ROTTENIKKEN Kap.26

TERJE BREDE WANGBERG

 

Det ble i flere døgn og over hele distriktet lett etter Vladimir, men soldat-aksjonen tok etter hvert en slutt, for også bygdefolk fikk for seg at den etterlyste russerfangen måtte ha druknet eller omkommet på en eller annen måte.

-Det e mer enn nok av dæm oppe i fangeleiren -. Derre gromguten Hauk oppant Jeremiasgården var som alltid sleip i kjeften når det var andre folk til stede.

Pentøtta Solvår bak disken nede på butikken, tok til skogglatteren da Osvald mistenkte henne for å ha gjemt unna den staselige ungrusseren nede i rosin-skuffa. -For å ha`n te kveldskos -.

-Dæm skoill bare ha vessta -. Etter krambubesøket var Osvald i all hast oppover loftstrappa med litt trøst og en matbit til Vladimir.

–No rasere dæm aill gardshusan og e nok fremdeles på leit –Vladimir lot både hår og skjegg gro og hadde forlengst fått på seg normale klesplagg, for mest mulig å skulle bli som en av Forseliusfolkans egne mnnfolk. Soldatfillene var havnet i raskdonken og hadde umiddelbart gått opp i flammer nede i fjærasteinene.

-Tavaritsj - .Guttorm fant en ganske lettskremt gokompis oppe på kvistrommet. Fangeleiren lå ikke lenger unna enn at de kunne høre tyske komandorop, gjerne akkompagnert av kjendismelodien om at Wir fahren gegen Engeland. Guttorm prøvde å få bedret humøret hos stakkaren oppe på loftet, samtidig som han hadde tatt på seg oppdraget med å tømme dobøtta. – Russisk eller norsk – det e samma skiten -. Ordla han seg med ett flir ved kjøkkenbordet.

-Om det bare koinn ha vorre så væl at dæm hadd komme sæ ivei -. Gamle Olava dyttet med høgerhanda mot de marsjerende tyske soldatene, de få gangene det hendte at hun var oppe ved veikanten for å hente posten.

Soldathandelen ble vanligere etter hvert borte på krambua. Diskenspringer Solvår vrikket gjerne litt ekstra med stussen og tok til å bli mere nøye med hårstellet, mens ungjentan i halvkorte`fållaskjørt`gjerne brukte litt lengre tid på butikkrunden. Gammelfolket skydde disken straks fienden viste seg i dør-åpningen, mens smårollingene ble bestukket med tyske drops. –Hast du bongbong- ble til et vanlig spørsmål fra tiggende småunger.

Den sjølgode og gjevaste guten i bygda, Hauk, borte fra Jeremishusan, ble den første som kom til å forsøke seg med å slå av en prat med en tysk offiser i blankpussa ridestøvler.

-Fint ska det værra - Osvald var høyrøsta nok borte ved disken. - Hold øyan åpen, folkens -.

Styggblikket fra Hauk var svar nok.

 

Ungsøstra Åsta var blitt lei av bylivet og hadde regnet med at soldatmengden var annerledes hjemme på landsbygda. Derfor vendte hun hjemover, dit krigen virkelig kom bygdefolket inn på livet, med en vettskremt Vladimir oppe på sengloftet, en uhyggelig russisk fangeleir like oppom Forseliusgården og mangfoldige tyskerbrakker borte på Jeremiasjordene - hvor hakekorset vaiet på hel stang like ved inngangsportalen, skikkelig bevoktet av to geværbevepnede soldater med  bajonetter og skuddsikre hjelmer som hodepryd.

-Heil Hitler - Osvald fikk samme hilsen tilbake de gangene han passerte vaktene på en av sine rekognoseringsrunder.

-Guten treng å få rørt sæ litt -. Allerede dagen etter hjemkomsten, fikk Åsta russerfangen Vladimir ned fra loftet og til drengehjelp ved fjøsstellet.

Lærevilligheten ga mersmak begge veier og ble til flere russiske fjøsbesøk. –Ingen sjanser ble tatt og havregrøten ved kjøkkenbordet om kvelden, ble servert bakom fortrukne gardiner.

-Bør itj skje oftar -. Gammal-Gustav og Olava hadde hatt god oversikt fra sine egne kårstuglasruter.

–Nygrodd hår og skjegg skjule det mæste -. Åsta ville ha russeren på den aller næmeste kjøkkenkrakken. Guttorm foreslo nyinskripsjon på doveggen med `Vladimir og Åsta er sant`, men fikk fullstendig skrivenekt. - Det mangle bare ny tyskrassia og så e vi på vei te hælvete heile gjengen -.

Det kom for dagen at nabokjærringa mente å ha observert en fremmedkar på fjøsvei ilag med hu Åsta, noe som fikk Guttorm til å gi madammen medhold og berømmelse for godt syn, med en naturtro forklaring om at bykjæresten til frøkna var grenseløst interessert i dyrestell. - Særlig med høna. kyr å kanina -.

Bygdesladderen tok fullstendig av da ett par offiserer i full mundur og på selveste lørdagskvelden ble tatt imot på Jeremiastrappa av gromguten Hauken.

-No e det gjort -. Jabbinga på krambubenken ble redusert til skeptisk og lavmålt småprat om vær og føreforhold og jabbinga stilnet alltid når Hauk viste seg.

Han fikk tilnavnet `Haukøye` blant de modigste av motstandsfolkene og i gruppa som etter litt tid kom til å drive med noe godt skjult møtevirksomhet.

Guttorm og Osvald var taterfolk, men like naturlig medregna som gode nordmenn – like respektert som enhver av de andre motstandskarene fra samme bygda.

Den stadig voksende kjennskapen til de tyskvennlige krabatene blant bygde-folket, gjorde at redselen også vaks blant de aller mest engasjerte av godfolket og for om de fortsatt skulle våge å utsette hjem og familiefolk for død og fordervelse på grunn av det de drev med.

Det ble Osvald og Postmesteren sjøl, som fra pålitelig hold inne i småbyen, fikk i oppdrag å legge opp til en fluktrute innover mot svenskegrensa for Vladimir.

-Vi får hold oss i beredskap, heile døgnet-.       

 

Forts. 

 

 

 

 

     

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

      

 

 

​​