Det var like før jul at Jentoft fylte de nitti og i den anledning gjorde det kjent for Gud og hvermann at han for kommunens regning kom til å holde åpent hus i litjsalen på samfunnshuset. Bygningen lå vegg i vegg med gammelhjemmet, ikke langt fra prestegården og med den gamle kirka i skråningen like bortenfor. Etter suksessen som Hornmusikkmedlem på den syttende maidagen var Jentoft begynt å gå på legd blant bygdefolket. Det hendte han var oppom den nedslitte, gamle trebua si oppe ved fossen, men dette ble sjeldnere etter hvert som han ble tregere i ganglaget. Den ansvarshavende trompetisten i hornmusikklaget hadde vært forutseende nok til å sørge for at Jentoft når som helst kunne få bruke ett loftsrom i kommunehuset som øvingslokale, straks det bestilte Cymbalet var ankommet fra musikkforretningen inne i byen. Der oppe i varmen trivdes han godt sammen med stortromma og det alltid så blankpussede slaginstrumentet i edelt metall.
Nittiårsfeiringen skulle vise seg å bli litt av en forestilling – til og med folk fra nabobygda var klar over hva som skulle foregå på andre siden av brua over den strie elva og hadde avsatt tid til ett nysgjerrig festbesøk hos bygdeoriginalen i nabogrenda.
Gardkjerringene brukte det meste av fritida til baking av mangfoldige sorter med hjemmebakst, noen hadde smurt opp store mengder brødskiver med egg og gaffelbiter, mens de mest tradisjonsbundne og godt voksne fruentimmerne sørget for lems og vaffelkaker - påsmurt både geitost og gomme.
Drikkvarene var det karfolket som sørget for – ikke bare hjemmebrygga øl, men også ganske mye av enda sterkere saker. Salen på samfunnshuset ble pyntet til det ugjenkjennelige – med trær og grønne planter hentet inn fra Guds frie natur. Legdkallen Jentoft var fra innerst til ytterst blitt oppkledd til det ugjenkjennelige av bygdas syforeningsmedlemmer. Han hadde stilt en betingelse for å bli offentlig markert på stordagen og det var at han forlangte å få opptre alene på stortromma og samtidig med etterfølgende innslag på korpsets nyinnkjøpte Cymbal.
Andre programinnslag la han seg ikke borti.
Menighetsrådet hadde stilt den digre bedehuskaffekjelen til disposisjon, mens til og med kirketjeneren hadde stilt seg til rådighet og uten protester båret inn nok ved til festlighetene – ekstra tørre og lange bjørkekubber til bruk ved den svære og kullsvarte ovnen i kroken rett ved inngangsdøra.
Dette var kirkens bidrag til Jentoftdagen, ved siden av at sognepresten hadde invitert seg selv til en andakt like før bordverset skulle synges.
Blandakorets åtte velkledde sangere regnet seg selv som naturlig møtende på festen – det samme gjorde Hornmusikklaget for å kunne få hylle sin egen nittiårige Trommeslager og Cymbalist.
Lokalet ble fylt til trengsel og da det var like før jula, var ett digert grantre plassert midt på gulvet med lys, glitter og høyt i toppen en blank liten stjerne. På grunn av den intense fyringa i den svære svartovnen borte i kroken, var juletreet begynt å miste barnålene allerede før de første gjestene hadde begynt å finne seg plasser ved bordene.
I ganske mange uker hadde den nypensjonerte korpstrompetisten sammen med Jentoft på tromma, innøvd "Her kommer guttemusikken" og dette ble åpningsinnslaget til oppriktig jubel fra de fremmøtte. Matlysten økte betraktelig, etter at sognepresten omsider hadde gjort seg ferdig med andaktsinnslaget og bordverset sunget. At jubilanten Jentoft sølte kaffe utover kvitskjorta betydde ingen ting, men det ble verre da han klarte å ramle ned trappa fra senen og måtte hjelpes på beina av selveste helsesøstera fra nabobygda.
Jentofts soloinnslag på stortromma var ment som aftenens hovednummer og ekstra populært var det at gammelorganisten tilbød seg å akkompagnere trommisen på det digre, svarte pianoet oppe på senegulvet.
Midt under allsangen av "Jo mere vi er sammen", valgte sognepresten å forlate festen, samtidig som husets egen, taletrengte vaktmester syntes tiden var inne til å fortelle noen av sine grisvitser. Latteren runget ekstra høyt da den svært så svette Jentoft plutselig fikk vrengt av seg skjorta, før han bød opp selveste den kvinnelige formannen i menighetsrådet på en flattango - til musikk av de fem blåsemusikantene i Hornmusikklaget.
Det var da, at bestyrerinnen på Gammelhjemmet fikk med seg både formannen i Hjemmets Styre og representanten for kommuneadministrasjonen, til ett hastemøte ute på det tomme samfunnshuskjøkkenet.
Ved tilbakevendelsen derfra holdt de kjeft om utfallet, selv om bestyrerinnen tydelig nok bar preg av å ha fått det som hun ville.
Jentoft fikk på seg kvitskjorta og ble plassert ved samme bordet som hornistene, noe som resulterte i at stortromma ble hentet inn fra garderoben, til ganske blandede protester fra de aller sprekeste pensjonærene med høreapparater. Til deres store protester gjentok Jentoft og musikeren på Tuba "Her kommer Guttemusikken". Festen ble avsluttet med salmen "Hos Gud er idel glede", med geburtsdagsbarnet Jentoft som akkompagnatør på stortromma. Straks sanitetsdamene hadde pakket ned restene av Kromkakene, Vaffelkakene og smultringene, ble Jentoft bedt om å roe seg ned foran en samtale med Gammelhjemsbestyrerinnen og formannen for Hjemmets styre. Kommunestyrerepresentanten hadde for lengst forlatt festlighetene.
Bestyrerinnen virket både litt oppkavet og alvorsfylt, da hun i velvalgte ordelag foreslo Jentoft, å tilbringe sin aller første natt etter denne jubeldagen på ett nyoppussa kvistrom oppe i tredje etasjen på Gammelhjemmet.
Her ville han for femtiden få sitt eget lille rede, si eiga seng, godt stell og normale måltider.
Etter noen minutters funderinger, ble Jentoft villig til ett forsøk på ett boforhold oppe på Gamelhjemmets aller himmelske loftsrom.
Men bare såfremt han fikk ha med seg både stortromma og Cymbalen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar