Montefrancokatedralens svært så aktive medhjelper, kirketjener Adriano, stiller nok fortsatt og av gammel vane, en hel klokketime før høymessestart oppe i det store gudshuset.
Også på denne Åpenbarings søndagen - den første søndagen i januar - hadde han nok - i ett hvert fall etter sin egen mening, fullt opp å gjøre på denne tidlige timen. Den ganske så sprelske åttiåringens alt for strabasiøse klatreturer oppover de bratte stigene, gjorde at han for å få i gang tårnets digre kirkeklokker, alltid trengte litt ekstra kvile borte denne gamle tårnbenken, både før og etter hver kimeomgang langt der oppe i det høye. Ved nedkomsten tar jo også opphengingen av salmenumrene på de fire forskjellige tavlene sin tid og etterpå skal en haug med lysestaker settes frem, klare for tenning og helst like før presten viser seg i sakrestidøra
Padre Don Daniele har alltid hatt en tendens til å være alt for sent ute foran de kirkelige handlingene. Dette gjør at småirriterte og alltid så pertentlige Adriano før messestart bruker å holde seg i kroken ved inngangsdøra, mens han venter på Danieles alltid så alt for sene ankomst.
På denne høytidelige Åpenbaringssøndagen tok Adriano seg den store frihet med å ymtet frempå til belgtrekkeren om at Don Daniele i ett hvert fall på denne høytidsdagen, så burde presten ha åpenbart seg langt tidligere enn det han hadde for vane.
Akkurat dette forholdet viste seg å skulle komme adskillig i `bakleksa`, for det ble bare betydnigsløst bemerket, da en høytidsstemt Don Daniele - i stilig prosesjonsgange - omsider åpenbarte seg for det fullsatte Gudshuset, iført sin side prestekappe, prestesnipp og svarte alpelue, men fullstendig uvitende om at han ved denne ankomsten virkelig satte spor etter seg, helt uvitende om at hans prestelige fotavtrykk etterlot seg merkbar og heslig lukt som la seg ut over det meste av kirkerommet.
Den alltid så påpasselige Adriano, ble sittende på sin faste plass, mens han hele tiden funderte på hvor all dritlukta kom fra.
Under Don Daniels mer og mindre lespende og søvndyssende prediken, ble det blant de fleste av de mest observante tilskuerne på de bakerste benkeradene, redegjort for de aller nærmeste at Daniele måtte ha tråkket "i salaten" ute på katedralens Piazza, like før hans åpenbare illeluktende inntog i Helligheten.
Den svært så nærsynte Daniels spasergange over den steinbelagte kirkeplassen før Messen, hadde resultert i et ufrivillig prestetråkk rett over flere digre, nyproduserte etterladenskaper fra firbeinte hundedrittsfabrikanter, mest sannsynlig av merket Sanct Bernhard, Irsk Ulvehund eller en eller annen smådjevelen av slike ukjente fabrikasjoner med store komplekser.
Avslørende fotavtrykk oppover kirkens midtgang virket deprimerende også på Adriano skal ha skyldt på dårlig hørsel, alle de gangene han senere overhørte antydningene om at de måtte gjøre som kirkekomkurrenten borte i Arrone, der det som regel var kirkens prest som fjernet all avføring fra piazzahundenes kirkelige uteliv.
Det ble en treg Messe på alle måter, for tilførselen av denne forbannede stanken fra Don Danieles så velpussede svarte sko ble liggende som en dåm over hele gudshuset. Tåkelagt, men histen og pisten ble det uunngåelig å få med seg det unevnelige ukirkelige uttrykket – helvetes dritlukt. Først etter høymessen ble det kjent, at det var flere medskyldige enn det som var vanlig, for denne luktetragedien på denne Åpenbaringens søndag.
For skambelagte Adriano ble enden på visa, at han på grunn av både hjerte-og åndeproblemer ble nødt til å forlate kirken en stund før seansen egentlig var over. Han merket den stadig økende tilstrømmingen av illeluktende materie fra sin nærstående prest, avbrøt sine irriterte funderinger, reiste seg fra sin faste plass, før han med demonstrerende mine og sine tradisjonelle, misfornøyde øyenbryns og pannerynker, vandret ut til kirkens bakside, som var fullstendig fri for hunder og med mye frisk luft der ute i Guds frodige italienske natur.
Slutten på høytidssøndagens festgudstjeneste skred frem, slik det katolske ritualet tilsier når en Messe omsider er til ende:
-Messen er slutt –
Hvoretter den som regel fulltallige menighet med takknemlig presisjon svarer:
-Gud være lovet -.
Før den fremdeles illeluktende Daniele hadde rukket å forlate sitt alterparti, var den alltid så pålitelige åttiårige Adriano kommet tilbake fra sin luftetur utenfor Katedralen San Benedetto fra det Herrens år fjortenhundrede og femogåtti.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar