FRA BOKA MI «LAMOGUTT. BARNDOMSMINNER FRA LILLEBY»

36.(Siste kap.)

 I de fleste av familiene som bodde inne på Lilleby i de gode gamle dager, bestod hver husstanden av minst ti sjeler. Bare i leiegården Ladeveien Åtte, bodde det ett hundrede mennesker til sammen. De mest observante beboerne kjente også til - at på strekningen fra de tre smånette forretningsjentene Schjelvan, Sakshaug og Spjelkavik, borte ved endestasjonen til trikken og oppover til Rønningsletta - den gangen var ett av de tettest befolkede stedene i Norges land.

-Men koless i aill værden fekk dæm tia te å hoill på med aill derre formeringsutskeielsan -.

Den svært så ettertraktede leseren av disse linjene kan jo - om han skulle ønske det - få med seg soga om den så overvettes velutstyrte bløffmakeren, som med høy røst inne på Hjørnekafèen i Lavein Ti, kunngjorde at han i sitt eventuelle neste liv, godt kunne tenkt seg å stille sitt legeme til rådighet for ”Avvel” – og da gjerne til kjønnslig disposisjon borte på sletta ved Borgengården.

-Skrytpave - sa kafèdamen bak glassdisken.

-Vi træng no itj la oss imponer alt for mytji av denne krabatens uttalelsa og kjønnslige lyster -.         

Skal vi derimot fremdeles tro på denne fyrens meddelelser, kunne i ett hvert fall ingen av de dagers foresatte ha hatt fritidsproblemer.

Som importante karfolk - altså ganske karravolige krabater – var vel så godt som hver eneste en av dem særdeles velkvalifiserte Lamonittere - og alltid beredt til aktiv tjeneste så snart muligheten bød seg.

For så alt for Impotente kan vel ingen påstå at mannfolkene inne på Østbyen kunne ha vært, selv om det muligens kunne slenge en og annen innimellom også av det kalibret.

En av de få som svært så offentlig - men helt på egen hånd - virkelig prøvde seg med å bekjempe det stadig økende antallet av innbyggere inne i Østbyen , var jo en aktive Korsviking – en artistisk selger av Hygieniske Artikler - eller ”Kardonga” som han kalte gummivarene. Han var jo en foregangsmann på dette svært så hemmeligholdte området.

Synet av ”Gummigutten”, trengte jo ikke nødvendigvis å legge noen demper på den alltid så stigende kåtskapen. For derimot mente mange at det rent prismessige var av største betydning når valget sto mellom ett gummibelagt nummer – eller det velsignede arbeidet med å skulle formere verden - i de mangfoldige og nedslitte dobbelsengene der inne på Østbyens så dårligisolerte soverom.

-Lysta kan jo forsvinn bare ved og hør støkkprisen på gummivaran -.   

De to herrene Gummigutten og Bretteville Jensen - sistnevnte populært kalt ”Brett-te-siders-Jensen”  -  må kanskje kunne benevnes som arbeidskompiser  - selv om betydningen av ordet kanskje er fremkommet på ett litt for dårlig gjennomtenkt grunnlag.

Men la gå.

Ingen av de to gjorde i de dager noe som helst i riktig retning - for på en positiv måte å kunne betjene Stiftstadens elskelige Folkeregister – og det med kontorets notater over ett stadig oppadstigende folketall, der inne i de alltid så frodige Lamostrøkene.

Ved siden av Gummigutten og denne Brettesidesen på den ene side - og Østbyens hardt arbeidende Jordmødre på den andre - kan kanskje ingen andre kjendiser ha hatt det mere travelt i sitt heldøgnelige virke.  

Gummifyren dekket sikkert hele bydelen `to the bitter end` - og mere til - mens jordmoder Astrid Eggen - hun lengst vest i Innherredsveien - og ditto jordmor Roaldseth Mæhre bortant Møllenbergs tettbygde strøk – lot seg sikkert tilkalle over alt dit vannet omsider hadde gått – eller kanskje også dit hvor det kunne være like før at slikt skjedde.

Det må vel kunne sies at de to velsignede fødselshjelperne, hadde et ”ailler så lite” medeierskap i hvert bidige lille nyproduserte menneskebarn, innom husveggene til alle av Storlamons svært så produktive leiegårder.

Berømmelsen over de to anerkjente jordmødrene, vokste selvsagt parallelt med at innbyggertallene økte. Med bedre tro for fremtiden, fikk de begge ære og stor anerkjennelse for sin deltagelse, ved stadig å skulle forøke antallet av inntekstbringende individer til både Lilleby, Lamon, Enkgata, Boligan og Rønningsletta. Den inderlige takken kom fra flere hold, også fra dårligstilte kjøpmenn, militært innrulleringspersonell, overlærere, kor og korpsdirigenter, søndagsskolelærere  og dame og herrefrisører - som alle alltid ville trenge stadig flere nykomlinger, for overhodet å  skulle kunne dekke med nykomlere til de forskjellige yrkene.

Slik som produksjonskapasitetene økte med åra - ifølge oversiktsrapportene  fra faglig hold - må Gummigutten med sine kardonger, ha blitt en stadig mere innpåsliten og pågående selger av sine artikler.

-Den som lever får se -. Selgeren levde til han først ble seksti - og etter hvert også sytti år.

Skribenten av disse historier er på sine meget gamle dager, dypt sjokkert over at ”husken” ikke er slik som den var, i ett hvert fall ikke som den var under hans sjuårs studietid ved det stilige Lillebyens Universitetet.

Han kan nemlig overhodet ikke erindre, at Frøken Berit Tangvik noen gang hadde kommet seg til å nevne ett eller annet som kunne ha noe med `bier og blomster` å gjøre.

Men i mediterende øyeblikk har fortelleren etter hvert kommet til, at oppfattelsen av skaperverket kunne ha vært noe overhørt, på grunn av visse uroligheter i klasserommet – og det akkurat den timen da beplantingslæren var i ferd med å skulle overta for religionsundervisningen. Frøken viste nemlig stor lettelse for at hun slapp å ordlegge seg i denne litt innmarie retningen.

En beskjeden liten erkjennelse kan i dag meddeles for alt folket, om at skribenten først da han ved sin aller første ekteskapsinngåelse - som tjuesjuåring i Lamokjerka  - ble forståelsesfullt klargjort akkurat dette med `arret og støvbærerne ` under en forhåndsorientering av daværende hjelpeprest Per Kne.  Han måtte slutte som hjelpeprest inne på Lademoen – før han tok jobben som sogneprest der oppe i Grong.

Det er jo slikt man har hjelpeprester til.

Ved gjennomlesning av gamle kirkebøker, skulle det visst i de dager ikke forekomme ett eneste oppegående menneske som levde i Sølibat, hverken på Nerlamon, Lilleby – i Ænkgata eller oppe på Rønningsletta.

Guds internasjonalt velkjente skaperverksmetoder, sørget også for at presteskapet hadde sine gjøremål. Ikke bare ved dåp og konfirmasjoner, men også ved de senere dagers vielser - og livets avslutninger med jordfestelsene.

Når en eller annen Prestekrabaten omsider fikk summet seg og tenkt seg litt om, ble han sikkert nødt til å innse, at i løpet av oppveksten ville de nye verdensborgere også skaffe seg arbeide som både Organister og Kirketjenere. Derfor vil de alltid så velkomne resultatene fra de omtenksomme jordmødrene Astrid Eggen og Roaldseth Mæhres hjemmebesøk, komme til å bli av største viktighet: For fremtidens liv og virke nedenfor jernbanelinja der inne på Østbyen – stedet som så enormt upopulært av svært ubetenksomme medmennesker - skulle komme til å bli kalt for Svartlamon. Selvfølgelig var naturens forunderligheter av en helt annen karakter, når ”laus-hoinnans” ferdigheter med vrikk og vræl, så absolutt måtte fremvises for offentligheten - midt ute i alle gatene - både på Lilleby og i resten av Lademoens sentrale strøk.

De fleste av de nysgjerrige ungene fant ut - allerede etter ett par gangers ulovlig kikking på Parringsakten - at hver eneste en av hundene så noe skamfulle ut, når de på hunders vis - midtveis i elskovsakten - ble hengende sammen, som om de ville markere at tidens fylde omsider var kommet - og det mens de som alltid måtte vente på at ei småirritert og skamfull hjemmeværende husmor, skulle dukke opp for å tømme ei neddyssende bøtte med iskaldt kildevann over det friluftselskende bikkjeparet.

 Etter slike hundekrumspring lå det ofte litt forundring i lufta blant de kjekkeste av gutan, når det gjaldt moder Knutzens tålmodige Kattehold i Lavein Tolvs andre etasje: Det burde da vel ha vært riktig og spandert en del bøtter med springvann, for også å ha holdt formeringsprossessen av KATTER sånn noenlunde i sjakk.

 En og annen av etterfølgerne etter folk fra Østbyen i gamle dager, har kanskje syntes det har vært litt artig å ha vært med på disse mimrestundene – der minner bare rent tilfeldigvis har dukket frem fra glemselen:

Om den gangen da det alltid var sol og blå himmel - både over Nerlamon, Reina, Lilleby, Ænkgata, Rønningsletta og til og med oppå Lahammer`n og nede ved Korsvigens nogenlunde badelige strender.

(S l u t t  på boka  ”LAMOGUTT. BARNDOMSMINNER FRA LILLEBY” Takk for den alt for langvarige oppmerksomheten.)

(Alle 36 kap. av Lamogutt finnes på min Blogg: terjewangberg.blogspot.no)