vidunderlige lademoen
1.kap.
Innherredsbåtens ankomst til Mosvika, ble som ellers mottatt av Postgubben sjøl, gamle Guttorm. Han hadde i en menneskealder møtt opp ved båtankomst to ganger for døgnet – både klokka sju på kvelden og ved returen på nattetider klokken fem på morraskvisten.
At Mosvikingen Kal Karoliussen ankom barndomsbygda med ei byjente var det ingen som kjente til, men når det var selveste postmann Guttorm, som skulle bli den aller første Mosvikingen som fikk sjå a Oleanna Sjulusvangen – da kom nyheten til å bli spredd utover bygda litt faderlig fort.
Det nygifte paret - som bar på en eneste billig pappkoffert – la turen langs fjæresteinene bortover til barndomshjemmet hans Kal – ei lita, gammel og litt nedsunken stuebygning og ett like forfallent uthus med dassen det ene hjørnet.
Æ vil skift av mæ klean -.
Kal ble temmelig frimodig, men steila tvert da Oleanna forslo at de kunne ta ett nakenbad i langfjæra rett nedom husan.
Kjæm itj på tale med nå blottervirksomhet her uti Mosvika, her e både fyll å nakenhet bannlyst - for her florere Sjømannsmisjonen te de grader -.
Oleanna hadde allerede innsett at Mosvika ikke var stedet der hun ville tilbringe ett liv i fred og mest mulig fordragelighet.
Æ e bare innom slik at du får av dæ herre vinterklean – ætterpå vil æ tebake te fredelige Svartlamon . Æ savne rommet mitt bortpå på hyggelige Reina nå vederstyggelig -.
Men Kal forlangte, at før en ny avreise med Fosenbåten skulle skje, ba han om forståelse for at han ønsket en siste avskjed med hjembygda og det ved å få overvære et møte med Sjømannsmisjonen borte på bedehuset-.
Der søng dæm en så fin sjømanssang - Bækken Går i Engen -.
Kal mente han ikke var alt for krevende – slik at Oleanna syntes hun måtte godta saken og være med på elendigheita.
Bare det itj bli alt for langvarig -.
Kal fikk etter hvert somla seg til og fant frem den eldgamle zinkstampen fra uti kottet. Oleanna sørget for både noenlunde varmt vann og hver sitt håndkle, før de begynte å skrubbe på hverandres mer og mindre velskapte legeme.
Alt forløp helt vanlig etter alle kunstens regler - som det vanligvis pleier å skje, når to nygifte ønsker å tilbringe en ettermiddagsstund oppe i samme lille zinkstampen, før de fant det lurest å avslutte seansen, med en skikkelig avsluttende skylletur under kaldtvanns-springen over utslagsvasken ute på kjøkkenet.
For Oleanna ble Kal fullstendig ugjenkjennelig, da han etter mange dikkedarier omsider fikk på seg noen plagg som passet seg for årstiden, fikk raket av seg skjeggstubbene og med en gjenfunnet tannbørste etter oldefaren, fikk pusset over det som enda var igjen inne i munnhulen.
Selv følte Oleanna seg ganske tilfreds med den blomstrete kjolen og den lille håndvesken, der hun som alltid oppbevarte både kammen, det lille lommetørkledet og boksen med slike vanlige Globoid hodetabletter.
De spaserte bortover den smale grusveien til Sjømannsmisjonsmøtet på Bedehuset.
De åtte svartkledde menneskene som hadde samlet seg i den lille storsalen, ble tause som graven, da lokalkjendisen Kal viste seg i døra – leiende på et fullstendig fremmed fruentimmer, i en alt for kort og lettfarget sommerkjole.
Vælkømmin -.
Karen i døra var ikke noe pratsom av seg, men fikk plassert dem ved det aller minste rundbordet like ved inngangsdøra.
Vi bruke å ha med oss kopp å skje -.
Verken Oleanna eller Kal ga noen beklagelse for forglemmelsen.
Musikanten ved salmesykkelen – dette trampeorgelet – satte i gang med forspillet til den første sangen "Jeg er en seiler på livts hav", før Emissæren ønsket de fremmøtte velkommen i Vårherres navn og var glad for at også to nye bygdefolk var kommet til huset, for å støtte arbeidet til beste for våre sjøfolk.
– Og da særlig de som er i båt -.
Emissæren var kjent for dette med å kunne ordlegge seg.
Talen pågikk helt til de fra kjøkkenet forsto at menighetens kaffekjele var blitt for urolig av seg og trengte å bli tatt av den svære svartovnen med alle de brysomme ringene over flammene.
Da Kal forkynte at hans eneste kjennskap til sjømannskap var fra hans alt for sjeldne byturer med Fosenbåten, mente Emissæren at engasjementet bare var en av Vårherres velmente tilretteleggelser av Kal`s liv der ute i Mosvika.
Skaperens endringer i en sjømanns liv i utlendighet skal du bare glede deg over, min gode mann -.
Æ må bare bekjenne at æ ganske nylig havna i ganske krevende utlendighet – og det ved stor hjelp av selveste Fosenbåten -.
No hoill du kjæft, Kal -.
Oleanna forsøkte etter beste evne å dempe ned hans inderligste ønsker om å få skrifte, for denne sjøens predikende kollektinnkrever.
Kals ektefelle og tidligere byjomfru, var begynt å bli litt skeptisk til gubbens åpenlyse interesse for sjømannsmisjonens store betydning for norsk sjøfart - og meddelte etterpå at hun nesten hadde fått både tekaka og kaffen i vrangstrupen, da husbonden Kal Karoliussen – uten hennes godkjennelse – lot seg verve til Sjømannmisjonens leder for Østbyens del av Trondhjems By og med ett boforhold i en liten leilighet med ett lite kontorrom - for plass til det aller nødvendigste, i Biskop Grimkjells gate der nede på raserte Nedre Lademoen – med det tidligere hatede navnet Svartlamon..
Det pengemessige utkomme, ville bero på både hans flid og samtidig velsignede personlige egenskaper ovenfor fromme givere i hans nærmeste omgangskrets – og ute blant medmennesker der inne i hele Østbyens gater og streder.
De forsto rimelighetene av at de for ei tid ble nødt til å slå seg ned inne i Mosvika. Det ble til at de kom til å leve – men med vantrivsel - som engasjerte medarbeidere, blant andre av Sjømannsmisjonens venner. De levde allikevel sine ganske ensomme liv nede i den lille fiskerhytta – i stadig frykt for at Oleanna skulle komme i "tilstander". Noe som forunderlig nok ikke skjedde i løpet av hele det langvarige året mens de holdt stand på stedet.
Da Innherredsbåten en dag la ut fra kai der inne i Mosvika, sto Oleanna – tidigere Sjulusvangen – og Sjømannsmisjonens assistent for Østbyen krets, Kal Karoliussen – oppe på dekk og vinket til åtte alvorstemte, misjonerende og svartkledde Mosvikinger.
Det var i Oleannas lille portemone, at det befant det seg trehundrede av Sjømannsmisjonens bevilgede kroner, som ved byankomst skulle brukes til innkjøp av den nytilsattes arbeidsantrekk:
1 stk. svart dress – 1 stk. hvit skjorte – 1 stk. svart slips – 1 par svarte sko – 1 svart paraply og 1 stk. svart alpelue.
Det var på noe sen kveldstid at Innherredsbåten la til ved kai i Trondhjæm by.
2.
De rusla langs jernbaneskinnene over gangbrua like ved det gamle Slakteriet, gikk bortover Rosenborgkaia og innover Strandveien, før de omsider fant skiltet med Biskop Grimkjels gate.
De forsto ikke noe som helst. De kjente seg nesten ikke igjen. for alt var forandret. De aller fleste av de små vakre husene var borte – det samme var hagene med sine hvitmalte stakitter, vakre blomsterbed og høyvokste trær av både lønn, osp og bjørk sammen med alle syrinbuskene og Rododendronbuskene vakre farger.
Noen av husene var revet og andre sto tomme med overdekte og gjenspikrede vinduer, mens det i noen ganske få hus enda fantes leieboere, for det hang gardiner foran vinduene.
Kjøpmann Spjøtvolds store butikkvinduer var tettet igjen og det samme var melkebutikken på hjørnet.
Ingen glade unger fantes ute i gatene, bare noen ganske få sørgmodige eldre mennesker – bærende på noen av sine eiendeler
Det tidligere så livlige Nerlamon – eller såkalte Svartlamon fantes ikke mer.
Oleanna og Kal var heldige og traff på en ganske pratsom eldre kar, som forklarte at det huset som de søkte til, var den eneste gjenstående boligen borte i Biskop Grimkjellsgata.
Det lysgrønne, lille ett og ett halvetasjes huset hadde sikkert stått tomt en god stund.
Innenfor de fire veggene var det skittent og grunnen for at huset ble kalt for møblert, var at en del gamle saker, samt ei dobbelseng og ett kjøkkenbord og en gammel magasinkomfyr, fortsatt sto der det egentlig hadde hørt hjemme.
Oleanna og Kal så lite til salige tilstander, både i sitt eget forhold og å skulle bo i denne litt miserable boligen nede på det sanerte Lamon.
Alt skulle bli fryd og gammen i det tidligere så grønne huset, for velværet kom inn i hjemmet allerede ved inngangsdøra der den kullsvarte katta - med hvit haletipp som eneste jåleristaffasje – ønsket dem velkommen med et langtrukkent mjau, som tydelig tegn på at den snarest mulig ønsket ett eller annet til servering.
Den selskapssyke katta fulgte dem på husbefaringen, både oppe i andre og ned i kjelleren – som heller ikke viste seg å være i noe særlig presentabel stand.
Den digre svartkatta fikk navnet Balkis – oppkalt etter ett stadigfødende kattevesen fra Oleannas barndomshjem inne på tidligere Reina.
De fant det både naturlig og rett at Kal - som Sjømannsmisjonens ansatte - fikk velge hvilket rom det var i denne lille residensen som han vill ha som sitt kontor.
Mulighetene var ikke mange, men valget ble det lille rommet ved siden av husets kjøkken, for der var det dør uten ifra for besøkende gjester og likedan enkelt å få seg en kaffetår og litt bitteti – servert av Oleanna gjennom den alt for smale kjøkkendøra.
Ved siden av det lille trebordet med to litt ustøe Budalstoler, var det inne i den lavtakede, grønnmalte stua, satt igjen ett gammelt tråorgel – ett harmonium som moderne mennesker gjerne kaller for "salmesykkel".
-Kan jo bli bruk for – bare vi bli kjent med ein som kainn å spæll -.
Det var to soverom oppe i andre og med en gang i mellom.
En gang imellom oppå soverommet, brukt far min å sei - vesst`n va i det humøret -. Oleanna dro bare på smilet.
Selv etter at Kal hadde funnet sin plass innen Sjømannsmisjonen, hendte det at Oleanna kunne ta seg visse språklige friheter.
Vi må prøv å værra mæst mulig sømmelig, Oleanna - .
Kal hadde bestemt seg for å leve et mest mulig sundt og sædelig liv. Edruelighet og selvransakelighet måtte bli en selvfølge til alle døgnets tider – det var de begge enige om.
Men med Oleannas oppvekst og lange boforhold borte på Reina, var hennes kjennskap til det som en gang ble kalt for Svartlamon såpass stor, at hun ganske snart lot seg lede dit hen at hun og Kal – og med Vårherres hjelp – fant det naturlig at de kunne la tankene om at ett fremtidens Nerlamon kunne bli til virkelighet – mest mulig likt gamle dagers hus og hjem – beliggende ved slike smale gater og streder, til steder der folk kunne leve sine liv i fred og fordragelighet – sammen med sine unger, bjeffende bikkjer, kåte hankatter og hyperaktive kaniner i bur, inne bak de mange gårdsplassenes hvitmalte hagegjerder.
Æ tar trikken utover te hu derre kvinnelige Ordfører`n oppe i Rådhuset. Ved derre store arven min, har æ såpass my pæng at æ har råa te å få satt opp i ett hvert fall en tre-fir sånne småhus – vess bare derre Ordfører`n stille ei bøgslatomt te hvert av husan -.
Kal ble taus , men imponert over fruentimmerets spekulasjoner på det lokale plan.
Ja du, Oleanna, du Oleanna. Æ finn itj ord. Skoill tru du va Mosviking - . Som Sjømannsmisjonens mainn her inni Østby`n, rægne æ med at uten å mått træng å få sjøfolkan omvendt, så kainn det værra ein å ainnan lamonske sjømainn, som ønske å få satt sæ opp en liten kåk, te den hjæmmeværende kona og aill ongan som kjæm te værden ætter kvær hjæmtur`n fra de sju hav -.
Ordføreren hadde vært imøtekommende til byggeplanene, bare ikke kommunen fikk noen som helst pengemessige utlegg i forbindelse med dette eventyrlige opplegget.
Ved kjøkkenbordet i det lille huset i Biskop Grimkjelsgata, begynte ekteparet Oleanna og Kal å legge planer om ett nytt Nedre Lademoen og få dem nedtegnet på papiret til minste detalj.
Alt måtte en gang bli som det hadde vært i gamle dager.
Ved hjalp av en rull Matpapir og med en trepinne som linjal lot de kartet over det gamle Nerlamon, bli til utgangspunkt – og da med Strandveien som helt naturlig hovedgate – fra Jernbane-undergangen ved Halvorsenbakken og innover til Aktiebryggeriets vakre bygning. Langs østsiden på denne rette veistrekningen, tegnet de inn alle tverrveiene - med Arbeidergata nærmest Bryggeriet, deretter Marcus Thranes gate, Sodemannsgata. Nordtvedts gata, Biskop Darres gata, Biskop Grimkjells gate og Gregus gata.
Fra kroker og krær – både histen og pisten hos gamle beboere nede på Nerlamon, klarte de etter hvert å fa tak i bilder fra tidligere tiders bebyggelser. Sjømannsmisjonens Kal klarte å få nedskrevet ett brev som han adresserte til Velferdskontoet for sjøfolk nede i hovedstaden – der han lot det bli kjent om planene for ett ny Lademoen – om det fantes en og annen lamonitter som fremdeles hadde minner om en barndomstid i de dagers Svartlamon – og som kunne ha igjen noen kroner av hyra den første i hver måned – til å investere i ett blivende husvære i denne sanerte bydel i hans fødeby Trondhjæm.
Praten begynte å gå også i strøkene på den andre siden av Jernbanelinjen. Oleanna var stadig på venninnebesøk oppe på Voldsminde, der hun la ut om det som etter hvert ville komme opp av jorda langs Strandveiens ganske så langstrakte hovedgate.
Etter Kal og hennes nye kontorvisitt hos dette ordfører-fruentimmeret, gjorde hun det stadig mere offentlig kjent, at det ved det siste formannskapsmøtet var vedtatt at den ungdommelige, nytilsatte oppmåleren Klaus på byplankontoret, skulle sammen med kommunekontorets eldste og svært Lamokjente Konrad – ta med seg hver sin tomstokk og nok notisblokker - og dra en tur innover til denne så omtalte bydelen innpå Lademoen, og det ene og alene for å få ned på papiret hvordan bebyggelsen i de riktig gamle dager hadde vært nedpå Lamon.
Gamle Konrad Kommunist var født med en husk av dimensjoner og hadde i hele sitt lange liv vært en stor beundrer av både Lenin og Martin Tranmæl - selv om sistnevnte var innbitt Arbeiderpartimann.
Før de to begynte oppmålingen inne på Reina, var de innom hos Oleanna og Kal i Biskop Grimkjelsgata for en kaffetår og noen brødskiva med egg og gaffelbita – Oleannas tradisjonelle servering ved viktige seanser.
Det skulle bli Kal som sørget for at møtet ble en suksess, da han uoppfordret satte seg ved det gamle og musespiste trampeorgelet - salmesykkelen – der han akkompagnerte seg selv på en av Sjømannsforeningens mest kjente sjømannsanger.
Det var da at den geniale kommunisten Konrad fikk den glimrende idè, om at dagens borteseilende sjøfolk – disse med familiære forhold fra de tidligere lamonittere, måtte være de rette til å plassere sine oppsparte Dollars i ett eller annet lille husværet – ei lita stuebygning, som nå ville få sin plass innenfor ett hvitmalt hagegjerde – enten i Arbeidergata, Marcus Thranesgata, Sodemannsgata, Nortvedtsgata, Biskop Darresgata, Biskop Grimkjellsgata eller i Gregusgata.
Kal sang sjømannssanger og spilte harmonium av frydefull glede, samtidig som den unge oppmåler Klaus fikk notert alle prosjektene i kommunens notisblokk.
Akkurat derre forslaget ska æ ta opp med Sjømanns-misjonens fortreffelige og alltid borteseilende sjøens emmisær-.
De to noterende kommunale oppmålerne var ikke før ute av døra og i gang med oppmålingen borte på Reina, før Kal på sin gamle Remington skrivemaskin, var i gang med det viktige brevet til Sjømannsmisjonens rette vedkommende.
Mæn ka med lys, vann å kloakk, Kal -.
Misjonisten ba om noen minutters stillhet, før han
kunngjorde med ganske stor innlevelse;
Take it easy, Oleanna. Det ordne sæ oinnerveis med både lys å varme. Skjit får dæm gjørra på utedassen s¨læng – slik som i gamle daga. Nåkka får dæm no sainnelig klar å fikse sjøl, væl. -.
Forvandlingene startet allerede etter at de aller første småhusene var kommet på plass, der de aller ivrigste av nybyggerne plantet de første syrintrærne og snekret ferdig havegjerdene, fikk småbuskene i jorda og en og annen klarte å få sementert ned fundamentet til flaggstanga i den gode matjorda, der også rabarbraen, gressløken og Rhododendroene fikk plass.
Den første sjømannen som klarte å få opp sin lille bolig i Sodemannsgata, hadde til og med mønstret av båten Bertha Brøvig da den lastet kull hos Dyre Halse nede på Rosenborg kaia og flere sjøfolk kom til avtaler om husforhold – både i Nordtvedtsgata og i Gregusgata.
Æren for alt dette ble gitt til Sjømannsmisjonens Kal Karoliussen, da han glødende og blid møtte opp ved Hurtigrutas ankomst på en fredagsmorra klokka seks, der skipperen på "Vesterålen" gladelig tok på seg oppgaven med å skulle presentere hustilbudene inne på Nerlamon for flest mulige av sjøfolkene om bord på de forskjellige Hurtigrutene.
Stadig nye husinteresserte fikk godkjent sine byggeplaner og ved både venner og nære familiemedlemmers hjelp, dukket det ene lijhuset etter det andre op av jorda og fra glemselens slør, langs de smale og små gatene – liggende på tvers av gamle Strandveien. Ett par karravolige, godt voksne karer var bortom Strandveien Auto, der sjølingen, han Krogstad – bosatt oppe i Jarlsborgveien, klarte å berolige karene med at han flyttet billageret fra Lamon og oppover til Jakobsli . Dora var det ikke noe å gjøre med, men sekta Smiths Venner hadde meldt til kommunen om sin interesse for å leid hele Dora -og innredet den tidligere tyske ubåtbunkeren til små rom – beregnet for intime treff – for å gjøre beboerantallet stadig større der inne på gamle Svartlamon.
Aas Redskapsfabrikk kunne meddele journalisten for Adresseavisen at de straks kom til å gjenoppta produksjonen av sparkstøttinger , mens Aktiebryggeriet ville drive videre med ølproduksjon fra den flotte Slottsbygningen.
De to runde tyske kruttårnene nede på Industrikaia - med de spisse takene, kom til å bli åpnet av de tidligere eierne av Høyem Tivoli oppe i Prinsens gate – det ene til ett høytsvevende Spøkelsestårn, det andre som landets lengste og bratteste rutsjebane.
Gjenåpningen av det tidligere Polutsalget ville bli ett faktum på andre gatehjørnet av Bryggeriet - og ved siden av at Sjøvold Kolonials Etterfølgere igjen ville bli en realitet, ble det også bekjentgjort at også en annen dagligvarebutikks frimodige eier, var i full gang med å legge siste hånd på verket, når det gjeldt å få takpapp på huset mot Strandveien – nederst i Marcus Thranes gata.
Den gamle melkebutikken på hjørnet av steingården, der gamle Krogstads bilkontor hadde holdt til, ble gjenåpnet til stor glede for husmødrene, som etter hvert inntok sine etterlengtede hjem i de små husene bak hagegjerder, lønnetrær og ripsbærbusker.
Frodigheten rundt om viste tydelige resultater, etter hvert som antallet kaninbur stadig ble flere – villkattene frydet seg over sine liv i frihet og tok gjerne til takke med de fleste av smulene som ble lagt ut på alle fuglebrettene utenfor de velstelte kjøkkenvinduene – med blomstrede gardiner og velstelte Pelargonier.
De to dasstømmerne med Ivar Sveen fra Jystadgården som pålitelig vognmann, klarte etter hvert å få til avtaler om tømming av skjitstampene i søppeldyngene borte hos`n Rottenikken ved fjorden rett under Lahammer`n.
Den eneste røde postkassen fikk sin gamle plass på veggen nederst i Biskop Darresgata, men det største problemet var det Sognepresten som sørget for:
På selveste Bysida fikk han Adresseavisens kirkelige skribent til å meddele at han ikke godtok at Sjømannsforeningens Kal, ene og alene - skulle få "levva livet" nede på Lademoens strender –og det til og med uten at Statskirka hadde ett eneste ord med på laget.
Derfor ble det på ett eller annet komitèmøtet innen menighet og kommune, vedtatt - men mot adskillig mange stemmer – at det nyopprettede Bydelshuset på Lademoen – beliggende øverst i Halvorsenbakken, pånytt skulle få navnet Lademoen Bedehus. Likedan at det eldgamle belgorgelet igjen måtte få sin plass oppe på galleriet og at det også var naturlig at den gamle prekestolen igjen ble satt opp, rett ved siden av det eldgamle pianoet. De vonde, grønne trebenkene var tatt vare på og ble tatt ned fra Bedehusets loft.
Alt skulle være som før.
Til og med den digre misjonerende kaffekjelen, ble funnet frem og fikk sin gamle plass på svartkomfyren ute på vaktmesterparets kjøkken.
Utedassens femseters sitteplass fikk ett strøk med maling – det var funnet en restboks med grønt i det lille uthuset, sammen med både en piasavakost og ei brukandes snøskuffe til vinterbruk.
De to kamphanene – Sjømannsmisjonens Kal Karoliussen og og Lademoens egenrådige menighetsprest Paul Sæbøe – var etter besiktigelsen fornøyd med både seg selv og resultatene av stridighetene.
Det var da både Jehovas Vitner og Siste Dagers Hellige meddelte at de var interesserte i mest mulig sentralt beliggende husvære, at Kal og Oleanna fant ut at det kunne være lurt å innkalle til ett allmannamøte.
Med såpass mange nyoppsatte småhus – og med ganske mange medlemmer i hver husstand ble det regnet med mye folk, slik at det ved hjelp av en plakat utenfor Sjøvold Kolonial, ble offisielt invitert til ett friluftsmøte på storplassen nederst i Gregusgata.
Allerede under Kals velkomstord brøt jubelen løs, da han kunne berette at det var innkommet gledelige meldinger, om at Lade Fabrikker ville gjenoppta noe av den gamle såpeproduksjonen, at Mortensholm og Reppe ønsket å flytte tilbake fra Ladal`n og at Dampvaskeriet kom til å gjenoppta virksomheten.
Gleden var også stor over at vognmann Sveen borte i Jystadgården trengte stall til den nyinkjøpte gampen, at gamle, gode Sykkel John Hansen kom til å åpne pånytt, for blant annet å sørge for nødvendige gummibasser til alle vepperne. Videre lovet kommunen å flytte tilbake det vakre smijernspissoaret, der det i flere mannsaldre hadde hatt sin populære plass i krysset av Innherredsveien og Strandveien.
Allmannamøtet gikk noenlunde pent og pyntelig for seg – og det hele ble avsluttet i fred og fordragelighet, med det viktigste av alt for de langt fleste:
Den tidligere tyske ubåtbunkeren Doras fremtid.
Kommunen var eier og sto derfor som utleier av den hypersolide kolossen, men allmannamøtets forslag til vedtak ble:
La disse aktive Smiths Venner få de intime rom som trengtes for øking av barneproduksjoner, videre må IOGT må få ja på sin søknad om bare ett lite rom borte i den ene fløyen - og Jehovas Vitner og Siste Dagers Hellige, det de trengte for innredning til festlige saler.
Men av helt naturlige årsaker – ikke i samme etasjen – og lengst mulig unna hverandre.
De av Lamonitterne som var glade i natur og fritidssysler ble ekstra fornøyd med at toppen av Ladehammeren – tidligere Våttahaugen – ble gitt navnet Himmelberget og at gamle Arntsen - etter mange uoverensstemmelser med kommunale myndigheter- klarte å få i gang Karlsheim – det populære treffstedet, vakkert beliggende rett ved krutthuset øverst mot vakre Korsvikas badestrender – der Lademovennen Per Isaksen var både født og oppvokst.
Av tilfeldige og nysgjerrige besøkende, ble idyllen nede på selve Nerlamon stadig oftere betegnet som sensasjonelt betagende – både de små boligene, husfargene, hageflekkene og de to små krambuene var gjenoppstått som himmelske gaver til både unger i alle aldre, glade foreldre og fornøyde gamlinger – sittende på benken ved syrintrærne eller under lønnetreet borte ved kaninbburene og hundehusene.
Utenfor de langt fleste av husene ble det plantet både Rhododendron, rosebusker i mange farger, Keiserkrone, Iris og flere sorter Liljer.
Arbeidsmengden for Sjømannsmisjonen ble ganske stor for Kal og Oleanna og var en av årsakene til at gresset på hageflekken utenfor gammelhuset deres borte i Biskop Grimkjellsgata, etter hvert ble alt for langt.
Det var Kal som visste råd. Han overlot styre og stell til Oleanna, kom seg om bord på Innherredsbåten og vendte etter ett par dager tilbake til Grimkjellsgata med to geitebukker i band, som til stor glede for de fleste av ungene og ett par av naboene i gata, fikk jobben som gressetere ute i hagen.
Geitene var av prima vare og levert av geitekjendisen Daniel Sæteråsen i Mosvika.
Så lenge det var gras nok, var trivselen stor og de litt for bråkjekke geitebukkene litt av en attraksjon for hele Lademoen, der inne i Østbyens aller vakreste strøk, lengst nede ved Lademoens sandrike badestrand.
Den tidligere såkalte Svartlamon var blitt til en ettertraktet og idyllisk liten plett, med sine velstelte og fargerike småhus, velstelte hageflekker, en og annen flaggstangen, der både vakre katter og små pudler gjorde sitt fornødne innom hvitmalte hagegjerder – før de med bakbeina sørget for å få dekket til de naturlige restene etter noen fiskeboller og småbein fra middagenes fårikål eller frikasè.
Det var lite arbeidsløshet nede på Nedre Lademoen – en og annen Uførepensjonert og hjemmeværendefantes nok – likedan en del alderspensjonister – fornøyde og blide mennesker som kunne besiktiges der de leste sine aviser, blar og bøker, sittende på sine hagebenker utenfor sine hjem.
I mange av stuevinduene hang det små fuglebur med kanarifugler eller fargerike undulater – til stor glede for alle de spaserende byvandrerne på sine søndagsturer – nøye planlagt av ren og skjær nysgjerrighet.
Det åndet fred og fordragelighet over bydelen, der arbeidskaillan var begynt å bruke hatt som de hilste med - istedet for sixpensen eller den tidligere blankskjermhua.
Jålbokka -
mente beskjedne Bolette i Nordtvedtsgata 3, da hun var innom butikken til Sjøvold.
Handelsmann Sjøvold var mektig irritert, for etter at IOGT hadde åpnet bykontoret nede i første etasjen på Dora, var ølsalget bare en liten del av hva det tidligere hadde vært.
Flere av de tidligere så populære Gatemusikanter hadde fått arbeidsløshetstrygd og satt rundt samme bordet borte på den nystartede Kafè Ramp, mens både Flirop og Gummi-Rudolf levde sine aldrende dager som pensjonærer borte på Aldersheimen i Mellomveien. Lillemann Med Sekken var blitt så dårlig til beins at han holdt seg bare innendørs på rommet sitt borte i Haldensgata, mens Nattens Dronning hadde flyttet fra Frostaveien og bosatt seg hos en hjemvendt sjømann fra Haltdalen – en krabat som var veldig lysten på å komme seg ut på sjøen igjen.
3.
Det var ganske mange pene og pyntelige unger fra Nedre Lademoen som etter hvert ble innmeldt til skolegang på Lilleby Skole.
Eksemplariske og håpefulle mødre – og også en del goddemte fedre - fulgte opp til den første skoledagen, der overlærer Birger Nordstrand senere kunne bemerke at han utmerket godt hadde lagt merke til en ganske fiendtlig holdning mellom barn fra Lilleby og de som møtte til denne første skoledag nede fra staselige Nedre Lademoen med omegn.
Den påpasselige og forståelsesfulle Overlæreren hadde også merket seg at heller ikke dette første treff de foresatte imellom, fungerte som det burde og det på en så viktig dag som dette jo enang var, for både de nye elevene og foreldrene.
Det vanket mange lite vennlige blikk fra Lillebyfolket, til de som møtte fra det nye og vellykkede bostedet Nedre Lademoen - stedet med så velstelte og høflige skolebarn.
Selve Lilleby var rundt 1915, etter planene bygget for å bli ett villastrøk inne på Lademoen, noe som de gamle beboerne nede på Svartlamon aldri ville godta. Det oppsto mye sjalusi og fiendskap - også voksne folk imellom - og blant både små og store gutter ble det utkjempet både gatekamper og andre krigshandlinger ved fronter inne på Ladehalvøyas ubebodde daler og skoger – noe som både foreldre og besteforeldre hadde full kjennskap til.
Krigerne fra Lilleby kjempet for æren, mens soldatene fra Svartlamon sloss for bedre omdømme om fattige Lamon – stedet som over hele byen var kjent for både fyll, tyveri, slåssing og annet spetakkel.
Oppe på Lilleby var folk i lønnet arbeid – nede på Svartlamon var de langt fleste arbeidsløse.
Nå var Nedre Lademoen blitt til bydelens beste og mest velstelte storstue, der etterspørselen etter husvære var meget stor - og det til Lillebys store og små innbyggeres aller største gremmelse.
Oppe på Lilleby hadde leieboerne hver sin altankasse iplantet med en Stemorsblomst, en liten Aurikkel og litt Blomkarse, mens på Nedre Lademoen var de små hagene pyntet med mengder av fargerike blomster, busker og trær, der katter, hunder og til og med to geitebukker gikk fritt omkring innenfor de hvitmalte hagegjerdene, mens alle kaninene frydet seg over at de hele døgnet hadde nok av tid til å forøke bestanden.
Sjalusien mellom Øvre og Nedre Lademoen var ifølge Overlærer Birger Nordstrand av svært alvorlig karakter.
Allerede i småklassene ga elevene tydelig til kjenne at de med litt hjelp fra foreldrenes side, var gjort kjent med at forholdet Lilleby og den nedre delen av Lademoen hadde forverret seg ganske betraktelig.
Svartlamons velkjente mindreverdighetskomplekser overfor Lilleby, var blitt til det motsatte av hva tilfellet var i gamle dager. Nedre Lademoens beboere merket seg med fryd og stolthet at det var tydelige tendenser til misunnelse og bakvaskelser fra Lillebygjengen – de få gangene de tilfeldigvis ble nødt til å møtes.
I de Svartlamonske tider var det alltid deres guttekrigere som manet til strid – nå skulle det vise seg at gutta oppant Rønningsletta og Lilleby la seg i beredskap, for i tilfelle kamp å kunne vise hvem det var som fremdeles hadde makten der inne i Østbyen.
Fra hovedaksjonistene for de hærførende krefter oppe på Lilleby, ble det sendt ut ett opprop til Nedre Lademoens eventuelle Heimevernsledelse, om at de var oppfordret til kamp i den nordvendte skoghellingen av Ladehammeren.
Lillebysoldatene lå i beredskap ved fronten en hel ettermiddag, men ikke en eneste krigende motstander fra Nedre Lademoen møtte.
Vi har slutta med sånt toill -
var meddelelsen som soldatene fra den krigerske Lillebygjengen fikk, da de på retretten fra fronten, måtte passere noen gutter som spilte basse nede på Nyhavna.
Nedre Lademoen Velforening var kommet i sving på initiativ av Oleanna og Kal Karoliussen og Sjømannsmisjonen hadde meddelt at de ønsket å bevilge ett beløp til ytterligere utsmykning av den gjenoppbygde bydelen.
I Arbeider-Avisas spalter kom det mange ytringer om hva som burde gjøres og resultatet ble omsider fattet, da gamle skøytevenner i idrettslaget Falken med`n Brechan junior i spissen, foreslo at skulpturen av`n Hjalmar Andersen burde flyttes fra hans plass i midtbyen, til ett egnet sted inne på Lademoen – det var jo der han hørte hjemme.
Resultatet ble at Hjallis og den andre skøytekjendisen Sverre Farstad kom til å rage høyt til værs på hver sin sokkel, på den åpne plassen rett ved Kjøpmann Sjøvolds Kolonial og Kortevarer.
Også på det kulturelle området begynte det å skje saker og ting, da ett par sanginteresserte karer fra Sodemannsgata engasjerte seg i å få i gang Lademoen Blandede Sangkor. Presten ble både i fyr og i flamme og ga tillatelse til at korøvelsene gjerne kunne skje borte på Bedehuset i Østersundsgata.
Korets første opptreden var ved den storslagne innvielsen av den nyoppsatte musikkpaviljongen, som hadde fått plass på den store tomta etter at Strandveien Auto hadde flyttet oppover til Moholt traktene.
Musikkpaviljongen ble en storveis til attraksjon på Nedre Lademoen, for dette hadde vært mangelvare inne på Østbyen, etter at den gamle paviljongen oppe på Eli Plass var blitt revet og kommunen ikke hadde sett seg hverken råd eller interesse for å få satt opp en ny.
Sammen med det nystartede Blainnakoret opptrådte både musikkorpset Fram og Sjømannsmisjonens Sang-og Gitarmusikanter med flere innslag og til stor jubel fra de mange lamonitterne som hadde møtt fram.
Sognepresten tok seg den frihet til åpenlyst å berømme de fire fra Jehovas Vitner som hadde møtt til et vekkelsesmøte på Bedehuset, samtidig som han hyllet alle fra Smiths Venner som kunne vise til gode resultater, i barneproduksjonen i de leide rommene nede på Dora. Til Prestens umåtelige store glede, var antall døpte smårollinger oppe i kirken blitt adskillig flere hver bidig søndag.
Det hadde oppstått noen nære nabokonflikter borte i Biskop Grimkjellsgata, der låsen på noen av kaninburene hadde slått seg vrang, slik at etter ganske kort tid vrimlet det av kaniner rundt om i de nærliggende hagene.
Men som med alt annet, sakene ordnet seg i ro og fordragelighet, som ved alt annet der nede på vakre og velselte Nye Nedre Lademoen.
Det oppsiktsvekkende skjedde, da det ungdommelige ekteparet i Ladeveien 12 oppe på Lilleby, klarte å skaffe seg nytt husvære og flyttet nedover til ett lite hus i en velstelt hage i Gregusgata nede på Lademoen.
På den 17.mai spilte Lilleby Skolekorps fra Musikpavljongen, og de aller fleste av lamonitterne flagget på hel stang i anledning dagen.
"Lykken er stor - for oss som på Lademoen bor", sang nyelevene på Lillebyskolen, for en glad og fornøyd Overlærer Birger Nordstrand.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar