Luigis helse. Munkebrødrene merket at han ble mere likeglad med driften av både Pølseboden og Grønnsakshagen.
Det ble den adskillig yngre Claudio som stadig oftere følte at ansvaret ble overlatt til han enn tidligere.
Det ble også slutt påTandemturene og assistansen som notevender på orgelgalleriet hos Maestroen tok også for mye av kreftene, noe som gjorde at Claudio foreslo seg selv som "blalus".
Maestro beklaget at han måtte takke nei til tilbudet - uten å opplyse at årsaken rett og slett var Munkens omfangsrike legeme og at Maestroen selv i tilfelle ikke ville få plass som organist på sin egen orgelbenk.
Claudio sa derimot ja til å bli med som eneste mannlige sanger i forsangerkoret - blant fem frimodige kvinnemennesker og hvor fire av dem garantert var ferdige med både overgangsalderen og svettetoktene. Maestroens korte avhandling gjorde en uforståelig Claudio glad på damenes vegne.
Det Claudio ikke kjente til, var at den femte syngedamen var Signora Pietra - nyinnmeldt og påkledd et nylig nedlagt "foillaskjørt"- opprinnelig ett miniskjørt – men forlenget til å bli ett godkjent stykke kirkelig klesplagg – usynlig tråklet sammen med noen skjørtesentimetre et godt stykke nedenfor begge knærne.
Pietra var blitt ett kirkens menneske, etter den gangen da hun ikke slapp inn i Gudshuset, på grunn av hennes lårkorte utfordringer til noen enslige kirkegjengere av det mannligste kjønnet.
Det vakte litt oppsikt blant de andre Munkene i Klosteret, da munken Claudio også flyttet inn som ny leieboer
oppe i tårnrommet.
Abbeden lurte på hvor lenge de treognitti trinnene ville holde denne gangen.
- Den som intet vover, intet vinner - hevdet den nyinnflyttede munken. Han tok med seg sengeteppet, buret med den snakkesalige papegøyen som han hadde fått i gave av Luigi og flyttet frimodig inn..
-Fra asken til Ilden - kommenterte Luigi fra sin sengebenk borte i Klosteret - han hadde ervervet seg en skikkelig forkjølelse.
Luigis helsetilstand forverret seg betraktelig og Munken Claudio gikk fort ned litt over tre kilo i
vekt, etter en økende arbeidsinnsats som bodens eneste salgsmann. Denne fedmenedgangen på hele tre kledelige kilo, fikk derimot en sørgelig oppgang med ytterligere kraftige dimensjoner av kroppens for og bakparti:
Som aleneboer oppe i tårnet ble han en trøstespiser av dimensjoner og munkekuttens nødvendige utvidelser sørget han selv for – helst på kveldstid og når ingen så det.
Munkene i Klostret forsto etter hvert, at når Claudio nå inntok ny bolig etter forseringen av alle disse mangfoldige trinnene til værs, var det for at han omsider forsto at han trengte mosjon.
Fra sykeleiet ga Luigi sin anbefaling om ikke å prøve seg på gelendret. Claudio valgte å ikke uroe pasienten ytterligere og forlot det fredelige sykerommet mens han gjorde korsets tegn.
Brødrene gikk stille i Klosterdørene - Luigi hadde pådratt seg lungebetennelse, var hardt angrepet og lå delvis i koma.
Han var et sterkt menneske - både i sjel og legeme - men munkene forsto etter som dagene gikk, at
Vårherre sendte bud på sin tjener. Han ble våket over, av de nærmeste vennene og døde grytidlig
en søndags morgen med sin gode broder, Claudio, ved sin side.
Luigi ble stedt til hvile vedsiden av Munken Fabios gravsted nede i bakkehellingen.
Abbeden sa i sin minnetale at to Munker - som alltid hadde levd sine liv på litt for ville veier - nå omsider hadde funnet hverandre igjen og kommet til ett sted der det forhåpentligvis var anledning til å leve i fred og fordragelighet – med tente lys, dempet orgelmusikk og alltid nypussede tandemsykler.
Claudio holdt stengt til klokken fem på begravelsesdagen og det var sorg i Klosteret da de markerte avskjeden med ett fellesmåltid bestående av bare to pølser til hver – Puddingen hadde gått tom for alt det ettertraktede tilbehøret.
Den eneste gjenlevende av bodens innehavere – Munken Claudio, hadde på klosterets spiseromsvegg – til alles beskuelse - men til Abbedens store ergrelse, notert med rød skrift:
-Og alle pølsene er levert av `Fabio og Luigis etterfølger – munken Claudio` -.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar