Gustav trengte flere døgn på å komme seg noenlunde på beina igjen etter hardkjøret. Rottenikken var av og til innom berghula, men ble bare avvist med ei viftende hand om å få være i fred. Da han fullstendig nedslitt viste seg inne i arbeidsbrakka, var det mere drikkvarer han var ute etter. Etter å ha kommet over noe av bakrustendensene, kom han seg i ytterklærne og la i vei utover mot nerbyen, der han havnet blant gamle kompiser nede i Lusparken. Han holdt det gående, helt til han ut på ettermiddagen fikk transport av Svart-Marja oppover til fyllearresten.
Oppholdet varte ikke lang nok tid slik at han kunne bli helt edru og bakrusturen bortover til kompisene under Bybrua var også overkommelig når han visste at der fantes det drikkevarer – enten billigste polvarer, eller flytende angst-drepende midler fra Fargehandleren borte på Torget.
Han klarte både å få i seg dobbelrensa og rødsprit, før han fikk for seg at han skulle komme seg over elva ved egen hjelp, selv om resten av gjengen under brua prøvde å fortelle at polisen hadde forholdet under oppsikt fra elvebredden like bortenfor. Turen til fyllearresten ble gjennomført på gulvet i kjøretøyet, og neste morgen ble han mot sin vilje transportert som tidligere innlagt kjentmann oppover til anstalten.
Gustavs voldelige forsøk på å komme seg ut fra den lukkede avdelingen tok en brå slutt, da han ble tjoret fast i senga på det samme enerommet som ved det forrige oppholdet og neddopet med beroligende midler av noen forståelsesfulle pleiersker.
Det var først etter det flerdagers lange sengeoppholdet, at han ble fortalt at ikke bare Emma, men også Ulla hadde etterlyst den forsvunne krabaten. Gustav lot pleiersken forstå at han ikke ville ha besøk av noen som helst.
Etter en stund ble han iført sine egne rengjorte klær, fikk utlånt ett par tøfler og plassert ut i den lange sykehuskorridoren – som en av de mange subbende og tause individene, som var havnet oppe på anstalten – mange mot sin vilje, før de ble neddopet med beroligende, små og fargerike tabletter – eller søvnfrembringende godiser, når de hvitkledde mente at det var dette som trengtes for å få roet ned bråkmakerne.
Han ble kompis med den nærmest sengeliggende ungdommen inne på den seks manns store sovesalen. Kontakten ble opprettet den kvelden da Gustav kom over den gråtende og ulykkelige karen i kroken ved kjellernedgangen. Peder hadde rispet seg til blods på underarmen med en alt for sløv lommekniv og fikk ut av seg at dette var bare ett av hans mange forsøk på å bli kvitt dette drittlivet. Ungkona hadde tatt med seg guttungen og dratt tilbake dit hun egentlig kom fra, etter at han sjøl hadde havnet ute på livet med andre kvinnfolk. Angeren hadde endt med fyllekuler sammen med noen fra samme gjengen som Gustav selv kjente så alt for godt til.
Etter en del stunder med prat om hverandres livsproblemer, klarte Gustav omsider å få med seg karen på den dystre tøffelvandringen ute i korridoren, før de kom seg usett ut hovedinngangen og ruslet bortover til benken i enden av det lille vannet. Peder trengte noen å kunne utlevere seg til – Gustav tok seg tid, selv om også han selv var fullastet med livsproblemer.
De brukte formiddagen alene på den avsidesstående benken og ble ved tilbakekomsten lettere irettesatt av ett par mannlige sykepleiere, som hadde vært på leit etter dem med den tilmålte mengden av ettermiddagens tabletter.
Ut på kvelden kom Gustav tilfeldigvis over Peder ved bordet lengst borte i korridoren. Han virket fullstendig deprimert og hadde besøk av ei jente på alder meg seg selv og da hun hadde en liten guttunge på fanget, regnet Gustav med at det måtte være kona og den lille sønnen deres.
Tidlig neste morgen hadde pleierne funnet en druknet Peder i sivet nedenfor benken. Gustav lot fortvilelsen gå kraftig innpå seg og ble festet til senga på det samme enerommet som han var havnet i ved innleggelsen. Ved hjelp av medikamenter ble han roet ned og inn i søvnen som viste seg å vare i ett par døgn. Han våknet med Ulla sittende ved sengen, ba henne ryke å reise før han av pleierne ble dysset ned av nye beroligende midler.
Anstaltens ansvarlige i sine kvite frakker, hadde klart å få Gustav på beina med tøfler og i husets trangtsittende blågråe slåbrok. De andre medvandrende individene bortover korridoren hadde alle nok med sitt, men var nøye med å følge tiden for dagens måltider, der de til sist fikk servert hvert sitt beger med fargerike tabletter.
Etter en oppegående ukes tid, fikk Gustav en oppkvikkende melding fra vaktrommet om at han hadde besøk. Rottenikken hadde funnet ut at fraværet var blitt for langvarig til Gustav å være og kunne berette at de to etterforskerne fra politiet hadde vært nede på søppelfyllingen ett par ganger. De la tydelig for dagen at de slettes ikke var ferdig med saken – og at Gustav fortsatt var den hovedmistenkte for likfunnet ved fjellveggen nederst på Lahammeren.
Forts.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar