TANKER PÅ EN «ALLE HELGENS SØNDAG»

(Fra boka mi «Gammeldagan):

Som skikken var i riktig gamle dager, lå gjerne de breie trematerialene til

likkista klare til bruk oppe på låven, for mange av de gamle gårdkaillan gjorde hele kista ferdig til bruk, mens de enda var noenlunde klare både oppe i hauet og brukbare i ganglaget.

-Rætt som du går der – så legg du der, og har du da ikke nå kiste – så står du der.

Omtenksomme Isak hadde allerede i sine beste år, sørget for at de fint høvla plankene på litt over ett par meters lengde, hadde fått en plass tversover oppe  på takåsene til fjøslemmen – på det nøyaktige samme stedet som både oldefaren, farfaren og hans egen far hadde brukt til det samme formålet.

Gardkona Hulda var både irritert og skamfull når gubben Isak – som avslutning på hvert fødselsdagsgilde – så absolutt skulle ha med seg folket opp på låven, for å vise dem det han for lengst hadde lagt til rette foran avreisen til et annet liv, blant fredsommelige Mysterier på den andre siden av livsløpet.

For sikkerhets skyld – og i tilfelle at ferden til dette Forjettede Landet skulle komme til å bli aktuell på ett litt uforberedt tidspunkt – hadde Isak egenhendig sørget for å ha tappet inn nøyaktige monteringsbeskrivelser i trefjølene – som lå klare til å bli satt sammen for å gjøre likkista ferdig.

For tilfeldigheter hadde Isak aldri hatt noen sans for.

Hulda og Isak gikk regelmessig til kirke på søndagene, men var ikke mer guddommelige enn at de på en eller annen lørdagskvelden, kunne invitere noen kjente sjeler på ganske mange oppkvikkende og velsmakende dråper, etterfulgt av en svingom inne i storstua – til tonene fra noen His Master Voice-plater – ved hjelp av en svart opptrekksgrammofons vidbremmede tut.

Men alt gikk svært så sømmelig for seg, selv om det hendte at enkelte av gjestene fikk litt problemer med ganglaget gjennom gangdøra – på vei ut til gampen som allerede var blitt forspent Karjolen av en alltid så taus, men forståelsesfull og pålitelig dreng.

På den tida var det skikk og bruk at storparten av bygdefolket i god tid før Høymessen på søndagene klokka elleve søkte til Gudshuset. Om bare været tillot det, kom de aller fleste av kirkefolket saktmodig gående langs kjerreveiene – eller de brukte hesten og penvogna om de bodde litt lenger unna kirka – men hadde bankboka i orden.

Det var brukelig å stille i finklær når de med andektig fred var på kirkevei – samtidig som de malmtunge kirkeklokkene ringte både klokken ti og halvtimen før kirketjeneren omsider fikk satt i gang hovedklokka presis fem minutter før klokkeen elleve.

Dermed kunne denne orgelspilleren og hans belgetreder få satt i gang med Preludiet – slik at presten i fulle pontifikalier kunne få stige inn sakrestidøra – og ta plass foran det mer og mindre støvfrie alterbordet.

Klokkerens inngangsbønn lød som regel høyt og tydelig ut over den andektige menigheten, samtidig som de mest taletrengte ble hysjet på, og de som hadde holdt ut lengst på lørdagsfesten fikk rigget seg litt ekstra til – foran en mest mulig skjult liten dupp på en av de harde trebenkene.

-  Herre, jeg er kommet inn i ditt Hellige Hus, for å høre hva du Gud Fader min   Skaper, du Herre Jesus min Frelser – og du Hellige Ånd min trøster i liv og død har å berette for meg -.

Det hendte ofte at musikanten oppe på lemmen ble beskyldt for å drive med ufordragelig hastverksarbeid, de gangene han prøvde å få litt fart i salmesangen nede i benkeradene.

Presten la seg vanligvis ikke opp i tempovalgene – kritikken kom som regel fra medlemmer av Menighetsrådet – vanlige bygdefolk som hadde latt seg velge inn i det kirkelige rådet – for å kunne få litt medbestemmelsesrett til i ett hvert fall noen i bygda – selv om de ellers ikke hadde noe med Vårherre å gjøre.

Spellmannen oppe på denne orgel lemmen, anmodet belgtrekkeren om å innstille luftproduksjonen, frem til den vettskremte kvinnelige Menighetsråds-formannen – etter noen bebreidende ord om salmetempi – temmelig forskrekket hadde kommet seg nedover den bratte trappa fra orgellemmen og bort til utgangsdøra nede i våpenhuset.

-        Her oppå e det næmlig æ som bestæmme -.

Fra prekestolen forsøkte presten å holde kirkefolket mest mulig våken under sine alt for langvarige predikener.

Med hans refsende blikk nedover kirkebenkene, hendte det ofte at han måtte opphøye røsten noe storveies, når de mest søvnige av karfolkene fik hosteanfall og skråa i vrangstrupen.

Den karravolige Klokkeren – han var både tekstleser og forsanger – var temmelig høy på pæra – mens den kortvokste Kirketjeneren var av den unselige sorten. Ved

Siden av jobben som graver på hverdagene, hadde han også ansvaret med å henge opp salmenumrene på de to tavlene før gudstjenestene. Videre å ringe med de to kirkeklokkene, og å holde mest orden i kirkerommet – både før og etter alle kirkelige handlinger.

Tømmingen av Spyttebakkene gikk som regel greit – men vaskingen av spyttklysene på tømmerveggen bak og det heslige sølet på de nærmeste gulvplankene, syntes han var ett alt for nedverdigende arbeid for en kirkens mann. Passingen av hestene ute i kirkestallen syntes han derimot vargreit – for da slapp han jo å holde seg innomhus under prestens lange prediken.

Hulda og Isak hadde - som skikken var – tatt på seg jobben som vertsfolk i gravferda til gårdbrukeren på den veldrevne naboeiendommen.

Isak var blitt budsendt av enka samme dagen  som gamle Guttorm tidlig på morran var blitt funnet liggende død på gulvet inne i det ene sovekammeret. Isak gikk straks i gang med forberedelsene med å få ferdig likkista. Han fikk ned høvlabordene fra takåsene oppe på låven, brukte et par dager på å sette sammen de brede og for lengst tilmålte furubordene, før han til slutt ga kista to strøk med svarmaling – fra en boks som Sjølingen hadde sørget for å ha stående i kråskapet borte i redskapshuset – sammen med en alltid mjukgjort malerpensel.

Hulda og de andre kvinnfolkene hadde både stelt liket av gubben – og sydd ferdig ei likskjorte – og det i god tid før Guttorms gamle legeme skulle legges ned i kista oppe på fjjøsloftet.

De nærmeste naboene ble allerede samme kvelden, bedt sammen for å synge en salme eller to – og i fellesskap prate litt om den avdøde. Kistelokket ble bare lagt løst på – for slik skulle det være helt frem til selve gravferdsdagen.

Som skikken var, fikk Iver tak i ei Likvakt – og gamle husmann Syver tok på seg det ærefulle oppdraget så lenge liket lå på likstrå der oppe på fjøslemmen. Dette var for å verne den avdøde slik at onde makter ikke skulle få tak i avdøde før begravelsen.

På grunn av dårlige erfaringer fra ett tidligere valg av Lik-vakt, hadde Iver denne gagen spurt solide Syver Husmann om han kunne ta jobben – for da den forrige krabaten på seinhøsten hadde tatt på seg Vertsjobben i gravferda til den litt villstyrige Oskar – hadde den engasjerte Lik-passeren begynt å drikke Heimert for å skulle dryge ut tida.

Det var også kjent for Iver og mange andre av bygdefolke, at det i riktig gamle tider gjerne hendte at en spillemann ble budsendt – for å spille opp til dans ved likkista bort på låven.

Var avdøde en nær familiemann eller en høyt aktet bygdekar, forekom det mer sjeldent at det ble drukket og danset – for da var det skyldfolk og nære naboer som bl bedt til gravølet.

Da var alle alvorlige og snakket heller ikke seg i mellom – før kista ble båret ned i storstua. Etter at alle de fremmøtte hadde fått mat, kunne de som ønsket det komme inn i storstua for å se på Liket.

Eter det ble kistelokket på den svartmalte kista spikret igjen, to lys ble tent og satt opp på kista – ett i hvert hjørne. Såfremt det lyset som sto til høyre brant ned først, trodde folk at den neste som skulle dø der i huset var en mann – om det var lyset til venstre, ville den neste bli ett kvinnemenneske. Fryktet man at den døde skulle gå igjen, ble nåler stukket inn i fotsålen på liket, eller så bandt de sammen stortærne på avdøde.

Etter at lokket var lagt på kista, ble en salme sunget langsomt og slepende, men ved hjelp av en forsanger kom flere og flere med etter hvert. Etter salmesangen var det som regel en eller annen som sa noen ord – men var det ingen taletrengte til stede – sang folket som regel enda en salme – og stadig tregere.

Når kista ble båret ut, måtte den bæres med fotenden først – også dette for at den avdøde ikke skulle gå igjen der huset.

Enkelte storfolk hadde en lav døråpning på langveggen av huset, som bare ble brukt til utbæringen av lik. Hos folk som hadde en slik, var troen den at den døde ikke måtte bæres ut gjennom en vanlig dør, for da kunne gjenferdet straks komme inn igjen. Seinere ble det vanlig med ei dør inn i ett stuerom – og som bare ble brukt vedgravferder.

Skulle liket fraktes til kirkegården med hest, måtte men legge merke til hvilket framben som hesten først flyttet. Var det den høyre foten, skulle det bli en mann som nest gang vandret i det huset – mens det ved bruk av den venstre kom til å bli ett kvinnfolk.

Ble likkista fraktet tilkirkegården med en båt, hadde alltid noen dratt i forveien for å kaste opp grava. For det var ikke alltid faste kirkegårdsarbeidere som hadde den jobben. På kirkeveien sang alltid de sørgende salmer – og foregikk turen med hest, ble det ofte sunget ett salmevers når de for forbi gårdsveien opp til husene.

Når gravferden omsider var kommet frem til kirkegården, ble ikke kista ført inn i kirka, men ført rett til gravstedet - og senket i jorden. Etterpå ble grava straks kastet igjen.

Presten var sjelden med på likferden, for selve jordfestinga ble foretatt senere – helst på sommertid – og etter at ei støtte var komet på plass. Vanligvis var dette et hjemmelaget trekors, men de mest velstående brukte helst smijernskors eller jernplater – for slike gravsteiner ble sjeldent brukt på de tider.

Både Hulda og Isak var klar over alt ståket det kom til å bli, da de tok på seg jobben som Versfolk i forbindelse med gravferda til nabokaillen.

Det startet med at den store gamle gulvklokka inne i storstua ble stanset, samtidig et brennende talglys ble satt i hvert av vinduene og all speilene i hel hovedhuset ble dekket til.

Ifølge gardkjærringa måtte ikke vemodet ta overhånd – nu skulle alt bare gjøres på vanlig måte.

Guttorm ble svøpt og laget ned i kist oppe på låven, men lokket ble altså - som skikken var – bare lagt løselig på plass.

Det tok ikke lang tid før flere av naboene kom på døra for å tilby litt praktisk hjelp. Hulda fikk satt i gang noen kvinnfolk til både å brygge, bake og gjøre skikkelig reint i huset, mens Isak sørget for å få reist den vanlige æresporten ved hoveddøra – og fikk satt ned små nyhugde grantrær rundt om på gardstunet.

På selve gravferdsdagen var folk bedt til frokost – og verten Isak tok høytidelig i mot ved inngangsdøra. Etter måltidet gikk alle de sørgende gjestene stille rundt kista oppe på fjøslemmen – før lokket ble lagt på og kista båret ned i storstua.

Presten holdt seg borte, så det ble Klokkeren som holdt en kort andakt, før Isak stemte i med en salme. Etter at kista var blitt plassert under denne æresporten, ble det servert kirkekaffe – før gampen og hestevogna ble kjørt frem.

Vandreturen oppover til kirkegården tok svært lang tid – forbi de mange veikryssene oppover til gardsbrukene, som bygdefolkene hadde pyntet med granbar.

Kista ble senket i jorda, før presten raskt foretok jordpåkastelsen – slik at sørgefølget hurtigst mulig kunne komme seg tilbake til gården - for den storslagne middagsserveringen av tradisjonelle Sodd, Sviskegraut – og med tilbud omhjembrygga Øl.

 

(Fra boka mi "Gammeldagan - kap.1)