båret ut, måtte den bæres med fotenden først – også dette for at den avdøde ikke skulle gå igjen der huset.

Enkelte storfolk hadde en lav døråpning på langveggen av huset, som bare ble brukt til utbæringen av lik. Hos folk som hadde en slik, var troen den at den døde ikke måtte bæres ut gjennom en vanlig dør, for da kunne gjenferdet straks komme inn igjen. Seinere ble det vanlig med ei dør inn i ett stuerom – og som bare ble brukt vedgravferder.

Skulle liket fraktes til kirkegården med hest, måtte men legge merke til hvilket framben som hesten først flyttet. Var det den høyre foten, skulle det bli en mann som nest gang vandret i det huset – mens det ved bruk av den venstre kom til å bli ett kvinnfolk.

Ble likkista fraktet tilkirkegården med en båt, hadde alltid noen dratt i forveien for å kaste opp grava. For det var ikke alltid faste kirkegårdsarbeidere som hadde den jobben. På kirkeveien sang alltid de sørgende salmer – og foregikk turen med hest, ble det ofte sunget ett salmevers når de for forbi gårdsveien opp til husene.

Når gravferden omsider var kommet frem til kirkegården, ble ikke kista ført inn i kirka, men ført rett til gravstedet - og senket i jorden. Etterpå ble grava straks kastet igjen.

Presten var sjelden med på likferden, for selve jordfestinga ble foretatt senere – helst på sommertid – og etter at ei støtte var komet på plass. Vanligvis var dette et hjemmelaget trekors, men de mest velstående brukte helst smijernskors eller jernplater – for slike gravsteiner ble sjeldent brukt på de tider.

Både Hulda og Isak var klar over alt ståket det kom til å bli, da de tok på seg jobben som Versfolk i forbindelse med gravferda til nabokaillen.

Det startet med at den store gamle gulvklokka inne i storstua ble stanset, samtidig et brennende talglys ble satt i hvert av vinduene og all speilene i hel hovedhuset ble dekket til.

Ifølge gardkjærringa måtte ikke vemodet ta overhånd – nu skulle alt bare gjøres på vanlig måte.

Guttorm ble svøpt og laget ned i kist oppe på låven, men lokket ble altså - som skikken var – bare lagt løselig på plass.

Det tok ikke lang tid før flere av naboene kom på døra for å tilby litt praktisk hjelp. Hulda fikk satt i gang noen kvinnfolk til både å brygge, bake og gjøre skikkelig reint i huset, mens Isak sørget for å få reist den vanlige æresporten ved hoveddøra – og fikk satt ned små nyhugde grantrær rundt om på gardstunet.

På selve gravferdsdagen var folk bedt til frokost – og verten Isak tok høytidelig i mot ved inngangsdøra. Etter måltidet gikk alle de sørgende gjestene stille rundt kista oppe på fjøslemmen – før lokket ble lagt på og kista båret ned i storstua.

Presten holdt seg borte, så det ble Klokkeren som holdt en kort andakt, før Isak stemte i med en salme. Etter at kista var blitt plassert under denne æresporten, ble det servert kirkekaffe – før gampen og hestevogna ble kjørt frem.

Vandreturen oppover til kirkegården tok svært lang tid – forbi de mange veikryssene oppover til gardsbrukene, som bygdefolkene hadde pyntet med granbar.

Kista ble senket i jorda, før presten raskt foretok jordpåkastelsen – slik at sørgefølget hurtigst mulig kunne komme seg tilbake til gården - for den storslagne middagsserveringen av tradisjonelle Sodd, Sviskegraut – og med tilbud omhjembrygga Øl.

 

(Fra boka mi "Gammeldagan - kap.1)