LIVET.
Kap.2
Det var Arbeider Avisa - sliternes egen avis - som under "kunngjøringer" hadde forkynt at selveste arbeidsforkjemperen, melhusingen Martin Tranmæl, kom til å innta talerstolen på byens torg denne solrike maidagen, etter at de lokale togene hadde ankommet fra festlighetene oppe på Øya, ute fra Ilevolden og inne fra selveste Lamoparken.
Som så mange andre familiefedre møtte Andreas opp i parken i god tid før avmarsj og stilte prydelig med de av sine to egenproduserte etterkommere, Torleif og Asbjørn, som var passert denne tiårsalderen og hadde såpass vett oppe i hodet, at de innså betydningen av både å være vannkjemmet i håret og noenlunde rein og nypressa i nikkersen. De to eldste i flokken – en på tolv og den andre nettopp passert de fjorten - nektet tvert å marsjere sammen med faren i retning Torget - for å skulle bivåne den voldsomt gestikulerende og taletrengte Martin Tranmæl fra en høyst offisiell talerstol – som var satt opp rett utenfor selveste Hornemannsgården.
De mente selv at de allerede var blitt ett par ihuga kommunister - to revolusjonerende aktivister - for ved hjelp av nabokaren oppe i tredje etasjen – han som hadde fått tatovert inn både navnet Lenin og Stalin på høyre underarm – var de tatt i lærdom og oppdratt til tilbedelse av det røde flagget.
Fader Andreas skjulte skuffelsen borte i parken – men uten så mange motsigelsene - lot han de to krabatene bare slå seg ned på benken nedenfor musikkpaviljongen, der de både tause og skamfulle kunne få med seg alle de kunstneriske innslagene av Arbeiderbevegelsens kvinner og menn, mens de selv ventet på Togavgangen klokken fire – med marsjering til nok et Torvmøte med både storkommunisten Peder Furubotn og de mørkerøde lokalkjendisene Gustav Sundby og Ingvald Jakobsen. Sistemann som alltid presenterte seg med en B som mellomnavn.
-B for bo`n – hadde fader Andreas sagt i ett anfall av skadefro mistillit før de dro hjemmefra -.
Hele Lademoens Parkområde var fylt av høytidsstemte hattkailla – iblandet ett og annet kvinnemennesket – særlig under fanene til Kjemiske Forening inne på Lade Fabrikker og Sjokoladefabrikanten Nidar rett ved`n baker Lein i Mellomveien. Det vakte adskillig oppsikt da Palmingjengen stilte med egen plakat påmalt "Klok av skade – Bruk tannkrem fra Lade". Sjokogjengen fra Nidar markerte seg med to meget søtladne jenter som fanevakter. Ellers så samlet de flere hundrede Sosialistene seg under den fanen der de mente å høre hjemme.
Men enkelte fant seg ikke noen plass der de egentlig følte seg vel, slik at en og annen ble nødt til å smyge seg inn i en ukjent rekke - gjerne til stor ergrelse - blant slike som alltid hadde betalt sin regelmessige Fagforeningskontingent.
En god stund før togavgang åpnet musikkorpset Fram – med sin faste dirigent Arne Sneeggen høytideligheten fra den nylig oppmalte musikkpaviljongen like bortenfor vannfontenen, med Arbeidersangen "Kamerater, vi er frihetens forpost her nord" til taktfast applaus fra den store arbeiderskaren. Dagens velvalgte velkomstord ble holdt av formannen for Transportarbeiderforeningen - men innslaget voldte liten begeistring - før det sanglige innslaget med Arbeidernes Kvinnekor dirigert av den alltid så populære dirigenten T. D.Olsen.
-Koffor daske du så hardt med flathendern, fatteren - .
Andreas dysset ned de to eldste av arvingene, som enda var for små til å forstå seg på god korsang, da sangeren Filip Hofstad oppant Ludvig Daaes gata på Solhaug, omsider hadde kommet seg gjennom innslaget med "Norrønafolket det vil fare".
Da ble det fra flere hold - og ganske høylydt – proklamert med ønsket fra den store forsamlingen om at folket hadde behov for å få komme i siget utover til byens Torv, langsmed hovedgatene med de ufordragelige trikkeskinnene.
Med musikkorpset Nidarholm i teten, forlot de første stolte Arbeiderne Lamoparken med den flotte statuen av sosialisten Anders Buen – de fleste av de marsjerende var alvorstemte, høytidelige og rake i ryggen.
Ved ankomsten til stormønstringen ute på Torget, var marsjerende fader Andreas like sliten i beina som han alltid ellers bare brukte å være, etter å ha båret hjem en og annen strisekken med fyringskull – velsignede svarte biter - som han hadde rasket til seg langs jernbaneskinnene etter åpne godsvogner, fullstappet med slike svarte rikdommer.
Stortaleren Martin Tranmæl la ut i det vide og brede om "kor elendig vi egentlig har" det i dette kalde "blavåttlainnet" - og om hva vi burde gjøre for å få opp varmen.
Musikkkorpset klarte å få berolighet den store forsamlingen rundt Olav Trygvason Statuen med "Sønner av Norge". Tenorsangeren Filip Hofstad hadde fulgt lengst fremme i opptoget helt inne fra Lamoparken – han var egentlig engasjert til å gjenta samme sangen som fra parken, men ble dysset ned da forsamlingen taktfast ga til kjenne at de heller ønsket mer hornmusikk. Korpsets dirigent – den festlige og uniformerte Ivar Sneeggen - kom seg raskt opp på dirigentkassen og lot det svinge, samtidig som Fagforeningens Mannskor trampet takten med i ett hvert fall ett av de to slitne beina, slik situasjonen var blitt etter Parademarsjen oppe på kuppelsteinene langs Kongensgata - helt fra Ilaparken der Hjorten fremdeles hadde sin landskjente revyscene og med selveste Høna i Hjorten som berømt hovmester.
-Ka e det fyr`n sei for nåkka ?-
Andreas-sønnene snakket vel høyt i folkemengden, om Tranmæls gestikulerende ordforråd fra talerstolen, men folket jublet hver gang taleren gikk opp i fistel.
De to karravolige storbrødrene i søskenflokken - Torleif og Asbjørn - hadde vært hjemom og fått seg en tallerken med bættasuppe av mor Nora, mens de ventet på togavgangen av Kommunistene i samme parken inne på Lademoen klokken fire. På den tiden hadde jo torgtaleren Martin Tranmæl for lengst gjort seg ferdig oppe på talerstolen ute på Torget. Nesten alle av folkemengden hadde lagt ut på hjemmarsjen, men for å unngå tilstrømmingen til det nye kommunistopplegget i samme parken - der de selv hadde tilbrakt store deler av formiddagen - gikk så godt som alle Lamonitterne runden rundt Brattøra og over gangbanen til Jernbanebrua. De som hørte hjemme langt inne på Strindheimtraktene, la turen over selve Kuhaugen. En del lenger ble jo dette, men de arbeidende demonstrantene mente det var best å holde seg unna kommunistenes konkurrerende festiviteter inne i Lamoparken. De to brødrene Torleif og Asbjørn, hadde etter bættasuppa hjemme hos moder Nora, kommet seg raskt tilbake til benken ved Musikkpaviljongen, der de hadde full oversikt over tilstrømmingen av både høytidsstemte, småpussa og overvettes så kommunistiske innstilte individer.
Torleif og Asbjørn merket seg at alle plakatene var påmalt en knyttet arbeids- neve - og at de mange oppmøtte viste tydelige tegn på aggresjon. Mange av de mest innbitte stilte i dongery, svarte alpeluer - eller i sikspens eller i sine daglige velbrukte overaller. Men også en og annen svartkledde krabaten var møtt opp for å bli med i oppmarsjen utover til Torget, der storkommunisten Peder Furubotn skulle framsi noen "Pauli ord" i anledning dagen.
Ungdomsfylkingen skulle gå helt først i demonstrasjonstoget, men selv om verken Torleif eller Asbjørn på forhånd hadde vervet seg som medlemmer, fikk de stukket hver sitt kommunistflagg i nevene - og havnet i andre rekke etter Musikkkorpset, men foran selveste toppledelsen innen byens Kommunistparti.
Fader Andreas hadde funnet seg en plass på luringa bak Anders Buenstatua for å kunne bivåne avmarsjen. På grunn av sin oppriktige skuffelse, hadde han tårer i øynene da han ved kjøkkenbordet - og til sin egen Nora - kommenterte sønnenes utskeielser. Han forbannet i kraftige ordelag kommunisten oppe i leiegårdens tredje etasje, som hadde bearbeidet begge hans to forvoksne guttunger til å bli flaggbærere - foran de opphissede krapylene som i mest mulig taktfast gange, fulgte baketter med glattsleika hårmanker og oppbretta skjortermer.
-Det lukta svette av heile gjengen -.
Fader Andreas var plutselig blitt en tenksom herremann.
Forts.kap.3
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar