Allerede fra de første år av det tolvte århundrede, skal bymuren rundt Montefranco blitt bygget. Den går den dag i dag fra toppen av den stupbratte fjellveggen som allerede hever seg rett opp helt nede ved den smale elven Nera. Helt på toppen av denne fjellveggen og i en høyde av firehundrede meter, kneiser landsbyens vakre katedral, Chiesa di San Benedetto, hvor gudshusets vegg mot øst blir som en fortsettelse av selve bymuren, som slynger seg rundt de gamle steinhusene, like bortenfor piazzaen der vi bodde, før den kommer frem til klosterets murer lengst oppe i dalen.
Landsbyens navn skal alltid ha vært Montefranco, og det var her i det vakre dalføret mot Arrone, at de romerske soldatene måtte passere på sine krigerske turer oppover mot Perugia og Firenze - hva det nå var de kunne ha hatt å gjøre oppover disse fredelige strøkene, der Franz sin fødeby Assisi fremdeles befinner seg , ikke så mange kilometer unna.
På en bergtopp på andre siden av elven Nera, ligger altså stedet Arrone med sitt vakre kirkebygg Santa Maria Assunta og høyt oppe, ved den eldste del av bymuren, ligger landsbyens andre kirkebygg med navnet San Giovanni Battista med sine tre svært store kirkeklokker, som med sin malmtunge røst kan høres i store deler av distriktene rundt oss. Denne landsbyen ble i sin tid grunnlagt av den rike herren ved navn Arrone, han som med sin store familie flyttet hit fra selveste Roma, på grunn av at de syntes det var så vakkert her i "Den grønne dalen" som den blir kalt.
Med sine strategiske beliggenheter ble naboene Arrone og Montefranco krigførende landsbyer. I dag er alle gode venner - de er vel forlikte.
Mener de sjøl.
Det er den dag i dag ganske like mange mennesker som bor i både Arrone og Montefranco. De gamle husene er fra den samme tidsalder og ligger vakkert til i skråningene oppover dalsidene, helt opp til de høye kirkebyggene lengst oppe på den pyramidelignende fjelltoppen.
Ingen av de to eldgamle landsbyene har verken fra eller tilflytting av fremmede italienere, for her bor innbyggerne fra de fødes og til de forlater denne verden – som regel på helt vanlig vis. Alle i hver av landsbyene mener å kjenne til hverandres sorger og gleder, for livet er ganske likt med både late og arbeidsomme mennesker uten en eneste fastboende rikmann, men heller ikke så mange helt fattige familier.
Men på ett område er ikke Arrone og Montefranco helt like og det er på det kirkelige plan: Padre Daniele oppe i Montefranco var en skittensom, uryddig og lite arbeidsom krabat, mens Don Franco borte i Arrone i alle år bestandig har vist både pedantiske , ryddige og svært renslige egenskaper i sin prestegjerning.
Selv om Don Franco i Arrone i motsetning til Don Daniele oppe i Montefranco var en utmerket prediker, var han belemret med helt andre arbeidsforhold enn konkurrenten på den andre siden av dalen:
Storparten av menighetsfolkene i Arrone var i besittelse av både en og flere hunder – fra slike små pudler til både digre Sankt Bernharder og forhatte, storvokste Ulvehunder.
Hundeband ble sjeldent brukt, slik at hele stedet vrimlet av løshunder – single dyr eller i flokker – noe som gjorde rasen bastard til å bli ganske stor etter hvert. Forbannelsen var stor blant alle hundehatere som det også var blii en del av.
Foran søndagenes høymesser kunne kirketorget være fullt av hunder i alle størrelser og Don Franco hatet hunder om de var aldri så vakre. Han innrømmet overfor den hundevennlige, innvandrede organisten at han aldrfi kom til å glemme da en diger Sankt Bernhard like før Første Juledags Høytidsgudstjeneste, gjorde sitt storslagne fornødne på kirkedøras øverste trappetrinn, slik at Don Franco selv – og i i fullt og fargesprakende festornat, ble nødt til å dra meg seg udyret inn i prestesakrestiet, før han med kirkens eneste spade, umiddelbart etterpå fikk fjernet etterladenskapene, til både smil og overfladisk prat fra de høytidstemte kirkebesøkende.
All hundedritten ute på kirketorget voldte også mange ganger ellers i året store vanskeligheter, både før og etter de kirkelige handlinger. Men Don Franco er alltid den reddende engel – uansett hva de mest fullkomne av kirkegjengerne mener, kan han finne på å ta frem sin nyinnkjøpte piasavakost og ved hjelp av ett lite støvbrett få bort hundedritten fra både kirketorget og begge kirketrappene
-No problems – brukte Don Franco å si til bordkompisen - denne skriblende Maestroen– når han enkelte ganger etter slike sensasjonnele feieopplegg inviterte til ett lite gudstjenestenachspiel under en solparasoll ved kafèbordet rett over kirketorvet, der han sørget for servering av hvert vårt lille glass Campari - inkludert ei stor skål med etterlengtede isbiter.
Kommunens pliktoppfyllende kirkeverge motsatte seg å ansette en kirketjener, noe en forbandet Pater Don Franco demonstrerte mot: Til stor fryd for alle kirkemotstanderne innen menigheten, viste han for alt folket at han med sin spesielle, lange italienske feiekost og med sitt brede smil, klarte å holde denne staslige pizzaen foran sin Katedral fri for hundeekskrementer og da særlig før og etter tidligkveldenes Vespergudstjenester klokken halv seks, eller også i god tid før søndagsmessene. Da var han som regel iført sin sorte dress med en kledelige hvit prestesnipp og sine alltid så velpolerte, svarte sko.
Don Franco hatet hunder – det visste alle som etter hvert kom til å bivåne rengjøringsstundene ute på Piazzaen. Særlig slike avføringsmodne lausbikkjer som la fra seg sine etterladenskaper over alt og likedan bikkjer med ukontrollerbare løpetider.
Utenfor Arronekatedralen var det ofte store oppbud av løsaktige hunder - de langt fleste skapt til ett utesvevende liv som bastarder, ankommet til dette jorderiks syndefulle hund liv på grunn av enkle, men uplanlagte kjærlighetsaffærer - gjerne mellom kvikke pudler og yndige pekingesere. Eller en og annen sorgtung Bokser, som til og med kan finne på å la seg forføre av en bortrømt, vakker Collie.
Don Franco var av den formening at slike utpåkarer innen hundestanden burde finne seg andre formeringssteder og tidspunkter for slike aktiviteter, enn rett foran kirkens dører ved ellevetiden på søndagene.
-At det går an -, var bemerkningen Don Franco tilfeldigvis hørte, da en eller annen dypsindigheten utenfor kirkedøra, hadde fått øye på flere enn to lausbikkjer i kjønnslig omgang med hverandre.
Også frittalende Don Franco var av den formening, at det lille glasset med Campari, hadde vært en medvirkende årsak til at stunden ved det lille kafèbordet under den fargerike parasollen, hadde vært til felles glede og kunne avsluttes i fred og fordragelighet oss i mellom foran kveldens Vesper borte i katedralen.
Ettermiddagens fabulerende stund med Don Franco gjorde at kveldens timer ble til noen fredelige mediterende stunder for denne kirkemusikanten. Jeg hadde nå engang rukket å bli hele åtte år da krigen sluttet og hadde nok ved ganske mye hjelp fra alle laushundenes frie form for sexsliv rundt om på Lamo`n, fått en viss barnslig antydning om hva det var som egentlig måtte til, før også mødrene i Tia, Tolva og oppver Enkgata måtte innlegges oppe på E.C.Dahls stiftelse i Prinsensgata, eller om de på nattestid kunne trenge å få besøk av jordmor Eggen - boende nederst ved Strandveikrysset - eller av fødselshjelp Roaldset Mære ett eller annet sted borte i Møllenbergsgata.
Jeg hadde derimot i hele oppveksten store problemer med å forstå, hvorfor i all verden alle de mest barnerike mødrene i hele Ladeveien, alltid var i farta nedover trappeoppgangene med ei full bøtte med kaldt vann, hver gang de fra kjøkkenvinduet, kunne ha fått øye på en eller annen bastarden som var blitt hengende fast bakpå en eller annen "grishoinn" fra Svartlamon eller oppe fra Rønningsletta .
Men nede på Don Francos torg og foran hans vakre Katedral i Arrone, skulle kirkens menn fra Lademoen ha vært. Hadde den daværende sogneprest Bjørn Sørensen og hans kirketjener Karl Pettersen, under kimingen på Første Juledagen blitt observert utenfor Lamokirka og i fullt arbeid med å fjerne noen hauger hundedritt med hver sin piasavakost, da ville klokker Olav Wiksèn eller Lamokirkas trofaste Ivar J.Bonsaksen sørget for sykehusinnleggelse av begge de to krabatene. For oppstyr hadde det sikkert blitt, i ett hvert fall om Lamotrikken tilfeldigvis hadde kommet til å kjøre forbi langs Innherredsveiens trikkespor.
Men nede i katolske Italia bør en være varsom med sin neste - for å berge vennskapet lengst mulig. Don Franco tok vare på sine medmenesker. Domani - Domani .
Inne i kirkerommet hos Don Franco i Arrone, bugner katedralen av blomster. Prestens favorittblomst – Cyklamen – finnes i alle fargenyanser, fra den vakre hvite og til den dype rødviolette.
Oppe i Montefranco har en noe tørrlagt, gammelmodig Begonia blitt tildelt alterplass, ikke lange avstanden fra der hvor offerskålen er stilt i beredskap. Det skulle være unødvendig å spekulere på årsaken til potteplantens mangel på livgivende vanntilførsel.
Den litt for likeglade Don Daniele kan umulig ha vært klar over at den visne Begoniaen ved siden av søndagshøymessens offerskål, må ha virket deprimerende på eventuelle "glade givere" og blitt oversett av kirkefolket. Vanligvis sørger organisten for en liten kvikk trudelutt på tangentene, i forsøk på å få opp givergleden, men når Don Daniele heller ikke kunne se betydningen av at Begoniaen på Herrens festbord burde få seg en vannskvett for å vise seg litt fornøyd, da blir både stemningen og givergleden dyster nede i benkeradene.
Under Offertorium - ofringen – i Arrone, har Don Franco alltid hele tre store offerkurver på gang rundt til kirkens goddemte givere. Her mediterte altså ganske lenge, denne dårlige økonomen fra Norvegia - med tilnavnet Giovanni – på orgelet, mens han i sitt indre tar seg lov til å erindre ungdomstidens galskap, da han på et unevnelig kirkesteds orgel spilte Pengegaloppen under ofringen. Umerkelig fremført for de fleste.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar