Skalkeskjul.
1.
Den elskovssøkende erobreren, var tilsynelatende ganske beskjedent blitt tilbudt "tur", utenfor denne vanlige Pølsebua på hjørnet av smuget helt nede ved Jernbanestasjonen - og det av ett søtt lite skinnkåpepåkledd vidunder i begynnelsen av tjueårene.
Barhodet som hun var, virket hun alt for tynnkledd og utstaffert, til tross for
størrelsen av den overdådige skinnkåpen, som i sin sidde ikke rakk langt
nok nedenfor knærne – til at den helt kunne skjule de to vakre beina – og det før det balanserende fruentimmeret fikk dem til å forsvinne ned i ett par alt for tynne, høyhælte og rødfargede festlighets sko - slike vanligvis ufremkommelige fotplagg når det er snøslaps og glatt på isbelagte fortau.
-Kledd til fest, ser jeg -.
Det var ikke ment som noe direkte spørsmål fra den åpenlyst kåte beileren -
heller bare som en antydning til det lille, rødhårete vesenet, om at hverken
værforholdene eller tidspunktet for utpågang nede på strøket, kunne være så helt gjennomtenkt og skikkelig vurdert ut i fra hennes påkledning
Han antydet litt forsiktig at kunder kanskje måtte være mangelvare såpass nære inn på julekvelden - på en kveld som vanligvis maner folk til fred og fordragelighet foran TV-apparatene i de tusen hjem - til husmødrenes gange ute på sine travle kjøkken, blant sukker, mel og rosiner, etter at fruentimmeret ved hjelp av både kjevla og kjeften, hadde sørget for at gubben ble nødt til å holde seg innomhus.
Kundeforholdet de to imellom hadde muligens kommet til å gå i vasken, om det ikke hadde vært for at den Pølsehandlende krabaten - drosjeeieren av denne overdådige `Amerikaneren` - hadde tilbydd dem en gratis varm og romslig plass i baksetet på det storslagne vidunderet – mot at han selv klart og tydelig nok - kunne få besiktige normale variasjoner av deres kjønnslige, kroppslige ferdigheter.
Denne `turkunden` var allerede ved dette første møtets sødme, blitt ganske forundret over at dette så tilsynelatende jomfruelige vesenet, ikke gjorde krav på forhåndsbetaling for intimitetstjenestene - han var jo ikke fullstendig ukjent med idligere tradisjonsfremførelser innen dette gamle yrket.
Den svarthårede, utenlandske sjåføren - en sterkt hvitløkduftende krabat sånn
midt i tjueårene - lot dem forstå at kikkergløden hadde vokst med årene,
derfor kunne også dette paret å få benytte det romslige baksetet i den digre
amerikanske Piratdrosjen til både vorspiel og ettersprell oppe på dette
forlengst utslitte rødfargete pleddet – det velbrukte pleddet som han for sikkerhets skyld alltid brukte å legge ut over det nesten fjærløse setet. Han ville unngå alt for mye ekstra rengjøring, etter slike høyst normale sedelige avganger. Ved siden av også andre påkomne ekskrementer - etter enkelte av parenes alt for langvarige himmelfartende opplevelser.
Han innrømmet at begynnelsen av seansene som regel var til ganske opphissende virkning for han som aktiv kikker i forsetet, før det hele ble for kjedelig, straks han selv av naturlige årsaker hadde fått avsluttet sitt eget håndarbeide.
-Nå tenker jeg vi avslutter festlighetene. Jeg driver ikke med ytterligere
veldedighet -.
- Over og ut med dere begge. For disse ekstrakronene for utvidet
tidsrom av arbeidstiden er forlengst oppbrukt -.
Turen fikk sin ende utenfor leskuret ved bussholdeplassen - like bortenfor pølsebua, der seansene var kommet i gang.
Det oppvarmede elskovsparet fant straks etter på ut, at det hadde begynt å snø enda mere, vinden var blitt både mye sterkere og kaldere - sørpeføret enda mere slapset og ufremkommelig for damen i de høyhælte skoene - etter at de syndefulle utskeielsene på det velbrukte pleddet - inne i det ganske varme baksetet - var kommet til veis ende.
Alt var blitt så sørgelig mye verre, nå som den nødvendige drivkraften var borte og festlighetene avsluttet.
De kom seg sånn noenlunde i ly for styggværet, innerst på benken i det
vanlige, forfalne og forblåste leskuret.
2.
Det var da hun -med nedslående blikk fra sine to lyseblå øyne - takket nei til betaling for arbeidet med hans brunstige tildragelser og at han - med storslått forundring over det uventede avslaget - fant ut at han kanskje burde foreslå en oppvarmende kaffetår inne på den alltid så overfylte og røykfulle øl-kroa, lengst borte i denne forblåste Fjordgata.
Det var det elendige fottøyet og alt snøslapset, som ble årsaken til at fruentimmeret allikevel fikk anledning til å vise den mannlige fyren litt takknemlighet, til tross for at han etter denne akrobatikken i piratdrosjens baksete, tydelig hadde vist henne motvilje mot å gi litt hjelp og støtte, selv om hun med disse høyhelte skoene ikke kunne klare å komme seg bortover det glatte fortauet – for skaffe seg eventuelle andre meritter med nye, trengende kunder.
For enkelte var nok disse etterlengtede fridagene hjemmefra nå i jula, noe av
grunnen til den høyrøstede og frimodige stemningen fra ølgjengen ved
småbordene rundt om inne i ølsjappa. Utad var det noen trauste og velplasserte krabater, som i begynnelsen av kvelden viste seg som noen rastløse karer, tydelig utstyrt med dårlig samvittighet på grunn av at både kjærringer og unger var fullstendig klar over hvor sjølingen befant seg, selv om det i enkelte hjem også kunne bli glede, når slike svært så tørste begersvingere lot seg plassere på noen alt for harde rørstoler rundt noen mer og mindre godt vaklevorne respatexbord. Gubber, som etter en stunds tilstedeværelse – og med stadig oftere bestillinger av etablissementets ølseidler - kom i ett stadig oftere, men allikevel helt normalt rytmisk sig - for med jevne mellomrom å bli nødt til å måtte slå lens ute på den alltid så overbefolkede herredassen.
Den opptråkkede gangstien, over det mørkebrune linoleumsgolvet frem mot den ettertraktede pissoardøra, bar preg av slitasje - som fikk sin naturlige slutt ved avgangen mot dametoalettet. For disse meget få tilstedeværende og mere
påpasselige kvinnemenneskene, var nok av den samme skaperen ganske mer fornuftig utstyrt, slik at de langt fleste kanskje ikke hadde de samme behovene for å tømme blæra så ofte som bordkavaleren trengte.
Noen av de mest påpasselige og edrueligste av de så lite populære, kontrollerende og medbrakte fruentimrene, holdt seg lengst mulig i ro ved respatexen - for deres eventuelle do-fravær av litt varighet, kunne så lenge lykken varte lett skape uro og ekstrabestillinger av gubben.
Av disse avmålte og utslitte servitrisene - ble de to bestillerne av
hver sin kaffekopp - ikke noen velsette gjester ved det lille bordet lengst inne i
lokalet. Det ble også ganske lang tid med forlegen taushet dem imellom, før det halvvarme innholdet i kaffekanna og de to for lenge oppbevarte Serinakakene borte i glassdisken, etter hvert fikk praten litt på gli. Men det var først etter den andre kaffekoppen og hver sin smakløse tjukklefse - merkbart påsmurt dagen før - at de syntes det var riktig å måtte presentere seg for hverandre over bordet:
-Oda -.
Hun var spak i røsten.
- Elias -.
Han virket mere bestemt og var litt fastere i håndtrykket enn henne.
3.
Praten kom ikke skikkelig i siget før etter det andre vinglasset, som de tilfeldigvis fikk servert samtidig med at en av krabatene ved nabobordet hadde fått nok fludium, slik at han uten så alt for mange forvarsel, seg ned på linoleumsgolvet rett under respatexen.
- La`n legg, for helvete – kjærringa hans hente`n vanligvis sjøl roindt mednatta -.
Kompisen var en brautandes nordlending, som gang på gang var blitt bedt av serveringsjenta om i ett hvert fall å ta av seg blankskjermhua.
- Hauplagget har nordlænningan på sæ både i sengbenken og i kvitkista når den da`n kjæm -.
Portvinen sørget for at varmen steg og både ytterjakka og den staselige skinnkåpa havnet bak på stolsetet, til småfrekke bemerkninger fra de "ailler mæst nærgåan" av forsamlingen –. Og det også om både godt synbare pupper og velforma rumpestell.
Ett godt stykke ned i Madeiraflasken, fikk Elias seg til å spørre om hvorfor hun hadde takket nei til dette 'turhonoraret`.
Betalingen for den lille seansen - som han litt sjenert og i litt vågale og intime ordelag overfor Oda - ikke kalte for annet enn ett kortvarig og mislykket forsøk på litt kroppslig utskeielse.
-Storvompa bønder på bytur, stiller som regel med både halen og den egentlige medfødte stoltheten mellom beina, om noe uforutsett inntreffer-.
-Du får ta det lille som fulgte med i baksetet på karjolen, som min julegave til deg -.
Elias hadde innsett at Oda ikke var av de aller mest pratsomme kafégjestene - men hun dro i ett hvert fall litt på smilet, da han i noe pussa tilstand - og ut på seinkvelden - fleipet med at hun denne gangen bare hadde han å takke ja til – ikke flere langveisfarendes, kåte og oftest mulig bukseløse nisser på byturer - med hans alt for beskjedne påfunn av noen nymotens intimiteter i dette ubekvemme bilsetet.
Elias hadde hatt følelsen av at griskaillvirksomheten i forsetet, var planlagt på forhånd – og det som en del av billeien - som ga den utenlandske piratsjåføren anledning til å få bivåne elskovsstunden, samtidig med at han fikk fremføre ett håndjagende og voldsomt så høylydt Pakistansk kikkeriengasjement.
- Når nøden er størst er hjelpa nærmest -.
Det ble litt barnslig knising.
Elias hadde innlosjert seg på Bondeheimen for ett par døgn.
-Eller tre -.
Alt etter som det han hadde meddelt muntlig til frøkenen i resepsjonen.
Elias hadde opptjente fridager til over nyttårshelga - uten å fortelle Oda hva han drev med til vanlig. Hun var heller ikke selv så svært meddelsom - men før de skiltes, var hun nøye med å få fortalt at hun ikke var den han måtte tro hun var.
Han trengte ikke engang å spandere drosje på henne da de skiltes.
Hun hadde penger nok – både påsto og hevdet hun - og fikk skinnplagget godt rundt seg, før hun rundt midnatta kom seg inn i bilen.
-Sees i morra - .
De hadde etter mye om og men, avtalt nytt treff på Kaffistova i andre etasjen på Bondeheimen, der Elias fikk seg ei ny natt på det utrivelige hotellrommet lenger opp i etasjene.
4.
Skinnkåpa viste seg å være den samme, men hun hadde fått på seg sko, som passet adskillig bedre til både vær og føreforhold enn de syltynne selskapsgreiene hun hadde tilbrakt både kvelden før - og halve natta i -.
-Fylla får ta skylda -.
Elias prøvde seg, men ble raskt dempet ned.
-Det var i går, det -.
Selv hadde han bare "tørket støv" og raket skjegget - og forkynte uten skruplerier for henne, at den tidlige morrasgløtten ned i lommeboka skapte nødvendig hjemlengsel.
Oda kom han i forkjøpet med at noe måtte det vel være igjen - han var jo blitt spart for det hun gikk ut fra - var innkalkulert som nødvendige utgifter til "piger vin og sang" – og det allerede før han hadde reist hjemmefra.
Han følte hun formelig tok sats på andre siden av kafé bordet, da hun uten forvarsel fant det riktig å forkynne at hun var datter av en Sogneprest.
- Av den dypsindige sorten - som for tiden og sammen med Prestekona var bortreist på en alt for kortvarig Pilegrimstur noen dager -.
Oda mente at dette var årsak og unnskyldning nok for hennes sene kveldsutskeielser sammen med Elias.
Akkurat dette syndefallet hadde vært hennes første i sitt slag på dette syndige planet. Men hun hadde for en gangs skyld virkelig trengt 'luft' under vingene - selv om vingeslagene kanskje var blitt i bredeste laget.
- Du får vurdere innslaget sjøl, men jeg ber ikke prestefaderens arbeidsgiver om tilgivelse for noe som helst-.
- Det eneste måtte i tilfelle være lånet av moderens skinnkåpe og de heslige, rødfargede selskapsskoene hennes -.
Elias ble hysjet ned av diskjenta for ett litt for høylydt latteranfall.
- Her på Indremisjonskafeen er det visstnok ikke lov til å skeie ut med en formiddags gladlatter -.
Elias kunne ikke dy seg og slo litt ekstra fornærmet ut med armene for å tøffe seg.
Etterpå kom han i samme slengen - til å bekjenne sin egen daglige jobb - som Kirketjener i ett Gudshus på ett avsidesliggende sted ute på landsbygda. Ett godt stykke nordenfor byen, der alle mente å kjenne til, at festen borte på lokalet på lørdagskvelden, var grunnen til at karfolkene ikke innfant til gudstjeneste på enkelte av søndagene.
- Den eneste likheten med meg og faren din, er nok ikke verre enn at vi har samme arbeidsgiver på det åndelige planet -.
-Soknepresten er adoptivfaren min - så er også det sagt. De godt voksne prestefolka skal ha fått overlatt ansvaret for meg, uten at de har hatt alt for store problemer i disse femogtjue årene som det nødvendigvis har gått siden det skjedde -.
Oda fikk roet ned den karravolige kirketjener Elias, med at hun ved oppveksten på en prestegård - og etter hvert som hun ble eldre - hadde lagt merke til alt
hemmelighetskremmeriet som svevde rundt dem som spøkelser, på både prestekontoret og i alle rommene på den gamle, iskalde prestegården fra det forrige århundrede- liggende like bortenfor den steingrå middelalderkirka, hvor
den artige, gamle organisten var den eneste hun hadde hatt kontakt med under hele oppveksten.
Ellers hadde alle disse pågående dypsindighetene forsøkt å sette spor også i hennes sinn, før den dagen da hun selv omsider fant ut, at det kanskje var lurt å betrakte mange i det nærmeste miljøet som teatralske begavelser, selv om de egentlig var en flokk anspente menighetsfolk.
Medmennesker som fra kirkerommets og bedehusenes harde benker - alltid med både stor ytre og indre energi - skulle tekkes både Prest, Vårherre og Kirkenes Menighetsrådsformenn.
-Dette med å sende to syndefulle sjeler fra hver sin jammerdal på bytur på en og samme kveld, må ha vært litt av en utskeielsesprosess fra Vårherres side -.
Oda frydet seg.
-Dette kan vel kanskje skje oftere enn det folk tror -.
For Elias var det ikke første gangen, når han tenkte riktig godt etter. Han var alenekar, hadde leid seg ei kårstue, var blitt en eneboer på et fraflyttet Småbruk og mente å skjøtte kirketjenerstillingen ganske brukandes - slik det offentlig sømmet seg en noenlunde tro tjener.
Som hans egne foreldre - fremdeles i levelige tilstander i barndomsheimen på andre siden av bygda - hadde vært før han, var han blitt en kløpper i å holde skjult for almenheten, om hvordan det egentlig var stelt med kirkefolkets forhold til Skapermakten.
Oda var blitt som ei hjemmeruslende fintaus på prestegården, uten at de få gjøremålene hun selv kunne finne på å ta seg til, sleit henne ut.
Når hun drev og fablet seg bort til slike alt for syndige utskeielser og unevnelige tilstander som det ikke sømmet seg ei prestedatter, kunne hun
være fullstendig utilnærmelig for andre, ved å holde seg innelåst på storloftet, og da blant sine florlette og glorete klesplagg, ett digert veggspeil og ei romslig dobbelseng.
Oda ventet prestegubben tilbake fra misjoneringsturneen ut på kvelden og Elias trengte å avslutte syndefallet i byen, for allerede dagen etter skulle han selv melde seg til ny tjeneste for den kirkelige øvrigheita - der han ganske langt nordpå egentlig hørte hjemme.
-Du får ta deg en tur igjen, Elias -. De skiltes med en litt forlegen latter.
5.
Elias var kommet over midtveis ned i ei gravendes nygrav, da han etter hvert forsto at spaden hadde funnet seg vei for langt innpå hos naboens tildelte kvilested - og hvor graven besto av ren sandjord, som hadde tendens til å rase ut fra sideveggen - dess lenger han spadde seg nedover mot bunnmålet på de seks "fotamålan" på treogtretti centimeter hver. Jord som han så absolutt
ifølge bestemmelsene måtte få opp til overflata, før den nye leieboeren kunne flytte inn.
Av to langtekkelige meter kunne det ofte bli mye svette - og bedre ble det selvfølgelig ikke - når selveste bygselskrabaten av jordlappen vegg i vegg, ikke klarte å holde seg i ro inne hos seg selv.
Elias rakk ikke å få lagt opp nok planker for å holde jorda på plass, før han snublet over en påtrengende hodeskalle - da det i samme sandsiget også fulgte ei smålåten metalleske, som ble liggende slik i jorddyngen at den kunne hatt et godt forhold til den tidligere eieren av den frigjorte hodeskallen.
Av gravsteinen framgikk det at paret hadde hvilt i fred i bortimot
femogtjue langvarige år.
Etter så lang tid måtte metallesken være det eneste som hadde
berget bra.
Graver Elias håpet at overoppsynet der oppe i det aller høyeste, ville regne åpningen av skrinet som en minimal syndsforseelse, den dagen han selv skulle fremstilles til doms for rettsapparatet oppe hos selveste Sankt Peter.
Derfor lot han papirlappen nede i skrinet raskt få plass i brystlommen på sin egen dongerijakke.
Han var nøye med at både kroppslige og jorderike eiendeler kom på plass der de egentlig hørte hjemme og kom seg raskt inn i arbeidsskuret for å få en slutt på sin egen nysgjerrighet.
Papirarket hadde en ganske tydelig blyantskrift med forkynnelse om - og bønn om Guds tilgivelse for - at kapellan Johannes Brorson var far til hennes to års gamle datter.
Og at fruentimmerets nylig avdøde og vedliggende ektevigde husbond, kun var ansvarlig for den eldstefødte sønnen, Benjamins, ankomst til denne syndige verden. Benjamin var denne driftige arbeidskaren som fremdeles
drev slektsgården.
Både det lille skrinet og det tilgivelsesformede reisebrevet - tilstilet Vårherre - og sirlig underskrevet Brynhild - ble umiddelbart tatt svært godt vare på hjemme i kårstua hos Elias.
Den nåværende Presten i bygda var lite meddelsom om det lille han hadde kjennskap til om denne tidligere kapellanen, Johannes Brorson – men dette skulle ha vært en prest der oppe i dette prestegjeldet ved det navnet for mange herrens år siden. Alt han visste var at karen hadde søkt seg ny prestestilling nærere inne ved byen.
-Skulle han være i live, må han nok være en svært så aldrende krabat -.
Av sin egen far fikk Elias litt flere fortellinger om en litt forunderlig, ung kapellan som hadde herjet i bygda ett kvart århundrede tidligere:
Denne Johannes Prest, hadde kommet til bygds som både nyutdannet, nygift og litt nymotens karravolig prest, som levde i den tid da geistligheten helst så at folk sto i grøftekanten med hatten i neven - når Prestens hestekarjol kom kjørtende forbi.
Folkefliret satt løst, de gangene da den geistlige Johannes Prest - uten en respektabel kjøredoning - måtte ta sine bygdeturer
på en gammel sykkel - som ikke ga noen respektfull oppmerksomhet for almenheten.
Det samme var tilfellet med Sjølingen - Sognepresten - når han var i farta, påkledd kappe og krage - men i ett hvert fall bak rattet på en synlig
rusten og gammel Skoda.
Respekten over for geistligheten forsvant med bilkvaliteten, fastslo
flesteparten av de ondskapsfulle gudsfornekterne ved forbikjøringer – forsiktigvis akkompagnert på flere bilhorn - av en ungdommelig barsk gjeng med bildilla.
Sognepresten hadde på den tiden vært en stormaget liten knøl, men godlynt både i og utenfor kirkerommet. Kapellanen - denne lange og magre yngstemannen - viste seg å skulle bli en hovmodig og refsende svovelpredikant, både i bedehuset og oppe på prekestolen i hovedkirka.
Langdryge Johannes Prest var litt av ett syn for ungene på folkeskolen, når han
nede på grusveien, i stor fart for forbi på den grønnlakkerte sykkelen - på vei til begravelser - iført den flagrende, svarte prestekjolen, kvite prestekrage - og med svart alpelue på toppen av det hele.
Latteren og heiaropene var ikke mindre da han også måtte passere realskolen rett nedenfor kirka, før han omsider kom seg frem til kirkebakken der gravfølget som regel var samlet i små grupper, mens de ventet på at begravelsen skulle ta til.
De sørgelige begravelsesseremoniene, var nok årsaken til at de fremmøtte fant det riktig å skjule latteren mest mulig, ved prestens sykkelankomst i fullt ornat.
Det var også blitt kjent, at da Organisten første gangen tilfeldigvis kom til å besiktige seansen fra gallerivinduet, hadde han ubetenksomt slått latterdøra på vid vegg slik han brukte - og fått kjeft av en like lattermild klokker for det upassende rabaldret han forårsaket, like i forkant av begravelses seremoniens orgelpreludium.
Prestefrua viste seg å være rene kontrasten til ektemannen - ett blekt og gjennomsiktig, ydmykt lite vesen, som formelig ba om tilgivelse for å være tilhører til "bussemannens" mangfoldige bebreidelser, når hun en sjelden gang hadde funnet seg en plass lengst bak i kirkerommet.
Men når gudstjenesten var over, forsvant hun bare som 'En ånd i en fillehaug'- om ett kontorbesøkende bygdevesen råket på henne ved ett tilfeldig besøk på prestegården, var det på prestefruas væremåte ikke vanskelig å forstå hvem det var som regjerte der i gården.
De var barnløse, men fredagenes jabbete vaskehjelp var mer enn velvillig til å berette for Misjonsforeningas sladrekjerringer, om at det på det velstelte barnerommet sto ei ferdigoppreid gammeldags, trelaga sprinkelseng klar til bruk.
- Om bare sjølingen hadde hatt et kjærringemne som det var litt fart i -.
Ble det kommentert blant griskaillan på den grønne sladderbenken i kroken nede på landhandleriet.
Vaskehjelpa hadde også funnet noen velbrukte pornoblad på det minste rommet i andre etasjen på prestegården, for presteparet hadde hvert sitt soverom.
-Akk ja, sann -. Formannen i Menighetsrådet var nøktern som alltid - og ville ikke si noe annet enn det som passet seg innen kirkens liv.
Som losjemenneske, hadde Menighetsformannen fått for seg at kapellanen beklageligvis også hadde behov for litt syndige drikkevarer.
Mens andre karfolk - med samme tendenser – brakte med seg tomme melkekartonger på sine handelsturer nede hos landhandleren - som de gjemte de innkjøpte pilsflaskene i - så handlet nypresten fullstendig åpenlyst
både en og to lange ølflasker ved siden av smøret, brødet, melken og flerfoldige småesker med velduftende halspastiller.
Den dagen han hadde fått med seg gjær og sukker, spredde jenta bak disken ryktet om etablering av heimebrenning på selveste prestegården i dette dalføret.
-Husan ligg jo også sånn te, at stedet må vær velegna for både produksjon og salg – hevdet de mest ondskapsfulle av jabbkaillan, etter at de hadde kommet seg ganske langt nok ned i sine egne karskkopper.
Elias var enig med faren i at bygdesladder i forbindelse med geistligheten, var mere utbredd i de tider enn hva tilfellene var blitt seinere med årene.
-Mæn det ska koinn bli my vær for Kapellan Johannes etter som tida går -.
Gravlappen hadde gjort Elias interessert i historiene om den sagnomsuste Brorsonprestens virke i bygda - og i det samme gudshuset hvor han selv både prøvde å ivareta jobben som kirketjener, og likedan som graverende assistent ved opparbeidelsen av nye gravsteder for bygdefolket, etter hvert som de av helt vanlige årsaker måtte få behov for det.
Presteomtalen kunne være av bedre kvaliteter, blant de oftere hjemmeværende fruentimmerne på de større gardsbrukene, enn den vanligvis var hos småkårsfolkene rundt omkring.
-Nypresten er jo en stram og veltalende herremann - både slank og høyreist -.
Og så ble det jo slutt med den hersens kaffeslurpinga etter at`n fikk raka av seg skjegget -.
- Det følge nå godt med alt -.
Skulle kommentaren til klokkerkona ha vært - ved hennes aller første besiktigelse på Menighetsrådets kirkekaffeslabras - etter at han hadde fjernet
selveste barten.
Kapellan Johannes Brorson var havnet "mellom barken og veden" og var blitt en "Pigernes Jens", blant alltid nykjemmede gardkjærringer, men også sett på som en djevelsk, innpåsliten drittsekk, blant mange av bygdas sjalue storgårds karfolk.
-Fyren måtte jo ha svevd mellom både himmel og helvete -.
Både Elias og faren følte faktisk litt medynk med denne prestestakkaren.
6.
Folkesnakket tok ikke skikkelig av, før den lørdags ettermiddagen, da Kapellan Johannes – en halvtime forsinket - stilte i sin svarte prestekjole med grønne gummistøvler, til en brudevigsel i ei stappfull hovedkirke.
Til alt uhell skulle han som vanlig holde sin korte hilsen til brudefolket foran alterringen, noe som gjorde at det grønnfargede fottøyet var alt for lett synlig, like i nærheten av de fremste kirkebenkenes observante og stivpyntede storkarsfolk.
Det ble i ettertid antydet tilstander om både senilitet og drikkfeldighet, slik at selveste Sognepresten fant det fornuftig å måtte konstruere opp noen usanne hendelser for Menighetsrådets alt for pratsomme formann.
Og det i stedet for den riktige grunnen til utstafferingen - som var at Johannes Prest ikke hadde tilbrakt de siste nattetimene hjemme på prestegården, men i ei romslig dobbelseng på loftskammerset hos ei lettlivat og fristende gardkone, der prestens usjenerte ankomst og avgang bare kunne skje med skikkelig gummiert fottøy - over ett svært så myrlendt gardsterreng - og helt frem til der hvor den lange veggstigen på forhånd var blitt oppadplassert - for at den
himmelsendte utpåkaren skulle komme seg helt oppover til det åpne loftsvinduet.
Paret hadde blitt litt for langdryge i sine himmelske opplevelser, slik at tiden ble for knapp for prest Johannes, til også å skulle rekke det forhåndsavtalte kirkebryllupet.
Selv om prestekjolen befant seg svært så lett tilgjengelig på kleshengeren i det romslige skapet inne på prestens kirkesakresti, befant de alltid blankpolerte svartskoene seg til meget stor ergrelse fortsatt hjemme i presteheimens felles ekteskapelige soveroms garderobeskap.
Med skamfulle følelser for forglemmelsen av riktig fottøy til prestekjolen, foregikk kappelan Johannes nedtur fra den hektiske Himmelfarten der oppe i det høye kvistrommet, ved hjelp av samme stigen og iført de grønne gummistøvlene, som ganske snart etterpå ble brukt ved selve brudevielsen.
Referat fra det lystelige opptrinnet havnet ganske raskt helt opp til selveste Prosten, som visstnok skulle ha gjennomskuet Johannes-bekjennelsen som en nødsforanstaltning.
Derfor valgte han å neddysse den forsmedelige hendelsen, med å forkynne at foreleserne på selveste Menighetsfakultetet - i hans egen studietid - klart og tydelig hadde gjort den lyttende prestegjengen kjent med, at det ifølge Bibelen ikke var lov til å lyve – bare og overdrive.
Men Prostens egen Anna Prestefrue, fant det fornuftig ikke å motsi sin svært så bestemte husbonde, da han valgte å utlevere sin egen, akutte syndige situasjon - med at det ifølge hans egne kunnskaper - ikke sto
anført noe sted i den storslagne Bogen - om at 'Du skal ikke overdrive'.
Det var ikke mere enn ett par dager etter dette fargerike og etter hvert så sagnomsuste kirkebryllupet, at den syndige Johannes fant det lurt å gå til innkjøp av den første skinnkåpen til sin alltid syndefrie og hjemmeværende hustru.
- Storslagent, Johannes.
-Forrige uke kom du jo også hjem med ett nytt selvtråkkende husorgel - kommenterte hun takknemlig.
- Hva blir det neste, gode Johs?
-Du må ikke holde så lange prekener - og i ett hvert fall ikke slite deg ut med så langvarige utenbygds omvendelsesturer, vennen min -.
Prestefrua var omtenksom som alltid.
Den lykksalige gardkjærringa oppe på storgården med dette jomfruburet, hadde fått drengen til å kjøre på et skikkelig lag med grus over den myrlendte gårdsplassen, noe som gjorde ankomsten til himmelstigen lettere for Kapellan Johannes, inntil det helt uventet skjedde at det halvråtne midttrinnet på stigen knakk tvert av, under utpåkaren Johannes noe senkvelds himmelfart.
Den ondskapsfulle gårdsdrengen hadde fra nærmeste fjøsåpningen bivånet nedfallet, og kunngjorde dagen etter - til stor latter fra sladderbenken nede på bua - at han som sanger i Blandakoret, høylydt hadde stemt i med salmen `Til himmels for den ærens drot, Halleluja`.
Lettere skamslått hadde presten kommet seg unna åstedet, mens drengen etterpå hadde tatt på seg ansvaret med åpenlyst å transportere den defekte stigen bortover til søppelhaugen - til stor forundring og irritert påpakning dagen etter av den nøysomme husbonden sjøl.
At det ble slutt på disse himmelsprettsturene og de intime forseelsene oppe på
loftsrommet, sa seg jo selv nå når ankomstveien var gjort utilgjengelig. Men den offentlige bestyrtelsen hadde nok ikke lagt seg så snart, om folk hadde vært klar over at dette geistlige "griskaillbesøket" ikke hadde funnet sted oppe på tausrommet.
Stigen og det sexy loftsvinduet opp til "Jomfruburet", var egentlig bare brukt som en gjennomfartsåre frem til selveste husfruas utskeielsesrom litt lenger borte i denne loftsgangen. At selveste Johannes Prest - formodentlig på grunn av sin egen manglende ekteskapelig oppvartning - hadde våget å leve ut Skaperens alt for omfavnende produksjon av hans kroppslige kjønnsdrift - og som han tilfeldigvis hadde tatt i bruk hos ett lettsindig kvinnemenneske oppe på ett av storgårdens loftsrom - det tok de syndigste av bygdefolkene med ett flir.
-Geistlig kåtskap – Libido - som det heter på latinsk -.
Ungdomsskolens religionslærer tilkjennega gjerne sine ferdigheter i langfriminuttet.
Han hadde ved hjelp av noen omveier fått kjennskap til at gammelstigen var blitt reparert av gubben på gården sjøl – og det med hans egen begrunnelse om at begge huskattene trengte ankomstmulighet oppe til loftet.
Det skulle da også bli den kullsvarte koskatta Elvira og den mer pågående hankatta Lusifer, som kom til å sørge for ett alt for sjenerende og forstyrrende parringsleven rett utenfor elskovskammeret.
- Djevelens sendebud -.
Dette forkynte en irritert, men uferdig Johannes, før han kom seg nedover langstigen etter å ha fått på seg de svarte gummikalosjene.
Gubben sjøl - som også hevdet at han hadde merket seg kattejamringen fra oven – syntes begivenheten ga minner om sine egne sengebenks gleder med husfrua, og sørget for et hastig engangstilbud om en kortvarig svipptur opp
til loftsrommet - etter at madammen hadde sørget for at vinduet til elskovsredet var skikkelig lukket.
-Gud vær meg Synder nådig - .
Johannes Prest var i ett par dager både forlegen og litt skamfull overfor sin egen viv, men så ristet han synden av - dro på bytur - og kjøpte ett par røde, høyhælte festsko til hennes fødselsdag lørdagen etter.
-Du Johannes - du Johannes -.
Men i sitt eget lønnkammer unnskyldte han seg med, at på denne Prestegården tilbrakte ikke "Sjølingan"" så alt for ofte natta i samme senga.
- Så da så -.
Det ble ikke før under dyna på det neste sengetreffet, at salige kapellan Johannes Brorson fikk kjennskap til at det var småfolk på vei.
- Ro deg ned, Johannes. Gubben sjøl har allerede tatt på seg skylda -. Turtelduen Lovise fikk dempet ned en oppjaget presteprodusent, før han kom seg helskinnet ned den nyinnkjøpte loftsstigen.
7.
Elias forsto av sin egen humørfylte, aldrende far, at prestetida med Kapellan Johannes Brorson hadde vært ganske livlig for bygdefolket.
Både mulige sannferdige og de garantert usanne ryktene, ble alltid forsøkt neddempet av de mest pliktoppfyllende medlemmene av Menightesrådet, men gjengen var i ett hvert fall blitt forskånet for Lovises bekjentgjørelse på papirlappen om prestefarskapet til dattera - dette skrivet som Elias hadde kommet over i metallesken nede i gravhaugen - blant restene etter ekteparet Lovise og Oddmund - og som graver Elias tilfeldigvis kom til å ta stor vare på.
Uten at han ovenfor sin egen vantroende far, brydde seg om å komme inn på det medbragte skriveriet - innså Elias etter mange funderinger - at dette erkjennelsesnotatet kunne være forfattet som en forhåndsinformasjon til Sankt Peter ved Lovises ankomst til selveste Himmelporten - altså før hennes syndsbekjennelse kunne bli forelagt Vårherre sjøl, som selvsagt var den hovedansvarlige for alle avgjørelser om nye boforholdet der oppe i det Høyeste Høye.
Elias og hans fader hadde tatt seg en kvil på den kvite benken rett imot gravstedet som forkynt at Oddmund var blitt stedt til hvile for over tjue år siden og - bare ett par år før Lovise hadde fulgt etter.
-Når vi engang e i farta, må du få med deg resten av denne soga, Elias -:
Den tiltakende mistenksomheten blant noen regneferdige og trofaste kirkegjengere fikk en noenlunde brå slutt, da selveste Johannes Prestefrue takket ja til å stille som Fadder i kirkedåpen for den nyfødte lille rødhårete jentungen.
- Rauhåra unga e sannelig sjelden vare her oppi -.
Men antydningen gled ut i sanden, når det var selveste prestekona som sto Fadder ved døpefonten, tett ved moder Lovise og med Johannes som forrettende prest rett imot.
-Odette - jeg døper deg i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn -.
Johannes Prest var litt skjelven både i røsta og i den vannførende høyrehanda. Men det var bare folk på de nærmeste kirkebenkene, som la merke til det store vannforbruket under selve dåpshandlingen.
Det lille fargerike vidunderet fikk det franske navnet Odette, både på grunn av mor Lovises intense, nattlige lesning - og på grunn av hennes begeistring for franske romaner.
Men en årsak var kanskje også at navnet Oddmund, var blitt innført i kirkeboka - som den forhåpentligvis "rette fader at være".
Navneoppkallingen skjedde etter Oddmunds uttrykkelige forlangende - ved en noe høyrøstet samtale med Lovise - på den forhåndsavtalte kontorvisitten hos den residerende Kappelan Johannes Brorson.
Det var Oddmunds beretning om sitt kjennskap til at det i riktig gamle dager ofte var brukelig å kalle opp ungene etter Presten, som fikk Lovise til å foreslå en rask avslutning på kontorvisitten – kunne kontorfrøkenen berette allerede
kvelden etter – og det ved Kirkekorets korprøve hos organisten oppe på galleriet.
8.
-Hvis du bare orke å hør mer, så ska du få med dæ de egentlige sluttepistla` n om både hu Lovise og han Oddmund -:
Elias øynet fortsatt visse overraskelser i farens erindringer om gamle dager:
- Lovise hadde begynt å skrante, og var både gla og takknemlig for all hjelpa som hun fikk av prestefrua, hu Solfrid – Fiffa - som prest Johannes kalte henne de gangene han var i godlaget -.
Lovises egen"kaillskromp" var ikke kapabel i det hele tatt, verken som sengekamerat, hjelpesmann med husarbeidet eller stell og omsorg av lillejenta - som nylig hadde fylt to år.
Hans utvidelse av både skjenketid og kvantumet av drikkevarene, var blitt ganske merkbar både for kjærringa og de fleste av gardsfolkene.
Lovise hadde nok med sine egne sykelige skavanker, derfor mente gammeldrengen at sjølingen burde sørge for ett eller annet skjulested når han var i farta rundt om i bygda – ikke bare på seinkvelden - men etter hvert like ofte også på åpenlys dag.
På krambua hadde han forlengst sluttet med tomme melkekartonger som skalkeskjul ved alle ølflaske innkjøpene.
-Det bli væl dårlig med kvinnfolk også no, når madammen e så utafor -. Du får gjørra som visse andre har gjort før dæ - bruk fritida som utpåkar -.
Oddmund var ikke så glup at han alltid fikk med seg hva jabbkaillan egentlig mente.
-Men nokka må da væl stakkaren ha fått me sæ -, fastslo Elias til far sin borte på kirkegårdsbenken.
Tidlig en søndags morra var det forpakteren på prestegården hos kappelanparet Fiffa og Johannes, som fant en livløs Oddmund på grusgangen ved foten av prestegårdens lange feierstige.
Hva han hadde der å gjøre forsto i ett hvert fall ikke prestekona.
-Mæst sannsynlig hadde han i fylla, dratt til feil gård og feilsett gæli stige -.
På grunn av likfunnet prøvde Forpakteren å opptre mest mulig behersket i latterbruken.
-Her på prestegården har vi for lengst slutta å bruk stæggan opp te tausvinduet, men vi lar den alltid stå oppreist. For på en eller annen - seinkvelden i fremtiden - kan det plutselig bli bruk for saken: - Nye presta har som regel også med seg ett kjærringemne -.
-Av jord er du kommet - forkynte den tilårskomne Prosten.
Han hadde på kort varsel påtatt seg begravelsesvikariatet for kapellan Johannes.
- Til jord skal du bli. Men av jorden skal du igjen oppstå -.
Knappe tre måneder senere vandret også Lovise til de evige jaktmarker - av fremskreden kreft - og ble begravet ved siden av husbonden. Hun hadde forlengst forespurt det barnløse presteparet Brorson om å ta seg av lille Odette til "odel og eie".
Rødhårete lille Odette fant seg straks tilrette i den hvitmalte barnesenga oppe på soverommet hos adoptivmor Brynhild og fulgte selvfølgelig med på lasset, da Johannes etter ett par års tid, ble tilsatt som sogneprest like utenfor storbyen.
-Det vart da nå`n forunderlig te greia, da - sa Elias til far sin. Han tok oftere enn før til å spekulere på livets videreverdigheter.
9.
Graver og kirketjener Elias hadde fått andre ting å fundere på, enn bare dette med å skulle stri med å få fjernet all denne helsinkes talgen etter dryppingen på alterbordets kostbare Damaskduk, videre henge opp nye nummer på de seks salmetavlene og få i gang støvsugeren hurtigst mulig, de gangene Sognepresten uanmeldt innfant seg i prestesakrestiet for å hente
den godt innlåste alkoholfrie vinflaska, til Vårherres bruk ved andakten borte på aldersheimen.
Det var meldt om ytterligere en begravelse, noe som ble grunnen til at Elias som planlagt, ikke kom seg til å spørre Menighetsrådets formann om noen fridager, til bruk ved noen godt tilslørte utskeielser inne i storbyen.
Men etter at seremonien var vel overstått, ble han av en forståelsesfull sogneprest gitt løyve til å komme seg bort.
-Du trenger noen fridager for å få slappet av litt, gode Elias –,
kommenterte presten selv, etter at han av Elias Kirketjener var blitt forklart om årsaken til de skandaløse og høylydte vrælene fra de sørgende sjelene nede i kirkebenkene, midt under begravelsen.
-Slike fullt levende Kirkemus må ha hatt det litt for kjedelig i en tid og satt i gang med en fellesformering av arten -.
Hadde gjengen enda bare hadde holdt seg oppe ved alteret, slik de vanligvis gjør etter at serveringen av brød og vin er avsluttet ved de vanlige gudstjenestene, men Elias hadde som alltid ganske bestemte meninger om de rent praktiske forhold innen kirkelivet, og syntes museinvasjonen under selve Kirkebenkene i enkelte sørgestunder, var en skam også for hans eget faglige virke.
Sognepresten mente at han ikke skulle trenge å belære herværende kirketjener med hans manglende fremsetting av musefeller, men Elias var ganske sikker på at slike dødsfeller - i tilfelle ville ha blitt enda mere bråkende under hver bidige henrettelse .
Det var da presten forkynte at Elias burde ta seg fri på grunn av stress.
Over telefonen på bakrommet til krambua, fikk Elias bestilt det samme rommet på Bondeheimen inne i byen - som da han sist var på bytur.
- Huske dokker mæ ? -.
Han forlot kårhuset og hjembygda med toget - og en liten koffert med bare det aller mest nødvendige for noen få dagers fravær. Men folkesnakket var kommet på glid allerede før han rakk å komme seg bortover til stasjonsbygningen:
-Så kirkens mann ska på Bytur - i finstasen og te og med medbrengan sin koffert? – .
Den syklende Emma holdt på å dette av kjøretøyet av ren nysgjerrighet.
-Kofferten er fylt opp med bibler og velbrukte salmebøker. Har blitt nødt te å ta meg jobb som selger for Menighetsrådet, etter denne forsmedelige fadesen med Kirkemusenes festligheter med både brødrester - og likedan vise en alt for åpenlys drikkfeldighet ved tømmingen av restene av Altervinsflaskene -.
En flirende Elias var snar til å komme seg på bakerste togvogna, samtidig som Emma forsvant på sykkelen nedover bakken mot krambuas jabbebenk innerst i kroken.
10.
Det var blitt en adskillig bedring med både vær og føreforholdene enn sist Elias og Damen Oda treftes, derfor hadde de avtalt å gjenoppfriske gamle minner på det samme utestedet nede i Fjordgata, der de hadde skeiet ut ved det første møtets sødme.
-Ska det værra, så ska det værra -.
Elias hadde slått an og antydet`tonen over telefonen` med Oda, lenge før han hadde kommet seg i siget det korte stykket fra Bondeheimens storslagne
residens og nedover hovedgata til denne ølbula nederst i dette lettlivede "Jentestrøket".
- Du har altså parkert både skinnkåpa og de høyhælte rauskoan dine -. Selve det røde håret var også tonet ned endel kunne han se.
-Ellers så e du lik æns ? -.
Praten gikk adskillig lettere.
Det var fullt hus, men de hadde vært heldig og fått ett bord like ved musikken – som var ett par goddemte, eldre karer - den ene på trekkspill og den andre hadde plassert seg ved det digre, ustemte og svartlagte pianoet bortest i kroken. De hadde ordnet seg med hvert sitt halvfulle ølglass - både til pryd og gammen oppe på det svarte pianolokket.
- Artig me musikk. Hvess det bare itj bli alt for my av det-.
Elias var mere kresen av seg, etter å ha blitt vent med all musikken fra orgellemmen i kirka, oppe i det ellers så alt for fredelige dalføret.
De kom til at det var like mye skoddelagt tobakksrøyk og påtrengende svettelukt - som forrige gang de skeiet ut i det samme lokalet, men det var enda såpass tidlig på kvelden, til at frimodigheten ved bordene rundt om enda hadde nådd slike vanlige, storslagne kveldshøyder.
-Her e det vesst bare hora, doinner og trekkspæll - som foillkaillan sa i gamle dager -.
Elias var kjekkas og "kjendis" på bytur og ble bedt av Oda om å ta det litt lungt.
-Du var selv med på utskeielsene forrige gang -.
Han var innsmigrende frempå og gjorde plass for henne på stolen helt ved siden av respatexbordet.
- Vi må i ett hvert fall sjå musikeran - det e jo itj akkurat så mytji å hør på -.
Oda tok etter hvert mere åpenlyst til med å føye seg til hans litt for kjærlige omfavnelser, da han allerede etter bare ett par høye glass, var kommet i det romantiske hjørnet og fikk seg til å spørre musikantene om å foredra noen innsmigrende melodonter.
Humøret steg for dem begge.
-No har vi fått nok fludium for ei kort stund -.
Trekkspilleren foreslo for pianisten at de tok seg en pause, da Elias bemerket at de begge bar preg av mangel på latter.
- Dokker må spæll en Sjømannssang for oss -. Ta den derre 'Bækken går i engen! -.
Det ble midnatta, før Elias fikk overtalt Oda til ett overnattingstreff på sitt enkeltrom i den nest øverste etasjen borte på Bondeheimen.
-Vi treng å vær sånn noenlunde fastan med det æ vil fortelle dæ -.
11.
Elias hadde den verdifulle "gravlappen" oppbevart på en fast plass, innerst i den tykkfalne reiselommeboka.
- Portemoneen - som han brukte å kalle den.
- Reine Børsonopplegget. Slik det ska værra når vi Bøndern e på bytur -.
De listet seg forbi resepsjonsskranken for å komme seg ned til Kaffistova. Det var dårlig med samvittigheten - han hadde bare betalt for enkeltrom – og med bare en vaskeservant på rommet.
-Rommet var itj verdt mere heller, så smal som senga va -. -Men vi hadde kanskje ikke hatt bruk for dobbelseng -.
Oda var liksom litt beskjedent nysgjerrig på hva det var han hadde
lovet å "skrifte" for henne.
Denne utesvevende kirkens mann - Elias - virket noe overanspent og skjelven, sittende på andre siden av bordet for Oda, med kaffekoppen og ei kromkake foran seg.
Han stotret og stammet i ett sett i sine forsøk på å komme i gang med sitt svært så forhåndsplanlagte lille foredrag:
-Du skulle ikke drive med slike nattlige utskeielser, de sjeldne gangene du tilfeldigvis våger deg ut på en bytur-.
Oda prøvde å få roet ned krabaten.
-Men du får komme deg i gang med avlesningen av dette medbrakte manuset som æ ser du har med deg -.
Før han overhodet rakk å legge den dystre gravlappen fremfor henne, kunngjorde Oda med en gladlatter at hun hadde regnet med – "at denne saken som han var så alvorspreget av å skulle berette, så var sikkert det meste noe hun sikkert var fullstendig kjent med, helt fra da hun selv var gammel nok til begripe det meste av det hun fikk fortalt av prestefaderen om livets videreverdigheter."
Gamlefader Johannes Brorson og hans besvikne hustru Solfrid - Fiffa - hadde vært meddelsomme nok, både om all stigebruken på ytterveggene for å nå Lovise i dobbelsengen, og om når han etter sine syndige utskeielser hadde fått på seg buksa, før han på nytt hadde trengt hjelp av den samme råtne takstigen - for ikke å bli observert av hverken husbonden på gården eller noen av de mange tjenestefolkene, slik at han kunne komme seg tilbake til Jorderiket og sitt eget lønnkammer borte på prestegården.
-Jeg kjenner nesten tidspunktet for prestefaderens sædavgang, på denne lørdagsnatta da jeg ble unnfanget ved hjelp av enten Den Hellige Ånd eller kapellan Johannes -.
Oda storlo av sine egne kjennskaper.
- Lappen fra dette gravrøveriet ditt kan du bare arkivere i gammelboksen, før du sørger for å få klenodiet tilbake og ned i samme jordhaugen -.
Elias fikk store overraskelser over Odas overveldende nyhetenes bekjennelser.
Han var storligen imponert, og inviterte madammen umiddelbart opp på rom
ett hundrede og seks - på kyss og klem og tjo og hei, som han uttrykte seg i en ganske oppjaget sinnsstemning.
Før Oda kom seg hjemover, hadde Elias fått en ventet invitasjon til ett nattlig, men mest mulig skjult besøk, oppe på en diger og gammeldags prestegårds sengkammer - innafor ett østavendt elskovsrede, utstyrt med bare ett lite vindu med tykke og smårutete gardiner.
-Vi får holde tradisjonen vedlike, så du får kom deg opp til "tredje høgda" ved hjelp av den oppsatte takstigen - slik som det var oppe i de eiga hjembygd og som du sjøl har sørget for å ha så god kjennskap til -.
Prestegården - gammelpresten Johannes tjenestebolig - skulle ligge ett godt stykke utenfor bygrensen.
12.
Etter mangfoldige vurderinger, var den langveisfarende utpåkaren - ved hjelp av Apostlenes hester og velsignet med Guds vern av både tåke og med kveldsmørke - omsider kommet seg i siget mot en ettertraktet Himmelfart, ved hjelp av en takstige oppover en dårlig vedlikeholdt prestegårds østavendt panelvegg.
Oda - som var opphavet til den kommende utskeielsen, hadde vært nøye med
ankomstbeskrivelsen på den hvite servietten påstemplet "Kaffistova e te for dykk på ein likandes bytur", men Elias fant seg bedre tilmotes ved å ta beina fatt, enn å skulle komme så alt for tidlig på en nattvisitt ved hjelp av ett eller annet offentlige kjøretøyet.
Han trengte tid for å kunne mote seg opp, selv om han også før avgangen fra hotellrommet hadde bevilget seg en "ailler så liten angstfordriver" av lokalproduserte styrkedråper- medbrakt i reisetasken oppant hjembygda. Etter enda flere av Bondeheimens pappbeger med sprudlevann som han virkelig hadde behov for, må han ha kommet i ulage med både ukedagenes rekkefølge og antall, før han etter litt strev og møye hadde fått på seg frakk og
alpelue – og ved hjelp av hotellheisen var kommet seg ned til litt slengende gange på Fjordgatas alt for lange og dryge fortau.
Det ble mindre med bebyggelsen dess lenger ut av selve Byområdet han kom. Veilysene ble det også færre av, etter hvert som grusveien ble smalere, før den gikk over noen jordlapper med ett og annet gårdsbruket på begge sider av veien.
Noe av virkningene av restene av styrkevannet han enda var i besittelse av, tok en naturlig slutt og forsvant nesten fullstendig - da han noe støl i beina kunne skimte ett opplyst, hvitmalt Gudshus liggende i sin fullstendige ensomhet helt øverst på en åskant.
Elias regnet med at den mørklagte lille husklyngen rett bortenfor var prestegården og satte ned tempoet betraktelig.
Han ble forbikjørt av en mørklagt syklist uten lykt hverken foran eller bak, men brydde seg ikke om å kommentere den karravolige mannspersonen.
- Du må da for Guds skyld ha på dæ refleks og hold dæ på rett sida av veien, din toilling -.
Han fikk lyst til å be uhyret om å holde Vårherre utenom, men fant seg litt bedre til rette da syklisten havnet nederst i ei veigrop under elleville utrop. –
- Helvetes, reflektslause drittsekk -.
Elias tok seg ett ettertraktet femminutts hvile på melkerampen nederst i prestegårdsbakken.
Sykkelakrobaten skulle samme veien, derfor fant Elias det fornuftigst å la den gummihjulfarende kjeftesmella få komme seg oppover til bakketoppen i alenepositur.
-Sognepresten må være varsom med pengeforbruket -.
Elias mumlet for seg selv.
Gårdsplassens flerfoldige utelys var alle nedgradert til det umiskjennelige. Elias mente han allikevel - men bare så vidt - kunne skimte en sykkel som hadde fått parkeringsløyve inntil uthusveggen.
I svartnatta hadde han ikke lenger begreper om himmelretningen, men erindret så vidt Odas instrukser om den velsignede stigens plass opp mot loftsvinduet på nordveggen.
Etter ett par sonderingsrunder rundt huset, snublet han over det nederste trinnet på det ettertraktede fremkomstmiddelet - plassert oppoversatt mot Helligheten langt der oppe på prestgårdens nordvegg.
Han hadde høydeskrekk i massevis i behold – tross de medbrakte drikkevarene
Før han kom seg i farta, tok han ett forskremt overblikk oppover det høyreiste stigevidundret, men måtte bare gi opp forsøket med å skulle registrere antall morkne tretrinn.
For den skråstilte takstigen forsvant rett opp i tåkeheimen etter bare noen ganske få meter.
Han greip hardt i treverket og forsøkte å få skikkelig fotfeste for hvert trinn han kom seg oppover. Etter en evighetsvarende uhyggelig klatring og hvor han på grunn av disse helvetes vær og klatreforholdene ikke kunne se en ende på fordervelsen - hverken opp eller nedover.
Men plutselig fikk han øye på ei svakt opplyst vindusrute der oppe ved enden av stigen. Han blåholdt seg i treverket med venstrehanda, samtidig som han ga ett beskjedent knakk på den halvåpne glassruta inn til det talglysopplyste, oppsatte soveromsvinduet med smårutete gardiner.
Klatreren Elias var ikke ukjent med livets realiteter, men var slett ikke forberedt på returproblemer - da det brått ble dørgende stille utomveggs, men med tydelige og temmelig høylydte sengeaktiviteter inne på elskovsrommet.
Den skjeggete, splitter nakne og svært brysthårbelagte krabaten i denne vindusåpningen, var mektig sinna over forstyrrelsen, han viftet truende med ei sykkelpumpe - og ba Elias slutte med kikkervirksomheten, før han ble kommandert til en rask avskjedstur nedover himmelstigen.
- Ikke bare stille du uten refleks ned på vei`n, men du e også lyseslukker og utpåkar på de samme stigetrinnan som mæ -.
-Avtalen var i morra kveld, Elias -.
Oda bar preg av litt overraskelse.
Skjeggisen forlangte umiddelbar avreise og retur samme vei som han var kommet. Men nedturen fikk en brå slutt, da en skrekkslagen Elias - omtrent midtveis nede i transportanordningen - mistet fotfestet og for i bakken med stønn og noe alt for høylydt leven.
Ved hjelp av Djevelens aktive bistand, rasket han til seg den konkurrerende horebukkens mørklagte sykkeldoning, før han kom seg i farta nedover prestegårdsbakkene, helt til han havnet i grøfta etter først å ha kollidert med en tradisjonsrik, norsk Melkerampe nederst i svingen.
Ved hjelp av Bondehjemmets etterlengtede enkeltseng, opplevde Kirkegårdsarbeider Elias ett mareritt med uanstendige drømmer - både resten av natten og dagen derpå, før tragedien endelig tok slutt.
Han tok til å lengte heimatt, som han ble nødt til å bekjentgjøre for den litt for pågående kvinnelige resepsjonisten.
Tidspunktet for togavgangen var notert på baksiden av den medbrakte gravlappen og inne på Toget fikk han seg en vindusplass med god sikt mot både Fjordgata, Byhavnastrøket, Lademoen og Lilleby, før toget kom seg ut av
tettbebyggelsen og la veien videre nordover langs den lange fjorden.
Men idet de aller først atter avgangen, passerte den velkjente lille, hvite Pølsevogna lengst borte i den dårlig opplyste Fjordgata, fikk han øye på ett skinnkåpepåkledd lite kvinnemenneske med røde, høyhelte sko - som i inderlig prat med en svartmusket kortvokst piratsjåfør - sto ved siden av
en overdådig, diger og rødlakkert Amerikaner av merket Dodge Dart.
Kvinnemennesket hadde tilfeldigvis fått øye på den forbifarende karen ved vinduet i den bakerste togvognas kupèvindu.
Hun løftet høyre hånden til en tidligere kongelig Kronprinsesse Merthahilsen.
Kirketjener Elias vinket tilbake.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar