ET  førJULas  EVENTYR  inni  lavein

Det var en gang at Gatemusikanten Kal med Fela - i sin fattigslige ensomhet, holdt til i ett trangt bakgårdsrom nede i Sandgata, ikke lange biten bortenfor der Nattmannen i riktig gamle dager hadde holdt til - denne illeluktende eneboeren i ett lite hus lengst ute i Sanden.

Den fiolinspillende Kal med Fela, hadde hatt ei seng og ett bord oppe i dette husværet helt siden krigens dager – etter at han hadde tilbrakt de to siste okkupasjonsårene som tyskfange inne på Falstad, på grunn av noe litt for åpenlys Jøssingvirksomhet, ved siden av en del affærer ved utbringingen av illegale aviser.

For allerede i de tider trakterte han fiolinen som `gatemusikanten Kal med Fela` og sa ikke nei da han fikk tilbudet om å dele ut slike illegale papirer, når han først var i farta som musikant rundt om i alle bakgårdene.

Som en rekandes fant, var han både en kjent og populær byoriginal, når han i sin digre hatt, slitte frakk og høye lærstøvler kom ruslende gatelangs med den svarte fiolinkassen i handa.

Gatenes nysgjerrige ungeflokker slo ofte følge inn bak de høye plankegjerdene, der husmødrene oppe på de lange fellesaltanene i de fireetasjes høye leiegårdene, kastet ned noen ører innpakket i en papirbit.

Kal med Fela lå i sterk konkurranse med andre gatemusikanter og særlig var adventstidas fire uker, en attraktiv og pengeinnbringende periode for gatas både syngende og musiserende lille flokk - bestående av ett par trekkspillere, flere munnspillere, en smørtenor, Kal med Fela og ett eldre fruentimmer som både spilte på slurva og en kam med matpapir.

Det hadde også hent at en fargerik og attraktiv lirekassemann hadde prøvd seg, men hans opptredener ga for mange ører i boksen, slik at denne flosshattkrabaten ganske snart var blitt frosset bort av de andre kunstnerne.

På to rom og kjøkken øverst oppe i en av leiegårdene, bodde det unge ekteparet Andreas og Hilda med sønnen Torvald.

Sang og musikkglade Torvald var heldig, for faren hadde kjøpt ett gammelt Brødrene Hals piano med to skikkelig fine smijerns lysestaker og som åtteåring hadde Torvald begynt å ta pianotimer.

Han var både en stor beundrer og en alltid lyttende liten krabat ved Gate-musikantenes opptredener nede i bakgården. Også trekkspilleren og denne sangeren skapte glede for gutten oppe på bakgårdstrappa, med både Livet på Finnskogen, Sykkelvisa og Nidelven. Men det gjeveste var når Kal med Fela foredro Ole Bulls ”I ensomme stunde”.

Torvald og den gamle musikanten ble gode kompiser og mor Hilda var alltid en glad myntespreder, når det var selveste Kal som musiserte under klessnorene, eller like ved de illeluktende søppelkassene, lengst borte i kroken av gårdsplassen.

                                                    ^^^^^^^^

Det noe shabby utseende gateparet Isak og Jenny var kjente personer i bybildet, uten fast bopel, men kjent som tiggere rundt om i byen – to stakkarer som til tider var ganske sid på flaska.

De hadde gjerne tilhold blant kaiskurene nede på Brattøra, oppover langs elva, eller så holdt de til borte i Lusparken. Nattetider tilbrakte de oppe på Husvillherberget, eller de rigget seg til inne i ei berghule rett over veien for søppeldyngene, helt nede ved sjøkanten nederst på Ladehammeren. Der holdt  søppelkaren Rottenikken orden på avfallsdyngene og hadde selv tilhold i ei gammel og selvoppsatt arbeidsbrakke av gamle bølgeblikkplater, rett ved denne lille berghula.

Også Isak og Jenny hadde sine goder av at det nå var Adventstid, for folk ute på handleturer var friere med bruken av lommeboka, dessuten var avfallsdunkene i restaurantenes og kafèenes bakgårder ganske fulle av skikkelig gode matrester fra de attraktive julebordene.

Men polprisene var de samme som ellers i året. Derfor dro også Isak og Jenny som før innom til en eller annen fargehandleren, der de uten større problemer med ekspeditørene, fikk med seg nok med rødsprit, før de sammen med andre svirebrødre kom seg i skjul lengst oppe i skråningen under den gamle Bybrua.

Verken gatemusikantene eller uteliggerne så frem til alle Juledagene med noen glade sinn, for da fantes det nesten bare inneværende familiefolk og verken åpne fargehandlere eller ett Polutsalg – butikken som de i glade stunder kalte ”Fordervelsens Hus”.

Det var på en ettermiddagstur nedover til Nyhavna, at Torvald og beste-kompisen Rudolf fikk øye på Isak og Jenny, idet de to var på vei inn i berghula. Slik paret så ut forsto guttene straks at det var to stakkarer som Vårherre ikke hadde klart å ta skikkelig vare på – og det til og med nå når selveste jula nærmet seg så raskt.

Den alltid så beryktede og bøse oppsynsmannen Rottenikken ba dem pelle seg hjem, men Torvald fikk ikke de to uteliggerne Isak og Jenny ut av tankene. Han funderte ganske mange dagene på hvordan de to stakkarene ville komme til å skulle tilbringe jula – det samme gjaldt også for den ensomme Rottenikken inne i hans falleferdige arbeidsbrakke.

Det ene problemet grep det andre for den aktive Torvald - i ei hektisk julestri og  med alle høytidsforberedelsene både på skolen og hjemme i leiligheten oppe i fjerde.

Inne i bakgården hadde Kal med Fela og trekkspilleren Fabio slått seg sammen, der de til husmødrenes store fryd spilte julesanger, så lenge de stadig tyngre og sammenbrettede papirlappene kom luftveien fra det himmelske høye.

Det var under en gledesstund oppe på den høye bakgårdstrappen til Tolva, at de to kameratene Rudolf og Torvald kom frem til hva de med foreløpig taushet skulle foreta seg på Vårherres vegne – i anledning feiringen av denne sagnomsuste fødselsdagen den firogtjuende i denne årets aller siste måned.

Kal med Fela ble rørt til tårer og trekkspilleren Fabio trakk sixpensen godt nedover det rødmussede fjeset, da guttekompisene kunngjorde at det pengemessige innkomme kanskje kunne bli en del forhøyet, om de to guttene ble med som korgutter og at de samtidig stilte seg til rådighet med å samle sammen alle de luftige bidragene, som i enda større mengder kanskje kom til å dale ned fra sky.

Den fornøyelige Julekvartetten hadde sin aller første fremtreden lengst borte i Strandveikrysset og etterpå nederst i Halvorsenbakken, like nedenfor Bedehuset. Julesangen og musikken vakte oppstyr i strøket – dette hadde aldri skjedd nedpå Lamon. Husmødrene jublet høytidsstemt fra stuevinduene, mens da kastet ned sine lettinnpakkede almisser.

Rudolf og Torvald ble akkompagnert på både fele og og trekkspill, mens de foredro både ”No er det jul igjen, ja no er det jul igjen og jula varer helt til påske”, etterpå ett værs av Glade Jul og seinere ”Å jul med din glede og barnslige lyst”. På den siste fikk de tilskuerne til å bli med på både å hoppe og danse og å klappe i hendene. En skokk av unger strømmet til og var med på leken.

Interessen økte inne i bakgårdene til alle trehusene langs Østersundsgata og ble ekstra stor innom plankegjerdene til leiegårdene innover Ulstadløkkveien.

Etter ett par dagers velfortjent kvile, gjentok de noenlunde det samme jule-programmet innover Strandveistrøket, var bortom ett snekkerverksted, inne hos salmakeren og fremførte hele repertoaret bak plankegjerdet til den travelt opptatte Lamoskomakeren, før de tok noen trudelutter borte i Sodemannsgata.

Dagen etter holdt de på å ble nedkjørt av en del svært så aktive kjelkeakere borte i Nordtvedtgata, før de med dårlig pengemessig resultat, avsluttet juleturneen i Arbeidergata.

Dårligst utkomme viste det seg å bli i lavhusene borte på Reina - der de ga opp, da ett par av de åpne vinduene ble smelt igjen med ordene: Slutt med lævenet.

Det var bråket fra alle laushundene som gjorde at musikantene innstilte forestillingene nede på Reina. Særlig Rudolf og Torvald var både slitne og frosne, men holdt ut helt til Kal med Fela med en gla latter forslo at de fremførte ”Rudolf er rød på nesa” for en forlegen liten krabat.

Det hadde begynt å snø og de hvite snøfillene la seg som ett tynt og vakkert teppe – både borte på Boligan, nede på Lamon, oppe på Lilleby, i Enkgata og oppe på Rønningsletta.

Det ble Juleaftens ettermiddag.

Kal med Fela, Trekkspilleren Fabio og korguttene Rudolf og Torvald var både godt forberedt og påkledd for anledningen, da de høytidsstemt stilte i stallen hans Ivar Sveen nede i Jystadgården.

Den overraskede Gampen roet seg noe etter hvert, men forsto lite av levenet, mens de fire krabatene iherdig øvde på sangen ”Stilla, Stilla, Juleklokkan tonar hen”.

Som planlagt la de turen nedover Gassverkbakken og bortover til Industrikaia, der de ett stykke borte ved søppelhaugene, kunne se at det lyste svakt inne i arbeidsskuret hans Rottenikken.

Åpningen til denne berghula var dekket til med ett par bølgeblikkplater, så de forsto at noen oppholdt seg der inne.

Musikantene fant frem fela og trekkspillet og da Rudolf og Torvald begynte å synge, varte det ikke mange minuttene før både Rottenikken, Isak og Jenny kom ut i den vakre Julekvelden. Selv Rottenikken viste tydelig at han var grepet over stundens Glade budskap, da de fremførte Deilig er Jorden og med Kal som solist på fela.

Som vanlig ringte kirkeklokkene fra Lamokirka en time før gudstjenesten skulle skje og etter en del pågående overtalelser var de to uteliggerne innom skuret til Rottenikken, der de både fikk bruke vaskevannsfatet og lånt grovkammen hans Rottenikken slik at de kunne få greid håret. Den lille Goloktflaska som Torvald på luringa hadde klart å få med seg gjorde stor lykke, før de høytidsstemte og i samlet flokk ruslet bortover langkaia, oppover Gassverkbakken, gjennom den smale jernbaneundergangen, forbi Voldsminde og bortover til Lamokirka, der kirketjeneren hadde satt i gang de malmtunge kirkeklokkene som bød velkommen til Juleaftenens barnegudstjeneste.

Både Kal med Fela og trekkspilleren Fabio klarte å få med seg hver sin lille instrumentkoffert langs sidegangen inne i den store og vakre Lamokirka – Rottenikken, Rudolf og Torvald fulgte andektig like etter, beskjedne Isak og Jenny kom gående helt bakerst.

Kirkerommet var stappfullt av glade unger og høytidsfulle voksne, ett stort og lysende juletre hadde fått plass lengst fremme ved alteret, mens hele kirke-rommet bare var opplyst av en mengde levende lys.

Fra galleriet ledet organisten den store menigheten i å synge de mest kjente julesangene og da den så godt likte sogneprest Johan Rian, fra prekestolen også meddelte at han for lengst hadde sett at to av bydelens mest kjente musikanter befant seg i kirkerommet, ba han dem ta med seg instrumentene å komme fram til døpefonten. Kal forlangte at korguttene Rudolf og Torvald skulle følge med og til tilhørernes smil og tårevåte kinn, sang og spilte de ”Stilla, Stilla, Juleklokkan tonar hen”. Stor og frydefull var gleden i kirkebenkene, da organisten oppe på galleriet ble med på Deilig er Jorden.

Hjemme hos Torvald – i fjerdeetasjen oppe i leiegården, var både mor Hilda og far Andreas for lengst gjort kjent med at Vårherre hadde bestemt at de skulle være vertskap for noen fremmede julens gjester.

Det lange stuebordet var vakkert pyntet med både julelys, glitter og norske flagg, da far Andreas ønsket gjestene behørig velkommen ved å skåle med ett stort glass julegløgg – laget for anledningen av mor Hilda Marie.

Juleselskapet kom til å vare nesten helt til midnatt og da var alle både mette, fornøyde og slitne etter all gangen rundt det vakre juletreet.

Fra altanen oppe i fjerde, kunne Torvald, mor Hilda og far Andreas se Rottenikken marsjere først i rekka nedover bakken, like etter fulgte Isak og Jenny og bakerst gikk Kal med Fela og Fabio med trekkspillet, mens de taktfast spilte ”O, Jul med din glede og barnlige lyst”.

Det siste de så av følget, var da de en etter en tuslet inn stalldøra til gampen hans Ivar Sveen nede i Jystadgården.

Det hadde begynt å snø og julefreden senket seg over både Lilleby og Lademoen der inne i Østbyen.

(Det nærmer seg jula 2018– la oss tenke på både Gatemusikere og

Uteliggere også i år)