(Fortids mimringer midt i en hektisk Flyttesjau)

KONSERTER FOR PAVEN

Han fikk titelen `Maestro da Norvegia`, og konserterte med både norske og italienske Coro i Romas og Vatikanets storslagne katedraler – i Maria Maggiore, San Paolo, San Lorenzo, San Pietro – Peterskirken – og flerfoldig ganger for tusener av mennesker ute på Petersplassen – alltid med Paven tilstede. Konserter høyt oppe i Collosseums ruiner ble store opplevelser med hans mange tilreisende norske kor, og det samme med sang for tusener av mennesker fra hele verden inne i Pavens Audienssal i Vatikanet, og med etterfølgende personlig Audiens for Paven – i alt ved hele seks anledninger for Maestroen selv og hans hustru.

Disse tradisjonelle Kirkekaffe-opplevelsene slik som etter konserterende oppdrag i Norge, skjedde overhodet ikke her ned i i Vatikanet, så det sølvblanke halskjedet kom ikke til benyttelse ved slike anledninge.

Med ett langstettet glass vino Bianca – ispedd en noenlunde ”kald”italiensk isbit, og fullstendig unødendig belemret med en tørr kjeksbit – markerte Geistligheten sammen med noen spesielt utvalgte, nærlevende, kjortelprydede munkevenner – antagelig mannfolk – en heldigvis kortvarig takkeseanse ute i katedralenes prestesakresti etter de fullsatte konsertene – til ære for sutrende korister og en alltid fullstendig utslitt Maestro. Den norske Direttore hadde oftest lykkelig, og etter hans mening overlevd en skikkelig bragd - etter ett par av Vatikanets lengste klokketimer og i front av en skokk med podiesyngende individer - der han som regel – og en tydelig og upopulær oppførsel, med fektende armer, irettesettende blikk og et høyst svettefrembringende kroppsbruk, maktet å få til at serveringen i prestesakrestiene var verdt pengene.

Noen ondsinnede sangere blant slike sjalu og skjeggete bassangere, var av den formening at de aller mest vettskremte tilhørerne nede i benkeradene, på forhånd burde vært forklart hva den lille, hissige, korpulente, skjeggete og svartkledde herremannen i front av et alt for vinglet notestativ hadde som egentlig oppgave: Nemlig. Kun å telle til tre foran hvert kornummer.Resten klarte de selv.

Maestro-kapitalistens anskaffelse av en sortlakkert Alfa Romeo Sport, vakte dessverre ikke den forventede oppsikt blant landsbyens beboere – mediterende og sedvanlig velfornøyd nytende sine små glass ved ett av de mange kafebordene - tilbaketrukket og avslappet under en høyst nødvendig fargeglad og soldempende parasoll ved dagenes Siesta – vanligvis fra klokken ett til sånn ved tre-fire tiden.