Han følte at han trengte forandring som musikant, etter å ha slitt orgelkrakken i en del kirkebygg i mange Herrens år - spilt med stort tempo og kroppslig engasjement både på orglenes tangenter og fotpedaler - og med entusiastisk innlevelse dirigert korsangere, slik at det på vintertider sånn noenlunde gikk an å holde varmen i kroppen i alle iskalde kirkerom - med en og annen gammel varmeovn under kirkebenkene og som ble tilkoblet strømmen ett par timer før gudstjenestene.
I gamle, uisolerte kirkerom – gjerne fra Middelalderen eller der omkring – ble søndagsfyringen iverksatt senest mulig på lørdagskveldene, ved hjelp av kirketjenerens strevsomme innbæring til en diger vedkasse borte i prekestolkroken, av en del noenlunde tørrlagte seksti centimeters lange vedkubber – for opptenning i en to meters høy og svært romslig vedovn med ett sørgelig utseende, men gudskjelov med ei litt artig, men støvat smijernskrone på toppen.
Han var lei av at stemmeoppvarmingene før korøvelsene med misfornøyde og forfrosne korister, som oftest måtte begynne med å slå flok med armene - ved siden av at han selv med gymnastiske hopp og sprett oppe på lett svaiende, trange orgelgallerier, måtte opptre som bajas for å hindre sykdom og derved fravær på den neste ukens sangertreff.
Den gråhårede og skjeggete organisten - født og oppvokst oppe i dette "blavåttlainnet" – valgte å søke en stilling ved en katedral nede i varme Italien, ble ansatt og tok med seg sin hustru og andre nødvendige eiendeler, på en fire dagers lang bilreise nedover i Europa. Til småbyen Arrone - noen få mils avstand i østlig retning fra Roma - ikke så langt unna Middelhavets alltid så overfylte og langstrakte, varme badestrender.
"Buone sera - siamo di Norvegia - non parlo Italiano - sono organista - benvenoti alla pratica di Coro -
arrividerci alla prossima volta - buona notte !
God dag - vi kommer fra Norge - men snakker ikke italiensk - jeg er organist - velkommen til
korøvelser - vi møtes på neste prøve - god natt!"
Det var slik det begynte rent språkmessig.
Han ble snart vant med italienernes åpenhjertighet og varme, med deres omkringtakinger og hyggelige kyss på hvert kinn. Når han bare fikk det som han ville, ble han kjent som en omgjengelig og hyggelig kar, og ble straks tiltalt som Maestro, med ansvaret for det musikalske liv i den store katedralen.
Og Maestro ble det mest brukte navnet på innvandreren.
Det digre kirkebygget var så langt, at når folk kom inn gjennom den store kirkedøren, var det så vidt de kunne se de tente lysene på alterbordet lengst der fremme i kirkerommet.
Den gamle katedralen var fra det tolvte århundrede. På begge sidene av langskipet var det lave åpninger i de massive steinveggene inn til flere små kapeller. Prestesakrestiet var til venstre for hovedalteret - rett under prekestolen.
Når det ikke var Messer, var det bare tennt noen levende lys som var hengt opp på noen av de høye
steinsøylene, som var tykke og gikk helt opp til takbjelkene, der en mengde flaggermus vanligvis levde sine liv - noenlunde i skjul. Men det hendte også at de som flygende prosjektiler kunne stupe ned over fullsatte kirkebenker, som om de var engasjerte fra det høye som Vårherres åpenbaringer - særlig når det ble feiret gudstjenester i kirkerommet eller ble avholdt en eller annen Messe i ett av de mindre kapellene.
Orgelmusikanten følte heller ingen glede når flaggermusene under hans øvelsesstunder - i stor fart kunne komme flygende nedover til denne tangentplassen - det eneste litt opplyste stedet i hele kirken - og slå kraftig med vingene i takt med musikken, før de med brusende vingeslag raskt returnerte opp til det høye.
Klosterbygningene lå like bortenfor katedralen - helt i enden av den store parken, der fjellveggen ble et naturlig gjerde mot øst. Bakken ned mot hovedveien hadde i hundreder av år vært dekket av høye trær - både Eik, Sypresser, og Pinjer. Likedan var det svært mange Oliventrær og langs den smale veien fra det store Kirkehuset og bortover til hovedporten, var det en allé med vakre, rødblomstrende Judastrær.
Den lange hovedbygningen der de mange Munkene hadde sine små cellerom lå vendt mot kirken og var i to etasjer med en mengde små vindusglugger
De to andre munkehusene lå borte ved åskanten, med en vakker Klosterhave beplantet med blomster av alle slag og de mange frukttrærne og flerfoldige bærbusker hadde sine plasser nederst på det store arealet der også grønnsakshaven lå.
Munkene var kledd i side, mørkebrune kutter, med hetter som hodeplagg. De hadde sandaler på beina, og et tykt taug rundt midjen. Når Maestro møtte dem - enten inne i kirken, eller rundt om i parken - var alle.
I gamle, uisolerte kirkerom – gjerne fra Middelalderen eller der omkring – ble søndagsfyringen iverksatt senest mulig på lørdagskveldene, ved hjelp av kirketjenerens strevsomme innbæring til en diger vedkasse borte i prekestolkroken, av en del noenlunde tørrlagte seksti centimeters lange vedkubber – for opptenning i en to meters høy og svært romslig vedovn med ett sørgelig utseende, men gudskjelov med ei litt artig, men støvat smijernskrone på toppen.
Han var lei av at stemmeoppvarmingene før korøvelsene med misfornøyde og forfrosne korister, som oftest måtte begynne med å slå flok med armene - ved siden av at han selv med gymnastiske hopp og sprett oppe på lett svaiende, trange orgelgallerier, måtte opptre som bajas for å hindre sykdom og derved fravær på den neste ukens sangertreff.
Den gråhårede og skjeggete organisten - født og oppvokst oppe i dette "blavåttlainnet" – valgte å søke en stilling ved en katedral nede i varme Italien, ble ansatt og tok med seg sin hustru og andre nødvendige eiendeler, på en fire dagers lang bilreise nedover i Europa. Til småbyen Arrone - noen få mils avstand i østlig retning fra Roma - ikke så langt unna Middelhavets alltid så overfylte og langstrakte, varme badestrender.
"Buone sera - siamo di Norvegia - non parlo Italiano - sono organista - benvenoti alla pratica di Coro -
arrividerci alla prossima volta - buona notte !
God dag - vi kommer fra Norge - men snakker ikke italiensk - jeg er organist - velkommen til
korøvelser - vi møtes på neste prøve - god natt!"
Det var slik det begynte rent språkmessig.
Han ble snart vant med italienernes åpenhjertighet og varme, med deres omkringtakinger og hyggelige kyss på hvert kinn. Når han bare fikk det som han ville, ble han kjent som en omgjengelig og hyggelig kar, og ble straks tiltalt som Maestro, med ansvaret for det musikalske liv i den store katedralen.
Og Maestro ble det mest brukte navnet på innvandreren.
Det digre kirkebygget var så langt, at når folk kom inn gjennom den store kirkedøren, var det så vidt de kunne se de tente lysene på alterbordet lengst der fremme i kirkerommet.
Den gamle katedralen var fra det tolvte århundrede. På begge sidene av langskipet var det lave åpninger i de massive steinveggene inn til flere små kapeller. Prestesakrestiet var til venstre for hovedalteret - rett under prekestolen.
Når det ikke var Messer, var det bare tennt noen levende lys som var hengt opp på noen av de høye
steinsøylene, som var tykke og gikk helt opp til takbjelkene, der en mengde flaggermus vanligvis levde sine liv - noenlunde i skjul. Men det hendte også at de som flygende prosjektiler kunne stupe ned over fullsatte kirkebenker, som om de var engasjerte fra det høye som Vårherres åpenbaringer - særlig når det ble feiret gudstjenester i kirkerommet eller ble avholdt en eller annen Messe i ett av de mindre kapellene.
Orgelmusikanten følte heller ingen glede når flaggermusene under hans øvelsesstunder - i stor fart kunne komme flygende nedover til denne tangentplassen - det eneste litt opplyste stedet i hele kirken - og slå kraftig med vingene i takt med musikken, før de med brusende vingeslag raskt returnerte opp til det høye.
Klosterbygningene lå like bortenfor katedralen - helt i enden av den store parken, der fjellveggen ble et naturlig gjerde mot øst. Bakken ned mot hovedveien hadde i hundreder av år vært dekket av høye trær - både Eik, Sypresser, og Pinjer. Likedan var det svært mange Oliventrær og langs den smale veien fra det store Kirkehuset og bortover til hovedporten, var det en allé med vakre, rødblomstrende Judastrær.
Den lange hovedbygningen der de mange Munkene hadde sine små cellerom lå vendt mot kirken og var i to etasjer med en mengde små vindusglugger
De to andre munkehusene lå borte ved åskanten, med en vakker Klosterhave beplantet med blomster av alle slag og de mange frukttrærne og flerfoldige bærbusker hadde sine plasser nederst på det store arealet der også grønnsakshaven lå.
Munkene var kledd i side, mørkebrune kutter, med hetter som hodeplagg. De hadde sandaler på beina, og et tykt taug rundt midjen. Når Maestro møtte dem - enten inne i kirken, eller rundt om i parken - var alle.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar