"Gamle minner dukker alltid frem"
LILLEBY OG LADEVEIEN – BARNDOMMENS DAGER
Det var ikke alle av den oppvoksende slekt av unger, som fikk oppleve og forståelse for hva som egentlig foregikk, da de kom til denne verden omtrent samtidig som fiendtlige tyske soldater kom til Lilleby der inne på trivelige Lademoen.
Og det for å vise seg frem i sine uniformer for velformede unge kvins, mens sjalue norske karer vendte dem ryggen og meldte seg til Heimeverntjeneste - enten på det lokale plan, eller at de ad omveier kom i kontakt med den norske motstandsbevegelsen.
Mengden av tyske krigere inne på Østbyen ble etter hvert til ett alt for vanlig syn for den yngre garde – for unger som bare så vidt var gangbare og knapt nok det - ved krigens start i 1940.
Skolehuset der inne på Lademoen var den høye og flotte bygningen på Lilleby, som også den gang lå mellom Jernbanelinjen og Ladeveien, mens husene med gymnastikksalen, sløydrommet og vaktmesterleiligheten vendte østover mot Enkgata. Det samme gjorde steinvillaen der selveste skolens overlærer Øhren hadde sin residens, inne i en stor hage med rosebusker og høye lønnetrær.
Straks de tyske krigerne ankom byen, ble Lillebyskolen erobret til bruk som "hybelhus" for både offiserer, gamle Todtkailla og vanlige soldater. De mange hundrede skoleungene, ble i alle de fem krigsårene omplassert til lokaliteter rundt om i hele byen. For Terje og klassekompisene startet første skoledag i ett ledig rom på Finnes Barnehjem inne på Lilleby - etter hvert fulgte Gråmølna gamle Politihus, Bakklandet skole, Kvernø Handelskole oppe i Prinsens gate, før klasse 1a med frøken Berit Tangvik havnet oppe på selveste Gløshaugen - altså Norges Tekniske Høgskole.
I ettertid kom førsteklassingen Terje frem til at han klarte å få til et hatsk -forhold overfor sin lille, snille Frøken Berit allerede ved deres første møtes sødme, ved at hun med en kort latter foran resten av klassen, kommenterte hans ankomst med "Der kommer vesken med gutten", noe som muligens kunne være årsaken til Terjes alt for lave oppførselskarakter ved 1.klassens studietids begynnelse.
De tyske soldatene ble forhatte "medborgere" inne på både Lilleby og resten av Lademoen, mens ungene betraktet dem som greie kompiser – unge karer som hadde fått overlatt en upresset uniform med hjelm - og som var gavmilde unggutter. Krabater med mye tysk schnawel – bongbong - i sine uniformerte bukslommer. Ganske spesielt ble det å skulle samle sigarettstumper fra fortauene, på anmodning fra røyksyke fedre og en og annen hjemmeværende og like nikotinavhengige moder. Det var stadig åpne vinduer oppover i alle etasjene rundt om i leiegårdene, for nysgjerrigheten var stor både når det gjaldt soldater fra Wehrmachten og de langsomme togene av stakkars russiske krigsfanger – på vei til og fra slavearbeidet ved ubåtbunkeren Dora nede på Nyhavna.
Fangeleiren for de herjede russerne var lagt til det store jordet like ved Blindeskolen - like ovenfor Jernbanelinja – ikke mange meterne fra Ståltaugen og Smelteverket oppe på Rønningsletta. Derfra subbet skokkene med fanger forbi dette vakre, lille tettstedet, videre forbi Ladeveien og nedover til Strandveien nede på Nerlamon. De aggressive tyske, bevæpnede soldatene sørget for at ingen fikk stukket til fangene en brødbit når de passerte nedover gatene.
Men i bakgården til Lavein tolv, hadde gjengen av unger sørget for ett mathull nederst på plankegjerdet – mot plassen der russerfangene under streng bevoktning sleit med tungarbeidet. Hvis de tyske vaktene var av det snille slaget, gikk det bra med overrekkelser av både brødskalker og kaldpotet, men det var straks verre når de arrige vaktenes krigere, med kauk og trusler jaget ungene ned fra plankegjerdet. De selvlagde småtingene som av russerfangene ble stukket inn til gavmilde unger, gjorde at Terje ved hjelp av ei lita sirupskake ble overrakt ei utskåret due – noe som far Johan mente måtte kunne kalles ei fredsdue!
Ekstra uhyggelig ble dagen da noen skoleunger passerte fangeleiren, etter at tyskerne hadde hengt en russerfange i galgen til skremsel og alles beskuelse.
Når flyalarmen gikk var det å komme seg ned i kjellerne. Dette kunne skje både på dag og nattetider, men oftest gikk sirenene midt på natta noe som sørget for vettskremte, gråtende unger og redde unge og gamle leieboere, som i bare nattøyet strømmet nedover kjellertrappene.
– Æ vill ha dæt, mamma –.
Fireåringen Willy Leistad var alltid fangban hos mora hvis hun hadde funnet seg en sitteplass på en eller annen tomkassen nede i kjelleren.
Redselen under flyalarmen var ekstra stor inne på Lilleby, der den eksplosjonsfarlige Gassballongen hadde sin plass bortest på gassverktomta. Skulle den komme til å gå i lufta, ville hele bydelen Lademoen og alle omliggende områder bli lagt i ruiner. Ved hjemkomsen fra Namdalsferien i 1944 fant den bortreiste Gunerius familien oppe i fjerde, ett rasert kjøkken med en magasinkomfyr av merket Aga som var havnet midt ute på gulvet, og både glass og tallerkene var knust. Til stor redsel for kjellerfolket, var gassballongen blitt truffet under dette bombetokt, men den digre og hatede saken hadde tilfeldigvis vært tom for gassinnholdet.
Festlige tyske offisersbesøk i en naboleilighet, gjorde at fader Johan Gunerius måtte våge seg på sabotasjehandlinger: På veggen til det felles klosettet ute i hovedgangen, hengte han opp plakaten med Sauberkeit Ausweisen, samtidig med at han samme kveld sørget for en stopp på de tyskervennlige kvinnfolkas dansemusikk fra radioapparatet, ved at han sørget for at den felles strømmåleren fikk for stor belastning. Trusselen om besøk av den nazisistiske fylkeslederen Rogstad dempet faderens iver, for sabotasjehandlinger i de resterende fem krigsår. Den samme redselen for tyske krigshandlinger skapte også levenet gjennom panelveggen inn til en annen av leieboerne, da tyske gestapister midt på natta endevendte rommene på jakt etter sønnen i huset, som var en ettersøkt motstandsmann.
Rasjoneringskortene var helt nødvendige onder, men til stor hjelp ved matmangelen i alle krigsårene. De tre matbutikkene i Ladeveien var populære samlingssteder, selv om veggreolene var ribbet for de fleste av de vanligste dagligvarene. Kjøpmann Ole Skjevik hadde sørget for ett nytt skilt med Kolonial og Kortevarer - for Fedevarer var en saga blott. Serine Tillers lille butikk var ett populært lite husmødrenes treffsted - og i det lille huset borte ved undergangen opp til endestasjonen av Lamotrikken, prøvde fru Skjelvan å holde liv i det tidligere salget av kjøtt, ved å tilby Kaniner fra egne bur borte i gartner Carlssons, bolig rett ved trikkeholdeplassen. Men frøken Skjelvan kom til å bli viden kjent for sin egenproduksjon av sin selvlagde Italienske Salaten.
I den lille butikken vegg i vegg tilbød datter av vaktmann Sakshaug ute på Munkholmen, både garn og broderiutstyr, mens Frøken Sakshaug i lokalet mot Gardermoensgata solgte litt epler, men mest Adresseavisen, Arbeideravisa, Romantikk og Detektivmagasinet med de tre herrene Knut Gribb, Harald Brede og Finn Jerven.
Kjellerbutikken nede hos frøken Rannveig Hernes – søster av gårdeier Julius borte i Ladeveien 12 - var velkjent som attraktiv Melkebutikk, mens de ved "litjbutikken" hennes koselige Oline Tiller opp den høye steintrappen rett over porten til Lillebyskolen, prøvde å fortsette med å livnære seg med å selge kaffe og noen finbrød. I butikken hos feskhandler Hvidsand var det som regel mye liv – ikke bare på grunn av den joviale og smålubne gubben sjøl, men like mye for levendefisken i den store kummen i kroken rett ved inngangsdøra. Ei og ainna halvvarme fiskekaka ble spandabelt overlatt, hvis kunden ikke var av det alt for fiendtlige slaget.
Berntsenkjærringa i Tolva var berømt for den ekstraskvetten hun hadde i ausa før kunden la lokket på melkbøtta. Likedan var hun populær hos småungene for de femøres spissposan med kjeksbrott, som hun alltid sørget for å tilby hvis bare hun selv kunne ha litt utbytte av det.
Mange var av den formening at Ettøres-Olsen i den lille kiosken rett over Såpefabrikken, var den mest ettertraktede kramkaren på nersiden av jernbanelinja – i ett hvert fall ovenfor Reina og strøket nedenfor. Den kortvokste og snakkesalige bartekaren hadde mye rart under disken, særlig etter at Rudolf med gummien hadde vært innom og leverandøren av Sol og Sunnhet hadde overlevert en bunke av det frimodige bladet, men bare først etter at Olsenkaren på forhånd hadde betalt regninga for kostnadene.
Nederst i Gassverkbakken – den egentlige Stiklestadveien – lå Aktiebryggeriet, der vognmann Lyng fra Rønningsletta og gampen kjørte ut drikkevarer, selv om bryggeriet hadde ett eget lite utsalg på hjørnet mot Strandveien. Ungene oppe på Lilleby hadde ikke kjennskap til om det var noe utsalg der nede i den flotte slottsbygningen på Nerlamon før etter fredsdagene i 1945. Årsaken var den tyske veibommen mellom gassverkbygningen og bryggeriet.
Hesteier Ivar Sveen hadde stall nede i Jystadgården. Når bare ikke tørsten var for stor, var han en ettertraktet vognmann og en kjent kar i byens gater – der folk mente at gampen var så lokalkjent i sentrumsgatene, at Ivar på vogna ikke trengte tømmene til annet enn til å ha noe å fordrive tida med.
Ondsinnede leieboere oppe på altanene i Ladeveien hevdet at hesten sæla av sjøl, før han gikk inn i stallen – og det selvsagt først etter at de hadde fått øye på gampen nede i stallbakken og med en fraværende, bedugget kusk liggende bak på hestevogna.
Både i Lavein Tia og Tolva var altanene ganske belagt av nysgjerrige beboere, når stallkaren Ivar på lørdagene hadde invitert både en Veterinær i kvit lagerfrakk - og flere hesteiere - for kastrering av flerfoldige gamper nede på jordet rett utenfor plankegjerdet. Flesteparten av de unge podene oppover etasjene, ble jaget inn på stua, som bare hadde vindusplass mot Enkgata. Surmulingen ved middagsbordet ble avvist, med trussel om tidlig kveldsmat - hvis det ikke ble slutt på sutringa.
Borgengården lå rett over veien for Finnes Barnehjem, borte på jordet der de grønnmalte triste tyskerbrakkene var satt opp og ødelagt ungenes lille fotballplass. Borgenkona selv bodde i den ene delen av uthusbygningen som vendte mot den populære og syrinrike hagen. Straks det var blomstringstid, sørget noen av de mest aktive ungene å ribbe hagen for pengeinnbringende og salgbare Syriner. I fellesskap fikk de nede i tolvakjelleren dandert til buketter, som ble solgt rundt om i gårdene for en tiøring.
I den vannstelte "Gammelgården" - som husene også ble kalt - var det mye bråk og spetakkel. Ungene i andre etasjen var mange og det var også rottene borte i søppelhaugen.
Men uthuset med doen kunne være en populær plass for ungene, etter at de hadde sørget for kikkerhull i veggen til den tosetede fellesdassen som vendte inn mot den store vedbua. Det ble imidlertid for ei stund slutt på disse kikkerbesøkene, da de fleste av den nysgjerrige gjengen ble invitert inn i Borgenstua for å besiktige liket av det eldgamle fruentimmeret nede i den kvite kista.
Det var de eldste av gjengen, som satte i gang byggingen av hytta nederst i kroken av potetåkeren, der`n Karl Knutzen allerede første dagen sørget for å ergre på seg en svær kvaksstim, som fulgte den kaukende krabaten i fullt firsprang hjem til leiligheten i andre etasjen i Tolva. Ved hjelp av den velvillige nabo Nilsen, kom daskingen og slaghjelp av dørmatta til å bli redningen.
Guttongenes skur nederst på potetåkeren ble satt opp av en del stjålent tremateriale fra ei tysk brakke rett bortenfor huset til det trivelige ekteparet Wesche. Vakkert ble ikke skurhytta, men solid - ifølge Korsvikagjengen med`n Per Isaksen i spissen. De kom bortom etter de hadde vært på en Helan og Halvanfilm borte på Rosendal Kino. Det var etter dette uvelkomne besøket at kompis Rolf fra Enkegata - med tilnavnet Pluto – kom med den geniale ideen om å grave opp flere fallgruber nede i åkeren, rett ved nybygget. De djupe jordhullene ble dekket til med tjærepapp før det fikk ett tynt lag med matjord på toppen.
Både Svein Jeremiassen, Grethe Wærås, Gido Skansen, Rolf Eide, Nutta Gjerstad. Stein Arnesen og denne minstemann i gjengen, holdt seg for en gangs skyld stille innom plankeveggene, mens de venta på første nedfallsoffer. Lærer Flemsæter borte på Lillebyskolen var blitt orientert om at bygnings-virksomheten borte ved potetåkeren til Borgengårdan var blitt i livligste laget blant skoleungene i Ladeveien. Skolemester Flemsæter var alltid fint antrukket - og utendørs bar han alltid hatt. Fra det lille skurvinduet fikk de straks øye på læreren, da han dreide av fra Hæstegata, kom nedover stien rett mot fallgrupene og gikk rett i fella til ett voldsomt leven.
Gjengen forsvant sporenstreks i alle retninger og lot en gropskitten og forbandet skolemann selv komme seg opp til jordens overflate - og det til store vansker.
Det ble noen reprimander nede på overlærer Øhrens skolekontor, men all latteren fra altanene i Tolva mens tragediene foregikk, ble ikke offentliggjort. Den forsvant rett og slett ut i løse lufta.
Også Terje fikk seg gode kompiser borte på det opprinnelige barnehjemmet – men nå gutteboligen, Finnes Barnehjem. Her bodde det både små og store guttunger av forskjellige årsaker, de aller fleste på grunn av fattigdom i hjemmene, eller hvis mor og far skilte lag. Tragediene var også store når de av alenemødrene hverken klarte eller ville ta vare på ungene sine.
I Terjes skoleklasse var det to kamerater som begge bodde borte på Finnes Barnehjem – de ble bestekompiser som både kamperte og gjorde litt lekser sammen. Blant de lengstboende ungdommene på Hjemmet var sjuendeklassingen Karstein Keiserås, som hadde store talenter innen tegning- og malerkunst. Far Johan var så heldig - på en tombola i Lillebyskolens festsal - å vinne ett stort maleri av den begavede gutten. Det skulle vise seg at dette kunstverket av den tids ukjent guttunge der inne på Lilleby, først bare skulle få sin plass oppe på loftet i Ladeveien 12, før maleren var blitt kjendis og havnet senere på prydveggen hos en aldrende Maestro Terje - helt nede i Italia. Kunstmaleren Karsten gjorde seg bemerket blant fagfolk og andre kjendiser i Stiftstaden, før han fikk hjelp til å skolere seg videre både i hovedstaden Oslo og senere nede i Paris.
Barnehjemsgutten Karstein Keiserås viste seg å skulle bli en berømt herremann, med bilder både i Kunstgalleriet i hjembyen og i Riksgalleriene i både den norske og den svenske hovedstaden. Karsten Keiserås glemte aldri sitt fødested. Den gode kontakten med Terje ble holdt vedlike inntil Karstens død rundt år 2005. Dette arvede maleriet henger i dag på Terjes stuavegg i Sverige.
At kunstens vei kan være tornefull, merket Terje etter at faren hadde gått til innkjøp av et gammelt piano av merket Brødrene Hals – en svartlakkert sak med to vakre smijerns lysestaker på hver side av frontplata. Dette var Ivar B`s
barndomsinstrument, mens hans far var vaktmester og boende ved Bedehuset i Østersundsgata.
Denne kassen laget adskillig leven i begge de to nærliggende leiegårdene Tia og Tolva. Ukonsentrerte og demonstrative kameratutskeielser på dette hvite og svarte klaviaturet, gjorde at de fleste av både stue og soveromsvinduene i begge gårdene ble lukket med irriterte smell, når øvelsesoppleggene ble satt ut i livet.
Maken til irriterte smell kom det også fra inngangsdørene oppover i etasjene, samtidig som sladderen i Melkebutikken hos madam Berntsen stadig ble mer intens - og det samme også utenfor disken hos kolonialhandler Skjevik.
Men kvaliteten på de musikalske innslagene ble satt pris på når alle de forskjellige Gatemusikantene var i farta.
Selv om det til tider vrimlet av uniformerte krigere i gatene, tok de pengeløse musikantene seg lov til å lage litt "liv i lærvan" innom hvert eneste plankegjerde – både i Ladeveien, Gardermoensgata, nede på Nerlamon, oppover Enkgata, borte i Boligan og inne på Rønningsletta. Som regel var de velsett av de aller fleste av husmødrene oppe på altanene rundt omkring. Var musiseringen brukandes og bakgårdskarene så mest mulig stakkarslige ut, hendte det gjerne at det kunne komme både en innpakket femøring eller kanskje også en tiøring fra altanene ned gjennom lufta - til den takknemlige sangeren eller musikanten nede i bakgården.
Den mest ettertraktede var trekkspilleren, fiolinisten eller sangeren, det var ikke så mange altantilhørere når noen prøvde seg på munnspill. Dårligst gikk for dem som bare spilte på kam med matpapir og de som prøvde seg med å spille på slurva.
Det hendte noe sjeldnere at lirekassemannen var innom, men både han og skjærsliperen var ekstra velsette karer.
Byoriginalene var det mange av i de dager: Flaskesamler Flirop og Lillemann med Vesken som også var en velsett "evig student", var de som oftest kom rekandes langs hestegatene.
Avdøde Kneppel-Krogh hadde vært den mest populære på tjuetallet. Han var en knøttliten skjegget krabat som spilte på toraderen med bare knokene. Sangeren Ola Donk var en velsett syngende herremann.
Foillkailla kunne det også være mange av, stakkarer som sov ut rusen borte i buskasene, eller i en eller annen kroken inne i bakgårdene. Det var ikke uvanlig å se Svart-Marja og Bøggen – polisen - sørge for henting av kadavrene, for å bli transportert til fyllearresten – i bakgården til Hornemannsgården ute på Torvet.
Krigen tok omsider slutt etter disse fem lange årene. Noen forelskede tyskerjenter ble kalt for Scheinekvinns og tok følge med kjæresten nedover til det krigsherjede tyske landet – etter at de til straff, først var blitt klippet av alt håret.
En av de største gledene i den nye tilværelsen, var at skolebygningene fikk sin naturlige tilbakeflytting etter de tyske soldatenes "hybeltilværelse". Både glade og skuffede unger fikk sine faste plasser ved de tomanns skolepultene, med blekkhusene midt på den skrå skriveplata ved siden av blyantgropa. Dette var jo før den skikkelige "tyggisens" første dager, men ett eller annet ble allikevel klistret under pultlokket. Også kvae fra furutrærne oppå Kjærringberget var en ganske ettertraktet tyggevare.
En del av de tidligere fiendtlige soldatene, måtte fortsatt holde seg på gamle tomter, mens de ble satt til å rydde opp i etterladenskapene av all piggtråden og det som fantes av ueksplodert fandenskap i alle varianter. Kameraten Erik Fagervoll borte i vognmann Woldgården var like ivrig som kompisen oppe i Lavein tolv – hainn Terje - når de saumfor de gamle tyskerbrakkene på jakt etter det som kunne være aktuelt – både for videre krigføring og til privat bruk nede i vedbua eller oppe på loftet.
Det var på en hoggstabbe ute i vedskjulet til Woldgården at de to klasse-kameratene ved hjelp av vedøksa, delte hele pakken med raketter i to deler - før de omsider fant ut at ikke en eneste en av de fargerike sprengladningene innholdt slike tynne og små silkefallskjermer som vanligvis kom dalende ned over hele bydelen Lademoen ved midnatta på selveste nyttårskvelden.
Det hjemmelagede og svært så eksplosive ugresspapiret, kom ved ett uhell til å ta fatt nede i Eriks jakkelomme – der det uten forvarsel eksploderte til stor fortvilelse. Mor Olaug – fra Fagerfjord der oppe i Vesterålen – hadde på forhånd fått sydd om stefarens arbeidsjakke fra Canningen ute på Buran - som gutten brukte – både klesplagget og kroppsskadene var svært forferdelig omfattende.
Verken Terje eller Erik var svømmedyktige, men på en alt for kjedelig Syttende Mai ettermiddag, hadde de på en eller annen måte fått tak i ett par fiske-snører.
Iført sine fineste Syttende Mai antrekk, ville de prøve fiskelykken nede i den bratte bergveggen ved sjøkanten av Kjærringberget.
Uten at Carnegie Heltefond seinere kom inn i bildet, berget Terje den hylende kompisen ved hjelp av dette fiskesnøret. Etterpå ble hele festhabitten både vridd, vrengt og forsøkt tørket på berget. Fiskelaus og ganske fuktig kom de seg hjem før kveldsmaten på denne offisielle høytidsdagen og med flagget på halv stang. Dressjakka som var av vadmelstøy, var blitt adskillig tyngre ved ankomsten til Erikshjemmet.
Skøyteløperne Hjalmar Andersen og Sverre Farstad fra det gode skøytemiljøet i klubben Falken på Nerlamon, var begynt å bli kjente navn også blant gjengen på Lilleby. Det ble attraktivt for både halvstore og enda større unger å få mest mulig kontakt med skøytemiljøet både nede på Reinabanen og etter hvert ute ved Stadion borte på Øya.
En annen sport gikk for seg til åpen beskuelse, på hver bidige søndag og midt i gudstjenestetida fra klokken elleve til middagsstart i hjemmene klokka fjorten: Skotthyllbanen var stelt i stand av kompis Gidos iherdige fader Martin Skansen – også han fra Lavein 12 – og noen flere arbeidskompiser fra Ståltaugen borte på Rønningsletta.
Det var under de høye lønnetrærne borte ved det nedlagte Pikebarnehjemmet, at Skotthyllbanen hadde fått sin endelige plass - etter de fem krigsårenes omflakkende virksomhet. Her ble det kasta skotthyll, spytta skrå og drukket pils.
Til og med etter et Menighetsrådets formann - som sogneprestens utsendte medarbeider - hadde påpekt forholdet som syndig og upassende for nærmiljøet inne på vakre Lilleby.
Det skulle bli midt i en kveldsturnering at det oppsto en brann i firemanns-boligen øverst i Heimstadveien oppe på Grønlia. Resultatet etter den forferdelige brannen var at unggutten Bernt Hermandstad nede fra Nerlamon, ble tildelt Carnegies Heltefond for å ha reddet flere små unger fra å bli flammenes rov.
Verdenskrigen hadde fått sin slutt, men det var nå at de lokale amatørkrigerne fant frem våpnene og manet til strid: Det ble vanligere etter hvert at bydelenes ungeflokker rundt om på hele Lademoen gikk til muntlige angrep, før de fant det riktig å måtte ty til selvlagde våpen for å komme fienden til livs.
Som i det historiske slaget der inne på Stiklestad i Det Herrens År 1030 - skjedde frontalangrepene på de mest folkefattige plassene – gjerne inne i Ladalen, oppe på Grønnlia, rundt Kjærringberget og i de bratteste hellingene mot fjorden fra den sagnomsuste Våttahaugen øverst på Ladehammeren. På Hammer`n var det ett eldorado til å kunne ha selve Fronten. Dette på grunn av massevis av piggtrådsperreinger, flere tyske bunkerser, store og djupe tyskebygde kanonstillinger og mengder med skyttergraver fra verdenskrigens dager.
Lamonitternes hær bestod alltid av soldatunger fra Nerlamon, mens motstanderne kom fra både Lilleby og Rønningsletta.
Lillebygjengen hadde i god tid føre slaget utlært de to spærse jentene Nutta og Fiffa fra Lavein Tolv til sykepleiersker, mens ei innpåsliten krangelaktig jentunge ved navnet Linda ble jaget hjem på grunn av sin ufordragelige oppførsel. Nutta og Fiffa var begge utstyrt med både bandasjer og Hansaplaster i en liten ryggsekk. Soldatene fra Lillebyhæren stilte med Spretterter og lommene fulle av både småstein og erter. Videre rognbærrør med noenlunde samme ammunisjon, mens de mest jålete i de bakerste linjene, markerte seg med både pil, bue og skikkelig fargerik fjærpryd.
Som leder for Nerlamonitternes hær sto søskenparet Spainnet. Han var en grovbygget ung krabat, søstra ei lang og mager rødhåra tøtte, som var størst i kjeften av hele gjengen. Nesten det eneste våpenet for soldatgjengen fra strøket nedenfor Lilleby og Reina, var trekøller i alle dimensjoner.
Mens Svarthæren fra Nerlamon i god tid før slaget, hadde funnet seg plasser nede i skyttergravene øverst på Ladehammeren, marsjerte Lillebyhæren taktfast og med to i bredden, oppover Ladalen, rundet Lakirka, fortsatte over Grønlia og spredte seg litt de siste bakkene ovenfor Karlsheim – den populære kafèen til nordlendingen Arntzen.
Det ble broder Spainnet som satte i gang kampene, da han med høy røst ropte: -Til Kamp, folkens! –
Det ble ett sørgelig til leven, som endte med kafèeier Arntzen og konas ankomst med hver sin piasavakost. Til å begynne med slo de rundt seg med langkostene, før de omsider fikk dempet ned gemyttene på begge sider av frontlinjen.
Østbykrigen endte med at hver bidige en av krangelfantene ble invitert nedover skråningen til Karlsheimkafèen – der de fikk servert hvert sitt glass med ripsbærsaft. Betingelsene var at de to sykepleierskene Nutta og Fiffa måtte bli igjen ute på kafèkjøkkenet for å ta seg av både oppvasken av alle glassene - og gulvvasken etter de gropskitne krigerne.
Terje hadde kommet i gang med pianoundervisningen – det gikk ganske tregt for pianolærerinna Olsen oppe i Bakkaunet var svært nøie med at de fleste av fingrene måtte være varme før bruken av de svarte og hvite tangentene kunne finne sted.
Den første halvtimens oppvarming på lokket over magasinkomfyren AGA`s største plate, gjorde godt sammen med ett par glass saft og ei hjemmebakt serinakake.
Halvåret hos spilledamen Olsen endte med andre og gladere stunder hjemme i Weidemannsveien, hos den senere Guttekordirigenten Ivar Bonsaksen, som ellers regjerte på orgelkrakken nede i Lamodomen.
Den sang og musikkglade fader Johan Gunerius var til daglig såpekoker nede på Lade Fabrikker og fikk dirigent og pianolærer Ivar B. til å ta seg av ett nystartet kor av sangglade fabrikkarbeidere som jobbet på Såpa - eller Palmin som bedriften også ble kalt.
– Klok av skade. Bruk tannkrem fra Lade – sto det over hele vestveggen på fabrikkbygningen.
Dette nystartede mannskoret gikk lykkelige dager i møte. Med stor iver produserte de mer og mindre hørbare sanginnslag innen byens grenser.
Men sangerturen innover til kirken i Vangshylla inne i Mosvika ble ingen suksess. Fabrikkens tre små lastebiler fikk så vidt plassert korister med ektefeller oppe på noen trebenker og under ett overbygd lasteplan. Helgeturen kunne fortsette selv etter at den ene grønnlakkerte lastebilen la seg over på høyre side, etter å ha havnet i grøfta da de hadde passert Jernbane-undergangen like før tettstedet Levanger.
Selve søndagsunderholdningen ved gudstjenesten i kirkerommet, ble ikke særlig godt kommentert av det store antall bygdefolket som var møtt opp for å nyde sanglige byfolk.
– Organisten har gitt oss feil tone -.
Ble det ropt ut fra galleriet da koret måtte avbryte det fjerde nummeret. Men umiddelbart etter krigen var ikke underholdnings tilbudene enda blitt så alt for storslagne.
Men kordirigenten Ivar Bonsaksen, med mellomnavnet "J" for Johannes, sørget for at Lademoen Kirke ble like attraktiv på Guttekorsangens område, som Nidarosdomen hadde vært det siden den tid da Olav Den Helliges sarkofag ble gravd ned under alteret lengst fremme i Domen.
I svært mange årene seinere, ytret onde tunger at det måtte være nok med bare ett Guttekor i Stiftstaden. De to konkurrerende dirigentene Ludvig Nielsen og Ivar Bonsaksen kom i litt klammeri vedrørende samme sak øverst på Nordre gate.
Det var allerede på nyåret i 1950, at om lag førti mer og mindre sangglade krabater stilte til prøvesynging i Johanneskapellet i Lamokirka. Blant den store flokken av sangglade bråkmakera, fra både heile Lademoen og "dalstroka innafor", utviklet det seg ett stort og godt miljø, der også mange mødre startet sin støtteforening, hvor de beredvillig stilte opp når det trengtes. Ved siden av dirigenten kom korformannen Arvid Forfod til å bli til uvurderlig hjelp i Lademoen Kirkes Guttekor over de neste femti årene. Ved siden av også å være en aktiv bassanger var han alltid den påpasselige tilstedeværende dirigentassistenten. På alle korturene hadde resten av det voksne sanger-klientellet stor glede av å kunne besiktige sangerbroderen i kontrollerende springmarsjer over rekkene av korgutter i sine soveposer – på gulvplasser i alle gymnastikksaler – både i inn og utland.
Blant glade kordager kom også sorgen, den dagen da sopranen Helge Johansen på en påskedag i Trollheimen, ble drept i fallet nedover en fjellvegg. Like trist var meldingen om at guttesangeren Knut Sverre Sørensen hadde omkommet da han fikk panserskøyta inn i seg på hjemturen fra Rosenborg skøytebane. Knut var Terjes bestekamerat og bodde i Ladeveien tolv.
Opplevelsen i Guttekoret var mange – ikke bare rent sanglig, men også for hva medlemskapet førte med seg av andre menneskelige goder. Det ble friidrett oppe på Lerkendal, fotballkamper borte på Buranbanen og skirenn i Stuaveggen borti Ladaln, også sammen med andre kompiser fra Ladeveien og andre strøk inne på Lademoen. Både fra bydelene Voldsminde, Boligan, Nerlamon og Korsvika.
Viktigheten av både Korpset ved Lillebyskolen og Guttekoret borte i Lamokirka, sammen med sportsklubben National, Trygg og mange flere, skapte trivsel og glede for både unge og gamle fra hele bydelen Lademoens sine innbyggere – det gode stedet der inne på Østbyen.
I de tider var det "liv i lærvan" over heile Østbyen, i byen som den oppvoksende slekt i de dager kalte for Trondhjæm.
S l u t t
(Finnes også på min blogg - terjewangberg.blogspot.no)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar