Når gatemusikantene var i gang inne i en og annen bakgården, strømmet det straks til elleville unger som drev med ablegøyer og fellesopptredener gjerne med upassende lyder og leven og helst samtidig med musikantenes innslag for å være mest mulig djevlige mot de mer og mindre fattige musikantene.
Alle disse pøbelinnslagene var lite populært hos de opptredende gate-musikerne, det ble ropt fra altanene, der sinte husmødrene ba ungene kutte ut alt levenet og forsvinne fra gårdsplassen. Kvinnfolkan var som regel ivrige lyttere til både trekkspilleran, felekaran, sangeren Ola Donk og dette sigøynerkvinnfolket som både sang og dansa – såfremt det kom noen småører luftveien ned fra husmødrene der oppe i Det Himmelske Høye – som det sto skrevet i Landstads Reviderte Salmebok.
Både Gido, Kjell og Terje syntes det var både gjevt og artig når musikantene foredro med kjente sanger som fikk tilhørerne oppe på altanene til å bli med i sangen. Guttene klatret opp på plankegjerdet og holdt kjeft mens Gategutta underholdt.
Den ankomne Skjærsliperen kunne virke forstyrrende på spillmennene, men han var en nødvendig herremann og ble vel mottatt av altandamene. Straks han viste seg i porten, ga de blaffen i musikken, var straks inne i kjøkkenskuffa etter den eneste brødkniven, før de i flagrende kjøkkenforklær kom seg raskt ned i bakgården til den arbeidssomme fagmannen ved slipeapparatet.
Flirop Med Sekken var den mest aktive "utpåkaren"inne i Østbyen. Det var ikke bare tomflasker han samlet på, men også ting å tang som han fant rundt omkring og som havnet nede i strisekken som han alltid bar på ryggen. Den vevre Lillemann Med Sekken. som alltid på spørsmål om hvor mange klokken var, meddelte at "den er så mange som herfra og bort til Lamotrikken".
Hvilke artikler som gummiselgeren Rudolf hadde i frakkelomma, var det ingen av de tre kameratene som kjente til når han ble observert med stivfoten sin over alt inne på Lademoen gater og streder.
Det skapte adskillig mer oppstyr i Lavei`n når den skjønne Nattens Dronning, langsomt og beskjedent kom på sine daglige rusleturer fra hjemmet sitt borte i Frostaveien og helt opp til Ladekatedralen. En smukk og langhåret godt voksen dame, med side og fargerike gevanter, som var ett etterlengtet syn også for Gido, Kjell og Terje.
Både Gatemusikantene, Skjærsliperne og "Byoriginalene"ble i de dager virkelig regnet med blant folk flest rundt om der inne på Lademoen, Lilleby og Rønningsletta, på alle stedene der de tre kompisene tilbrakte fritiden når skoledagen og lekselesningen var over.
Etter hvert måtte Terje ta sine daglige øvelsestimer på det nyinnkjøpte gamle pianoet som hadde tilhørt organisten i Lamokjerka, hainn Ivar Bonsaksen. Instrumentet hadde fått sin plass oppe i stua til den to roms leiligheten i leiegårdens fjerde etasje og Terje var blitt Bonsaksens pianoelev.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar