Terje Wangberg
Enkefru
MARGIT OTHILIE MADSEN
1.
Hun hadde vært innom den svært så populære butikken på andre siden av det utsatte Pænglaushjørnet oppe på Torget, der hun som vanlig hadde kjøpt inn en liten flaske med billigste Portvin.
Margit Othilie Madsen – født Sten – var en kortvokst, velkledd eldre pensjonert enke, etter den velansette, tidligere pianostemmeren Alf Madsen.
Enkefru Madsen rundet dette så populære Polhjørnet og spaserte stille og fredelig bortover Leutenhaven – hun ville nå første bussen hjem – og det til Øvre Byåsen.
Hun var så vidt passert det ettertraktede begravelsesbyrået til gamle Svanholm, da hun ble angrepet bakfra av en eller annen kjeltringen, fratvunget den lille håndvesken – og samtidig dyttet overende, før hun ble liggende på fortauet – uten både den snedige lille hatten og den ene av spaserskoene.
Det var ett eldre ektepar som fikk henne på beina, hjalp henne med påkledningen, fikk på henne skoen igjen – før de fikk satt henne bort på den grønne benken ved bussholdeplassen – både veskeløs og temmelig skakkjørt.
Frarøvet hele pensjonsbeløpet for inneværende måned, ble hun innvilget en fribillett på Byåsenbussen, etter at hun i en times tid hadde hatt en samtale med en vennligsinnet, uniformert politimann - og ganske skjelvende skrevet sitt navn - helt nederst på tjenestemannens offentlige og velutfylte skjema.
-Dokker ska få hør nærmer fra oss litt seinar – .
Konstabel Rustad var både velmenende og omsorgsfull, da han hjalp enkefru Madsen på bussen, slik at hun kunne få benyttet seg av den vederlagsfrie billetten. Selv kom politimannen seg radig bortover til Kammerset, ved hjelp av sin egen hendige, svart og hvitlakkerte tjenestebil.
En ganske forvirret fru Madsen, klarte ved egen hjelp å låse seg inn i sin lille og velstelte leilighet – beliggende i fjerde etasje i den nordligst beliggende blokka der oppe på Kolstad.
Først neste morgen – etter en søvnløs natt – klarte hun å ringe på hos naboen rett over gangen - og etter en svært opptatt leges kveldsvisitt, ble hun innvilget transport til Sykehuset der oppe på Øya, der hun etter ganske lang venting klarte å få bekreftet legens antydning, om at hun hadde brukket høyre arm og samtidig hadde pådratt seg en hjernerystelse.
2.
Etter en ukes sykehusopphold, fant Margit hjemme i sin egen postkasse, den vanlige meddelelsen om at en ny måneds pensjonsutbetaling var ankommet. Allerede uken etter - i ett rekomandert brev - ble orientert om at hennes anmeldelse av udåden der nede på Leutenhaven var henlagt – og det på grunn av bevisets stilling.
Hun overholdt nøye legens formaninger om å holde seg mest mulig i ro - i første omgang i en periode på tre samfulle uker – og dèt helst innenfor sitt eget husværes trygge vegger.
Det viste seg at selv om balansen fremdeles var litt i ulage - og at den gipsede høyre handa voldte henne ganske mye besvær, så aksepterte hun invitasjonen fra venninnene Klare, Inga og Johanne om å møte dem til det vanlige kafèbesøket nede i Midtbyen.
Som alltid – tok hun sine to runder inne i leiligheten - der hun forsikret seg om at alle bryterne på komfyren sto i riktig nullstilling, at alle lamper var avslått og at hver eneste vannkran var skrudd skikkelig igjen.
Etter at hun for sikkerhets skyld hadde sett over Trondheimsbussenes tidtabell - og kontrollert at bussavgangen på plassen rett utenfor blokken var den samme som ved forrige kveldens siste gjennomgang, kledde hun på seg både ytterkappen og den lille, snedige hatten, fikk på seg spaserskoene og ordnet med den nye anordningen av en nyinnkjøpt liten handveske, inneholdende noen få kroner og et lite, pent sammenbrettet lommetørkle. Vesken hang i enden av en tynn og beskjeden reim over det høyre skulderpartiet.
Bussjåføren kjente henne igjen fra tidligere avganger – han hilste med hånden til luen og ventet faktisk med avkjørselen, inntil hun hadde fått plass på ett sete like ved utgangsdøren.
Enkefru Margit var rak i ryggen og hadde ingen følelsesmessige problemer, med spaserturen nedover til Erichsens Konditori på Nordre.
Barndomsvenninnene Klara, Inga og Johanne, som forlengst hadde funnet seg plasser ved det runde bordet lengst inne i det vakre og populære kafèlokalet, var umåtelig nysgjerrige på å få nærmere kjennskap til enkelthetene i både selve ranet - og alle etterdønningene med både politietterforskningen, sykehusoppholdet og alle problemene som det måtte ha blitt etter hjemkomsten til hennes egen blokkhusleilighet.
Den egentlig så pratsomme Margit, var ganske tydelig preget av å måtte roe seg ned en smule, for Johanne ville både få i seg den aller første av kaffekoppene, spise opp smørbrødet med egg og gaffelbiter og komme seg ut på toalettet borte ved garderoben.
-Derre dobesøket kunne du ha sørget for, mens vi så instendig satt og venta på at du skoill innfinn dæ te herre festlighetene. Byinnt faktisk å lur på om du hadd havna inne på herretoalettet -.
Klara var som alltid ganske utålmodig – hun var allerede litt småfornærmet på Johanne, for at hun ikke hadde bestilt den spesielle, nymalte kaffe. Klara hadde stor glede av å spå i kaffegruten i alle selskapelige sammenhenger.
Inga hjalp Margit med Napoleonskaken, straks hun så problemene som oppsto på grunn av den bandasjerte, høyre armen hennes.
-Start med begynnelsen av ranet du, kjære Margit. Vi har det itj travelt nå`n av oss -.
Margit Othilie valgte etter nøye overveielse, å holde smaus om at hun hadde vært på vei mot bussholdeplassen, men først etter at hun hadde foretatt innkjøpet av denne halve og svært så billige Portvinsflasken. Noen små hemmeligheter ønsket hun fortsatt å ha for seg selv i sin enkelige og derved alt for ensomme tilstand.
Hun fikk noen små taleproblemer – lespet litt mer nå enn det hun vanligvis hadde en tendens til å gjøre – men tok seg god tid, ved berettelsen av det lille hun kunne huske, om denne hustrige røverhistorien der ute på Leutenhaven.
Hun ble litt forstyrret i referatet, da et høyvokst eldre fruentimmer - i en ekstra vidbremmet hatt – fant seg en plass ved det nærmeste kafèbordet . Den nyankomne svært så fargerike gjesten, hadde ikke før kommet seg ned på stolen, før hun henvendte seg tett innover til Margits vevre lille kropp:
-Er ikke dette pianostemmer Madsens hustru, som en gang for svært lenge siden fulgte den fenomenale stemmeren, da han utførte det mest fornødne på mitt flygel oppe i Arkitekt Christies gate -.
-Enkefru Margit Othilie Madsen – etter den for lengst avdøde pianostemmer Madsen – bekrefter herved riktigheten, men vil svært gjerne få drekk opp kaffen sin - og få gjør sæ ferdig med Napoleonskaka i ro og mak – Æ har problemer nok med ei spjelka høyerhand som Dæmses muligens ser -.
Ytterligere belastninger ble det ikke – og Margit kunne fortsette med venninneberetningen om den tragiske veskenappingen.
Den medfølende overrekkelsen av en blomstrende Hortensia var overlatt en rørt Johanne, mens Klaras besiktigelse av gruten i den nesten tomme kaffekoppen, resulterte i spådommen om at Margit blant annet skulle komme til å få glede av en lang reise.
-Du ser ikke nå fremmen fyr nerri gruten -.
Margit slo opp latterdøra og fikk derved opp stemningen ved kafèbordet, såpass at denne flygelmadammen ved nabobordet kom til å snu seg bort i åpenlys ergrelse.
Serveringsdamen innfant seg nesten umiddelbart, med en kort forespørsel om det var noe mere de ønsket.
Enkefru Margit Othilie Madsen tok demonstrativt en titt på armbåndsuret.
-Klokka e nettopp passert tretten null null – og jeg vil gjerne få bestille hvert vårt glass med litt alderdomspreget, utenlandsk Portvin -.
-Kun ett eneste glass til lille mæ -.
Klara kunne heller ha tenkt seg en bestillingsrunde på hver deres nye kaffekopp – og da medfølgende mest mulig grut.
Det ble ett glass med noe dårlig, men ganske sterk Portvin i hver av føttene til alle de fire, før fornuften tok overhånd og de ved felles hjelp, klarte å få på seg de små hattene - litt sjarmerende på skeive, før de med ett kniks til de andre kafègjestene forlot Erichsens Konditori - ikke langt fra Adresseavisens vakre Redaksjonsbolig – på den andre siden av gaten, nesten helt øverst på selveste Nordre.
De fire nå aleneboende fruene vandret side om side – leende og småskravlende over Torget – før de fulgte Margit bortover Leutenhaven og til bussholdeplassen, der de til merkbar ungdommelig fnising, fikk plassert damen med den bandasjerte høyrearmen, på det aller fremste setet bak den forståelsesfulle og smilende sjåføren.
Klara, Inga og Johanne sto blide og godlynte og vinket utenfor butikkvinduet til optiker Lundemo, da Byåsenbussen forlot Leutenhavens folksomme holdeplasser.
3.
Margit følte ensomheten tynge vel mye, etter at hun hadde fått låst seg inn i sin egen lille, trygge leilighet oppe i boligblokkens fjerde etasje.
Hun tørket støvet av det ganske store veggbildet av sin for lengst avdøde ektemann, pianostemmer Madsen, før hun krøp sammen under ett av sine ullpledd borte på sofaen.
Hun våknet ikke før tidlig neste morgen.
-Tåler faktisk ikke ett par glass Portvin lenger, heller -. Hun måtte smile litt fornøyelig for seg selv i sin ensomhet.
Margit var ganske godt skolert i bruken av denne Mikrobølgeovnen – den var velfundert innkjøpt og derfor fornuftig plassert like ved kjøleskapet. Problemene med sikringsskapet ute i gangen, var at hun måtte bruke en kjøkkenkrakk for å nå opp.
Postkassebesøket helt nede i første etasje var både for drygt unna og derfor alt for strevsomt for en gammel kropp. Først etter avisen på morraskvisten og ved middagstider igjen en ny nedtur etter mulige brev eller i verste fall alle de heslige, faste regningene.
Hun hadde i en treukers tid ventet på en eller annen bestilte vaktmesteren, for å få reparert klosettets sisterne. Hun måtte fortsatt skylle ned med ei bøtte vann etter hvert avtredebesøket.
Det som var grunnen til hennes aller mest miserable funderinger, var at hun stadig oftere merket at hun ble dårligere i ganglaget – og derfor fikk økende problemer med alle trappene opp til gårdens fjerde etasje.
En av hennes to for lengst fraflyttede sønner, hadde etter at de hadde pensjonert seg, innsett at det naturlige for en ellers så oppegående, men aleneboende femogåttiåring – på grunn av stadig dårligere beinføring – burde fått ett tilbud om en mere hendig leilighet, enn den hun hadde - lengst oppe i en fjerde etasjes boligblokk. Hennes hjelp til å få fylt ut dette søknadsskjemaet, viste seg å være til ingen nytte.
At slike nymotens rullestolheiser, for flere år siden hadde vært oppe til vurdering i byggelagets styre og stell, var Margits eldste sønn godt kjent med. Noen endelig saksavgjørelse i forholdet, hadde verken han eller den gamle moderen noen gang blitt informert om.
Men det aller tyngste og mest krevende for femogåttiårige Margit, var handlingsturene over gata og rusleturen bortover til dagligvaren.
Det var aldri så mye hun trengte, men handleturene var alltid like lang å forsere.
Når hun omsider hadde kommet seg opp i sin eget lille husvære, orket hun ikke alltid å pakke ut varene med det samme, men kom seg ned i godstolen – der hun gjerne sovnet på grunn av den slitsomme butikkturen.
Margit hadde alltid vært et kafèmenneske – hun hadde stor sans for at hun på en bytur kunne rusle innom ettertraktede Bristol, der hun ble glad og fornøyd, om hun var så heldig å få seg den ene av de to vindusplassene som vendte ut mot Dronningens gate. Da brukte hun som regel ett par timers tid på bare en enkel tekopp og ett lite stykke Georginerkake.
Den nette og veltalende, godt voksne diskdamen, sørget for at det lille, runde vindusbordet ble pålagt en hvit kniplingsduk og at hun selv brakte både det bestilte stykket med Georginerkake - og koppen og kannen med tevann - bortover til bordet. Til og med en liten glassasjett med tre små sitronskiver fulgte med på serveringsbrettet.
-Har observert deg her tidligere. Spesielt de gangene du fulgte din mann, dyktige pianostemmer Madsen, til stemming av det svarte Brødrene Halsinstrumentet, på det ganske store innerste rommet her ved Bristolkafèen -.
Enkefru Margit Othilie Madsen hadde aldri vært så veldig interessert i sin avdøde manns virksomhet på hans kunstneriske område, men syntes det var naturlig å virke litt overstadig glad og takknemlig, for dette elskverdige og hyggelige fruentimmers servering – pent stelt i en svart kjole og med en hvit pyntekappe oppe på det lett grånende håret.
Margit nøt i stillhet både kakestykket og teen i den vakre koppen. Hun bevilget seg til og med en eneste sigarett av merket Teddy – Kong Olavs velkjente merke – selv om hun av sin fastlege var sterkt frarådet til å la seg lede ut i fristelse av alt som hadde med Nikotin å gjøre.
Hun var belagt med temmelig mye dårlig samvittighet, under hele den etterlengtede Teddystunden – særlig da en pratsom og alenesittende herremann ved de aller nærmeste nabobordet fikk hosteanfall – og beklaget på det sterkeste at han dessverre hadde Kols.
Margit stumpet det lille som var igjen av sigaretten, samtidig som den joviale, eldre karen ble kvitt hosteanfallet og spurte om det var muligheter for om han kunne skifte stol. Etter Margits velvillige og lett smilende nikk, bestilte den nyankomne bordkavaleren seg en smultring, samtidig som han flyttet over til Margits bord, med sin halvdrukne kaffekopp og restene av det som var igjen i den lille, nette fløtemuggen.
-Har Diabetes, så jeg er forsiktig med disse sukkerbitene -.
-Men ellers har du det bra - .
Margit lot som om hun ikke var nysgjerrig.
Enkemannens navn var Peder – pensjonert bygningsmann, som etter å ha blitt alene, hadde satt seg opp ei lita hytte ved sjøkanten inne på Frosta.
-Og så spælle æ trækkspæll -.
-Kor trivelig, Peder – min gamle fader trakterte både fiolin og spilte fløte på duken -.
Begge lo befriende, forlot etablissementet nede i Dronningens gate, ruslet pyntelig oppover mot "fordervelsens polhus" oppe på Torvet, der de kjøpte hver sin halve flaske med billigste sort Portvin – før de tok hver sin buss borte fra Leutenhaven. Margit Othilie Madsen oppover til Byåsen og Peder Sten innover til Lade.
-Mitt pikenavn var Sten -, sa Margit før de sa ha det til hverandre . –
-Kanskje vi sees - sa Peder.
Det skulle bli da Margit på seinkvelden skulle komme seg til sengs, at hun snublet i filleryen utenfor soverommet, der hun ble liggende hjelpeløs, inntil yngstesønnen Håvard helt tilfeldigvis stakk innom på morraskvisten.
På Legevakten konstaterte en - ifølge Margits formening - svært karravolig og alt for ung legespire, at hun hadde klart å få til ett komplisert brudd på høyre overarm, samt at hun i fallet hadde skaffet seg en overkommelig hjernerystelse.
Innleggelsen borte på St.Olavs Sykehus gikk ganske smertefritt for seg, der hun i bandasjert tilstand ble lagt til sengs - ganske midtveis i en travel korridor - av både blomstermedbringende besøkende, flere mer og mindre bedagelige kvitfrakkbefengte leger - og adskillig mange travle og svært kvinnelige, men egentlig mannlige sykepleiere.
Enkefru Margit Othilie Madsen hadde alltid vært en ganske bestemt og forlangende person, derfor sørget hun for at en tydeligvis ydmyk, men ganske bærbar sykepleier, klarte å rekvirere en ledig lenestol borte fra ett oppholdsrom.
-No sætt du dæ her, Håvard -.
Og det gjorde den pensjonerte yngstegutten på de nettopp fylte toogseksti svært friske og humørfyldte år.
Og der ble han sittende – helt til moder Margit spurte:
-Spise dokker itj meddag hjæm te dokker? –.
4.
Allerede etter to dagers sengeopphold ute i en av sykehusets lange korridorer, ble hun ved flere trygge og velpleiende sykesøstres tilstedværelse, godt ivaretatt oppe i fjerde etasjen – på ett snedig enkeltrom med både ett televisjonsapparat, dusj og klosett.
Pasienten var svært skuffet over seg selv, for at hun verken klarte å re sin egen seng, ta sin sedvanlige morgendusj – eller tørke støv av nattbordet og det lille, runde bordet borte i kroken. Hennes yngre søster Elviras visitt med en vakker medbrakt Hortensia, kunne hun heller ikke påta seg vanningsansvaret for.
-Så lenge vi har ansvaret for deg, skal du holde deg i ro, fru Madsen -.
Oversøster var noe robust og ganske irriterende bestemt, syntes Margit.
-Æ e vant te å klar mæ sjøl -.
Med en bandasjert høyre hånd, klarte hun heller ikke å få i seg alle måltidene – det eneste hun klarte med den venstre, var å glatte til hårsveisen sånn noenlunde – de gangene hun ble hjulpet ut på toalettet og hadde speilet over vasken til litt snarlig disposisjon.
Denne alt for karravolige Legekrabaten kunne berette at hun som femogåttiåring ikke lenger måtte regne med å skulle være i den aller beste livssituasjon, men at nå når prøvene etter denne hjernerystelsen var blitt såpass positive, måtte hun regne med å bli hjemsendt allerede to dager seinere.
I den første tiden kunne hun etter all sannsynlighet regne med å få Hjemmesykepleierskers hjelp til det aller mest prekære.
-Lykke til -.
Hun sparte offentligheten for noen kroner i transportomkostninger, ved at hun fikk sin elskverdige sønn Håvard som hjelper fra St.Olav og opp til leiligheten i fjerde etasjen. Der ventet lillesøster Elvira med nyvasket hus og en stor kasserolle med Bollemelk.
-Kor dokker hærje med ei gammel kjærring -.
Ringingen på dørklokka ved nitiden, resulterte i at en ikke norsktalende vennligsinnet, kvinnelig immigrant, lot Margit forstå at hun var en kommunalt utsendt Hjemmesykepleier – og som hadde i oppdrag å få henne til sengs for natten.
Margit innså ganske raskt, at noen forklarende disputt om at hun utmerket godt kunne klare å komme seg opp i senga ved egen hjelp, ikke hadde noen hensikt på grunn av alle språkproblemene.
Da Margit etter morgenstundens nye påringing ved inngangsdøra, sa hun med høy røst og ganske bestemt mine:
-Æ klare mæ sjøl -.
Denne Hjelpepleieren var et pakistansk kvinnemenneske, som med noenlunde forståelige geberder, kunne forkynne at hun hadde til oppgave å få henne opp av senga, ut av nattkjolen og inn i klærne.
-Skjønne du itj ka æ sei – æ klare mæ sjøl -.
Søster Elvira kom innom ved tolvtida – og fant ei noenlunde greit påkledd og skikkelig mett Margit – og det etter å ha fått i seg restene av Bollemelka som Elvira hadde hatt med seg dagen før.
-Ska æ ha hjemmehjelp, så må æ i ett hvert fall skjønn ka dæm sei -.
Margit kviknet til.
Hun tørket stadig støv av avdøde pianostemmer Madsens store veggbilde - og klarte ganske radig å få vasket det aller viktigste av sine femogåttiårige kroppsdeler.
Etter fjorten dager, ble høyre arm - ved legens hjelp - frigjort for disse hersens bandasjene. Derved klarte tålmodige Margit å få Servelaten lagt til rette oppe på de smørløse brødblingsene – og ble også av sin godt voksne og førtidspensjonerte sønn, Håvard, skolert i bruken av TV-apparatets av og påknapp.
Søster Elviras omtenksomhet gjorde at leilighetens gulver alltid var både reine og ryddige – og at hennes medbringende, nypussede små kasseroller inneholdende både Bættasup, Kjøttkak og Boillemælk, stadig fikk plass oppe på denne Electrolux komfyrens aller minste plate.
Margit Othilie Madsens trang etter en kafèvisitt vokste litt for hver dag som gikk, og etter flere ganske tilslørte antydninger, endte det med at Håvards alltid så rengjorte Ford ble stilt til transportabel disposisjon – og det for sikkerhets skyld - helt frem til selveste Bristol Konditori nede i Dronningens Gate.
Den telefoniske forhåndsavtalen, var årsaken til at Klara, Inga og Johanne for lengst hadde klart å få frigjort ett bord med fire stoler, ganske nært den ettertraktede vindusplassen.
De satt ganske andektig og ventet på Margits komme. Jenta bak disken var synlig irritert over at de tre ikke bestilte noe som helst, men ble straks ett mer tekkelig vesen, da Klara bestilte fire kopper med kaffe og med fire vanligvis så uhåndterlige Napoleonskaker som bitteti.
-I dag træng a Klara kaffegrut te derre spåinga si -.
De andre tre venninnene var ganske tydelig i godlaget.
Det var da Johanne skulle bort til glassdisken for å sørge for den gratis påfyllingen av kaffen, at Margit fikk øye på en vinkende Peder Sten fra hans plass litt lengre inne i kafèen.
-En gammel kjenning -.
Margit var egentlig ikke så alt for meddelsom av natur, men var allikevel kommet ganske godt i gang med beretningene om sitt ganske lange sykdomsforløp, da Peder innfant seg og spurte om de godtok at han tok med seg sin lette rørstol og slo seg ned ved det samme bordet som dem.
Samtidig som jenta bak disken ryddet av det meste på bordet, var Peder Sten i det spandable hjørnet og bestilte hver deres Georginerkake og en ny kopp kaffe.
- Dæm har væl kanskje Portvin her? -
Det var Inga som var den mest frimodige av de fire venninnene, - noe Peder tydeligvis la merke til, for han var kvikk i vendingen og ba serveringsjenta bringe dem hver sitt glass av beste Portvins merke.
Etter glass to økte stemningen flere hakk, noe som til tross for referatene i forbindelse med de alvorlige sykdomsinnslagene fra Margit side, ble til glade stunder med latter og Peders fortellinger fra boken "Fem Hundrede Trønderskrøner".
-Du Peder, du Peder -.
Sa Klara, da også hans siste kaffekopp var tom – slik at hun kom til nede i kaffegruten.
-Du ska no ut på ei lang reis – og så får du så mang pakka -.
Etter nok ett glass Portvin, var Margit ganske fornøyd med at tiden var inne for at hun etter avtale skulle bli hentet og hjemkjørt i Forden hans Håvard.
Alle var for opptatt med å få på seg yttertøyet og hattene, til at de merket noe til at Peder noterte Margits adresse i en sort liten notisbok.
-Ha det folkens -, sa de til hverandre, da Margit kom seg inn i baksetet på Forden.
-Artig med sånne festligheter -. Håvard var som alltid sakelig i sine meddelelser.
5.
Da fru Margit Othilie Madsen ankom residensen oppe i fjerde etasjen, ringte telefonen og Peder Sten – sjarmøren med det samme etternavnet som hennes pikenavn hadde vært i en årrekke. Han inviterte henne prompte på morgendagens biltur til sin egenoppsatte hytte – liggende nede ved sjøkanten der inne på det Smålandske Frostalandet. Klaras spådom i kaffegruten om en reise, gikk derfor etter hans formening ganske raskt i oppfyllelse.
Margit fant frem en støvklut fra den alltid så pent sammenbrettede kluthaugen, pusset over det store veggbildet av sin forhenværende ektemann og pianostemmer Alf Madsen, før hun gikk til sengs og fikk seg en marerittfri og derfor svært god natts søvn.
Neste morgen var hun tidlig på`n, var litt skjelv en, men fikk i seg ett par tradisjonelle skiver med servelat, fikk på seg en av sine to mest kledelige vindjakker og ei hjemmestrikka topplue, før hun ganske forsiktig kom seg ned alle trappene, etter å ha kontrollert hver bidige en av lysbryterne og komfyrens tastaturinstillinger.
Peder Sten kunne meddele at hans Volksvagen var nettopp fylt opp med drivstoff, oljen var sjekket – og det samme var alle de fire hjulene.
De parkerte ved kafèen oppe på Gjevingåsen, der han spanderte både hver sin vaffelplate med brunost og et glass ripssaft.
Regnet høljet ned.
Da de etter parkeringsplassen nede på Småland omsider kom seg bortover til hytta, Pedersbu, var de gjennombløte og eieren var lite tilfreds, da han kunne konstatere at den flotte skigardportalen hadde blåst over ende.
-Kan ikkje vara evig veit,du -. Peder lo høyt og befriende.
Etter at han hadde fått skikkelig fyr på peisen, ble det så varmt at de egenmonterte hyllene på veggene begynte å falle ned – han mente at årsaken var at han formodentlig både hadde brukt for korte skruer og at han fyrte for hardt.
Batteriet på den gamle Kurer Reiseradioen viste seg å være kaputt – og det samme var hovedsikringen i skapet ute i den lille gangen. Men de klarte å få kokt kaffen på storkjelen over peisflammen – og grillingen av hans medbrakte knakkpølser skjedde på samme måte, selv om noen av dem ble temmelig forbrente – og havnet utenfor til kråke og skjæremat.
De tok en runde Yatzi ved hyttebordet, før de fant ut at det sikkert var lurt å komme seg tilbake til sivilisasjonen – før styggværet ble enda mer regnig og vindfullt.
Peder stakk innom kiosken oppe på Gjevingåsen. Han trengte noen Kvikklunsj på grunn av lav blodprosent og derfor Diabetesproblemer.
-E det itj det eine, så e det det ainnere -.
Den ene vinduspusseren klarte ikke å få bort regnet.
Margit fikk på seg tørre klær da hun hadde kommet seg hjem til leiligheten – og hun tok ikke telefonen en eneste gang denne aftenstunden foran TV-apparatet.
-Dæspen tute mæ – da rakk æ å få med mæ Rosenborgkampen læll da -.
Hun tok frem det runde fotballklenodiet fra gangskapet og la den kvite og svarte ballen foran seg oppe på salongbordet.
-Nåkka må`n gjørra for å få opp stemningen -.
Rosenborg tapte kampen og Margit gikk å la seg – med ballen ved siden av seg.
6.
Enkefru Margit Othilie Madsens alltid så velvillige, nypensjonerte sønn, Håvard, hadde tatt seg den store frihet at han sammen med moderens like pågående søster, Elvira, kontaktet leiegårds-foreningens lite aktive formann.
Saken gjaldt ene og alene – om det forelå noen muligheter for at fru Madsen oppe i fjerde – kunne bli tildelt en fremtredende plass i den store søkermassen etter en førsteetasjes leilighet i den samme husrekken.
-Hu har værken pust nok eller slike alt for presentable fota - te verken å kom sæ ned te postkassen, eller i ett hver fall itj bortover te butikken -.
-Og æ har problema med å skoill bring opp kasserollan med Bollemælka i -.
Elvira hadde som alltid nå`n alvorlige toillord på luringa.
Det gikk bare fjorten dager, før Sofie Thøgersen nede i første etasje, en tidlig søndag morgen ble hentet av Flataas Begravelsesbyrå, som hadde sine velstelte og fredelig kontorer like ved Postkontoret og Apoteket Ladejarlen i Innherredsveien inne i Østbyen.
Samme dagen som selve begravelsen ble kunngjort i Adresseavisen, fikk Håvard overlatt en helt nylaget leilighetsnøkkel, hvoretter han omgående ryddet plass i baksetet på Forden, dro ned til Gisvold-butikken i sentrum – og handlet inn det aller nødvendigste av både maling, sandpapir og kledelige tapetruller.
-Når vi har skaffa a en første etasjes leilighet – får a bare godta fargan og derre papirroillan som vi lime på væggen hennes -.
Elvira var skjønt enig.
Moder Margits eldste sønn – Bernhard – tok seg fri fra både fabrikkjobben og hundestellet – og sammen pusset de to krabatene opp det meste der nede i den førsteetasjens prektige leiligheten. Det aller siste før nedflyttingen av møblene, var at Elvira vasket over alle gulv og fikk pusset vært bidige vindu.
-Da bli det jul i år også -.
Margit var kjent for å begynne julereingjøringa allerede i slutten av april.
-Æ vil ha det i orden – ka ainna folk synes bryr æ mæ fanken i -.
Nabomadammen rett over gangen lot godordene hagle, ved besiktigelsen av de ferdige resultatene, da hun inviterte seg selv på en interessant leilighetsvisitt – og det allerede umiddelbart etter at Elviras kasserolle med Boillemelk var tømt som innflyttingsmåltid for Margit selv, søster Elvira og begge sønnene Håvard og Bernhard.
Telefonsamtalen fra Johanne, resulterte i ny treffavtale allerede neste formiddag ved det tradisjonelle møtestedet Bristol.
-Ikke ett eneste glass Portvin på mæ, altså -.
Det var det første enkefru Margit sa, da hun satte seg ned ved rundbordet like ved vinduet.
-Mæn kaffe ska vi ha -.
Klara smilte – og det ble hun som tok seg av bespisningsbestillingen borte ved glassdisken.
Diskdamen beklaget at de nettopp var gått tom for Gegorginekaker, men anbefalte den nylagede Romkaken.
-Da vart det alkohol i dag å, da -.
Margit skapte som alltid en god latter dem imellom, men den stilnet brått da Peder Sten viste seg ved inngangsdøren mot Dronningens-gaten.
Han takket Margit inderlig for sist.
-Å du e blitt like tørr og fin -.
Det var ingen stol ledig i nærleiken – og beskjedne herr Sten trakk innover i lokalet.
-Ka det va med hainn -.
Klara var i full gang med spådommene nede i kaffegruten.
-Dæm har sekkert åpna en sukkerfri kafèkrok for Diabetikera inni der pianoet står -.
De fire venninnene forsto utmerket godt at Margit lengtet hjem til den nye leiligheten – og syntes derfor det ikke var noe rart i det hele tatt at diskdamen fikk oppdraget med å ringe etter drosje.
-Taxi - det heite itj Drosje længer-, sa den alltid så modernistiske Inga.
-Da innvitere æ dokker hjæm te mæ førstkommende lørdag klokka to på en ænkel kopp kaffe. Og muligens te ett eneste glass med humørspredende sherry -.
Drosjesjaføren var gammel og sirompa, men enkefru Margit Othilie Madsen klarte med svært lite prakk, å komme seg både inn og seinere ut fra bilens baksete.
Allerede samme kveld begynte hun på forberedelsene til den kommende lørdagens kaffeslabras.
7.
Margit hadde nettopp tørket støv av det nyopphengte bildet av hennes for lengst avdøde mann, pianostemmer Alf Madsen, da det ringte hele tre ganger på den splitter nye dørklokka.
-Vil bare hør koless det står te -.
Peder Sten hadde parkert Folkevogna rett foran inngangspartiet til nabobygget, men ble allikevel sluppet inn til det aller helligste av Margit. Men først etter at han innstendigst var anmodet om i ett hvert fall, å flytte Folkisen til husets egentlige parkeringsplass på den andre siden av den for lengst barneraserte hekken.
-Vil ikke vær til noe ekstra bryderi -.
Margit tilsto at hun ventet på besøk av de tre kafèvenninnene, da Peder Sten hadde bemerket at spisebordet var dekket med djupe tallerkener – og at det var satt frem både kaffekopper og små vinglass borte på salongbordet.
-Det e min egen søster som spandere Boillemælk -.
Margit var lite meddelsom, men lot besøkende Sten aller nådigst få en plass i hennes egen godstol borte ved kaminen.
Hun satte frem en ekstra djuptallerken med ei helt ubrukt skje og to flak med Ideal flatbrød.
Klare, Inga og Johanne var alle litt pågående for å få herr Peder Sten til bordkavaler, for vertinnen ville - av praktiske grunner - aller helst ha plassen nærmest kjøkkendøren.
Hun serverte den bilkjørende Sten kaldest mulig vann rett fra springen.
-Du, Sten, ska væl kjør med Folkevogna, når du har spist – altså ingen promille å få med dæ herrifra i hvert faill -.
Jentene ble traktert med hvert sitt glass Pils fra Aktiebryggeriet.
-Litt støtte må vi gi gammelbryggeriet når dæm no driv å avslutte virksomheten te fordel for E.C.Dahl uti medtby`n -.
Peder Sten ba om å få låne kanelbøssa, men venninnene syntes Boillemælka hennes Elvira smakte fortreffelig.
Den litt småhektiske Margit, mente det var lurt å avvente med kaffeserveringen – og drøyet såpass lenge med å få kjelen på komfyrplata, at den besøkende herr Sten beklaget sin plutselige avgang – han trengte å komme seg hjem til sin helt vanlige ettermiddags diabetiske blodprøve.
Den blide og fornøyde Margit, klarte etter litt småprakk og få satt opp verandadøra for utlufting - på vid vegg.
-Godt med litt fresk luft. Samtidig som vi hærved bevilge oss en røyk og nikotinfoill Teddy -.
Vertinna hadde både fått kaffekjelen på plata og satt frem den halve Sherryflasken fra det låste kråskapet borte i kroken.
Margit visste utmerket godt hva som sømmet seg i deres høye alder. Det ble til bare to ganske høye Sherryglass til hver, men både kaffen, kromkakene og Ingas medbrakte Romkake var det mye av.
Johanne var havnet i godstolen – hun slo nupereller, Klara fikk stadig ny kaffegrut å spå i, Inga løste kryssord fra ukebladet Alle Kvinner, mens Margit som vanlig holdt humøret oppe.
Det var først da vertinnen gjespet ganske høylydt at spåkona Klara, bar ut den siste kaffekoppen – og antydet at tiden var inne for at de besøkende burde abdisere – mens de enda var gangbare etter det aller siste Sherryglasset.
Margit fikk seg en god latter, da drosjesjåføren lurte på om de hadde hatt Julebord allerede nå i september.
Det ble en høylydt avskjedsstund utenfor inngangsdøra til Margits nyervervede leilighet i blokkhusets første etasje, men selv var hun ikke før kommet seg inn bak hjemmets fire vegger, før bøtta og langkosten ble tatt frem fra kottet og den alltid reingjorte gulvtua, fikk det sterke og ekstra varme pulvervannett til å gjøre hennes ytre ganggulv fullstendig reingjort etter besøket.
Tragedien skjedde da Margit Othilie Madsen - med ett høylydt skrik – gled på det nyvaskede, såpeglatte gulvet – og ble liggende fullstendig utslått og med store fotsmerter på det steinharde og såpevaskede underlaget.
Det skulle bli søster Elvira, som ikke før neste morgen fant en fortvilet Margit, liggende fullstendig utslitt - og med store smerter - på sitt eget ganggulv rett under den tomme garderobehylla.
-Bare tilfeldig at æ skoill nedover for å hent Boillemælkkasserollen –
Den tilkalte Margits fastlege rekvirerte omgående en raskt ankommende sykebil, der hun fastsurret oppe på en ubehagelig båre, ble transportert bortover til St.Olavs Sykehus.
Den tidligere skadde høyre overarmen ble pånytt bandasjert – og venstre legg gipset på grunn av ett påstått beinbrudd.
-Du e fæmogåtti, mutteren – så her må du regn med å bli leggan ei god stoinn -.
Både den pensjonerte sønnen Håvard og den andre - hundemannen Bernhard – var småforbandet over at den frimodige moderen så absolutt – og det i sin høye alder – ikke bare skulle feste, men også måtte foreta gulvrengjøring – straks gjestene omsider hadde forlatt lokalitetene.
-Æ like å ha det reint rondt mæ. Dærmed basta.
8.
Enkefru Margit ble sengeliggende oppe i sykehusets sjette etasje i nesten fjorten mer og mindre smertefulle dager, før hun ble tildelt en midlertidig plass ved Sykehjemmet i samme distriktet som hun jo egentlig også hørte hjemme.
Den utenlandsktalende ansvarshavende Pleiersken var godheten selv og sørget for både en kaffeskvett og et stykke halvfrossen Pizza, mens hun sørget for en sengeplass inne på et dobbelrom på det overfylte Sykehjemmet.
Ved hjelp av sin til ilende søster Elvira, fikk hun oversatt til norsk og forklart Pleierskens orientering - om at hun ikke kunne regne med å få oppholdstillatelse ved dette Sykehjemmet i så mange dagene, før hun måtte klare seg hjemme på best mulig måte – men selvsagt med assistanse av en eller annen fra den Kommunale Hjemmesykepleien.
-Den tid den sorg -.
Margit var oppgitt, men klarte ikke å fabulere så alt for mye om hvordan de kommende dagene ville utarte seg.
-Du får sikkert rekvirert både en gåstol, ei skikkelig sykeseng og ett klosett som er spesialkonstruert for slike invalide personer som du nå en gang er blitt - likedan at badekaret bli fjerna, til fordel for en dusj --Da tar du inn kjøkkenkrakken og putter rompa ned på den mens du dusje. Det aller viktigste er at du har hodet og talatøyet ditt fortsatt sånn noenlunde inntakt -.
Lillesøster Elvira på de knappe søtti årene, prøvde å se situasjonen fra en mest mulig humoristisk side.
-Boillemælka blir den samme når du bare har komme dæ hjæm-.
-Æ har både ei bandasjert overarm og en gipsa høyerfot-.
-Mæn du ska jo itj spis Boillemælka me fotan, Margit -.
Det muligens litt senile fruentimmeriet oppe i senga nærmest vinduet, likte ikke det ufordragelige snøværet, men Margit brydde seg ikke noe om å skulle komme med noe værvarsling om den fine sola i reine sommerværet – og det i september måned.
I løpet av de nærmeste fjorten dagene ble hun oppeværende og så godt som smertefri, hadde derimot ganske dårlig matlyst og var lite pratsom med de andre noenlunde oppegående pensjonærene.
Men Margit viste tydelig at hun var ganske stolt over fremgangen i skoleringen av å bruke en av Sykehjemmets mange gåstoler.
-Skoill itj tru du har drevve med nå stort ainna -.
Sønnen Bernhard var innom på lørdags ettermiddagen.
Det var tidlig på mandags morgen at hun av den utenlandsktalende bestyrerinnen - ved hjelp av noen tegninger på ett gråpapirark – ble gjort kjent med at fagfolk hadde sørget for montering av de tillovte og helt nødvendige hjelpesakene hjemme i blokkleiligheten – og at hun allerede litt senere ut på mandagen ville bli hjemsendt med en av Sykehjemmets forhåndsbestilte drosjebiler.
Hun hadde med seg bare en bag inneholdende toalettsaker og en nattkjole – utenom det som hun selvsagt sto og gikk i.
Drosjesjåføren viste seg å være en ung pakistaner – som både var hjelpsom og forståelsesfull. Han støttet Margit - ved hjelp av begge krykkene - helt inn i leiligheten, etter at han først hadde fått låst opp begge dørene – og etterpå plassert henne i stolen rett ved telefonapparatet.
Etter å ha telefonkontaktet både Elvira og Håvard, tok det ikke lange stunden før de begge to ankom residensen – og at strømmen, panelovnene og varmtvannsberederen ganske radig kom til live igjen etter såpass lang tid – og at det etter hvert begynte å komme matlukt innom leilighetens malte og ganske nytapetserte vegger.
Margit la ikke skjul på at hun ganske umiddelbart etter hjemkomsten, hadde funnet frem støvfilla og gått over det store veggbildet av sin forhenværende, avdøde ektemann – pianostemmeren Alf Madsen.
De nettopp ankomne Elvira og Håvard beundret og lovpriste de kommunale englers tilbringelse av denne nymotens gåstolen og det prektige handikapklosettet med solide armstøtter. Men badekaret sto på samme plass – overhodet ikke brukendes i Margits tilfelle.
Den helt spesielle sykehussenga, med fornuftig og riktig gulvhøyde, var heller ikke kommet på plass inne på soverommet.
Margit Othilie Madsen var blitt nøye informert om at hun etter tilbakekomsten, ville bli kontaktet av Hjemmesykepleiens utsendte medarbeidere, som på turnus ville komme til fastlagte tider for helt nødvendig hjelp – også medbringende og utlevering av Margits pålagte medisiner.
Elvira og Håvard drev og forberedte seg på hjemturen, da den svarte ungjenta i ytterdøren viste frem ett visittkort som tilkjennegjorde at hun var Hjemmesykepleieren – opprinnelig født langt der nede i Nigeria.
På dårlig engelsk - fortalte hun at hun hadde begynt på et norskkurs, men syntes at det norske språket var forferdelig vanskelig.
Håvard fant ut at det var fornuftig at han ble igjen en stund, slik at hjemmehjelpen og moren kunne klare å kommunisere best mulig.
Den svarte ungjenta var både romstor og omgjengelig – og var svært takknemlig for å bli orientert om de forskjellige nødvendigheter der inne i Margithjemmet. Hun klarte etter litt å sørge for at medisinene ble skylt ned med litt kalt vann, smurte to brødskiver – en med brun og en med kvit ost, før hun hjalp Margit opp i den høye sengen.
Dørnøkkel hadde Margit for lengst sørget for - som var blitt overlevert Hjemmesykepleiens rette vedkommende. Dette for å unngå eventuelle kinkige ankomstsituasjoner.
Vedkommende som hadde låst seg inn og vekket Margit ved nitiden, var en godt voksen svensktalende dame. Hun var lite meddelende av seg, la ikke skjul på at hun skulle rundt til ganske mange og hadde det derfor svært så travelt.
Hun påsto at det svenske brødet både var sunnere og bedre på smak, likedan at Margit for lettvinthets skyld, burde sørge for innkjøp av ett par bokser med svenske kjøttbullar – og det for lettvinthets skyld også brukandes til frokosten.
Enkefru Margits aleneboende dag, gjorde henne for det meste noenlunde problemfri, for hun tilbrakte det meste som en alt for søvnig og skadelidene gammelt menneske, liggende i den mjuke, gamle sofaen og med ett ullpledd over begge beina.
Hun våknet ikke før ved ni tiden om kvelden, ved at et - av helt naturlige årsaker - svært lite pratsomt, antagelig italiensk kvinnemenneske, ristet litt for hardhendt i henne, sørget for at hun ble såpass våken at hun fikk i seg medisinene og ett par brødskiver – før hun ble hjulpet til sengs – etter først å ha blitt litt mere kjent med både den nymonterte klosettskåla og de blanke og fullstendig brukbare armstativene på hver side av kummen.
-Buona Notte – mest sannsynlig de italienske for God Natt – var det eneste hjemmesykepleieren sa, før hun kom seg ut av soverommet.
Margit hørte gangdøra bli slått igjen - og sovnet ganske snart – forhåpentligvis på grunn av den ene sovetabletten som hun var nødt til å ta – og det før den italienske madammen hadde gitt seg med besøket.
9.
Samme kvelden, etter at hun ved halv ti tiden var blitt alene, hadde våknet til en smule - og da disse kveldsseansene med den nigerianske pleieren, forlengst var mer og mindre kommet litt på avstand, ringte Margit tvert til både Klara, Inga og Johanne.
-Æ har komme hjæm – e pratsjuk, længte ætter å koinn få snakk på norsk og ønske dærfor besøk av dokker. Ta med nok bitteti te aill oss firan - kaffe har æ nok av sjøl -.
Allerede neste morgen, etter at en for en gangs skyld norsktalende sykepleier, omsider hadde fått smurt de to brødskivene, tørket av Margits to enda nattlige kinn, hjulpet henne med pussen av de gjenværende tennene, reid opp sengen og foretatt sin egen avreise med å lukke igjen ytterdøra med et alt for kraftig smell - stoppet den forventede drosjen rett utenfor den felles ytterdøren.
Det ble ett sammensurium av kvinnelige handvesker, hatter og ytterklær rundt om ute i gangen.
-E itj så glad i ailt for mytji rot – mæn, mæn – når det e dokker, så e det utrolig ka æ tåle, læll -.
-Ka i aill værden ment hainn derre krabaten med å innfinn sæ hit te min ringe bolig? -.
Den unge hjelpepresten fra den nærliggende kirka hadde ringt på.
-Bare for å hilse på, enkefru Margit Othilie Madsen.
Hadde han sagt da han presenterte seg – han var vennligheten selv og ble glad for en enkel kaffeskvett og ei lita Serinakake. Og det samtidig som han ganske fort og radig, fikk fortalt at han hadde det veldig travelt og måtte komme seg videre på sin presteferd.
Da søster Elvira ved middagstider innfant seg med sin tradisjonelle kasserolle med Boillemælk, steg stemningen betraktelig.
-Det e nok te aill -. Synd at Presten trængt å abdiser så raskt - det hadd vorre en tallerken også te hainn -.
Elvira ble påtagelig lei seg for at hun samtidig hadde tatt med seg bikkja ut for lufting.
-Den røyte da så innmari mytji – .
Syntes Margit.
Hun fikk Klaras hjelp til å ta frem støvsugeren, da søster Elvira hadde tatt med seg den tomme og reingjorte kasserollen – og vandret uvitende videre - med den litt for røytende bikkja i det lange bandet.
Både Klare, Inga og Johanne var litt småhissige av natur og ble synlig irriterte, da den nyankomne, svensktalende Hjemmesykepleiersken antydet at hun hadde svært kort tid på seg ved kveldsoppmøtene, og ville raskest mulig få komme i gang med kveldsstellet og alle senge- problemene.
-Det e bæst vi tar på oss hattan og kjæm oss hjæm –.
Johanne var ganske lattermild og humørfylt – som den eneste av selskapet som hadde smakt på likøren.
Margit sovnet av ren og skjær ergrelse, etter medisininntaket – før hun fikk med seg en svensk – litt fornærmet – avskjedshilsen:
-Ni e båda gammel ock sjuk ock tålar inte så mycket av slika selskapeliga finurligteter -.
10.
En halvsøvnig og ganske sliten Margit, ble vekket av ett norsktalende, litt opp i årene - og hjemmesykepleieransatt kvinnemenneske.
-Du ligg læng om morran, fru Madsen. No må du kvekne te – æ ska både ha dæ ut av nattkjolen, få dæ neppå doskåla og smør dæ ei brødskjiv, før æ må kom mæ bortover te den næste sængleggan kunden i nabohuset -.
-Styggedommen burd få sæ en ainnan jobb -.
Elvira var kommet nedover med lettspiselige fiskeboller – "sykehusmat" som hennes egen far hadde kalt matretten.
Gromguten hennes Margit – han Håvard – lot det gå nesten en uke, før han stusset skjegget, kontrollerte at han hadde olje på Forden og nok luft i alle fire hjulene, før han omsider bestemte seg for å bli skikkelig forbandet til æ komme seg nedover til det rette kontoret.
Den forskrekka kontoristen - bak den alt for høye skranken ved den Kommunale Hjelpemiddelsentralen, ba han ta det litt med ro og i ett hvert fall vennligst vente til ansvarshavende var ferdig med spisepausen.
-Æ vente itj lik læng som mor mi har venta på både ei brukandes sykehussæng og ett blankt rør med passende varmt vatten, slik at a av og te kainn få tatt sæ en dusj -.
Den Hjelpelige Ansvarshavende lovte å sende en norsktalende fagmann – som garantert ville få orden på "sysakene".
-Hu Enkefru Margit Othilie Madsen har vært både sykehusinnlagt og leieboer av halvparten av et rom bortpå Sykeheimen dokkers – og det blant ainna på grunn av hjernerystelse, ei ødelagt overarm og en brokke fot. Hu kjæm sæ heller itj over dørstokkan med derre gåstolen - videre gruve a når a e i våken tilstand, te besøkan av aill derre utlændingan som fortæle at dæm ska stell både hu og hold hus og hjæm sånn noenlunde i orden – de gangan dæm tar sæ en tur innom te a -.
-Vi har dessverre mange i samme situasjon. Vi kommer, vi kommer -.
Den vanligvis så besindige og avbalanserte pensjonisten Håvard Madsen lot Forden stå – og fant seg en benkplass borte i Frukirkparken, der han i en værvarslingsprat med en talatrængt leksviking, fikk roet seg noe, før han med Forden kom seg oppover til moder Margit – med sine nødvendige beretninger.
Det ble noen fredelige dager oppe i blokkas første etasje. De mange – og stadig forskjellige hjemmesykepleierne fra forskjellige nasjoner – var pliktoppfyllende og låste seg inn til ganske nøye avtalte tider.
Søster Elvira var fullstendig kjent med Margits behov for reinvaskede gulver. Elvira vasket kulørt, strøk småtøyet, vatnet både den eneste Hortensiaen og begge Begoniaene – og sørget for flere av Margits etterlengtede middager.
-Å e sjælegla for at du itj lufte hoinn når du kjæm nedom te mæ –.
En søndags formiddag i ellevetiden var Margit blitt litt sliten etter å ha tatt den vanlige støvtørken over storbildet av hennes forhenværende mann, pianostemmeren. Hun hadde kommet seg bort til den noe slitte hjørnesofaen - og fått på seg ullpleddet – før hun duppet til. Men hun var bare glad, da hun kom til seg selv da det litt iltert ringte på dørklokka.
-No forsvinn badekaret – og så får æ mæ ei bedre seng -.
En kortvokst og korpulent hattkaill sto ute på den humoristiske dørmatta – der det var skrevet: Er kanskje ikke hjemme.
Karen presenterte seg som en Bibelforkynner fra Jehovas Vitner, men kom seg fort ut inngangsdøren, da irriterte Margit litt for høyrøstet forkynte:
-Dokker må sjå på klokka før de ringe på te mæ. Her i denne leiligheten e det fortsatt søndag og det e medtveis i gudstjænesta- som vanligvis byinne klokka elleve – ætter det æ kjenne te - og siden æ vaks opp i ett kristelig hjæm -.
Det nærmet seg den oktoberdagen, da Margit regnet med at hun skulle få anledning til å feire de seksogåtti år.
Hun hadde for lengst - både nevnt og gjort seg forstått - med noen selvlagde tegninger for alle av Hjemmehjelperskene, som hun etter hvert var blitt kjent med - om den kommende fødselsdagen.
Den eneste norsktalende var heller ikke spesielt pratsom av seg.
-Derre arrangementet får du ordne opp med sjøl – det har ikke vi kommunalt ansatte sjukepleiere noe som helst med å gjør. Du har både ett par sønner og ei kvekk og livfull yngre søster -.
Margit mente det var en helt nyutdanna, yngre snekker som allerede litt over klokka sju på morraskvisten, lente seg mot dørklokka. En fyr som var tydelig misfornøyd med å måtte vente såpass lenge, før hun omsider åpnet sitt eget hjems inngangsportal.
-Æ e litt maroder – og har for øvrig også brækt en fot – dærfor treng æ litt tid på å kom mæ ut av sænga -.
Fyren klarte å få saget bort fire dørstokker før han i stor fart forsvant til andre oppdrag.
-Dørstokken i badedøra har æ itj lov te å fjærn, og kæm som eventuelt kjæm med ei ainna sæng, har æ itj nå kjennskap te. Ring neppå kontoret -.
Den nitimeoppmøtende Nigerianske pleiersken, viste seg å bli alt for opptatt med å få reidd opp gammelsenga og etterpå smøre de to brødskivene med servelat og brunost – til at hun kunne få øye på all sagflisa som var spredd utover gulvene etter dette snekkerbesøket.
-Kainn itj rægn med aillt i denne værden -.
Margit var vant til å bli fortørnet.
Etter at alt det vesentligste hadde ordnet seg – og forberedelsene til geburtsdagen var blitt ordnet ved Elvira og Håvards storslagne hjelp, ankom de første besøkende residensen nede i første høgda.
Margit meddelte under kaffeslabberaset for de "ailler mest nærgåan" av de besøkende – at hun var litt slængen i dragan på grunn av for dårlig nattesøvn. Men selv om hun måtte bruke ganske lang tid på å blåse ut de seksogåtti levende lysene oppe på Klaras medbrakte bløtkake, klarte hun å være med på geburtdagssangen som sangdyktige søster Elvira, klarte å få noen ganske få av de oppmøtte selskaplighetene til å slå seg med på.
-Åttiseks er ingen alder – hvorfor lage slikt rabalder – sa den alltid så veltalende pensjonistsønnen til åpning i sin ganske lange, men til dels veltalende hilsningstale til sin gamle moder. Svigerdatter Else og hennes ektemann Bernhard, var godt kjent med Margits hundemotstand i sitt svært så sobre og velstelte hjem. Derfor var den digre bikkja deres, godt surret fast til den nærmeste og lavest vokste bjørketreet – på forsiden av blokka - rett utenfor Margits kjøkkenvindu.
Den sjarmerende barndomsvenninnen, Eldbjørg, helt inne fra Korsvikas strender, hadde vært inne på nabotomten, der hun i ett ubevoktet øyeblikk hadde fått med seg ett par hvite Syriner – som hun visste at Margit var så gla i – og det helt fra gamle dager da de stjal maken utenfor Borgengården inne på Lilleby. Syrinbunter som de solgte til bare en tiøring rundt om i de forskjellige leiegårdene i samme strøket.
-Gamle minner dukker alltid frem –.
Margit var blitt både litt urven og ganske beveget.
De andre tre gammelvenninnene Klara, Inga og Johanne, viste tydelige tegn på litt anspenthet, like før de skulle få lov til en eller annen fremførelse av noe selvkomponert i anledning dagen.
Til Margits ære, hadde de øvd inn en svært liten sang - på heldigvis bare ett eneste vers - og da med Klara som sopran, Inga var altsanger, mens den beskjedne og svært anspente Johanne skulle klappe takten med handbakene, mens hun samtidig sa "Hoppsa", og da helst på stedet der det under innøvelsen var blitt fremsagt:
HOPPLA hei
du er en liten cowboy.
HOPPLA hei
Nå traver vi i vei.
HOPPLA hei
du grattis får med dagen
HOPPLA hei
Det er jo liv i deg !
Eldstesønnen Bernhard og hans bolde viv, Else, hadde vært ekstra spandabel og hadde fått med seg ei halv Portvin på luringa.
Omtenksomme Elvira hadde føre slaget smurt opp ett gansk stort serveringsfat med snitter av gaffelbiter og egg eller tomatskiver – alt etter Margits ønske.
Elviras fremste gavehilsen til sin søster Margit, var at hun hadde tatt på seg oppdraget med å vaske alle gulvene så snart selskapelighetene omsider ville være vel overstått.
-Æ frøkta oppriktig at derre diabeteskaill`n, hainn hytteier Peder Sten innant Frostalainnet villa dokk opp -.
-Da`n e itj over enda, Margit -.
Klara kaffegrutspåer, var litt lei seg for at festlighetene antagelig snart var over, for den ryddige Elvira hadde begynt med å bære ut kaffekoppene.
-Det vart for mytji kaffegrutprat for mæ –.
Hun meddelte dette til sin veldig slitne søster Margit – og det etter at hver eneste en av gjestene hadde tatt med seg pikkpakket og lagt turen i retning dit de egentlig hørte hjemme.
Før den aktive og ganske frittalende Elvira omsider kunne løsne hundelenken fra det utenforstående bjørketreet, hadde hun både rukket å ta seg av oppryddingen, koppeoppvasken, gulvvasken – og klart å få den utslitte Margit på klosettet og ut i badet, før hun etterpå hadde fått henne til sengs oppe i denne gamle sengbenken - som Kommunenes Hjemmehjelpere skulle ha skiftet ut for veldig lenge siden.
-Æ gidde itj å sei mer -.
Elvira var både utslitt og irritert.
Den Pakistanske Hjemmesykepleieren som før Elvira kom seg hjem, forsto ingen ting av verken norsk tale eller trønderske geberder.
11.
Da den norskfødte Hjemmesykepleieren ved nitiden låste seg inn hos Margit, fant hun en fortvilet Margit Othilie Madsen i bare nattkjolen, gråtende og utslitt ubehjelpelig – liggende inne på sitt eget ganggulv - med store smerter, etter at hun en eller annen gang om natten, hadde falt ut av sin egen seng – men etterpå, klart å krype over golvet for å få tak i telefonen. Men uten resultat.
Den like fortvilte Hjelpepleieren ringte omgående etter Lege, som igjen videreordnet med syketransport oppover til St.Olavs Hospital.
Etter en ganske kvikk og radig legeundersøkelse, ble den nylig geburtsdagsfeirende seksogåttiåringen, korridorplassert bak et pent, storblomstret sengbrett – før hun mot kveldingen ble tildelt en sovetablett og ett glass lunkent vann.
Men i løpet av sine aller første tablettsovende timer, var Margit blitt transportert inn på et enerom, med vakre gardiner, ett veggfast televisjonsapparat og med et veldig fint kombinert bad og klosettrom.
-Her koinn æ ha vært våken heile døgnet -.
Besøkende Elvira og Håvard syntes hun tok det fint, da den litt sørgmodige lillesøstra meddelte, at Legen hadde fortalt at hun ville bli operert i høyre skulder i løpet av samme ettermiddagen.
-Derre gammelbrekte foten din, må du bare ha så læng det vil vær nødvendig. Du har skaffa dæ ei ny hjernerystelse ætter å ha ramla ner fra den høye sæng di – hainn ment at aillt villa rætt på sæ om itj alt for læng -.
Elvira forsøkte som ellers å være mest mulig sakelig i meddelelsene til sin gamle og sengeliggende søster.
Den ellers så vanligvis avbalanserte Håvard, prøvde etter beste evne å besinne seg, men var tydelig ganske forbandet:
-Ifølge herre Sykehusledelsen vil dæm ha dæ hjem te dæ sjøl hurtigst mulig ætter skulderoperasjonen -.
St.Olavs ansvarshavende hadde påpekt at enkefru Margit Othilie Madsen for lengst var innvilget - og allerede forlengst hadde fått – hjemmehjelp og daglige besøk og hjelp av fagmessige Hjemme-sykepleiere.
Den alltid så veltalende og arveberettigede sønnen, Håvard - hadde etter en del videreverdigheter - klart å få denne alt for lite pratsomme, kvinnelige sykehuslederen til å kunngjøre at mulighetene selvsagt også kunne være tilstede, for at moder Margit kanskje kunne få noen omstillingsdager, borte på den samme Kommunale Sykeheimen, som hun hadde fått oppholde seg på også etter sitt forrige sykehusbesøk – og den gangen på grunn av både hjernerystelsen og beinbruddet – som hun fortsatt hadde store plager med.
Den forståelsesfulle sykehusinformatoren, antydet at hun selv ville være tilgjengelig med ytterligere meddelelser om enkefru Madsens fremtidige levelige tilstander, så snart denne dagens skulder-operasjon var kommet til en ende.
Allerede dagen etter Margits tilbakevendelse fra dette helt nødvendige narkosefraværet, fikk hun opplyst at hun allerede dagen etter, hadde fått en sengeplass på den samme Sykeheimen som sist.
-Æ hadd jammen itj trængt verken nattkjolen eller tannbørsten min hit te sjukehuset -.
Den ganske nyopererte Margit hadde som alltid litt smil på luringen, og håpet de hadde sørget for flere norsktalende pleiersker borte på denne Sykeheimen.
Håvards Ford hadde stått i beredskap allerede i ett par døgn – for noen offentlig sykebil var visst ikke å oppdrive.
-Dæm koinna no ha spandert et helikopter på mæ – ætter aill herre innlæggelsan æ har hatt, det e sekkert god landingsplass på derre kjerkgårdsjordet like bortom Sykehjæmmet -.
Margit spanderte på seg en latter oppi all elendigheten.
Den alltid så travle bestyrerinnen på Hjemmet, kunne allerede etter en knapp ukes pleie, fortelle den nylig oppegående Margit at det nå var sørget for utskifting av både leilighetens badekar – og at en spesiell sykeseng var kommet på plass inne på hennes soverom. Tross sine helsemessige skavanker, valgte Margit å minnes søndagsskolesangen "Hode, sår og armer, kne", mens hun av sin alltid så forståelsesfulle og pliktoppfyllende sønn – ble transportert bortover til sin ringe bolig i leiegårdens aller nederste etasje.
Også ved denne anledning, var leiligheten like pertentlig ryddig og reingjort av lillesøster Elvira. Alt var nesten bare oppriktig glede, selv om madammen forlangte å få plassert en av de to kjøkkenkrakkene – slik at hun ved krakkens hjelp – kunne komme seg opp for å få tørket støv av det store veggbildet av sin avdøde ektemann Alf Madsen.
Elvira mente hun gjorde rett, da hun som alltid tok med seg den tømte Bollemelkkasserollen - og vandret hjemover til sin ektemann, da den nattlige hjemmesykepleieren låste seg inn, fikk dusjet Margits legeme og lagt henne til sengs i den nyrekvirerte sykehussengen.
Kontrollerende Håvard, tok seg tid til en kort stunds tilbakværelse, for moder Margit var storligen takknemlig, for ved hans hjelp å få oversatt noen korte meddelelser til det engelske språk. Språklærdom var ikke vanlig, da Margit for hele åtti år siden hadde hatt sine skoledager inne på Lillebys Barneskole
Etter en tid tok Margit Othilie Madsen seg lov til å kunne begynne å trives i sitt lille lune rede – hun hadde sine daglige og helt nødvendige besøk av disse vennligsinnede og taletrengte, men mest geberdende Hjemmesykepleierne, fikk sin pensjonerte sønn til å male opp den av kjøkkenkrakkene som hun brukte å sitte på under dusjen, trivdes godt oppe i sin veloppreide og helt spesialkonstruerte sykeseng – og hun kunne når som helst – ved hjelp av sin gåstol – komme seg rundt i hjemmet, nå når dørstokkene var fjernet.
Men hun ble nødt til å gi opp sine tidligere tradisjonsrike, støvtørkende visitter opp til sin for lengst avdøde ektemann – han hang for høyt oppe på veggen for henne.
Minstesøster Elviras hendige og alltid arbeidsomme ektemann, Christofo, visste råd:
En kveldsstund tok han med seg en hammer og en eneste enogenhalvtommers ugalvanisert spiker, og fikk den tidligere pianostemmeren ned til en både fornuftig og mere egnet veggposisjon.
Det ble nok en ny sommer for Margit Othilie Madsen. Hun hadde blant annet også klart å betale en ganske stor telefonregning – og hadde slått på tråden til alle sine tre gode venninner, Klara, Inga og Johanne.
For første gang på flere måneder, var enkefru Margit skikkelig tent på ett nytt Kafèbesøk nede i Midtbyen.
Margit hadde over litt tid vært besøkende hos en akseptabel Fotterapeut – kostbart, men fornuftig ifølge søster Elvira – og hos denne fotinteresserte krabaten, hadde hun fått hver eneste en av tærne både tilfredse, arbeidsomme og ganske velutseende.
-Dæmses klarer utmerket godt en busstur, med ett kafèbesøk der nede ved Bristol i Dronningensgata. - Bruk hatt og stokk å briller – som det står i barnesangen -.
Den mannlige Fotterapeauten var både morsom, øm, vennlig og forståelsesfull.
Da morgenstellet med lørdagens Hjemmesykepleier omsider var unnagjort, fikk den ganske rastløse Margit på seg sin velsittende sommerkåpe, til ganske store problemer også begge støvlettene og til slutt sin lille sommerlige basthatt og årstidens passe tynne skinnhansker. På grunn av gamle erindringer, tok hun den tynne ekstra lærreimen til den lille kledelige håndvesken over høyre skulder.
-Tar ingen sjanser -.
Sa Margit Othilie Madsen stille til seg selv, der hun sto å ventet på Bybussen bare noen spesielt korte spasermetre fra sin egen inngangsdør.
Hun hadde busspengene klare - og fikk ett litt forundret og vurderende blikk fra den ungdommelige sjåføren – da hun med ett bredt smil også takket for sist.
Margit vandret stille og andaktsfullt fra bussholdeplassen på den velsignede, vakre, men alt for folksomme Leutenhaven.
Hun kom i to tanker, men ruslet rakrygget og litt bestemt, rett forbi Vinmonopolets Fordervelsens Hus. Passerte Olav Trygvason i samme langsomme spasertempo – og kikket bort på Hornemannsgården.
-Der ska det ha overnatta mang en foill bygutt opp gjænnom tia-.
Margit kontrollerte om det store uret øverst på Frukirka, holdt samme tid som sitt eget armbåndsur – denne lille gullbelagte tingesten, som hun en gang hadde fått i forlovelsesgave av sin egen mann.
Gjennom det store glassvinduet til Kafè Bristol nede i Dronningens gata, kunne hun se de tre venninnene – allerede velplasserte ved det populære vindusbordet, der de så mange ganger tidligere også hadde hatt sine velsignede og velsmakende kaffestunder.
Både Klara, Inga og Johanne ble stadig dypere beveget, da de med tårer i øynene takket gode Margit for sist, likedan for at hun på eget ansvar både hadde kommet seg nedover til byens sentrum – og på en fornuftig måte hadde sørget for at denne lille håndveska fremdeles var i hennes besittelse - også etter å ha passert bussholdeplassen borte på Leutenhaven.
-Vi kjæm aldri te å glæm det – .
Sa en stille Klara da hun seinere i seansen tok en titt ned i kaffegruten.
Uten å bekjenne det med rette ordelag, merket de alle som en at det var kommet til sjels år og alder.
For kaffekoppene ble bare skjenket halvfulle, teskjeene ble brukt med en skjelven hand – og det var hele tiden brysomt å få i seg disse Napoleonskakestykkene. Inga klarte å få en ganske stor bit av Georginerkaken ned i fanget, før hun på toppen av det hele også klarte å sørge for at det lille som var igjen i den lille fløtemuggen havnet i Dørken – hun var enke etter en sjømann og brukte gjerne slike fremmedord
-Derre hytteeiende frostingen e forunderlig nok itj å sjå –
Margit prøvde seg på en aller så liten spådom, helt til det viste seg at Klara satt å søkte sorgen og lykken i sin egen tomme kaffekopp.
-Peder va no en ganske søt mann, da. Mæn æ sjer dessverre ijnå te`n i deinn herr kaffegruten –
-Du spår altså i gæli kopp, Klara. Hainn va søt, mæn tålt itj sokker -.
De tre velstelte damene klarte å få betalt Kafèregningen uten problemer - etter at diskdamen hadde delt beløpet i fire enkeltheter.
De fire velstelte damene vandret med hver sin spaserstokk i hånden, stille, fredelig og småpratende oppover Nordre, forbi Brunhjørnet – der de skulle ha så mange trønderske bøker – de passerte Svane Apoteket. Satte seg på den grønnmalte benken rett utenfor – og smånynnet på Otto Nilsens sang "Den grønne benk i haven" mens Klara var innom apoteket – hun hadde beklageligvis gått helt tom for Globoid.
Johanne ble trengende og kom seg skyndsomt ned på Underjordiske, mens de tre andre vandret videre bortover – lo litt av de tidligere morsomhetene om hotell Hønfiks – før de bestemte seg for en rask hyggetur inn på Misjonscafeen. Der klarte de ikke å motstå tilbudet om den velkjente billigretten, Ertersuppe, med noen småskårne fleskebiter – inkludert så mye som de bare ønsket av Ideal Flatbrød – alt til bare firekronerogfemtiøre.
Etterpå mintes de gamle dagers Dampkjøkken på det andre gatehjørnet – helt motsatt liggende av selveste Pænglaushjørnet.
Da de hadde kommet seg over både den trafikkerte Prinsens gata og like hektiske Kongens gata, kunne ikke Margit dy seg – hun ba dem aller nådigst vente litt utenfor - og vandret bestemt og rakrygget inn på Polet, der hun lett rødmende og stiv i blikket, ba om en halv flaske av billigste sort med Portvin.
-Pakk den inn så den ser ut som ett Finbrød -.
Hun ble gjenkjent og ekspedert av en alltid smilende gammel kjenning – han hadde vært bosatt inne i Ladeveien for svært lenge siden.
-Minnes godt din dyktige og alltid imøtekommende husbond – pianostemmer Madsen – han stemte instrumentet i barndoms-hjemmet mitt borti Lavein ti -.
-Det bli itj nå flere selskapligheter i dag -.
Både Klara, Inga og Johanne hadde allerede vært nede i hver sin portemonè og tatt frem penger til en ny avreise med Byåsenbussen.
-Innholdet i herre innkjøpte, lille Portvinsflaska, spandere æ ved det neste møtes sødme -.
Det viste seg å skulle bli såpass mange minutters ventetid på denne Byåsenbussens avgang, at de tre reisende i retning Lade, tok avskjed med Margit - og lot henne meditere for seg selv på en ganske rengjort liten grønnmalt benk.
12.
Det var ett nydelig vær – og svært mange forbispaserende unge og gamle mennesker.
Margit hadde som alltid stor glede av - gjerne i ensom fred og fordragelighet – å kunne betrakte forskjellige travle menneskers vandringer, noen sorgfulle – andre leende og glade.
Fra den vakre grønne benken, kunne hun se helt bortover til huset der hennes farbror bodde i mange år, han som luftet sine mange hunder ute på Museumsplassen , til stor ergrelse for de mange museumsinteresserte søndagsvandrerne, Hun kunne også se bakveggen av Indremisjonens storsal Salem, stedet der hennes egen for lengst avdøde mor sikkert hadde vært flittig med på alle versene av sangen Skal vi møtes hist ved Floden.
Margit Othilie Madsen følte litt frykt og trakk den lille håndvesken litt tettere inn til seg, da en barhodet, skjegget, yngre herremann spurte om han kunne ta plass ved siden av henne på den grønnmalte benken.
-Har i flere år angret på at jeg en gang i unge dager nappet en veske fra en eldre kvinne - og det nettopp på dette sted her på Leutenhaven. Har seinere kommet frem til at denne skadelidende stakkars kona – på grunn av valget av buss - mest sannsynlig hørte til i rettning Byåsen. Som en angrende synder har jeg tatt mine mange runder her borte – og i dag mener jeg å ha truffet igjen den rette vedkommende - . Derfor kan jeg omsider få be om tilgivelse for mine ungdommelige synder -.
Margit ble både vemodig og rørt over den gamle røverens bekjennelser.
Glad – og også takknemlig – forlot hun den grønne benken, hele tre bussavganger seinere enn planlagt.
Ved hjemkomsten til sitt første etasjes husvære, hengte glade Margit Othilie Madsen opp sin staselige, berse sommerkåpe – og tok på seg de romslige og fargeglade filttøflene. Hun klarte til og med å få på kaffekjelen og sette frem ett lite glass med stett, før hun borte i sofaen fikk lagt ullpleddet over seg, - etter at hun først – b¨de andektig og svært forsiktig - hadde tørket støv av sin avdøde ektemann, pianostemmer Alf Madsens store veggbilde.
Den pakistanskfødte hnjemmesykepleieren skulle ikke komme før ved nitiden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar