Det skulle komme til å bli adskillig til lystighet på det lille torget, denne folkekjære Piazzaen rett utenfor trappen opp til det lille platået utenfor inngangsdøra til vårt nyrestaurerte husvære i andre etasjen der oppe i Montefranco.
Fra det åpne soveromsvinduet rett opp for Piazzaen, opplevde vi den store tilstrømmingen fra andre landsbybeboere, til konserter nede på plassen med både korpsmusikere, trekkspillorkestre, jublende damekor i trange bluser korte skjørt og dansemusikanter bestående av både feler, kontrabasser og øredøvende slagverk.
Folk i alle aldre hadde med seg campingstoler og brukte kveldene til kaffeslabras – godt akkompagnert av tilreisende musikanter med ganske forskjellige kunstneriske kvaliteter. Det hendte ofte at de mest ubeskjedne tok seg en svingom før de ønsket hverandre "Buona notte" – God natt.
Men dagen etter fantes det hverken søppel eller andre etterladenskaper etter den ganske store folkemengden – slik det vanligvis er I Italia.
Jeg har fremdeles ingen betenkeligheter med å påstå, at det må være ett eller annet i de riktig gamle dager, da det må ha skjedd noe riktig vesentlig - mellom ei trønderjente og en klippfiskbefrakter ned fra Italia. Jeg går ikke dypere inn i saken, men nevner at vår nye adresse her oppe på middelalderbyen er "Via de Mezzo", oversatt til norsk med "Mellomveien" –oppkalt etter den vakre veistrekningen mellom Buran og endestasjonen for trikken der inne på mitt fødested Lilleby. Jeg slutter med å fortelle at min gamle fader Johan Gunerius og hans store søskenflokk ble født og vaks opp der borte i Mellomveien nummer 8. –Så kæm veit -.
Jeg kjenner ikke til om besteforeldreparet Andreas og Nora i de tider hadde fyringsproblemer i den ettrom og kjøkken store leiligheten i Mellomvei`n rett over Lamoparken, men her i det nyoverhalte husværet i oppe i andre etasjen i Via di Mezzo 36, viste det seg å være dårlig med peistrekken . Røyken slo seg til innom husets fire vegger, selv om vi tok sjansen og fikk tørket noen opptenningspinner ved hjelp av gassflammen på komfyren.
I ærbødig beskjedenhet overfor den svært fraværende husverten, kom vi oss sånn noenlunde pigge gjennom ei tid med mye hosting og sørgmodige øyne, før krabaten ble budsendt og fikk klargjort at montøren av prydpeisen og uten dårlig samvittighet i det hele tatt, hadde murt igjen den høyst nødvendige avtrekkspipa. Alla tua salute. Skål!
Den taletrengte utleieren klarte å roe oss ned med, at på denne varme sommermorgenen kunne vi i ett hvert fall ikke ha behov for noen peiskos.
Ukens fridag som orgelmusikant var på mandager og med litt luftige bidrag på en ellers svært så het fridag, trengte vi å få kvittet oss med noe av kullosen etter fyringsforsøket. Vi salet doningen, kom oss uskadd ned til parkeringsplassen ved den solrike innsjøen Lago di Bolzena og fikk oss en gratis parkeringsplass bare femti meter unna ett ettertraktet og ganske skyggefullt strandsted . Her fikk vi både fin og kontrollerende sikt bortover til bilen som bare sto noen ganske få meter unna solingsplasssen
Da egengrillingen ved den vakre innsjøen omsider var over, viste det seg at en eller flere Røvere – noen svært så stillfarende kjeltringer - hadde tatt seg den store frihet og uten på forhånd å ha fått tillatelse til det, hadde brøytet seg vei inn i kjøretøyet via venstre fordør, for å forsyne seg med madammens sveisne, lille skulderveske, inneholdende sertifikat, hennes visakort, mobiltelefon, armbåndsur, italienske ID-kort og en del kontanter i Euro.
Organistens lommebok med et aktverdig bankkort, fikk beholde sin faste plass nede i hanskerommet. Bandittene må ha hatt litt respekt for en "kirkens mand"!
De impliserte røverne var selvfølgelig forduftet. Muligens hadde de gravd seg ned i en eller annen sanddyne - kanskje omringet av ganske mange solbrente og late italienere, liggende rett ut under fargerike solparasoller og de fleste med en skokk av hylende bambinos rundt seg - slike drittleie smårollinger etter å ha vært gjennom alt foreldremaset i denne førtigraders varmen - målt i skyggen.
Men dette var ikke slutten på elendigheten:
Fem uker etter at røveriet var blitt lagt frem for Politimesteren i Montefranco, opplevde vi i egenskap av to robbede nordmenn, ett forsiktig bank på klosterets port. Lørdagskveldens klokke på torgveggen på andre siden av den bratte utetrappen viste nøyaktig 2135. Utenfor hoveddøren befant det seg to velproposjonerte italienere av det svært så mannlige slaget. Organisten må medgi at han ble noe kortpustet, da han ble klar over at det inne i de mørkfargede uniformene befant seg to fullt bevæpnede karer - to Carabinieris fra Politimesterens lokale kontor – to hyggelige politmenn som på denne sene lørdagskvelden, hadde parkert sin automobil - med røde bokstaver påmalt Politi - rett under skiltet "Parkering Forbudt", like ved vår alt for bratte og lange inngangtrapp.
Om noen av våre naboer hadde merket seg Politioppbudet har jeg aldri senere fått kjennskap til. Den mørke seinkvelden kan selvfølgelig ha vært årsaken.
Smilende og ytterst goddemte, fikk de to Carabinierene våre underskrifter på at vi så absolutt ville godta at Røverne måtte dømmes der borte i Capodimonte – på stedet der udåden hadde funnet sted. Vel og merke om de skulle få tak i dem. Jeg må medgi at jeg sjelden har sett to så bedrøvede italienske ansikter, som da de fikk det forsiktige spørsmålet fra min kone - om de selv trodde at de noen gang ville finne bandittene og våre tapte eiendeler.
De uniformerte, bevepnede Carabiniernes hoderistende kroppsbevegelser bekreftet det vi fryktet.
Italias - La dolce vita. Det søte liv!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar