Han var blitt ført opp i manntallet i gamle Trondhjem noen år før krigsutbruddet i nitten hundrede og førti og mente derfor alltid siden, at han som guttunge var med på den tyske krigsinvasjonen fra vindusposten på ett kjøkken i fjerde etasjen i Ladevei`n tolv på Lilleby – ett lite og fredfullt sted i bydelen Lademoen.
Byens overgivelse til okkupantene ble bare rent tilfeldig observert av ei forskremt mor, ei lyshåra jente og en vilter guttunge. For den runde vekkerklokka borte på kjøkkenbenken hadde ikke rukket å komme lenger enn til sju på morraskvisten og da var det som regel bare fader Gunerius som hadde kommet seg i siget nedover til arbeidsstart på såpefabrikken. I ett hvert fall brukte ungene å holde seg nede i hver sin sprinklete barneseng, inntil mor Helga fra kjøkkendøra kunne forkynne at frokosten var servert på det lille firkantede kjøkkenbordet – som faren på nygifte kvelder selv hadde snekret til nede i kjellerbua.
På grunn av moras sterke gudstro, var guttungen blitt oppkalt etter døperen Johannes, men ble i de første årene bare kalt Jojo, fordi han var både høyt og lavt – helst begge steder på en gang. Når han ble større ropte ungene i gata Joss etter han - og slik ble navnet.
Søstera Julie var fem år eldre og de var bare to søsken for flere var det ikke plass til i den to roms leiegårdsleiligheten. Det var altså ikke noe å gjøre med akkurat den saken, for når faren hadde bestemt seg for ett eller annet da, da ble det slik, kunne mora fortelle. Han var en pliktoppfyllende person på alle måter, også som såpekoker ved fabrikken nede i Gassverksbakken like nedenfor alle leiegårdene.
Denne gråværs april morgenen klarte ikke moderen å være alene om å skulle observere alle de grå og dystre tyske krigsskipene som lå ute på reden – ikke langt fra fredelige Munkholmen. Regnværet var ufyselig nok, men nordvesten som fikk skipsflaggene og hakekorset til å strutte rett ut fra skipene, gjorde alt til noe avskyelig for henne som var voksen. Smårollingene kunne ikke forstå hvorfor mora gråt, men det ga seg etter hvert som de kunne høre at det ble liv inne i naboleilighetene. Folk våknet til en ny dag, der de etter hvert søkte felles trøst, enten nedover i trappeoppgangene, ute på altanen foran kjøkken- vinduene, eller nede på melkebutikken hos Berntsen kjærringa, der de hadde fått mere kjennskap til hva som egentlig var i ferd med å skje.
Ikke alle forsto galskapen, før den første tyske soldattroppen - utstyrt med geværer og bajonetter, marsjerte forbi utenfor leiegårdene i Ladeveien, mens de sang "Wir fahren gegen Engeland" for både sørgmodige husmødre og smilende ungjenter i vinduspostene oppover i etasjene.
Det kan ha vært allerede straks etter at karfolkene hadde kommet seg hjem til middagsbordet, at de aller første motstandtankene må ha funnet sted i de fleste av hjemmene inne på Lademoen.
-Vi har klart oss uten dæm, før. La dritsækkan dra te England. Her har dæm itjnå å gjørra -. Gunerius holdt på å få sildsuppa i vrangstrupen av bare ergrelse.
Hele Lavei`n og Gardermonsgata var ei eneste lang rekke av nesten helt like fire etasjers murhus og bebodd av fruktsommelige ektepar i to roms leiligheter med kjøkken, uten bad og med et fellesklosett for de to leilighetene i samme etasje.
Hver av leilighetene var ofte overfylt av barnerike familier, der de bodde for ei rimelig husleie og hadde det rimelig godt, med en arbeidsmanns ukelønn å leve av. Som regel hadde ikke husmora muligheter for å ta noen jobb utenfor hjemmet. Stell av hus og flere unger var nok den gangen. Litt tumulter kunne det være nabokjærringer i mellom, men krangel om unger var som regel over med en kaffetår like etter.
I den store mørke kjelleren hadde leieboerne sine boder hvor de oppbevarte saker og ting og like ved kjellertrappen lå vaskerommet med den digre runde klesgryta. Her ble det fyrt skikkelig opp til kokende vann i kobberkjelen, slik at når noen hadde den avtalte vaskedagen i kjelleren, da var rommet så tett av damp at det kunne være vanskelig å få øye på hvem det var som oppholdt seg der nede.
Når mor Helga hadde vaskedag var det den utriveligste dagen Joss visste om, for da hadde hun ikke tid til å ta seg av stellet oppe i fjerde etasjen. Da var det forhåndslaget bollemelk til middag - slik varm, sukret melk med kanelboller oppi og han følte seg ikke helt i form før hun like før sengetid stekte potetkaker på storplata borte på magasinkomfyren av det gamle merket AGA.
I første etasjen var det et lite melkeutsalg hvor den gamle Berntsen kona solgte fersk melk, som hun med ei stor ause fylte opp i de blanke bøttene som folk hadde med seg. Hun kjente godt til der skoen trykket og ga en skvett ekstra når hun var i det humøret.
Rett over gangen bodde den gamle tyske invandreren Malskait og kona og en trapp opp holdt den snille kattedama til. Hun hadde alltid hele altanen full av sultne villkatter, som hadde kommet seg opp fra gårdsplassen ved hjelp av den lange takstigen. Det krydde av katter og stanket piss over hele bakgården – til stor ergrelse for de som hadde vaskedag og trengte klessnorer til både tørk og lufting av andre klæsplagg.
I tredjeetasjen bodde husverten Jullen med kona Gina og ungene Espen og Sara. Sjølingen jobbet som husmaler, men var lite populær i faget. Han griset noe voldsomt med penslene og det skvatt over alt når han drev på som verst. Far Gunerius mente at det skvatt kvitmaling opp på tårnet til Lakirka når bare vindretningen var i det laget. Mor Helga mislikte Jullen, for han hadde en tendens til å banne så stygt, når han gikk runden for å kreve inn husleia den første dagen i måneden.
-Han har et styggord i kvær setningen - både før og etter at`n har fått husleia -. Gunerius derimot var av den formening at Jullen var en hjelpsom krabat som tok i ett ekstra tak om noen trengte det.
Oppe i fjerde etasjen residerte det hele tre fiolinister, som etter de penge- innbringende arbeidsdagene sleit ut både hverandre og resten av sine nærmeste med pågående strykeøvelser, selv om husveggene i sin tid var satt opp uten noe særlig med lydisolerende materiale.
Joss var stolt av fader Gunerius og hans fiolinistiske ferdigheter, men da var det verre med Laffen i leiligheten mot "Tia" og han Harry i husværet i retning mot nordøst. Det kunne bli vel mye med ulyder og en del banking i veggene fra de aller nærmeste leieboerne.
Resten av folket i de seksten leilighetene var fredelige folk, med sine daglig- dagse problemer som de delte med naboen gjennom de alt for tynne panelveggene og en åpen luftlyre mellom to kjøkken. Guneriusfamiliens soverom lå rett under den store og bråkete klæsrulla som hadde sin plass oppe på det digre loftet, der det var lange takbjelker hvor "kaillan" med iherdig glede i de fem krigsårene stelte sine tobakksplanter, om de ikke allerede var kommandert til å holde seg ned på golvet for å dra denne hersens rulla for ei sliten kone.
Småtrefninger hadde det alltid vært der oppe på loftsplankene, men nå var det jo blitt ordentlig krig inne på fredelige Lamo`n.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar