Det var adskillig kjent rundt om i den langstrakte menigheten at det hersket en viss form for stridigheter mellom Soknepresten Don Marco og den adskillig yngre, nestkommanderende Don Paolo.
Don Marco hadde ikke så lang tid igjen av sitt åremåls engasjement ved denne Katedralen.
Prestestillingene var slik at det ved oppnådde syttifem år kunne innvilges avgang - men holdt helsa var
det full anledning til å fortsette.
Don Marco hadde ikke noen synlige skavanker. Han var en mager, rakrygget herremann - en Prest som
ønsket seg sett av folket som viste geistlig respekt, ved å stå i grøftekanten med lua i handa, når Presten dro forbi med hest og stasvogn.
Han hadde alltid - etter beste evne - forsøkt å opprettholde æresfrykten, selv om han hadde ett litt spesielt problem for en såpass høytstående kirkens mann:
Don Marco lespet - og det noe ganske betraktelig.
Ungpresten Don Paolo innrømmet for seg selv, at han med stor skam overfor Vårherre, så det komiske ved Sokneprestens store taleproblemer, for det verste var, at dess mere engasjerende Don Marco var ved sine Predikener, jo mere lespet han i sin pågående snakkesalighet.
Slike medfølende smil blant menighetsfolket i løpet av Don Marcos forskjellige kirkelige handlinger, fikk så være når predikeren var oppe på Stolen, men verre var det når den lespende predikeren skulle messe. Da hendte det til og med at de mest humørfylte – og alle de eldre som hadde fått seg helt nødvendige høreapparat - ikke så annen råd enn å måtte le litt for åpenlyst, men Gud skje lov helst når Soknepresten sto vendt mot alteret og med ryggen mot menigheten.
Hans messesang ble da til lange sssssssccchh-lyder, ved at Don Marcos tunge ble plassert direkte mot overtennene - som forøvrig var av det fineste porselen.
Den nestkommanderende presten Don Paolo, var en adskillig kvikkere geistlig krabat, men som hadde store problemer med synet og myste gjennom sine svært sterke brilleglass. Han var også skjeløyd, slik at de
kirkebesøkende ved mottagelsen av det Hellige Brødet med ordene `Dette er Jesu Legeme` kunne ha store vanskeligheter med å forstå hvem det var tiltalen gjaldt.
På grunn av Don Paolos mangel på gangsyn, utgjorde det alltid stor fare når han skulle ned fra
prekestolen. Han hadde derfor funnet det mest fornuftig å bøye seg ned, slik at han kunne gå baklengs
ned prekestoltrappen etter sin prediken.
Vanskelighetene i så måte var alltid å unngå at han skulle snuble i den side prestekjolen.
Det skapte også problemer når Don Paolo skulle lede prosesjonen oppover den svært så lange midtgangen under Messens Introitus.
Men også ved slike anledninger hadde han fått til en fast ordning, ved at han hadde gitt Munken Fabio æren av
å gå rett bak seg ved den høytidelige prosesjonen, samtidig som Fabio måtte hviske litt høyt – "mere til høyre, mere til venstre "- alt etter til hvilken side han var havnet av den svakt oppmerkede midtstreken.
Broder Fabio hadde stor forståelse for menighetens mistenksomme blikk, for Pateren virket jo enkelte
ganger litt merkverdig slengen i draga.
Den spennende prosesjonsavslutningen lot seg i ett hvert fall merke, ved framkomsten til det ene trinnet opp til selve Alteret, for ved ankomsten dit virket Don Paolo alltid svært anspent.
Fabio og Luigi var to av flere Munker som hadde i oppdrag å gå rundt med offerkurvene når Liturgien
tilsa at innsamlingen skulle finne sted i Messen.
Ved ett par tilfelle la Fabio merke til at en litt aldrende skjeggprydet herremann hadde en tendens til å legge en pengeseddel ned i kurven med den ene hånden, før han tok tilbake en annen seddel med den
andre.
Fabio studerte vekslingsfenomenet og fant ut at karen ofret noen ganske få mynter, men tok igjen ett
større og mere stillefallende pengebeløp.
Fabio fant ut at det fornuftigste var at han omgikk den glade, men utspekulerte giver, noe han gjorde under sørgmodige blikk fra den giverglade kirkegjengeren.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar