I munketjenesten kunne han etter gammel skikk, legge opp tempoet i ganglaget og etter som han selv
hadde behov for det. For så lenge de gamle sandalene maktet å være undersåtter for de mangfoldige kiloene
- litt ujevnt fordelt i en romslig kropp fra isse til fotsåler, var han ganske fornøyd.
Claudio , hadde med sin vederstyggelige kroppsvekt på ett hundrede og tre og åtti godt visendes kilo, vært til belastning for Abbeden i en årrekke. Den dessertelskende krabaten var alltid ute etter en matbit, en hauk etter matrester fra måltidene og ufordragelig lat av natur helt fra ungdomstiden av, samtidig som han etter Abbedens mening var alt for lite himmelsk salig av seg.
Den høye Herre hadde fått med seg antydningen fra noen av de andre av munkene, om at muligheten var tilstede for at Claudio mente han var rette personen til å overta denne kroa etter Luigis himmelske avreise. Etter mye spekulasjoner inne i sitt kammer, var Abbeden kommet til at den litt for lubne "latmarken" trengte å få rørt litt ekstra på sitt storvokste legeme, skrev noen linjer til Kuranstalten oppe i Collemancio - og forklarte om forholdet til sin munk. Svaret fra Kuranstalten var både positivt og gledelig.
Denne kjente plassen hadde sitt tilholdssted noen ganske få meter unna det velkjente Munkeklosteret, der selveste Franz av Aissisi i sine glansdager tok seg tid til noen av sine meget lange spaserturer – hvis bare været holdt seg sånn noenlunde brukandes.
På sine spaserturer oppe fra Assisi var alltid Franz innom Klosteret der oppe i Collemancio, men om den tynne og taletrengte munken Franz i det tolvte århundre hadde hatt behov for litt trim, da var det sikkert naturlig å foreta slike joggeturer ute i Klosterhaven - fullstendig usett bak klosterets murer – for i dette århundrede var det garantert ikke noen offentlig Kuranstalt disse få metrene bortover den smale klosterveien.
Den gangen Norgesmaestroen og hans fruentimmer hadde bestemt seg for en dagstur oppover til nettopp dette høytliggende klosteret, hadde den vennlige og svært tannlause Abbeden tatt i mot dem med ett noe overraskende ekstra bredt flir og kunne fortelle at grunnen til all skitten og rotet inne i de trange gangene, rett og slett var at de fire eneste gjenværende munkene for tiden, beklagelig vis plutselig var blitt belastet med utslett på begge hender på grunn av Psoriasis.
Derfor var ingen av de fire i stand til verken å handtere en langkost eller å komme i nærheten av alt for mye vann.
Klostervannet var derimot av beste kvalitet, for allerede ved ankomsten den gangen ble Maestroparet servert ett par kjeks og hvert sitt riktig store glass med vann, før de av den vennlige Abbeden ble vist en svært gammel og vakker keramikkplate, innfelt i steinveggen like ved den brede, lave inngangsporten inn til klostercellene. På grunn av turistenes rablinger på klostermurene, var det med gammel skrift inngravert:
SE CREDIE PREGA – SE NON CREDI AMMIRA – SE SEI UNSICIOCCO – SCRIVI IL TUO NOME SUL MURO.
Dersom du tror, be – Dersom du ikke tror, beundre – dersom du er en idiot – skriv navnet ditt på veggen.
Det ble Maestroparets velmente anbefaling av stedet og distriktet rundt, som fenget interessen for Claudio og samtidig gjorde Abbeden litt mer tilfreds.
Men dette med at også det kjente Nonnekloster "Passagio di Bellona" skulle befinne seg på den skogbevokste åskanten ikke langt unna, så ikke Abbeden på som akkurat noen fordel i sakens anledning.
Claudio mislikte å bli utsatt for en lite populær forutbestilling, men etter mange protester og Abbedens ordning av kioskvikar, ble det sørget for to nødvendige seter på skranglebussen oppover til Kuranstalten.
Allerede ved mottagelsen og før tildelingen av en sengeplass, fikk Claudio utlevert ett nedslitt badmintonsett og ei alt for lita kortbukse til slike turneringsbruk. Den daglige bruken av munkekutten ble godtatt - men uten hodeplagg og de grove skoene.
Videre ble Claudio overlatt ett enerom med nødvendig dobbelseng.
Hele menneskebeholdningen besto av forvokste personer av begge kjønn, fra flere yrker og steder midt på det Italienske støvellandet.
Men selve Klosterbevegelsen var representert med bare to individer – Claudio som eneste Munk og ei overdimensjonert og svært så rundformet Nonne med navnet Teresa fra Albaklosteret "Morgengryningen", som det så vakkert het - og lå like i nærheten.
Etter at de kom i prat borte i den svære sofaen ute på gangen allerede under den første Siestaen, viste det seg å bli god kontakt dem i mellom. Hun innrømmet sin hunger etter søtsaker, mens han tilsto - etter svært så mye om og men - sin motstand mot for mye bruk om sitt storslagne legeme.
Han hadde bestemt seg for ikke å røpe trangen etter godt drikke og mengder av både pølser og potetgull fra denne populære kiosken like nedenfor klostermurene.
-Noe må det da gå an å ha for seg selv – mente Claudio.
Også Teresa torde å bekjenne ankomstseansens utlevering av dette hersens badmintonsettet, men mente at de ikke trengte å være "blott til lyst".
Derfor fant de seg en skjermet plass på baksiden av kuranstaltens vindusløse østvegg, hvor de iført korte trimbukser rakk å ta ett par slag med rackertene, før de ganske raskt fant det nødvendig å gå til hvile i hver sin solide fluktstol.
Dagen etter startet med en gulrot, ett par salatblar og ett lite glass skummet melk til frokost, før de ble påbudt å innfinne seg nede i ett trimrom. På grunn av blåst og silregn utenfor husveggene ble heldigvis aktivitetene avholdt innomhus.
Teresa prøvde seg med noen fotbevegelser nede på gulvet, men kom seg ikke opp til sittende stilling, før hun svært skamfull måtte anmode om hjelp av Claudio.
Selv var han litt lei seg, etter å ha blitt fly forbandet på det smålemmede vidunderet av en alt for anmasende kvinnelig instruktør .
- Slutt med masinga, kvinnfolk ! -.
Det påfylte fatet som hver av stakkarene fikk utlevert ved middagsmåltidet på denne dagen, besto av tre svært så bleike fiskeboller, pådyttet ett par biter kålrabi og en nesten fargeløs og forkommen tomat - som en eller annen på kjøkkenet hadde tatt livet av ved å ha delt den i to.
Det ble da resten av de sultne medmenneskene tok sin daglige Siestadupp, at Claudio på luringen kom seg gjennom hekken på baksiden av huset, der han hos en forståelsesfull kioskeier fikk fylt opp begge de side munkekuttelommene med endel overlevelsesgodiseri av ganske mange forskjellige sorter.
Det ble maveonde og diarè som gjorde at han fikk fritakelse for ettermiddagstrimmen - både denne dagen og to dager etterpå.
Hva resultatet de første dagene ble for Teresa fikk han aldri klarhet over, for allerede etter fire døgns opphold forlot han Kuranstalten i fullstendig utslitt tilstand og med det samme nedslitte kjøretøyet som hadde sørget for overbringelsen til dette oppkvikkende etablissementet.
Abbeden ble storligen forundret over å måtte si til seg selv: "Hvem banker så silde på Klosterets port?`", da en sliten og ydmyk Claudio ropte opp til klostervinduet i andre etasjen:
"Det er bare lille meg".
#####
Claudio fikk ett stort problem allerede ved overtakelsen av salget etter Luigis himmelfart. Den
selvkomponerte kiosken, var formet for de to nogenlunde vanlig utseende karene Fabio og Luigi bak disken.
Når nyinnehaveren Claudio nå var blitt alene som diskenspringer, var han for i det hele tatt å få plass, nødt til å få revet selve disken inne i kiosken og få montert en annen på selve veggen utenfor - helt borte ved glassluken, mens han inne i klosteret fant seg en trebenk, i stedet for de to trange stolene som Fabio og Luigi hadde kommet seg nedi.
Den hendige munken i Klosteret som ordnet diskflyttingen, rev også ned skiltet øverst på den røde
tverrveggen, før han malte over det gamle og med store, røde bokstaver skrev: - Munken Claudios Pølsesalg-. Han valgte sitt egentlige navn – han mente Puddingens Pølser virket for lite engasjerende.
Claudio formet seg til i den grove mørkebrune Munkekutten, selvsydd og med noenlunde samme bredde og
dybde. Han hadde selv laget seg et noe lengre rep enn hva de andre Munkene i Klosteret brukte rundt midjen. For midje var det dårlig med, så han hadde repet rundt kroppen - sånn omtrent midt på. Hans flintskallede, blankpolerte hodet var trill rundt - med en flerfoldig dobbelhake et stykke nedenfor en alltid smilende munn.
Munken Claudio var et himmelsk syn om han var inne i Katedralen, borte i Klosterhagen eller når han klarte
å komme seg inn i det trange utsalget.
De mange trappetrinnene opp til Katedralens tårnrom led i fromhet, sammen med Munken – i hans problemer med en tilvendelse av makelighet og snubling i sin egen litt for side munkekutte, slik
forholdene var blitt etter at han hadde overtatt rommet og den italiensk snakkesalige papegøya.
-Il Grasso Il Grasso – Feiten. feiten –.
Det hendte at Adamos skurrende papegøyerøst kunne høres helt ned til Maestroen på orgelgalleriet.
Men allikevel var den opprinnelige nordboeren glad for at noen søkte tilhold til tårnrommet - dette skapte litt liv og røre nede på orgellemmens vanligvis så ensomme stunder - særlig under hans orgelforberedelser foran søndagenes Høymesser.
Munkene Fabio og Luigi hadde begge vært svært pliktoppfyllende notevendere på orgelkrakken, men på grunn av kroppslige årsaker, lot det seg altså ikke gjøre å få plass til frodige Claudio på benken helt inntil orgelspilleren og hans nødvendigste noteblad.
Han ble derimot den første, stående notevenderen som Maestro hadde hatt til disposisjon, siden han
kom ned til Italiakatedralen fra det kalde nord, der Gudshusene hadde nesten tomme kirkebenker - i motsetning til landet ved Middelhavet, med overfylte kirkerom ved hver eneste Høymesse – der alle og enhver tar imot Vårherres Sakramenter. Og det til og med utan at den gode naboens tilstedeværelse, gjør utslag i en åpenlys dulting med albuen og et like godt synlig spørrende blikk, om den nadverdssøkende tilfeldigvis skulle ha vært besiktiget borte på lokalet kvelden i forveien.
Maestros forberedelse til søndagens Høymesse foregikk gjerne på lørdag ettermiddag og om
det var nødvendig stilte også som regel notevender Claudio velvillig opp også ved slike anledninger .
Claudio følte noen ganger at papegøyen Adamo trengte litt adspredelse fra den daglige ensomheten
oppe i tårnrommet, derfor ble friskusen glad de gangene han fikk slå følge med notevenderen nedover langtrappen og til en passende plass nede på orgelgalleriet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar