ARBEIDERGUTT –
FRA DEN TIDA LILLEBY HØRT TE INNPÅ LAMON
1.
Det var med ganske stor overraskelse og med adskillig godt skjult gammelmannsstolthet - da han etter å ha rundet de syttiåtte, fullstendig uforberedt - men på en svært jovial måte - ble anmodet om å foreta en nymotens gentest. Noen spennende dager etter å ha brukt denne trepinnen, kunne han fullstendig uoppfordret tillate seg å forkynne for sin fremdeles medlevende ektefelle og flerfoldige godt voksne arvinger, om at han først nå i en så høy alder omsider var blitt gjort kjent med, at han en eller anen gang i sine unge dager på fritiden skulle ha fordrevet med noen svært så ubetenksomme beskjeftigelser og som skulle være grunnen til at han ni måneder senere, skulle ha blitt far til ett fullstendig ukjent Jentebarn.
Gamle Terje var i tidenes morgen – og som så mange andre "husmannssønner" inne ved stedet Lilleby på Lademen, kommet til denne underfundige verden oppe i en bygårdsleilighet på to rom og kjøkken, beliggende i fjerdeetasjen midt inne i ett Arbeiderstrøk med mangfoldige leiegårder, der mannfolkene etter at arbeidsdagen på fabrikkene var slutt, var innom hjemmet både for å produsere stadig flere unger og for å få seg litt mat og søvn – før neste dags slit kom i gang alt for tidlig på morraskvisten, med oppmøte i kjeledressen foran det forhatte stemplingsuret presis klokka sju.
Fra kjøkkenvinduet oppe i fjerde, ble han som treårig guttunge – på denne niende april dagen i det Herrens år nittenhundrede og førti - av ei gråtende mor fortalt om hvorfor de tyske invasjonsstyrkene hadde ankommet med mange uvelkomne krigsskip som hadde latt ankeret falle ute på fjorden, ganske nær den lange moloen med den uhyggelige tåkeluren.
Men litt mer skikkelig forståelse fikk han først en god stund senere - etter hvert som forstanden økte noe i de fem årene som skulle bli til krigshistorie for både voksenfolket og gjengen av unger som kom til å herje i "hestgatan" rundt omkring - på jakt etter både sigarettstumper til røyksjuke foreldre og tysk bongbong – godterier til eget forbruk.
Allerede tidlig i oppvekstårene merket han at særlig mora var svært tilfreds, med at han blant de andre gateguttene ble en ivrig verver for å få dem med på Søndagsskolen borte i Lamokirka klokken ni hver bidige søndagsmorra –. Søndagsskolelæreren het Fredly og hadde ett lite verksted like oppom Solhaug, der han drev med å hugge til gravstøtter. Navnet passet jo bra, ifølge de fleste av bråkmakerne nede i kirkebenkene. Søndagsskolen var grei syntes Terje, men gutteklubben i Sommerveitas Bedehus borte i midtbyen, ble derimot en plage i det lange året han ble nødt til å ta trikken utover til Torget, for å måtte være andektig sittende i Bedehusets minste sal i godt og vel en time.
Uroskråka Terje var belastet med adskillige av slektas tilbøyligheter til å ha talenter til både skuespillervirksomhet og andre kunstneriske ferdigheter. Men det skulle også vise seg at han var blottet for kunnskaper om pengebruk og alt det som hørte til i den bransjen.
Med årene skulle forbruket gå over både stokk og stein.
Guttungen Terjes moder ble ansett som ett svært hederlig, økonomisk og husmoderlig kvinnemenneske. I ei tid med slike krigens rasjoneringskort, var det ofte problemer med å få hus og hjem til å fungere for fire stykker. Moren var av de heldige som på fredagene slapp å møte opp ved porten til Såpehuset Lade Fabikker, for egenhendig å få med seg en uåpnet lønningspose bortover til Ladeveien12. Det skjedde at enkelte husmødre ikke fikk ektemannen hjem til middag med ukefortjenesten i behold - til middag i firetiden på fredagene. Det var ganske ofte en og annen pengelense arbeidskaren, som på lønningsdagen - og gjerne ganske slengen i "dragan", med nød og neppe kom seg hjem og opp i senga - til stor redsel og skuffelse for sine egne unger- etter først å ha blitt besiktet av en stor ungeflokk nede på gata. Den gangen fantes det ikke mange drosjebilene.
Det ble de vennlige Nonnene på Sankt Elisabeth Sykehus ute på Ilevolden, som fikk klargjort at niåringen led av stress, etter å ha sørget for en ufyselig gjennomgåelse av en guttunges lille magesekk - som ofte hadde det med å vri seg for å få ut det alt for sure mageinnholdet, som kyndige doktor Cappelen i hjørnegården oppe Munkegata, mente godt kunne skyldes de dårlig isolerte veggene, der de alt for tyskvennlige leieboerne først på nattetider avsluttet festlighetene med fyll og spetakkel, både innafor og utafor inngangsdøra til leiligheten. Far Johans egenskrevet plakat med "Sauberkeit Ausweissen" på det felles klosettet, ble revet ned allerede etter den første kvelden.
Magesmertene kom til å bedre seg noe den dagen faren kjøpte ett gammelt piano og Terje ble påspandert hele to års undervisning av farbror Wiktor, samtidig som han fikk god kontakt med Lillebyskolens dyktige sang og musikklærer Otto Solheim.
-Da var det altså dette som trengtes – kommenterte kirurg Cappelen oppe i Munkegatas skrekkelige hus. Han var heller ikke ubehagelig, da han til mor Helga tillot seg å formene at den åtteårige sønnen også kunne ha behov for andre ting å beskjeftige seg med, enn bare skolegang og Pianospilling.
Kanskje var det dette som gjorde at Frøken BeritTangvik forandret karakterbokas oppførselskarakter opp ett kort trinn fra Noget Godt.
Hvis bare ungene klarte å komme seg forbi den iltre dørvakta Kallan, kostet ikke kinobillettene borte på Rosendal mere enn fem og tjue øre. Men det var ikke bare denne femogtjueøringen som sørget for at søndagenes fire-forestilling ikke var aktuell fritidsbeskjeftigelse for en åtteåring. Ifølge moderen var slik billedfremvisning til en ganske Syndens Gudsfordervelse.
Selv om hele gjengen av kompiser to timer før forestillingen hadde kommet seg bortover til kinoen oppe i Voldsminde, kunne foreldrene fra stuevinduet oppe i fjerde konstatere at den penglause Martyr Terje – ensom og skuffet, spankulerte nede på fortauet.
Det ble stor bekymring for moren, da det oppsto kinomuligheter for sønnen, ved at den sjøfarende hjemvendte farbroren, kom tilbake fra sin utlendighet med ei ganske velholdt lommebok og sørget for Terjes ganske mange syndige treff med både`n Tarzan å hu snertne June, Happalong Cassidy og ikke minst gærningene Helan og Halvan.
Oppvekstforholdene bedret seg kraftig, da gutten ble innmeldt i det nystartede Guttekoret hos Organisten borte i Lamokjerka.
2.
Leiegården Ladeveien 12 besto av hele femten leiligheter og i tillegg var Melkeutsalget til jomfru Berntsen nede i første, til en felles glede for de barnerike familiene.. Husverten Julius bodde i tredje og var på døra den første i hver måned for både å innkreve de treogførti kronene og for å slå av en prat – også med dem som ikke hadde husleia klar akkurat på selve besøkelsesdagen. Hver leilighet besto av en liten entrè, ett kjøkken, soverom og stue. Aberen var de uisolerte veggene som hadde ett lag med papp innom de grønnmalte panel- veggene. Noen antydet at det utmerket godt kunne høres når naboen bladde i dagens Adresseavis. Krangel på soverom og kjøkken vegg i vegg kunne gå an, men verre var det når intime lyder fra dobbelsengen var til disponibel underholdning for leieboerne på andre siden av de panelte og dårlig isolerte veggene. Oppe på det store loftet sto den svære klesrulla, som var reservert for bruk av den husmora som var ført opp som leier av vaskerommet nede i kjelleren. Nede i første bodde den gamle tyskeren Malskait og kona. Han hadde kommet seg til lands ved hjelp av en tysk lastebåt, som hadde fått plass ved djupvanskaia inne i Hommelvik like etter den første verdenskrigen. I andreetasjen bodde familien Knutzen . Mannen i huset var maskinist om bord på hurtigruta Nordstjernen, mens kona i huset drev med oppforing av villkatter. Den store flokken av ville dyr kom seg opp til altanen i andre ved hjelp av husstigen, der kattene til enhver tid fant seg rikelig med kattemat og resterende melkeskvetter – fast levert av melkedamen Berntsen nede i første.
Det stanket kattepiss i alle trappeoppganger – til og med om det var stekt sild med løk som sto på menyen hos flere leieboere klokka fire på ettermiddagen.
Ellers besto leieboerne stort sett av byfolk, men det fantes også en og annen fra både Frosta, Byneset og Namdalen. Uttrykket "Bønder i by`n" forekom ganske ofte når dette var tilfellet og det kunne være litt gjevt å få brukt det, men helst litt på avstand.
Det var ett felles klosett ved hver trappeavsatsen og når det ved knakkingen på døra ikke kom en lyd innenfra, var rommet ledig. Tragedier skjedde sjeldent – i ett hvert fall når den påsittende naboen kunngjorde med "kom inn".
Både loft-og kjellerbuene viste seg å bli til nysgjerrigheter husstandene i mellom, særlig lurte ungene på hva som befant seg innom de fleste ulåste budørene. Skulle husmora trenge hylleplass for ett syltetøyglass eller to, var det hun som sørget for ett hengelås. Vedbua var som regel bare halvfull av oppfyringsved, en sekk med billigste koksavfall fra utsalget nede på Gassverket og kanskje litt tørka fyringstorv. Kjellerens aller viktigste rom for mange var vaskekjelleren, med den digre vaskekommen oppe på fyringsovnen og flere tunge, runde vaskestamper i solid treverk. Døra inn til hver av de to rommene var forsynt med en plakat, der dag og klokkeslett for benyttelsen var utfylt av husvert Julius.
Terjes motstand mot mor Helgas storvask var stadig økende med årene. Kvelden før måtte faren bruke tiden til å sørge for oppkapping av ved – mye var gratisfjøler fra såpefabrikkens beholdning av brukte harpikstønner og på selve dagen var hele kjelleren fylt av damp og dessuten besto middagen av denne ufyselige svære kasserollen med "boillemelk"som mora hadde sørget for dagen i forveien..
De lange altanene utenfor hver etasjen var en trivselsplass, for de av husmødrene som fant seg til rette for en felles kaffetår blant blomsterkasser og akkompagnerende gatemusikanter nede i bakgården. Underholdningen kostet dem ikke mer enn nedkastingen av en femøring innpakket i litt gråpapir.
Men musikk var det mer enn nok av innom leiegårdens vegger. I nesten hver eneste etasje bodde noen som var lykkelige eiere av en svart reisegrammafon, som ved hjelp av ei sveiv, noen stifter og His Masters Voiceplater, fikk presentert både sang og musikk for de aller nærmeste naboene, ved å åpne vinduene på både kjøkkenet, soverommet og stua.
Men musikk av skikkelige kvaliteter kom fra gårdens fjerde etasje - uten forhåndsklarering om sted eller tidspunkt for øvelser og konsertarrangement.
I leiligheten mot Lavein ti bodde fiolinisten Olaf, i midten fiolinisten fader Johan Gunerius og på andre siden av veggen holdt fiolinisten Harry til. Alle tre utstyrt både med ei godt vedlikeholdt flatfele, en bue og en liten klump harpiks. Ingen av dem kunne noter.
Både Olaf og Johan jobbet nede på såpefabrikken Palmin og arbeidskompisene slo opp latterdøra, hver gang fiolinisten Olaf offentliggjorde at naboen måtte være veldig gla i musikk – han banket i veggen da det var feleøvelser ved tretiden om natta.
De tre karene øvde iherdig ett par kvelder for uka og konserterte oppe på det lange loftsrommet hver bidige søndag. Det hendte at det innfant seg en lyttende person – som regel ett eller annet fruentimmeret som skulle henge opp klesvask, selv om det var midt i høymessetid.
Ikke mange kjente til at de alle tre "hadde sine svin på skogen", for godt skult oppe i takåsene hang det massevis av selvproduserte, himavla tobakksblader til tørk. Også disse trengte stell med å få forandret stilling oppe på bjelkene – når det av og til trengtes pauser i musiseringa.
I de dager klarte ungene sjøl å finne på leiker rundt husveggene og ute på hestgata. Noe fant de på for å unngå at foreldrene kunne komme over dem uten å være i aktivitet med ett eller annet, for da ble de raskt innkalt til ekstra oppkonstruert husarbeid.
Når det gjaldt å leike gjemsel, skjedde det helst parvis mellom gutt og jente, både i mørklagte kjellere og oppe på loftene. Guttongan kasta femøres, klikka med knivspikka trebita og sprang med hjul og pinne, mens jentan hoppa taug og Parris – hvis de ikke satt på utgangstrappa å leika med dukkan.
De mest karravolige av de tilårskomne guttene i tolvårsalderen og oppover, imponerte det andre kjønn med å Vepp – de spilte overlegent med en selvlaget gummibasse. Den ganske alvorsstemte veppinga skulle vise seg å bli så populært at til og med arbeidsløse mannfolk slo seg på vippesporten ute på gatehjørnene. Buranhjørnet utenfor Melkforsyningen ble hovedarena for denne sporten inne i Østbyen. Litt kappstrid var det også den gangen, for Vippesportens venner på Nerlamon mente de fleste av sportens venner hørte til nede i Strandveien og den nærmeste omegn.
Det ble en del kikkervirksomhet av de mest guttegærne pian, når de frimodigste av guttegjengen konkurrerte i å kunne tisse lengst fra bakgårdstrappa i Lavein 12. Dette foregikk til stor beundring, inntil Berntsenkjerringa nede i melkbutikken i første, hadde observert blottinga fra bakromsvinduet, jaget vekk de lengsttissende synderan og meddelt opplegget for både impliserte foreldre og husvert Julius. De tøffeste i gjengen skifta manesje til ei likedan utgangstrapp borte i Tia.
Men ufordragelige jomfru Berntsen måtte straffes. Ett par av gjengen gikk til anskaffelse av både harpiks fra kjellerbua og litt lang hyssing, som på mørke seinkvelden ble festet til Berntsens soveromsvindu - harpiksen laget skikkelige velklingende lyder.
Tissevirksomheten skjedde også fra bakerste benkradene borte på Tarzan-filmene på Rosendal kino. Det ble ganske hemmeligholdt ei kort tid, for om årsaken var spenningen eller at gutteblærene var for fulle, ga kinovakt Kallan seg blaffen i. Etter to søndagsforestillinger - der miss Jane var forsvunnet ut i jungelen – ble det ved kinovaktens hjelp, fullstendig stopp på at vaskekona trengte å gjøre reint det skrå gulvet etter forestillingene.
Det kom til å bli noe storbypreget gateliv over Lilleby og omegn, da et forretningsglødent fruentimmer åpnet en Kafè i det lille hjørnerommet til Lavein 10. Skiltmaler Hofstad som bodde i gården vegg i vegg med Kjøpmann Aas i Mellomveien, sørget for to godt fargelagte veggskilt. Det ene ble festet til kafèveggen mot Gassverkbakken og det andre mot Ladeveien. Allerede første åpningsdagen var innehaver og også eneste serveringsdame Solfrid iført stilig, svart forkle og med ei renvasket, hvit kappe på hodet. Rommet hadde seks små bord med fire godt brukte stoler ved hvert. De små dukene og lysestakene ble fjernet allerede tidlig på den første dagen, men det var ikke før Vinjes Flyttebyrå ankom med ett nymotens fotballspill at besøksantallet økte. Det ble kø rundt spillet i den ene kroken, der deltakerne måtte punge ut med kjøp av ett glass ripsbærsaft til ti øre, før Solfrid ved hjelp av en trykknapp borte på disken, ga grønt lys for at første kampomgang på tre minutter kunne settes i gang.
Kafèvirksomheten viste seg å skulle bli en suksess, selv etter at sogneprest Paul Sæbø borte i Lamokirka hadde vært innom for å informere om at han ikke ønsket søndagsåpen kafè, før etter at høymessens postludium var avsluttet fra galleriet. Djevelen viste seg å være tilstede på bakrommet, den kveldsstunden da Solbjørg komponerte en plakat til ytterdøra med "Kafèen er stengt på søndager frem til cirka klokken 1300 på grunn av Gudstjeneste."
Det var lang kø av unger utenfor inngangsdøra, da klokken nærmet seg 1300, tidspunktet da salget av saft kunne begynne – slik at fotballspillet kunne settes i gang.
3.
Det var ikke alle av den oppvoksende slekt av unger, som fikk oppleve og forståelse for hva som egentlig foregikk da de kom til denne verden omtrent samtidig som da tyske soldater kom til det vakre stedet Lilleby der inne på Lademoen, for å vise seg frem i sine uniformer for velformede unge kvins, mens sjalue norske karer vendte dem ryggen og meldte seg til hjemmeverntjeneste - enten på det lokale plan, eller at de ad omveier kom i kontakt med den norske motstandsbevegelsen.
Mengden av tyske krigere inne på Østbyen ble etter hvert til ett alt for vanlig syn for den yngre garde – for disse småungene som bare så vidt var gangbare ved krigens start i 1940.
Universitetet der inne på Lademoen, var den høye og flotte bygningen på Lilleby som også den gang lå mellom jernbanelinjen og Ladeveien, mens bygningen med gymnastikksalen, sløydrommet og vaktmesterleiligheten vendte østover mot Enkgata. Det samme gjorde steinvillaen der selveste skolens overlærer Øhren hadde sin residens inne i en stor hage med rosebusker og høye lønnetrær.
Straks de tyske krigerne ankom byen, ble Lillebyskolen erobret til bruk som hybelhus for både offiserer, gamle Todtkailla og vanlige soldater. De mange hundreder av skoleungene fra både Lilleby, Rønningsletta og Nerlamon, ble i alle de fem krigsårene omplassert til lokaliteter rundt om i hele byen. For Terje og kompisene startet første skoledag i ett ledig rom på Finnes Barnehjem inne på Lilleby, etter hvert fulgte Gråmølna gamle politihus, Bakklandet skole, Kvernø Handelskole oppe i Prinsens gate, før klasse 1a med frøken Berit Tangvik havnet oppe på Gløshaugens Norges Tekniske Høgskole.
Terje opparbeidet ett hatsforhold til frøken Berit allerede den første skoledagen, da hun kommenterte hans ankomst bortover til de andre klassekameratene med "Nei se, der kommer veska med gutten". I senere funderinger kom han til at dette mest sannsynlig var årsaken til at første årets oppførselskarakter var NG.
Av de voksne ble soldatene til forhatte medborgere inne på både Lilleby og resten av Lademoen, mens ungene betraktet dem som greie kompiser – unge karer som hadde fått overlatt hver sin uniform og hjelm og som var gavmilde krabater med mye bongbong. Ekstra stas ble det å skulle samle sigarettstomper fra fortauene, på anmodning fra røyksyke fedre og en og annen hjemmeværende og ensom mor. Det var stadig åpne vinduer oppover i alle etasjene rundt om i leiegårdene, for nysgjerrigheten var stor både når det gjaldt soldater fra Wehrmachten og de langsomme og uhyggelige togene av stakkars russiske krigsfanger, på vei til og fra slavearbeidet med ubåtbunkeren Dora nede på Nyhavna.
Fangeleiren for de herjede russerne var lagt til det store jordet like ved Blindeskolen ovenfor jernbanelinje og like ved ved Ståltaugen og Smelteverket. Derfra subbet skokkene med fanger forbi Rønningsletta og Ladeveien og nedover til Strandveien nede på Nerlamon. De aggressive tyske, bevæpnede soldatene sørget for at ingen fikk stukket til dem en brødbit når de passerte nedover gatene, men i bakgården til Lavein tolv, hadde gjengen av unger sørget for ett mathull nederst på plankegjerdet – inn til enda en plass der russerfangene under streng bevoktning sleit med arbeidet. Når de tyske vaktene var av det snille slaget, gikk det bra med overrekkelser av både brødskalker og kaldpotet, men det var straks verre når arrige krigere med kauk og trusler jaget ungene ned fra planken. De selvlagde småtingene som ble stukket inn til gavmilde unger, gjorde at Terje ved hjelp av ei lita sirupskake ble overrakt ei utskåret due – noe som far Johan mente måtte være ei fredsdue. Ekstra uhyggelig ble dagen da noen skoleunger passerte fangeleiren, etter at tyskerne hadde hengt en russerfange i galgen - til skremsel og alles beskuelse.
Når flyalarmen gikk var det å komme seg ned i kjellerne. Dette kunne skje både dag og natt, men oftest gikk sirenene midt på natta, noe som sørget for ungeskrik og både redde unger og gamle leieboere som i bare nattklærne strømmet nedover trappeoppgangene. – Æ vill ha dæt – fireåringen Willy Leistad oppe fra tredje var alltid fangban hos mora, hvis hun hadde funnet seg sittemulighet på en eller annen tomkassen nede i kjelleren.
Redselen var ekstra stor inne på Lilleby, der den eksplosjonsfarlige gassballongen hadde sin plass bortest på gassverktomta. Skulle den komme til å gå i lufta, ville hele bydelen Lademoen og alle omliggende områder bli lagt i ruiner. Ved hjemkomsen fra namdalsferien i 1944 fant den fraværende Gunerius familien oppe i fjerde ett rasert kjøkken og med en magasinkomfyr av merket Aga som var havnet midt ute på gulvet. Til stor redsel for alt kjellerfolket, var gassballongen blitt truffet under ett bombetokt, men den digre og hatede saken hadde tilfeldigvis vært tom for gass.
Festlige tyske offisersbesøk i en naboleilighet, gjorde at faderen måtte våge seg på sabotasjehandlinger. På veggen til det felles klosettet ute i hovedgangen, hengte han opp denne plakaten med Sauberkeit Auswesen, samtidig med at han samme kveld sørget for stopp på radioens dansemusikk, da han ved hjelp av den felles strømmåleren gjorde sitt til slik at apparatet ute på fellesgangen fikk for stor belastning. Trusselen om besøk av den nazisistiske fylkeslederen Rogstad dempet på iveren.
Den samme redselen skapte også levenet gjennom panelveggen inn til en annen av leieboerne, da tyske gestapister midt på natta endevendte rommene på jakt etter sønnen i huset, som var en ettersøkt motstandsmannen.
Rasjoneringskortene var helt nødvendige onder, men til stor hjelp ved matmangelen i alle krigsårene. Butikkene i Ladeveien var populære samlingssteder, selv om veggreolene var ribbet for de fleste dagligvarer. Kjøpmann Ole Skjevik hadde sørget for ett nytt skilt med Kolonial og Kortevarer-, for Fedevarer var en saga blott. I det lille huset borte ved undergangen opp til endestasjonen av Lamotrikken, prøvde fru Skjelvan å holde liv i det tidligere salget av døde dyrekropper, men kom til å bli viden kjent for sin egenproduksjon av italiensk salat. Vegg i vegg tilbød datter av vaktmann Sakshaug ute på Munkholmen både garn og broderiutstyr, mens frøken Sakshaug i lokalet mot Gardermoensgata, solgte litt epler, men mest Adresseavisen, Arbeideravisa, Romantikk og Detektivmagasinet med de tre herrene Knut Gribb, Brede og Jerven.
Kjellerbutikken nede hos frøken Hernes var velkjent som Melkebutikk, mens den koselige litjbutikken hennes Serine Tiller opp den høye steintrappen rett over porten til Lillebyskolen, prøvde å fortsette med å livnære seg ved å selge kaffe og noen finbrød. I butikken hos feskhandler Hvidsand var det som regel mye liv – ikke bare på grunn av den joviale og lubne gubben sjøl, men likedan for levendefisken i den store kummen i kroken rett ved inngangsdøra. Ei og annen halvvarme fiskekaka ble spandabelt overlatt, hvis kunden ikke var av det alt for fiendtlige slaget.
Berntsenkjærringa i Tolva var berømt for den ekstraskvetten hun hadde i ausa før kunden la lokket på melkbøtta. Likedan var hun populær hos småungan for de femøres spissposan med kjeksbrott, som hun alltid sørget for å tilby hvis bare hun selv kunne ha litt utbytte av det.
Mange var av den formening at Ettøresolsen i den lille kiosken rett over såpefabrikken, var den mest ettertraktede kramkaren på innsiden av jernbanelinja – i ett hvert fall som butikkmann oppom Reina og Ladalen. Den kortvokste og snakkesalige bartekaren hadde mye rart under disken, særlig etter at`n Rudolf med gummien hadde vært innom og leverandøren av Sol og Sunnhet hadde fått overlevert en bunke av det frimodige bladet, etter at Olsenkaren på forhånd hadde betalt omkostningene.
Nederst i Gassverkbakken – den egentlige Stiklestadveien, lå Aktiebryggeriet, der vognmann Lyng fra Rønningsletta og gampen kjørte ut drikkevarer, selv om bryggeriet hadde ett eget lite utsalg på hjørnet mot Strandveien. Ungene oppe på Lilleby hadde ikke kjennskap til om det var noe utsalg der nede i den flotte slottsbygningen på Nerlamon før etter fredsdagene i 1945. Årsaken var den tyske veibommen mellom Gassverket og Bryggeriet.
Hesteier Ivar Sveen hadde stall nede i Jystadgården. Når bare ikke tørsten var for stor, var han en ettertraktet vognmann og en kjent kar i byens gater – der folk mente at gampen var så lokalkjent i bysenteret, at Ivar på vogna ikke trengte å bruke tømmene til annet enn for å ha noe å fordrive tida med. Øndsinnede leieboere oppe på altanene i Lavein hevdet at hesten sælte av sjøl, når de hadde fått øye på gampen nede i stallbakken og med kusken sjøl i bedugget og liggende tilstand bak på vogna.
Både i Tia og Tolva var altanene ganske belagt av nysgjerrige beboere, når stallkaren Ivar på lørdagene hadde invitert både veterinær og hesteiere for kastrering av gampene, nede på jordet rett utenfor plankegjerdet. Flesteparten av de unge podene oppover etasjene, ble jaget inn på stua som bare hadde vindusplass mot Enkgata. Surmulingen ved middagsbordet ble avvist med trussel om tidlig kveldsmat.
Borgengården lå rett over veien for Finnes Barnehjem, borte på jordet der de grønnmalte triste tyskerbrakkene var satt opp og derved hadde ødelagt den lille fotballplassen. Borgenkona selv bodde i den ene delen av uthusbygningen som vendte mot den populære hagen som var full av syrintrær. Straks det var blomstringstid, sørget noen av de mest aktive ungene å ribbe hagen for pengeinnbringende og salgbare syriner. I fellesskap fikk de nede i tolvakjelleren dandert blomsterkvastene til buketter, som ble solgt rundt om i gårdene for en tiøring.
I den vannstelte Gammelgården - som husene også ble kalt, var det mye bråk og spetakkel. Ungene var mange og det var også rottene borte i søppelhaugen. Men uthuset med doen kunne være en populær plass for ungene, etter at de hadde sørget for kikkerhull i doveggen inne i den store vedbua. Det ble imidlertid slutt på gårdsbesøkene, da de fleste av den nysgjerrige gjengen ble invitert inn i Borgenstua, for å besiktige liket av den gamle husmora nede i kista.
Det var de eldste av gjengen, som satte i gang byggingen av hytta nederst i kroken av potetåkeren, der Karl Knutzen allerede første dagen sørget for å ergre på seg en svær kvaksstim, som fulgte den kaukende krabaten i fullt firsprang hjem til leiligheten i andre etasjen i Tolva. Til og begynne med ble dørmatta redningen med mangefoldige dask ved hjelp av nabo Nilsen.
Skuret borte på potetåkeren ble satt opp av stjålent tremateriale fra ei tysk brakke rett bortenfor huset til ekteparet Wesche. Vakkert ble det ikke, men solid - ifølge Korsvikagjengen med Per Isaksen i spissen, de hadde vært på en Helan og Halvanfilm borte på Rosendal. Det var etter dette uvelkomne besøket at kompis Rolf fra Enkegata - med tilnavnet Pluto, kom med den geniale ideen om å grave flere fallgruper nede i åkeren – ett kort stykke bortenfor nybygget. De djupe jordhullene ble dekket til med tjærepapp og ett tynt lag med matjord ble spredd utover på toppen.
Både Svein Jeremiassen, Grethe Wærås, Gido Skansen, Rolf Eide, Nutta Gjerstad, Stein Arnesen og Terje som minstemann i gjengen, holdt seg for en gangs skyld stille innom plankeveggene, mens de venta på første nedfallsoffer. Lærer Flemsæter borte på Lillebyskolen var blitt orientert om at bygnings-virksomheten borte ved potetåkeren til Borgengårdan var blitt i livligste laget blant skoleungene i Lavein. Flemsæter var alltid fint antrukket og utendørs bar han alltid hatt. Fra det lille skurvinduet fikk de straks øye på læreren, da han dreide av fra hestgata, kom nedover stien rett mot fallgrupene og gikk rett i fella til voldsomt leven. Gjengen forsvant sporenstreks i alle retninger og lot en skitten herremann selv sørge for å komme seg opp til jordens overflate.
Det ble noen reprimander nede på overlærer Øhrens kontor, men all latteren fra altanene i Tolva mens tragediene foregikk – forsvant bar opp i løse lufta uten reprimander av noe slag.
Også Terje fikk seg kompiser borte på det egentlige guttehjemmet Finnes Barnehjem. Her bodde det både små og store unger av forskjellige årsaker, de aller fleste på grunn av fattigdom i hjemmene, eller at mor og far skilte lag. Tragediene var også store når alenemødre verken klarte eller ville ta vare på ungene sine. I Terjes skoleklasse var det to kamerater som bodde borte på barnehjemmet, de ble bestekompiser som både kamperte og gjorde litt lekser sammen. Blant de lengstboende ungdommene på Hjemmet var sjuendeklassingen Karstein Keiserås, som hadde store talenter innen tegning- og malerkunsten. Far Johan var så heldig på en tombola i skolens festsal, å vinne ett stort maleri av den begavede gutten. Det skulle vise seg at dette kunstverket av en ukjent guttunge der inne på Lilleby, først bare skulle få sin plass oppe på loftet i Ladeveien 12, men havnet senere på prydveggen hos en aldrende Maestro nede i Italia. Kunstmaleren Karsten gjorde seg bemerket blant fagfolk og andre kjendiser i Stiftstaden, før han fikk hjelp til å skolere seg videre både nede i hovedstaden Oslo og senere nede i Paris. Barnehjemsgutten viste seg å skulle bli en berømt herremann, med bilder både i Kunstgalleriet i hjembyen og i Riksgalleriene i både den norske og den svenske hovedstaden. Karsten Keiserås glemte aldri sitt fødested. Den gode kontakten med Terje ble holdt vedlike inntil Karstens død rundt år 2000.
At kunstens vei kan være tornefull, merket Terje etter at faren hadde gått til innkjøp av et gammelt piano av merket Brødrene Hals – en svartlakkert sak med to vakre smijerns lysestaker på hver side av frontplata.
Dett laget både adskillig leven i begge de to nærliggende leiegårdene Tia og Tolva. Ukonsentrerte og demonstrative kameratutskeielser på dette hvite og svarte klaviaturet, gjorde at de fleste av både stue og soveromsvinduene i begge gårdene ble lukket med irriterte smell, når øvelsesoppleggene ble satt ut i livet. Maken til lyder kom det også fra inngangsdørene oppover i etasjene, samtidig som sladderen i melkebutikken hos madam Berntsen stadig ble mer intens. Det samme også utenfor disken hos kolonialhandler Ole Skjevik. Men kvaliteten på de musikalske innslagene ble satt pris - når alle de forskjellige Gatemusikantene var i farta.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar