Det velsignede skrivet fra Vatikanstatens mest betydningsfulle Kardinal, Massimiliano Lamparelli, var en høytidelig invitasjon til mitt store Kantori ved Maria Assuntakatedralen i Arrone, om å synge ved Pavens høytidsgudstjeneste i selveste Peterskirken, den 29.juni. Denne begivenheten er viet Peter og Paulus og samler inviterte storheter fra hele den katolske verden.
Kardinal Lamparelli trengte på forhånd Lamoguttens kontorvisitt, blant annet for å skulle avtale hvilke kornoter han trengte å ta med seg fra arkivet på bakrommet nede i sin egen kirke, for bruk ved denne Pavemessen på slutten av juni måned.
Det skulle vise seg at Lamparellis eget gedigne kontorsuite, bare lå noen korridormetre fra Johannes Pauls eget lille krypinn, men akkurat det laget ingen problemer, verken for Kardinalen, Trondhjæmmer`n eller Johannes Paul selv - etter hva jeg fikk forståelse av. Min medvandrende hustru fikk bivåne mye kyss og mange klemmer mellom Kardinalen og kordirigenten før seansen var over.
Men som bilkjørende, vettskremt - og en gang urolig gutonge fra Lavei`n inne i Østby`n , ble det ganske store problemer, både med de åtte milene bortover bortover til Den evige Staden og den nøyaktig samme lengden fra høytideligheten litt ut på ettermiddagen.
Med meget kortvarige sideblikk over til nabotrafikanten i en eller annen av de aller nærmeste filene, kunne kona svært ofte observere at krabatene ved de runde bilrattene kunne virke både hysteriske og bleike.
Jeg tar meg den frihet – uten noen som helst skruplerier - å bekjenne et min formening er at både slike helt umerkede veistumper, lik norske riksveier og alle italienske motorveier kalt Autostradaer, burde vært beferdet av langt flere observante, sertifikateide og blidspendte italienske bilførere, enn det som var på vår ferd etter besøket i Vatikanet på denne dagen.
I stedet sitter svært mange – ja, utrolig mange - oppspilte, småvokste italienere på sine seteputer og bak digre bilratt - folk som overhodet ikke burde hatt lov til å oppholde seg på akkurat denne plassen inne i sine overdådige kjøretøy. Bruken av en tykkest mulig pute under baken for å få bedre sikt i kjøreretningen, er en meget viktig ting. Om doningene er både ustelte og kollisjonsskadet betyr lite for de aggressive trafikantene
Før det Statlige Bilsakkyndige der nede i fartsfylte Italia ga Gud og hvermann "Lappen", burde de forsikret seg om at de utenat - og med god diksjon – kunne fremføre `Ettusenogen – Ettusenogto – Ettusenogtre! `.
Enhver elendig bilkjørende krabat – av han eller hunkjønn – burde etter denne alltid så tolerante Trondhjemmerens formening, heller fått tildelt en beskjeden plass i kjøretøyets baksete og med ett behagelig pledd over sine nedre kroppsdeler. For trygghetens skyld gjerne i fargene grønt, hvitt og rødt – det italienske flaggets farger – og med en alvorlig anmodning om å holde seg i ro overfor alle forbikjørende trafikanter av de italienske folkeslaget.
Når jeg nå allikevel ganske følelsemessig er innom det italienske flagget, lar jeg meg rive med - og i samme farta – ta meg lov til å få komme med en høytidsfull, men litt kritisk internasjonal tanke:
I Norvegia er de fleste glade i både sitt land og det vakre flagget og det er helt naturlig at flagget behandles av hver eneste nordmann med respekt og ærbarhet. For vårt korsflagg lyser mot oss fra hvitmalte stenger og gir varme følelser og gode tanker, fra både fortidens 1814 og gir oss gode ønsker for en fredeligst mulig framtid. Det italienske, rektangulærfargede tøystykket, gir denne langveisfarende krabaten fra det kalde nord, følelser av at det på skrå over slike store italienske lapper, gjerne kunne ha vært påsydd navnet Berlusconi eller en annen såkalt staskjendis - selvfølgelig uten bilde av sjarmøren.
Etter musikantens frimodige formening, finnes det etter hans mening her nede i Italia stor mangel på respekt når det gjelder bruken av landets offisielle flagg. For det første ser du meget sjeldent en vanlig flaggstang utenfor de private hjem, for en slik lang og slank tingest trenges nå engang for å kunne vise flagget – det være seg til fest eller sorg. De meget få hjem, som jeg etter effektiv speiding har hatt anledning til kunne observere på min ferd her nede i italiken, har vært i besittelse av ett italiensk flagg oppe på en slik mast. Om jeg tilfeldigvis har fått øye på noe slikt, har stangen beklageligvis bare vært utstyrt med noen værslitte filler. Det som har vært igjen av farger, har sjeldent vært rester av nasjonalfargene grønt, hvitt og rødt.
Ved flere av de offisielle bygningene blir ikke flaggene firet ved mørkets alt for tidlige komme, men henger gjerne til tørk natta over.
På vegne av kona, trekker jeg tilbake hvert eneste lille følelsesbetonte flagganfall fra denne litt for hissige fyrens vakre boplass, høyt oppe i vakre Montefranco og med både et norsk og italiensk balkongflagg vaiende ut fra vår veranda – lett synlig for alle våre italienske vakre, sjarmerende og smilende venner her i landsbyen.
Under parasollen, ved det lille, runde bordet på plassen like ved utetrappen til vært husvære, har vi ofte kaffebesøk av både store og små fra nabolaget. Selvsagt servert med noe "bitteti", eller kanskje aller helst et veldig lite glass av naboens gode vin – spontant overrakt oss over gjerdet tidligere på dagen
Min hustrus italienske talegaver er til fortreffelig hjelp, mens mine egenskaper som trøndersk samtalepartner ikke alltid er så vellykket. Men alt er fryd og gammen. Vi er jo fremdeles bare innvandrere – alltid medbringende oppholds –tillatelser , ID-kort og Fiskalkoder, sammen med noen Euro i hver vår veldig lille veske, hengende på brystet i en solid nylontråd – alt godt skjult under skjorten. For på strandturer eller byturer tar vi ingen flere sjanser!
Slike høytidelige papirer er ikke nødvendigheter for oss som innvandrere her i det offentlige Italia, om vi bare oppfører oss sånn noenlunde brukbart, men orgelnisten regner med at han ikke bør dytte ned alt for mange svarte og hvite uplanlagte orgeltangenter på katedralens velklingende instrument, før han blir anmodet om å abdisere fra krakken. Som den glade musikant folk innbiller seg at han alltid er, gjør han selvsagt alt for fortsatt å kunne overleve velværet sammen med sin viv, blant hjertelige, levende italienere og mengder av vakre, røde Judastrær – som jeg mener burde ha blomstret hele året.
Skulle det komme en dag i fremtiden, da en eller annen i godstolen går lei av skribentens gjentagende bruk av denne "parentesen", så iler han til med å antyde at denne egenskapen er hans måte å få litt ekstra god og gammeldags tid på seg – i forsøk på å få til en eller annen forklarende unnskyldning, som en forberedelse til å kunne skaffe seg en anledning for å fortelle hva det er han egentlig muligens vil forsøke å komme frem til.
Skulle mennesket i gyngestolen fremdeles ikke begripe hva det er forfatteren forsøker å få ned på papiret, så er det ikke noe å gjøre med det. Men i parentes nevner jeg at den observante leser for lengst må ha forstått mine bekymringer for både flagging - og bilkjøring siden vi kom hit til syden.
Forsøker denne gang å ordlegge meg rett, ved å fortelle at det forekommer noen muntlige antydninger fra noen vennlige fruentimre der oppe på vaglen, hvorfra det påpekes at jeg muligens bør tilegne meg andre skriveformer, enn stadig oftere å skulle forsøke på etterligner av den skjeggete mannen med flossen. Men jeg har jo egentlig bare så vidt "be Gynnt"!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar