Under minnesamværet fikk hver av Munkene på luringen ett lite glass av Hjemmets Vin. Abbeden hadde på forhånd gjort det klart at han ikke godtok at de løftet glasset med "Cin-Cin" - Skål.
De skulle bare blunke til hverandre og si ett kort Amen.
Det ble noe vemodig for Claudio, da han etter bodens stenging kom seg opp de nesten ett hundrede
trinnene - til kammerset og snakkesalige Adamo - den eneste etterlatte etter Fabio og Luigi.
Anpusten og med stor hjertebank, plasserte han fugleburet på det lille, runde bordet ved siden av
dobøtta , satte seg på ned på den ekstra forsterkede pinnestolen og fortalte Adamo med
sørgmodig røst, at nå hadde deres beste venn fløyet til Himmelen.
-Akk ja sa'n - sa Adamo med like sørgmodig røst.
Munken Claudio ba i sin aftenbønn om at oppturen for Luigi måtte gå greit, før han litt gruggen i målet stemte i med den gamle salmen som både Fabio og Luigi hadde vært så glade i – "Til Himmels for den ærens Drott"-.
-Halleluja – kom der fra Adamo.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar