Lillebyskolens eminente og godt voksne sanglærer Otto Solheim, var blitt klassestyrer for B-klassen, etter at Frøken hadde forlatt både Lillebyskolen og denne verden for godt. Nylærer`n lot ungene tidlig forstå hvem det var som hadde ansvaret for at de skulle få med seg ett og annet fra de sju årene innom skolegjerdet.
Når den karen hadde oppdrag som luftingsjef i ett eller annet langfriminuttet, var ungene snille som lam så lenge "gammelsauen" var i nærheten, men skulle det strenge blikket tilfeldigvis være myntet på noen andre uromomenter på andre steder i skolegården, kunne situasjonen bli en annen, inntil oppasseren selv fikk gjenopptatt øyekontakten.
Værre var det ikke, hverken når Solheimen hadde ansvaret i skolegården eller inne i klasserommet.
-Det heter Oggg - ikke Og . Du skal snakke tydelig, gutt -.
Den alltid brunjakkekledde herremannen med den velkjemmede, gråmelerte hårmanken, var en svært bestemt og flink skolemester, men også en litt distrè herremann, som ved skolestart om morran ofte trengte hjelp av en alltid villig elev på den fremste skolepulten - når han var nødt til å få hentet de gjenglemte brillene hjemme i Kirkgata – i bakgården rett ved Bakkirka.
Noen av klassekompisene lurte på hvorfor uromomentet på den fremste pulten alltid skulle få dette ettertraktede oppdraget som brillehenter.
-Hold smaus – her er det jeg som bestemmer -. Var lærer Solheims svar.
I sangtimene - og med hver eneste en av klassene – ble ungene av den myndige sanglæreren lært å synge sangen `Lette Bølge når du blåner`. Mange av smårollingene hadde vanskeligheter med å få med seg at `Akk, din lengsel hjertet minner, om hva skjebnen skiller ad `.
Sangmester Solheim var utilnærmelig og brydde seg lite om klagene fra noen foreldrepar nede i Gardermosgata og ett par lite forståelsesfulle fedre borte i Lavein Åtte.
-Ongan må få lær sæ nokka som dæm forstår når dæm søng -. Artigfaderen foreslo at han kunne lære sangeran en skikkelig sjømannsang. –"Bekken går i engen" e fullt brukandes -.
–Idiot -, sa moderen.
Skolefestens sensasjon ble det store Elevkorets fremførelse av `Lette bølge når du blåner`, under Maestro Otto Solheims usedvanlig energiske ledelse.
Sanginteressen vokste både blant jenter og gutter innpå hele Lamon.
Det samtidig plutselige Guneriusinnkjøpet av ett svartlakkerte Brødrene Halspiano vakte oppsikt også i Tolva. Men skepsisen til pianomusikk, gjorde at det ikke bare ble å få skaffet hjelp fra de ellers så hjelpsomme naboene, når det gjaldt oppbæringen av instrumentet til stuerommet hos Guneriussan i fjerde etasjen.
Junior rakk så vidt ett par lørdager å få karret seg opp på den alt for høye pianokrakken hos pianøsen fru Olsèn oppe i Bakkaunet, før han nede i Gassverksbakken av noen sangglade Rønningslettakompiser, fikk høre at`n organist Bonsaksen skulle starte ett Guttekor borte i selveste Lamokjerka-den førstkommende mandagskvelden klokken sytten. Presis.
Adresseavisannonsen kunngjorde att guttene helst måtte være lesekyndige, ha fylt ni år og at møtestedet var i kirkas Johanneskapell. Alt var gratis.
Samme annonsen sto også i ArbeiderAvisa, der Bonsaksens sanginteresserte og derfor hyggelige svoger Eigil Gullvåg, allerede den gangen må ha vært avisens sosialdemokratiske og `importante` Redaktør.
-Sekkert en belligannonse på grunn av slektsforholdet. Dirigenten ska værra gift med selveste søstra te Redaktør`n -. Småsjalue jenteforeldre, som ikke for-lengst hadde gjort seg kjent med hvordan man lager guttebarn, kunne selvsagt ikke dy seg.
Sanglærer Solheim ble også en aktiv guttekorverver blant elevene på skolen. --Bonsaksen er også privat en kvikkis på så mange måter – den karen kan nok ikke bare spille og dirigere kor har jeg hørt -.
Mandag klokken sytten null null var Johanneskapellet overfylt av kommende guttekorsangere - og køa utenfor kirka bare vokste i lengde, mens prøvesangen foregikk for hver og en av gutan – som en etter en måtte gi lyd fra seg til en lyttende og kravstor orgelspillende Bonsaksen.
-De av dokker som har såpass røst at de får bli med, får brev i posten. All ainneran kan meld sæ på til guttekoret oppe i den derre Domkirka -. Dirigenten humret. – Eller de kan kom tilbake om ett år som medlemmer av Begynner-koret -.
Gifte foreldre, ugifte foreldre, enslige mødre, enslige fedre og bestyrerinnen, frøken Holm på Finnes Barnehjem, nølte ikke så mange dagene før de sendte sine håpefulle sangglade gutter til mandagenes guttekorøvelser.
Ett par uker senere ble det rykket inn nok en alt for kostbar avisannonse i begge av byens aviser. Dette gjorde at flere gifte kvinnemennesker, ringforlovede frøkener og noen ugifte, men enda bare kjærestbefengte ungmøer, sendte sine sangbare livsledsagere til onsdagenes første øvelse i Lamokirkas Johanneskapell. – Et guttekor uten mannsstemmer er ikke noe klassisk guttekor -. Mente dirigenten – oog dermed ble det sånn.
Lamokirka var blitt til mere enn `bare` ett kirkebygg. Gudshuset fikk stor betydning for unge sangeres videre ferd gjennom livet.
------
Sangspillet "Fra Pospiltenes dager" – om fattiggutans liv ute på Waisenhuset, ble fremført for fulle hus både i Studentersamfunnets runde sal og i Folkets hus. Det var gjevt å bli kalt for Posepilt, for posepilter var det mange av inne på Lamon i de tider.
Spællet om kjæresteparet Dora og Georg, om gærningen Thomas og om dansere, fattigfolk, rikfolk, prester og en skokk med kirkegjengere, gjorde kjendiser av dyktige guttesolister fra både Rønningsletta, Enkgata, hele den langstrakte Ladevei`n, Gardermoensgata, Ulstadløkkeveien, Nerlamon, Volds-minde og ellers mange andre av Østbyens mange kriker og kroker.
Den populære dirigenten hadde alltid mange nye sangere å velge mellom - særlig ble det etter hvert mange gutteforeldre som ble gløden på å få sin håpe-fulle med som ett garantert solistemne.
-Nidarosdomen har i alle år hatt sitt storslagne guttekor – vi trenger ikke flere av den sorten her i by`n -. Orgelspæller Nielsen i Domkirka hadde vært noe bøs, da han på en bytur tilfeldigvis hadde råket over en spællmann i samme bransjen. – Dirigentkonkurrenten var ingen ringere enn han Ivar Johannes Bonsaksen i Lamokjerka, en skikkelig Lamogutt, født og oppvokst som vaktmestersønn - på ett rom og kjøkken - i Lademoen Bedehus på hjørnet av Fjæregata og Østersundsgata i året nittenhundredeogåtte.
Fra bostedet oppe i Weidemannsveien fireogførti – det storslåtte utsiktststedet øverst på den bratte bergveggen rett opp for Buranbanen - hadde han utsikt over hele Østbyen. Her hadde han "kontroll" over både Buran, Boligan, ner-Lamon, Reina, Lilleby, Enkgata, Rønningsletta, over Smeltverkrøyken, Lahammer`n, Lade og helt innover til Leangen - med travebanen, Rotvollskogen og all røyken fra papirfabrikken inne på Ranheim. Når det var østavær, merket han til og med Ranheimslukta, alle de gangene han nøt utsikten - fra sin `grønne benk i haven`.
Med Maestroens utsiktsmuligheter over hele Østbyen fra sin lille havebenk, var Lamokirka med det stadig skjevere, langstrakte tårnet, ett midtpunkt i hele det billedlige skaperverket. Hans berikelse vokste med å vite at der nede i myldret av små og store hus, bodde det også langt bortimot ett hundrede snille, rampete, trivelige og ufordragelige guttunger - guttesangere som ble til hvite engler, straks de fikk på seg ei nystrøket kvitskjorte, ei svart sløyfe, nypersa svartbukse og svarte, blanke sko – for å gå i høytidelig prosesjon opp det lange gulvet i Lademoen Kirke - syngende på Cantate Domino – Lovsynger Herren.
Hadde dirigenten sett bedre etter, kunne han muligens fra sin havebenk også i myldret av all annen bebyggelse, ha fått øye på Buranbanen - fotballplassen der elleve av hans guttesangere en dag skulle komme til å tape med hele tolv-null. Og motstandere skulle bli ett maken til guttekor fra landsbygda nord i Trønde-lagen - med en tidligere Lillebygutt fra Lademoen Kirkes Guttekor som orgelspillende dirigent.
Mangfoldige Herrens år senere, kunne samme Direttore informere sitt Romakor om da han en gang i barndommen maktet å prestere etthundredeog seksten centimetre i noe så spesielt som høydesprang, under Lamoguttekorets årlige friidrettsstevne oppe på Lerkendal stadion - til sterke heiarop fra idrettsmannen Ivar B., - dirigerende orgelnist og tidligere aktiv medlem av TriangelKameratene.
-Alle gutter opp til sang - La oss synge, la oss synge dagen lang ! -.
Elevantallet vokste både ved Lamoskolen og inne på Lilleby, for foreldre-produksjonen av fremtidige fotballspellera, organista, turnera, forfattera, boksera, kunstmalera og korsangera økte i takt med etterspørselen.
Østbyens befolkning har aldri ligget på latsia.
--------
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar