Småfolk i Drømmeland

Småfolk i Drømmeland
Æ har skrevve ei ny bok! Klikk på bildet å læs mer om den

mandag 2. juli 2018

TERJE WANGBERG - 1.KAP

                                    L I V E T.                             

1.

Hun var yngst i en barnerik arbeiderfamilie – de andre var karravolige guttonger en del år eldre enn henne – som alle fikk de første årene av oppveksten på ett rom og kjøkken i en fireetasjes leiegård, med do ute i bakgården og flere stinkende, digre søppelkasser i kroken rett under kjøkkenvinduet i første etasjen.  Leiligheten lå i Mellomveien 8 – i Helga Olssongården på Buran.

Som minsteunge - tilbrakte Rakel den første stunden etter ankomsten til livet - i nederste skuffen av staskommoden, inne på dette eneste rommet som hadde to vinduer ut mot den smale veita – der naboene i leiegården rett over hadde fri utsikt rett inn i det kombinerte sove-og oppholdsrommet - om ikke rullegardinene tilfeldigvis var trukket ned.

Gubben sjøl var en arbeidsom forsørger, som helt fra ungdommen av hadde klart å holde på jobben nede på kullfirmaet Dyre Halse, samtidig som han hadde klart å sette ni unger til verden – ved hjelp av den ganske så bestemte kona Regine. Selv om hun aldri sa noe i den retningen, var hun stolt av sin trauste Oskar, som i alle år hadde levd ett liv uten sus og dus med dram og kortspill - slik mange av de andre kaillan oppover i etasjene brukte å gjøre når ukas lønningspose var utlevert etter arbeidstid på fredagene ved firetida.

Han var en slitets adelsmann – hun var en strevsom husmor som til tross for Oskars dårlige innkomme, klarte å holde den store ungeflokken, både med mat og klær og de to gulvene skikkelig holdt reine. Reinslighet var hennes store dyd – vasken av trappoppgangen utenfor inngangsdøra annenhver uke, gjorde henne berømt blant beboerne lenger opp i etasjene. Trakk ungene dritt inn fra den alltid så leirete bakgården var hun straks over dem, med kjeft om at de fikk tørke av seg på matta som hun selv hadde stilt til rådighet, på det øverste trinnet til trappa rett ned mot gårdsplassen.

Flere av leieboerne våget ikke å motsi henne de gangene hun refset dem for ureinslighet og annet spetakkel, når de passerte utenfor hennes egen gangdør. Også husverten Emanuel - som til og med var assisterende emissær ved Metodistkirken på Lilletorget - så ut som han var vettskremt hver gang han passerte Rakel på vei opp eller ned til sin egen leilighet. For var det noe Regine var misfornøyd med, kunne hun bruke ord og uttrykk som ikke alltid passet til en predikant for Metodistene der ute på midtbyens Cicignons Plass.

Samtidig som det med krangel og trusler, både lynte og tordnet landene imellom nede i Europa, skurret det rett som det var også blant innbyggerne inne i Trondhjæmsbyens  østlige deler. De innbitte Kommunistene på den ene siden og de Arbeidende kameratene rett imot, hadde hele Lamoparken på andre siden av hestegata å utfolde seg på - og det hver bidige 1.mai. Men uvennskapet var såpass stort, at ledelsen hadde innsett at de røde kunne møte for avgang på denne 1.mai dagen med sitt demonstrasjonstog presis klokken ett, mens de enda rødere hadde rekvirert den samme musikkpaviljongen og  likedan statuen av Anders Buen som utgangspunkt for sine utmarsjer - ikke før klokken fire på ettermiddagen.

På denne første mai dagen, stilte kullarbeider Oskar alltid i mørkest mulig klær - med en slitt bredbremmet hatt oppe på sin kullsvarte manke. Arbeider-partifolkene stilte til avgang, slik både hans far å`n "bessfar" hadde gjort det i sin tid. Kommunistene seinere på dagen, var mer uvøren - både i klesveien og i væremåten – stiv i blikket og med både flagrende hår og gevanter. 

Forts.           


​​

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar