Blant Laveins mange og store familier bodde det skikkelige arbeidsfolk med kroppsarbeid som spesiale – de fleste med hjemmeværende husmødre som stelte hus og hjem, som oftest besto av en kaill, ei husmor, flere store og små unger og kanskje også ei svigermor eller ei aldrende bestemor.
Gubbene jobbet lange dager – i de tider også på lørdagene og det kunne være ved Trondhjems Mekaniske Verksted, inne på Foki, på Nobø, ved Lilleby Smelteverk, inne på Ståltaugen, nede på Lade Fabrikker, borte på Nidar Sjokoladefabrikk, Gassverket og på Preservingen ute på Buran.
Den gangen gikk eller syklet arbeidsfolket til jobben – både Lavein og gatene rundt var stappfulle av folk som enten skulle på jobb før klokken sju eller når de var ferdige med dagen klokka fire. Det hendte at en eller annen frua som på fredagenes lønningsutbetalinger, så seg nødt til å møte opp utenfor gubbens arbeidsplass, før han rakk å komme seg bortover til ett pokerlag - som gjerne ble til ett etterfølgende festlig lag med både "doinner å trækkspæll".
Det kunne bli noen ekstra slitne arbeidskarer - som ganske slengen og forkommen, prøvde å komme seg hjem til ei kjærring som sto med kjevla bak døra. Men det var ikke så mange av dem inne på Lilleby.
Slike foillkailla brukte apostlenes hester i de dager, for det fantes ikke penger til drosje, derfor ble det en skam for ongan når de så far i huset - temmelig slengen og midt i hestgata, til andre ungers store og ondskapsfulle glede.
Det hendte også at en eller annen krabaten ikke kom seg helt hjem til sin egen trygge seng og heller fant det fornuftig å sove ut rusen inne i noe buskas ute i det fri – eller at de noen timer senere tørst og maroder våknet blant kløver og timotei. Men før akkurat det skjedde, tok det ikke lange tiden før ungene fra gata danderte stakkaren på både den ene og den andre måten, eller at Bøggen – polisen – kom med Svart-Marja for å få kadaveret utover til fyllearresten i bakgården til Hornemannsgården borte på Torget.
En ganske tolerert uroskråke av hankjønn, var en av beboerne inne på Østmarka sykehus, som i stor fart og flere ganger for dagen, kom syklende nedover Ladal`n og bortover Lavein, mens han hele tiden ropte stygge ord i lange setninger – samtidig som han skjelte ut de folkene han fikk øye på under ferden.
Han var en fast kaffegjest inne på kafèen – egentlig en fredens mann, som nøt kaffekoppen i taushet, mens han beundret folks dyktighet ved fotballspillet borte i kroken.
Etterpå var det samme rabalderet fra sykkelsetet under hjemturen til Østmarka Sinnsykehus – som det offentlig het den gangen.
Når arbeidsdagen var slutt, kunne kroppsarbeiderne være svarte av skitt hvis arbeidet var av en slik karakter at det var grunnlag for akkurat dette. Som regel fantes det ikke noe vaskerom på arbeidsplassene og derfor var vaskevannsfatet på kjøkkenet i hjemmet greit til bruk å få skyllet av seg den verste skitten og før middagen kunne inntas borte ved kjøkkenbordet.
Middagskvilen skjedde gjerne straks etterpå nede på gulvet – i ett hvert fall visst senga inne på soverommet var oppreid.
Om ikke far Gunerius var alt for sliten etter en lang arbeidsdag, tok han av og til ungene med seg på en spasertur rundt i nabolaget – gjerne også til stell av graven borte på kirkegården og da var det mulighet for treff av kompiser og litt tid til å få slått av en prat.
De litt yngre og mest aktive av karfolkene, brukte kveldene til fritidssysler, noen med fotballen, andre spilte kort inne hos naboen, en og annen var med i ett sangkor og inne på Lilleby var det populært med å veppe med basse eller å kaste skotthyll.
Skotthyllplassen lå rett ved det gamle Pikebarnehjemmet – under de høye trærne like ved Labekkens bredder. Her var det Martin Skansen i Lavein 12 som var sjefen.
Men Terje fikk ikke lov av moder Helga til å dra bortover dit til klokka tolv på søndagene – for her bantes mannfolkene noe vederstyggelig og samtidig drakk de øl av flasker. Og enda værre så var skotthyllturneringene midt i høymessetida på søndagene – dagen som ifølge Boken skulle holdes hellig.
Lilleby var slettes ikke bare ett "fredens rike" i de riktig gamle dager.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar