KAP. 3
1.
Han fant ut at det kunne være lurt å dra bortover til Søster Rakel - den
guddommelige gode og langfingra helsesøstera. - Elias hadde vært uheldig og
fått tredd en fiskeangel langt inn i tommeltotten under en fisketur oppe ved
elvekulpen, like nedenfor fossen der han og Oda hadde boltret
seg fullstendig nakne, til stor forskrekkelse for Skaperens utsendte medarbeidere.
Den litt aldersbefengte, men blide Søster Rakel holdt til i ett lite rom borte i
kommunehuset og sørget tvert for at angelen ble fjernet - uten alt for mange
vrælene av en lidende og kommunalt ansatt Elias.
På vei ut råket han tilfeldigvis over ett spelemma, lite vidunder.
- Emma var ei sjenert, lita ungjente, som han ett par ganger hadde lagt merke til under en eller annen gravseremonien borte på stedet der slikt hører hjemme og vanligvis foregår. Elias var ikke akkurat den som tok seg til rette overfor damer i dette nærmiljøet, men slo både litt selvtilfreds og overraskende an på ungpia rett før hun skulle runde hushjørnet til kommunehuset og akkurat idet
Rakel skulle til å kjøre dem ned med den eldgamle sykkelen - samtidig som hun
hilste ivrig med den høyre handa.
- På gang, sjer æ -
Emma tok imot antydningen med et sjenert smil, da han berget henne fra å bli
påkjørt av den ustødige og helsebringende syklisten Rakel - med ei brun sykesøsterveske, godt festet bak på bagasjebæreren.
- Vi ska pass oss for legestanden - når dæm e komme i den alder`n -.
Elias var frempå og merket straks at han fikk ett lite napp. Med for en gangs
skyld god samvittighet, spanderte han både kaffe og boilla ved sladderbordet
nede på krambua - til lange blikk fra noen medsittende pasienter.
Emma var smal om livet, mørkhåra, hadde flette og store, blå øyne. Ellers ga Elias blaffen i alt det andre.
- Har lagt mærke te dæ før, Elias, men da farta du rundt med ett lyshåra
damevesen -.
Han kommenterte overhodet ikke meddelelsen, men slo over på temaet om
disse sedvanlige vær og føreforholdene.
De råktes ikke før på søndagsgudstjenesten. Han var forberedt og hadde fått
på seg både kvitskjorta, slipset og de svarte skoene. Hun virket både litt
påvirket og alvorsstemt under høytidsstunden, men Elias la merke til at hun
ikke engang skvatt til av smellet fra denne Musefella, som han før gudstjenesten tilfeldigvis hadde satt opp - og med ny ost - rett under den benken der hun hadde funnet plassen sin.
Emma var ei ganske godt kjent gardjente, fra plassen hvor den solide faren drev med gartnerivirksomhet. Det var forhåpentligvis det som var grunnen til at det skulle vise seg at ingen skulle komme til å kommentere kaffebesøket oppe på uthuslemmen hans Elias - etter at messen var over og talglysene skikkelig slukket, Ofringspengene talt opp og velplassert nede i konvolutten som Louisa fra Menighetsrådet etterpå ble ansvarlig for.
Kirkemusikanten Sebastian hadde tatt med seg den nye venninnen, Nutta – som hadde vært ett lettfanget lite vesen - så lenge hun var kirkens tålmodige
vaskehjelp av den bratte trappen opp til orgelgalleriet. Av gammel vane hadde
omsorgsfulle Nutta brukt tida til både vask, rydding og kaffekoking, mens de
andre oppholdt seg borte i kirkerommet. Aldri hadde noen vissiterende vært
nødt til at "ta av seg skorna" før de kom over dørstokken. Hjemfarten for de
besøkende skjedde både i rolige former og til rett tid, uten etterdønninger og
belastninger av noe slag fra hverken Lovisa eller andre utsendte personer fra
Menighetsrådet.
Men etterdønninger etter kirkebesøkene inne i Gudshuset var sjelden til å
unngå, så lenge det enda fantes skråtobakk å få kjøpt hos`n Severin nede på
krambua. Såfremt gårdskjærringan etter mange dikkedarier omsider klarte å
få med seg kaillskrompen bortover til søndagsgudstjenesten, var gubbens
betingelse for å slå seg med, at plassen i kirkebenken nødvendigvis var ytterst
på benken, nærmest mulig den oppsatte spyttebakken – denne nødvendigheten som var mest mulig anonymt plassert av Kirketjeneren nærmest mulig benkegavlen.
Det hendte svært ofte at spyttebakkbrukerne verken var utstyrt med
noenlunde brukbart syn, eller tok hensyn til slike irriterende og
hviskende anmodninger fra det medsittende fruentimmeret, om å få spyttklysa ned i den runde støypegodstingesten og ikke på gulvplankene ved siden, eller på kirkeveggen - gjerne en helmeter unna dit den burde ha vært.
Det hendte at det gikk noen skamfulle kjærringer ut av Gudshuset etter
messen, men flere av de skyldige spytterne kunne finne på å mene at de
største klysene skyldtes alt for kvikt tempo under selve Salmesangen. Var
farten på musiseringen frodig nok, kunne det hende at Menighetsrådsjenta Lovisa - umiddelbart etter Gudstjenesten, tok seg en refsende tur opp til musikanten på lemmen. Men der ble hun ikke lenge.
- Hold dæ til synderan nede i kirka, så skal tempoet for tilbedelsen bli besørget her oppe fra orgelgalleriet-.
Fra tidligere musiserende Organiststillinger, var Sebastian berømt for sine ganske hastige beslutninger overfor både prester og Menighetsråd, så snart en eller annen forståsegpåer kunne våge å komme med hentydninger som var upassende om det som foregikk av sang og musikk fra galleriet.
Elias var etter hvert blitt klar over
at medarbeiderne nede på golvet hadde stor respekt for den organistiske
musikeren, som var noe nærmere himmelstigen enn de der nede kanskje noen
gang ville komme til å bestige.
Sebastian berettet om så mange friluftsgoder fra sin siste arbeidsplass, at både
Elias og Emma kom til at en sykkelferie ute ved den lange kysten måtte være
noe å satse på.
Det ble Emma som hjemmefra skaffet begge syklene, sykkelveskene,
soveposene og spissteltet, mens Elias ordnet med både primusen, tilbehøret og
den kullsvarte kaffekjelen.
De rakk ikke å komme seg lenger enn oppover de første bakkene, før Elias gikk tom for luft i bakhjulet - men Emma visste som alltid råd og hadde fikset med nok ventilgummi for hele turen i den lille veska under sykkelsetet.
Det striregnet over hele innlandet, inntil de omsider fikk øye på de høye
fjellpartiene ute ved kysten, der mere og sterkere vind sørget for nok sprekk i
skylaget til at det ble oppholdsvær og muligheter for grei oppsetting av det gråhvite spissteltet helt nede ved fjordkanten. Der de ganske kvikt krøp ned i hver sin sovepose - med fin oversikt opp til det store antallet av mygg i spissen på det kvite spissteltet.
Den syklende kirketjeneren forsøkte etter beste evne - men med dårlig resultat
- å skjule for sin medtrampende partner, at hans glød for både kirke og
omliggende dødeligheter ikke ble gjenlagt borte i hjembygda, selv ikke når det
var ferie. Emma godtok utsagnet, såfremt han bare holdt seg over jorda sjøl og
i ett hvert fall så lenge denne sykkelreisa kom til å vare.
Den svarte katta som sprang over veien straks de hadde kommet seg med den første ferga over fjorden, ga de begge blaffen i.
De var bare i all hast innom det første lille Gudshus-Kapellet, der formannen i
Menighetsrådet hadde fått hengt opp en liten lapp ute i våpenhuset, med
påskriften "Verken skråtobakk eller tyggegummi er tillatt i kirkerommet".
De lot Kirketjeneren bare sove videre på den bakerste benken inne i det tomme
kirkerommet, med ei åpen salmebok liggende over ett digert mageparti - og kom seg i farta utover grusveien langs den smale fjordarmen.
Det var på småplassen helt ute i havgapet at de rent tilfeldigvis råket borti en
"farandes fant"- en syklende Predikant kledd i svartdress, kvitskjorte og slips i
samme fargen - med den vanlige paraplyen på bagasjebæreren ved siden av
dokumentmappa og med ei alpelue som hodeplagg - øverst på den alt for
lange hårpryden.
- Herren være med Eder -.
Predikeren åpnet seg litt for dem etter at de alle tre - og med ganske store
smerter i bakparten - hadde kommet seg ned fra kjøredoningene og fått seg
ett bord borte på kafè Utsikten øverst på åsen inne i Leirvika.
Santalmisjonspredikanten Mathias - han engasjerte seg også med
samemisjonen om det trengtes - ble overstadig begeistret, da han fikk
kjennskap til at Elias var en "kirkens arbeidende tjener", som han uttalte
seg og at Emma gjerne åpenbarte seg for alle englene der borte i
gudshuset, hver gang Elias gjorde tjeneste ved Høymessene.
Predikant Mathias hadde stort behov for å fkjennskap til de geistliges liv og daglige virke, som Guds medarbeidere i en avsidesliggende kirke. Predikanten var en omgjengelig, besindig og taletrengt herremann – etter Emmas mening svært sjalu på høyskoleutdannede prester og fullspekket av mindreverdighetskomplekser.
Emma og Elias lovte å slå seg sammen med Predikeren ett par dager -
som velsignede assistenter i Guds rike - i ett hvert fall ved kveldsmøtene i
de litt for mange Bedehusene der ute på den forblåste kyststripa.
Da Mathias fikk fortalt at det ikke hadde vært mange kronene å hente i kollektbøssene ved de siste
bedehusmøtene, fikk Emma ondt av karen og ga tillatelse til at han i ett par netter kunne få overnatte i samme spissteltet som hun og Elias brukte.
Elias ble forbandet, men holdt kjeft da han forsto Emmas behov for
å vise omsorg for andre mennesker.
-Vi har mer enn nok av både myggolje, primus, rødsprit og knakkpølsa på boks -.
En times tid før kveldsmøtet, stilte de mest mulig velpussa borte på Bedehuset - slik Mathias av gammel vane alltid brukte det.
- Vårherre holder seg alltid i sin beredskap - hele døgnet -.
Det ble Elias som måtte sette frem de femten, tunge rørstolene inne fra lillesalen, mens sjølingen Mathias var den som la alt til rette på prekestolen. Emma fikk i oppdrag å legge papirdukene på de fire kaffebordene som hadde fått veggplass. -Ta med kopp og skje - sto det nederst på hver eneste en av kunngjøringsplakatene som komitédamen hadde festet opp rundt om på telefonstolpene i nærheten av lokalet.
Selv nå på sommerstid var kveldene ganske kjølige så langt ut i havgapet. Derfor hadde predikant Mathias funnet ut det kunne gjort seg med en liten luske i den tometers høye svartovnen i kroken nede ved inngangsdøra. Elias var egnet som fyrbøter, etter tjenester fra flere andre gudshus opp gjennom årene og det gikk radig for han å få fyr på de førtisentimeters lange vedkubbene, som siden
forrige vekkelsesuke hadde hatt plass i den store vedkassen i kroken like ved svartovnen.
Stående ved inngangsdøra - og med klamme hender - kunne predikant
Mathias overlevere sangbøkene med den ene handa og ønske hjertelig
velkommen i Guds Navn med den andre.
Ti minutter før seansen skulle begynne - i følge plakatene på telefon-stolpene - trådte det første mennesket inn for Herrens åsyn og ble med både takk, bønn og ekstra godt oppvarmet hjertelighet ønsket velkommen - særlig på grunn av varmen fra den digre og ganske rødglødende svartovnen nede i hjørnet.
Men folket ble da også med varme hender tatt vel imot ved å få overrakt ei svart sangbok - med alt for småskrevet tekst i følge Elias mening.
Åtte bygdefolk - seks kvinnelige med oppsatt hårtopp i nakken og to
skjeggete fyrer med svært så langt hår - men uten topp -, hadde funnet seg
en plass på en eller annen av de minst støvete rørstolene.
Det ble Emma som kom til å fungere best som Forsanger, men ble etter det
tolvte verset av inngangssangen, nødt til å avbryte forhåndsavtalen med
Mathias. Hun klarte ikke lenger å følge med på det langtrukne tempoet hos det lange og magre kvinnemennesket ved den andpustne salmesykkelen borte i kroken.
Den svartdressede Mathias kom i god kontakt med sine velsignede tilhørere og alt for kamferdropsspisende lyttere nede i benkeradene. Den mest
ergerlige avbrytelsen i prekenen ble allikevel da en av de to oppmøtte
karene ble nødt til å avbryte Mathias, for i småirriterte ordelag å få klargjort
hvor den eneste spyttebakken i dette Bedehuset var blitt plassert.
Fyren ble derimot både glad og fornøyd, da han i joviale ordelag fra prekestolen, fikk forklart at det på veggen ute ved inngangsdøra var oppsatt en plakat med beskjed om at skråtobakk – i selveste Guds navn - ikke var tillat for bruk innom Bedehusets kvitmalte yttervegger.
Skråtobakkfyrens umiddelbare abdisering fra lokalet, ble til hans egen glede og fryd henlagt til benken i den lune kroken utenfor det alt for varme lokalet.
Mathias markerte omsider slutten på bedehusmøtet, på samme måten som
Liturgien er etter Gudstjenestene blant de Katolske selebriteter, med "Messen
er slutt", hvoretter menigheten svarer: "Gud være lovet".
De åtte halvvåkne medsøstrene og den ene broderen hadde alle fått tresmak
på legemeets bakre part og forkynte blidelig at de så frem til Emmas nykokte
kaffetår ved hjørnebordet - uten at de etter en kort stund la alt for stor vekt på
misnøyen med alltid å måtte være nødt til å ta med seg både kopp og skje til
slike kveldsmøter.
Overraskelsen for både Emma og Elias ble å skulle få oppleve emmisær Mathias
sin usedvanlige sjarmoffensiv overfor de åtte hårtoppede kvinnelige bedehus-
tilbederne, selv om det tok noen minutter før han litt forsiktig - men aller
nådigst - ble tilbudt en plass ved kafferespatexen. Damene korset seg i kor, noe som gjorde at den mannlige lille resten av flokken kom seg ut av huset og fant seg en plass ved siden av skråtobakk synderen, på benken utafor bedehusets fire yttervegger.
De manglet bitteti, noe som ble påpekt av det storvokste, syngende
vidunderet, før Emma raskt sørget for i ett hvert fall noen Sukkerbiter. Den
sjarmante Mathias var ute ved vannspringen bakerst i huset og fikk fuktet
lårpartiet på svartdressen med litt vann. Derved kunne han fritt bevege seg
blant damene, uten at bukseslitasjen ble alt for fremtredende for de mest
nærgående av Bedehusets fruentimmere.
I mangel på serinekaker, ble han av det
høytsyngende kvinnemennesket invitert hjem til henne, for litt bedre
forpleining enn hva som egentlig var tilfelle på dette huset.
Telteierne Emma og Elias fikk grønt lys for å komme seg ned i soveposene,
etter som emissær Mathias hadde lovt ikke å bli alt for sein med nattkaffen oppe på nabogårdens Jomfrubur.
Teltankomsten til Mathias, skjedde ikke før Emma tilfeldigvis våknet av hanegaloppe fra hønhuset på gårdsbruket like i nærheten. Mathias hysjet henne inn i søvnen, før han ikledd både svartdress, slips, svarte spisse sko og alpelue krøllet seg sammen tett ved Emmas sovepose og med dokumentmappa - inkludert både Bibel og Sangbok - som hodepute. Dagen derpå kunne Emma berette for sin gemal, at hun aldri hadde våknet i ett lite, ganske nedsunket og mygglendt spisstelt - ved siden av en fullstendig pengelens, svartkledd og alpeluepåhengt Predikant - med ei svart dokumentmappe under hodepryden.
Elias var av den praktisk anlagte typen og kom til at det var best å kontrollere
lufttilstanden på alle de tre syklene før de kunne legge ut på en ny etappe i Vårherres tjeneste.
- Lurt å komme seg i vei - jo før jo heller -.
Mathias virket ganske rastløs, etter at han hadde fått i seg hele tre kokte egg til
frokost. Predikantsykkelen manglet bagasjebærer, noe som ble bemerket av
Elias med at Landhandleriet i nabobygda måtte kunne være de rette til å
anskaffe ekstrautstyret.
Det naturligste her i denne syndige verden - måtte etter Elias være - at Santal og Samemisjonens utsendte medarbeider skulle kunne vise seg frem med
sin dokumentmappe bak på sykkelens bagasjebærer, ikke bare festet med en billig hyssingstomp på sykkelstangen.
Ærlige Mathias fant det både rett og naturlig, at han med velvalgte ord og
Vendingar, fikk kunngjøre for sine medsyklende venner at han desverre led av en ekkel liten talefeil - blant annet klarte han ikke alltid å uttale ordet bagasjebærer - det ble som regel med "gabarebatsjen". Han ble alltid adskillig blyg, da han berettet sannheten om at han på Brevpapiret hadde sett seg nødt til å tegne denne sykkelanordningen før bestillingen var blitt avsendt til leverandøren i den nærmeste byen.
Han beklaget, men hadde verken mottatt noen bagasjebærer eller ett svar på
henvendelsen. Hjelpsomme Elias klarte både å skaffe bakparten av
fremkomstmidlet og å få montert utstyret til en stolt og taletrengt disippel, før
de endelig kom seg i farta mot det nærmeste Bedehuset litt lenger inne på flat-
landet.
Finnkallen som de tilfeldigvis råket over ved ett høydedrag ett stykke inne på
landet, var lite pratsom av seg. Mathias var pålagt å skulle turnere med sine
forkynnende aktiviteter mellom både Santalmisjonens tjenester og ett mere utesvevende liv blant sørsamefolkene. Dette var aktive og oppegående sjeler som drev med sine reinsdyr, sine runde og svært kortbeinte kjærringer, samt skokkvis av ufordragelige, kaukende sameunger og horder av lausspringende og elleville bastardbikkjer, helt normalt ankommet til husstandene etter slike uplanlagte utskeielser mellom fjellfolkets gneldrende buhoinna og snobbete bygdefolks stamtavlebelastede Elghunder - vel og merke hvis ikke finnkjærringan hadde rukket å kaste bøtter med kaldvatten over de elskende firbeinte bikkjekrabatene.
- Du tar vare på din hjord, sjer æ -
Predikant Mathias hadde stoppet foran finnkallen. Han ordla seg som alltid ganske fortreffelig - både på rette måten og til riktig tid.
-Vi kjøpe itj bøker når vi e på fjellet -
Den hjulbeinte finngubben hadde lagt merke til dokumentmappa og var blitt temmelig avvisende.
Mathias ville ta frem bibelen, men allerede før Predikanten hadde fått løst opp
blåknuten til dokumentmappa oppe på bagasjebæreren, var både Finnkailln
og resten av menasjeriet forsvunnet over den neste haugen - på vei nedover til
sitt eget småbruk, traktoren og den alltid så blankpolerte amerikaneren.
Den kommende natta sov de i høyet borte i en nesten nedfallen stall, for det var ikke rom for dem i Herberget der nede på flatlandet - slik Emmisæren ordla seg. Det passet dem utmerket, for på denne måten fikk de muligheter for å få hengt opp teltet til tørk etter siste nattas tordenvær. Beskjedne Mathias fant ut at det også måtte være fornuftig å få hengt opp det svarte predikerantrekket på en takbjelke før han fikk karret seg bort i ett par høyballer, etter at han først hadde vært nødt til å stille til de andres besiktigelse, iført hvit langmakko og med dokumentmappa i høyre hånd - som vanlig til bruk som hodepute.
Den kortvarige seansen ble vist til lattermild beundring av det medreisende paret, godt nedpakket i hver sin sovepose.
Hovedatraksjonen ved den neste kveldens omvendelsesaksjon ble for Mathias
det yndige damemennesket, som på forhånd hadde satt lokalet i stand, for å
kunne ta i mot noen kamferdropsspisende kvinnelige tilhørere i svarte
follaskjørt, kvite nystrøkne bluser, med håret i oppsatt tilstand og med denne
sedvanlige toppen i bakhodet - som om det var ei innovervendt blomsterpotte.
Dette Guds velskapte lille `menneskebarnet`, presenterte seg for den langveis-
farende som jomfru Valborg, altså både ett ugift og barnløst vesen - som datt fullstendig sammen for både
den syklende, svarte mannen med alpelue og dokumentmappe - og for samme
persons fromme virke blandt syndige medmennesker.
Valborg hadde tidligere på dagen fikset med innbæringen av nok stoler, fyrt
opp med en liten luske i svartovnen, satt utover kaffebordene, pusset støv av
det gamle svarte pianoet - som hun selv skulle traktere under Andaktskvelden
og sørget for påsmurte lefser og nok kaffe på kjelen ute på bedehusets alt for
trange kjøkken.
Emma skrøt oppriktig av jomfru Valborg, slik at Mathias faktisk rødmet på hennes vegne.
- Her kommer det til å foregå ett eller annet i løpet av misjonskvelden -.
Emma og Elias fant det fornuftigst å holde seg mest mulig anonyme på bakerste stolrekke, da Jomfruen satte seg ved klaviaturet for å akkompagnere den lille forsamlingen under åpningssangen. Taler Mathias virket sjølsikker oppe på podiet, men sang med en stemme som virket skremmende på de få
damemenneskene nede i salen.
Det siste de så etter tilstelningen, var Mathias i full fart på sykkelen nedover
den bratte kjerreveien og med Valborg på bagasjebæreren - hun med ett godt tak rundt syklistens midje - han med åpen dressjakke, vill i blikket og uten Alpelua.
De to slitne landeveissyklende turtelduene fant på egen hånd ut at de ville
komme seg til mer siviliserte strøk av kloden, fikk doningene om bord p
fraktebåten Ranen, der de fant seg en lun soveposeplass i en dekkskrok, samtidig som skuta la kursen langs kysten i retning stiftsstaden.
Ved ankomsten til storbyen, fant de seg en teltplass lengst nede ved ei stille og fredelig fjordvik, ikke så langt nedenfor de gamle Jarlenes bosted oppe på Lade - og nesten vegg i vegg med den hvite steinkirka fra det tolvte århundrede, hvor det sto og lese på skiltet ved den ene kirkeveggen - med store smijernsbokstaver og til Emmas store fryd - sto å lese HKPK - som av Elias ble oversatt til "Her klemmer Presten Klokkeren".
Det skulle vise seg at de ikke kom til å måtte råke bort i noen predikant så lenge
de oppholdt seg i byen, selv om de etter ett par dager syklet i retning av
ett stort gudshus, liggende midt inne blant en mengde store og grå leiegårder.
- Her skal det visst i gamle dager ha vært ett Bu-Ran.
Elias hadde også her fått med seg ett navneskilt. Det var søndag, og de fikk
med seg gudstjenesta i den flotte steinkirka like ved.
- Litt annerledes her enn oppe i dalom -, men kirketjenerElias lot seg slett ikke imponere noe særlig. Derimot var det adskillig mer frimodighet og tempo over den aller første salmen, på grunn av Organistens syngehjelp ved noen godt voksne kordamer oppe på lemmen - utstyrt med side og fargerike kapper. - -Sikkert Katolske - kommenterte Emma. Det hadde slett ikke vært problemer med i finne seg en utkiksplass, ganske langt fremme og rett under en svær prekestol som allerede i år 1915 hadde fått seg veggplass ikke så alt for langt unna alterringen - og med ei stor tavle med bilde av døperen Johannes i full gang med jobben.
Elias konstaterte ganske straks at det ikke fantes ei eneste støpjerns spyttebakke i nærheten av dem, men så hadde heller ikke kirkens Menighetsråd ansatt noen arbeidsom Kirketjener, for den veldig så korpulente og kortfotede, svartoppdressede krabaten, hadde visst nok å gjøre med stell av de unge mødrene - slike alltid så spente og yndige vesen, som sikkert også i denne kirken som regel måtte møtte ute i Johanneskapellet til god tid og helst før det
lunkne dåpsvannet ble fylt, på borte på den mest mulig reingjorte, ganske
djupe bollen, i sølv, kobber eller om det var i messingutførelse.
Presten ved gudstjenesten virket rastløs og fraværende, syntes både Elias og
Emma. De kom til at han var til stede, men var der ikke allikevel. Ved dåpen sølte han såpass med dåpsvannet, at Elias mente han faktisk kunne kjenne sprut nedover dit de selv hadde funnet seg sine plasser.
Elias var klar over sjeldenheten med latter i kirkerommet, men menigheten
kunne ikke dy seg, da det store dåpsbarnet i fireårsalderen så absolutt skulle
bæres av en sikkert sterk fader bortover til døpefonten, der den lille krabaten
til slutt ble båret tilbake til sakrestiet med avskjedsordene "Ha det" til den alt
for alvorstemte prestekompisen.
Ofringen foregikk stille og fredelig uten utskeielser av verre karakter enn da ett
eldre vesen til litt leven, snublet i det eneste trinnet opp til alteret. - Penger
spart er penger tjent - Emma hadde litt artig med at den eldre personen så ut
til å bli gla for å slippe spaserturen bortover til bastskålen - godt plassert på
alterbordet - til sterk bevoktning - men allikevel til salige smil fra presten.
De forlot kirkerommet idet Nadverdmåltidet skulle serveres, men fikk med seg
flerfoldige refsende blikk fra både Prest, Klokker og Kirketjener - det samme fra
Syngedamene på galleriet - langt der oppe i det høye.
Dørvakta var mere jovial og forståelsesfull-.
- Det e bare godt med litt fresk luft -.
Mannen smilte til avskjed.
En eller annen gang mens høymessa varte, hadde ett eller annet djevelske vesenet sluppet ut lufta fra hvert bidige ett av de fire sykkelhjulene.
- Vårherre kan umulig være noen velvillig tilstedeværende herremann -.
Det ble Emma som tok seg av tre av hjulene, Elias klarte ikke mer enn det
ene på sin egen sykkel - og litt skamfullt ble årsaken oppgitt som ryggplager, på
grunn av alt for lang benkesliting på de styggonde benkene inne i kirkerommet.
Det tok si tid, men de kom seg omsider i farta oppover til sitt eget lille telt på
denne Jarleplassen, der det til deres store forferdelse viste seg at husværet var
jevnet til jorden av en løsaktig elefant fra sirkus Arnardo, som hadde tilhold
borte på den kommunale plassen som direktør Arne hadde fått stilt til rådighet
for hele fire forestillinger.
-Til en alt for stiv forestillingpris –
ifølge Elias, etter at han hadde vært bortom billettluken for å beklage seg over vandalismen av sitt eget lille telt.
Han og Emma kvittet seg med all elefantdritten – brukt som skikkelig gjødsel under det høyvokste eiketreet - før de etterpå fikk reist opp teltstanga, lagt tilbake de fleste av de firkantede steinene rundt på teltkantene, før de fikk tid
til å ta seg en lenge ettertraktet kosestund oppe på soveposene.
Etterpå var Emma bortom sirkuset, der hun fikk lånt seg både ett emaljert vaskefat og ett fullstendig utvasket lite Sunlight såpestykke, av en svært så blid kvinnelig
Sigøynerartist, etter at hun først hadde sprunget rundt blant både løver og løvinner, hester og klovner - lengst borte ved de mange husvognene.
Elias var som alltid nøye med hårmanken. Bukse og jakkestellet var det så som
så med, mens Emma alltid var litt pirkete med sitt eget utseende - langhåra og
etter Elias sin mening, en litt for trangtsittende og puppefremvisende sommerbluse - en sak som han selv hadde kjøpt til henne oppe på selveste
Handelsforeninga i hjembygda – og det til stor forundring for noen nysgjerrige bygdefolk.
De hadde bestemt seg for å skeie skikkelig ut på en av de siste dagene av sykkelturen.
- Ska det værra, så ska det værra -,
mente Elias før de omsider kom seg om bord på trikken utover til bysentret.
Syklene hadde de så vidt fått plass til inne i teltet, og dekket over dem med
soveposene og ett gammelt pledd, som de hadde funnet i en pappkasse borte
ved søppelkassene til den eldgamle Jarlegården.
Trikkebenkene var steinharde, og det lange kjøretøyet helt fullsatt av svært så
lydhøre passasjerer.
De havnet etter hvert inne på den samme Ølbula nede i Fjordgata, der Elias og Oda ved ett par anledninger hadde vært og skeiet ut for lenge siden.
Som den gangen var lokalet stuvende fullt av både folk og tobakksrøyk. Det var ikke mange kvinnfolk og sjå, fant Emma fort ut, etter at hun sånn noenlunde hadde fått tilvendt seg litt sikt inne i tåkeheimen. Men etter ett par vinglass og noen halvlitere, fikk Elias øye på restene av Oda ved ett veggbord lengst inne i bula, fremdeles sammen medden arrige utpåkaren fra tidligere dager, nemlig den skjeggete gammelkompisen og nokså pågående sykkeleieren - fyren som Elias ikke klarte å glemme så lett.
Oda var god i farten - virket uflidd og var stadig i småkrangel med den like
fordrukne bordkavaleren. Det var først mot slutten på `forestillingen` at hun fikk øye på Emma og Elias.
Samtidig som hun og sjarmøren snublet seg ut av lokalitetene, vinket hun til dem som før med høyrehåndens prinsessehilsen, men uten at sinnataggen la merke til noe som helst.
De to teltfolkene kom ganske snart frem til, at tiden var inne for en luftig
spasertur innover til Jarlesetet på Lade, for trikken hadde lagt ned virksomheten for natten. De var kommet til at beste tilbakeveien var forbi den fremdeles bestående Pølsebua og videre langs elvekanalen med alle bryggene.
På andre siden av bua fikk de øye på en lårkort Oda i røde, høyhelte selskapssko
litt slengen i draga, men ikke verre enn at hun var på vei bortover fortauet til en glorete Amerikaner av merket Dodge Dart.
Elias fikk tvert for seg at også Oda var ett medmenneske med både goder og
mangler, men uten evner til å få skikk på sitt eget liv. Han sprang over gata, og
til hennes store forundring fikk han stukket til henne en lapp med sin egen
adresse.
- Du får kontakte om du skulle trenge det – .
Elias hadde ondt av henne.
Emma fikk forklaring på forholdet på veien innover mot sirkusplassen, der de fikk køyet etter at syklene på nytt var havnet utenfor teltet.
Det ble adskillig med både svette og sutring langs den langstrakte landeveien
innover langs fjorden, før de noen dager senere kunne komme seg opp loftstrappa – til dobbelsenga under skråtaket borte i redskapshuset lengst borte på kirkegården.
#####
Emmas gamle foreldre ønsket å flytte bort på Kårhuset, slik at den store hoved-
bygningen var innflyttingsklart for henne som deres eneste etterkommer.
Forpakteren i de siste årene var fortsatt glad for å få fortsette med både
selve gardsbruket og alt arbeidet med skogen.
Emmas foreldre fikk gode tanker for Graveren og Kirketjeneren Elias, da han ved hjelp av gampen og kjerra fikk med seg dobbelsenga og det andre pikkpakket – fra loftsrommet og oppover til den nye heimen – til ett nytt og anstendig liv sammen med sin kommende samboer Emma.
- Vi rægne med at en Kirkens mann ønske skikkelige leve og boforhold
når han flytte inn i ett såpass stort husvære - og med så mange soverom -.
Gamlefar ymtet bare frempå.
Alt det rent praktiske var opp til de to turtelduene sjøl, men Menighetsrådskvinna - hu Lovisa - lot det klart og tydelig
skinne i gjennom, at etter slike ekteskapsinngåelser generelt, da stilte Vårherre
seg vanligvis mere tilgjengelig med både råd og dåd, om det kunne oppstå
problemer ektefeller i mellom.
Det var slettes ikke Lovisas hentydninger, som fikk de to krabatene til å begynne med en og annen forberedelsen foran en svipptur i penklærne borte i kirka, og etterpå en kaffetår nede hos de gamle Svigersene i det lille kårhuset.
Før Emma rakk å ombestemme seg, sendte Elias noen linjer på ett brevpapir til
Oda, om at hun i edru tilstand kunne komme seg innover, medbringende
samme kofferten som forrige gang - men med flere truser og strømpeskift enn
sist.
Fortellingen om det nye husværet må ha gjort henne godt, for bare en
ukes tid etterpå klarte hun å sende en bekreftelse med både takksigelser og
ankomsttid for det hun selv mente måtte bli reine Himmelfarten.
Elias lot som om han hadde tatt til seg Lovisas refselser, om at ett hvert
samboerliv var både synd og etterfølgende fordervelse - der oppe i det Høye.
Etter ganske mange nøyere vurderinger, krøp han ned på kne foran lykksalige
Emma, med en troskyldig bønn om ett fremtidig liv sånn i noenlunde fred og
fordragelighet.
Henvendelsen skjedde umiddelbart etter morraskosen oppe på det sydvendte sovekammerset, der dobbelsenga hadde fått sin nye plass rett ved siden av ett skikkelig gammeldags nattbord, som hadde fått denne plassen for å kunne støtte opp en velvoksen Aspedistra og samtidig ha plass til ei lita lysestake med ett rødt talglys, ei stor ubrukt salmebok og to små likørglass.
Emmas nye liv ble ikke tatt imot som noen forundringspakke, så da resultatet
senere på dagen ble offentliggjort nede i Kårhuset, ble det selvfølgelig både
fryd og gammen over vedtaket.
Umiddelbart etterpå satte gamlemor i gang med forberedelsene til både Skuffkak, Peppermakroner, Kromkak og Fattigmenn.
- Alt skal stå i stil -.
Sa gamlemor ganske bestemt, for Elias mente at Fattigmannen hørte jula til.
Ei blek men fattet Oda ankom gården allerede på den neste lørdagen, etter at hun under stor og nysgjerrig bevåkning fra bygdefolk var blitt hentet av Elias oppe på stasjonsbygningen ved hjelp av Gampen og kjerra.
Kjøkkenvinduene var fullstendig dekket av glødende øyenvitner, dess nærmere
følget kom seg på kjerreveien oppover mot gården. Oda virket for anledningen både edru og sjenert, men ble straks litt ekstra forlegen, da Elias formante
henne til å holde seg sånn noenlunde på Matta under besøket.
- Vi ska gift oss og hu Emma treng både forlover og vaskehjelp i sakens anledning -.
Forlegenheten økte betraktelig da Emma viste seg ute på Gårdtrappa og da hun uten videre dikkedarier ble fulgt opp trappa til andre etasjen, der ei oppredd seng befant seg i det minste rommet - vegg i vegg med storloftet til det tilkommende brudeparet.
Ved Elias sin tjeneste under søndagens Gudstjeneste, fulgte Emma
også denne gangen med som en andektig benkesliter. Glaningen ble enda mer aktivisert blant alle hårtopp-kvinnfolkene, da også Oda ankom gudshuset i ett lårkort og sommerlig "foillaskjørt" - godt gjenkjent av nesten hver bidige en av de fremmøtte syndsbekjennerne.
Til fornøyde blikk, lystes det til ekteskap for de to både fromme og elskede sjelene, men det skulle bli Lovisa som ikke kunne dy seg
med å spørre Elias om hva i all verden dette fruentimmeret fra byen også denne gangen hadde å gjøre hos dem - der oppe i all viraken.
- Vent til du får sjå byjenta som velpynta Brudepi -
Av gammel vane trykket Elias på den rette knappen, noe som skulle vise seg å
trekke adskillig flere enn ventet av bygdefolkets mest trengende observatører
til kirken – utilfredse folk som i alle år hadde traktet etter mere "liv i lærvan" – der oppe i ei alt for tungrodd og avsidesliggende lita bygd.
- Alt det vi har her, e slaidderbenken nede på krambua -.
Etter anmodning fra Brudgom Elias, ble kollektbøssa ved utgangen på selve bryllupsdagen brukt for å kunne gi en gave til slike hjemløse sjeler inne i storbyens helt bortgjemte gatepartier.
- Som kirkens og denne spesielle dagens aller mest trofaste medmennesker,
må vi også være venner med slike Vårherres løsaktige fugler -.
Sa selveste Kappelanen til Odas store forundring fra lesepulten, samtidig som han anmodet Organisten om å spille noe riktig passende som bryllupsmusikk ved utmarsjeringen av de to tilsynelatende lykkelige menneskene.
- Fikk så innmari lyst te å spille `Herre, jeg har handlet ille`-.
Kunne orgelspilleren - til stor latter fra Elias - meddele ekteparet dagen etter
høytideligheten.
Hverdagene innfant seg ganske raskt etter denne kirkebegivenheten. Det lot til at Oda følte seg ganske vel i besøkets begynnelse, men rastløsheten økte i raskt tempo, etter hvert som hennes kjedelige liv ble til regelrett vantrivsel - i en alt for stillesittende tilværelse - med Emmas tildelte strikketøy som tidsfordriv, borte i den putebelagte sofaen nede i dagligstua.
Uten Elias og Emmas velsignelse, hadde Oda helt på luringa kommet seg nedover til krambua, der ungkaren og Handelsmannen Peder mer enn gjerne sørget for at Oda fikk kjørt oppover en godt kamuflert kasse øl mot noen intenst ettertraktede klemmer.
På grunn av Emma og Elias sitt helt tilfeldige - men høyst ettertraktede fravær på grunn av en begravelse oppe på kirkegården - klarte Oda ganske lettvint å få drikkevarene i sikkerhet oppe på soverommet. Men det tok alt for lang tid, før hun etter mye leting omsider kom over flaskeoppdragelsen nede i kjøkkenbenken.
Oda ble sjeldnere å se med strikketøyet nede i sofaen, hun kom noe
overraskende til å bli fast bruker av nødvendige og sterke pastiller, samtidig som hun alltid holdt litt lukteavstand til sine medborgere. Hun kom etter en tid til å forekomme noe vrøvlete på seinkveldene og svært taus på
morraskvisten.
Så snart Emma og Elias ble budsendt til en eller annen graverjobb oppe på
kirkegården, kunne de påpasselige naboene ganske ofte merke at kramkaren Peder nede på bua, var rask i vendingen med den minste hestevogna - på oppturer med noen godt innpakkede drikkevarer.
Det tok ikke lang tid, før bygdefolket la merke til, at Peders tilbaketurer nedover til krambua begynte å ta lenger tid enn høyst nødvendig.
Samtidig ble Oda til ett nyomvendt skogsmenneske på både ettermiddags og kveldsstunder.
Det var Gamlefar borte i Kårstua som meddelte si eiga kjærring at han helt tilfeldigvis var kommet over Oda og Peder i en heftig avskjedsomfavnelse inne i fjøsgangen.
Oda kom i ganske stor harnisk - da Elias ganske hastig og i bebreidende
ordelag - forkynte at han var blitt gjort kjent med hennes virksomhet i ett
svært så åpenhjertig kundeforhold med handelsmannen Peder. Likedan at husmoderen savnet ett lite oppdragelses kjøkkenredskap til litt spesielt bruk.
Ganske slengete i kroppen hadde Oda - svært så tynnkledd - sprunget til skogs hvoretter hun verken viste seg hverken til kveldsmaten eller til vanlig sengetid.
Tidlig på morgenen, dro både Emma og Elias på leiting oppover marka, men uten noe resultat fant de det fornuftigst å kontakte Lensmannen om det
som hadde skjedd.
Etter noen dager ble Elias frykt for at han ble nødt til å grave en grav oppe på kirkegården gjort til skamme. Handelsmann Peders nysgjerrige krabater på denne sladderbenken, hadde forlengst merket seg Kremmerens adskillig mere godlynte væremåte bak disken:
Han var alltid nykjemmet på håret og var påpasselig med å stenge butikkdøra når dagen var over.
Da lensmannsbetjenten kom til Peders husvære oppe i andre etasjen, gjaldt det ei ubetalt regning på den siste sirupstønna.
I døra møtte han ei lett påkledd Oda.
– Æ har fløtta inn te`n Peder – verre e det itj -.
Det kom til å vise seg at Kremmer Peder hadde fått seg en Samboer som sørget for ny giv i landhandleriet i bygda, selv om Odas første dag bak disken sørget for mange ledige mannfolkplasser på sladderbenken.
Sjalue gardkjærringer holdt gubben hjemme, slik at krabatens fjøsarbeid umuliggjorde lange blikk bort på ei alt for lett påkledd, nyansatt Diskjente.
Det tok ikke lange stunda før Peder og Oda ble regnet som parfolk og at Elias og Emma ble regnet som velsette bygdefolk, som eiere av ett brukandes gårdsbruk, ved siden av at de også var engasjert med graverarbeidet oppe på kirkegården.
Organist Sebastian holdt seg helst oppe på orgellemmen, men var også ganske frimodig når det gjaldt sin forbindelse med vaskehjelpa Nutta. Både Kapellanen og Menighetsrådets Lovisa, var skråsikker på at ikke en gang Vårherre hadde kjennskap til det medmenneskelige forhold som var på gang dem i mellom.
Fra Prostekontoret var det kommet skriftlige invitasjoner til alle kirkelige ansatte i soknet, om å møte til ett belærende Fellestreff inne i storbyen. Fire enkeltrom var bestilt på Bondeheimen til Organist Sebastian, Graver Elias. Rådskvinne Lovisa og Kapellan Samuel.
Resepsjonsjenta Blå Strek dro kjensel på Elias og Sebastian og syntes det ikke var rart at de også denne gangen ba om ett dobbeltrom.
-Tandemen e for lengst utleid –.
"Streket" dro på fliret.
Ingen av de to arbeidskompisene mente de hadde behov for å ha kjennskap til hvor på Bondeheimen Samuel og Lovisa var innlosjert, men fant seg - i sjokkerte tilstander - en plass ved kafèbordet utenfor Ericsson på Nordre, etter at de hadde observert kremmer Peder og jomfru Oda i fullt tråkk på en tandemsykkel rett over Torvet.
Etter gjenkjennelsen hadde paret parkert doningen og bedyret byturen med både vareinnkjøp og Odas ønsker om litt heisa-opplegg.
På togreisen hadde de råket ut for kappelan Samuel og Lovisa og slått følge bortover til overnattingen på Bondeheimen. Peder var nyfiken på bylivet og hadde latt velkjente Oda få ha styringen på tandemen. Elias syntes hun virket både oppjaget og gløden på det de kunne forsøke å få ut av selve byturen.
Det ble ikke noe savn, da de etter Kirkemøtet hos Prosten dro hver til sitt. Både Elias og Sebastian hadde allerede fått hjemlengsel – begge hadde dyrt og hellig lovt å holde seg på Matta, selv om fristelsene kunne bli for store der inne i storbyen.
De følte litt beskjeden trang til å gjenoppfriske litt fra tidligere kveldsstunder borte på Ølstua nede i Fjordgata.
Musikken fra Trekkspilleren og Pianisten, klarte ikke å overdøve den høye lyden av høy prat og kauk fra ett overfylt og tobakks røyktett lokale.
Som tidligere søkte de seg mot musikantplassen innover i lokalet og opplevde i tåkehavet å gå seg på bordet borte i kroken med selveste Samuel, Lovisa, Peder og Oda i høylydt og gestikulerende samtale over hver sin halvliter Øl.
Forfjamselsen ble både stor og ekte - for særlig var Lovisa kvikk i vendingen - med lovprisingen over at Vårherre tilfeldigvis hadde sørget for at Oda hadde maktet å skaffe nok bordplass. Og det på grunn av tidligere bekjentskaper med en svarthåret og striskjegget krabat ved nabobordet rett imot. Samuel var til å begynne med tydelig skamfull overfor både kirkens Graver og Organist, men både han og Lovisa tødde opp etter Peders påspandering av ei flaske shampis og en omgang med hver sin seidel øl.
Oda gjorde ikke særlig motstand da hun ble trukket ned på stolen ved siden av det grovskjeggete bekjentskapet fra forna da`r - og Elias trengte ikke å bli forklart hvem fyren var.
Han hadde rike erindringer fra stigeopplevelsene oppe på prestegården.
Stemningen ble stadig mere hektisk rundt bordet og Peder sørget for en ny omgang med drikkevarer både før og etter at Oda var tilbake fra nabobesøket.
Elias og Sebastians plassbestillinger på senkveldens togreise, gjorde at de alt for tidlig ble nødt til å forlate festlighetene. Oda hadde tatt over resten av kveldens utskeielser.
Det nærmet seg midnatta og graver Elias og orgelspiller Sebastian hadde funnet seg vindusplasser inne i en av Jernbanens togkupèer.
Den siste vogna var kommet ut fra stasjonsområdet og passerte Pølsevogna utenfor ett kaiskur.
Ved pølsedisken kunne de se at Kapellan Samuel og Gårdbruker Peder var ivrig opptatt med innkjøp av nattmat til både Lovisa og Oda.
Oda hadde tatt oppstilling ved en storflott Amerikaner av merket Dodge Dart og var i ivrig samtale med en utenlandsk sjåfør.
Oda løftet tradisjonsrikt hånden til hilsen en Kongelig hilen - og de to reisende i vinduet på kupèen vinket tilbake.
Slutt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar