29.
For det ble sol over hele Stjørdalskommunen denne lørdagen den syttende juni, dagen da forventningsfulle Kantorisangere pakket sine kofferter foran sen-kveldens avreise til et Pavebesøk i Vatikanet midt i Den Evige Stad, Roma.
Som den evige korgutt jeg var blitt - etter mine guttedager hos Ivar Bonsaksen og Lademoen Kirkes Guttekor - ønsket fader Ivar å se meg i Weidemannsveien fireogførti, på samme lørdagen som avreisen skulle finne sted.
Som reiselektyre hadde han skaffet til veie samme dags UKE-Adressa - med ett Portrett over to sider, forfattet av kjendisjournalisten Bjarne Vestmo:
RUND, BLID, FIRKANTET OG FORBANNET.
Hegra kirkes sangskole er ikke det første koret Terje dirigerer, for han har dirigert tredve. Det er heller ikke det første koret han har startet, for han har startet femten. Det er ikke det beste, for det var Åsnes kirkes guttekor i 1980. Det er ikke det største, for det var Snåsa Guttekor med 100 medlemmer i 1975. Det er ikke det første han drar til Paven med, for det var St.Hallvardguttene i 1987. Men i dag er Hegra Kirkes Sangskole og det koret som han er aller mest stolt av og glad i. I syv år har han slitt for å få til et godt kor i Hegra og nå har han greid det. I kveld drar han med hegrasbyggene til Roma for å synge for selveste Paven.
Ingenting galt sagt om Hegra. Mye bra folk kommer derfra. Men for en gjennomsnittsbygd å få frem et utmerket kirkekor som blir invitert til Peterskirken for å hilse på Paven og synge for titusener ute på Petersplassen, krever likevel noe helt spesielt. Som for eksempel en kar som Terje. For han personlig blir Romareisen den rene triumfturen – for selve koret en opplevelse for livet og for Hegrasbygda et nytt kapitel i den lokale historieboka – like etter verdifullt stoff fra Hegra Festning, Jon Leirfall og helleristningene.
-Farsken å, jeg begynner å bli gammel, sukker 58-årige Terje – Det går gæli veien når det er lettere å telle årene fremover enn bakover og det er så fryktelig mye ugjort å skulle gjøre. Trøsten får være at jeg føler meg som en guttunge og at alle ser på meg på samme måten.
Beinhard justis. Det er en guttunge det lyner av rett som det er. Så snill og hyggelig til daglig, men så rasende forbannet når han ikke helt får det som han vil. Privatmannen kan du smøre på kaka, kordirigenten kjører beinhard justis og forlanger ubegrenset disiplin: Her forleden skjelte han ut en av veteransangerne, som ikke uten videre var enig med kordiktatoren. Et par dager, et kort, en blomsterbukett og straks var de like gode venner. I vinter var han ikke fornøyd med innsatsen til sitt korråd. Terje mente at det praktiske arbeidet for koret var for dårlig. Enten gikk lederen, eller så gikk han. Det ble til at dirigenten fortsatte.
-Jeg firer aldri på mine krav. Jeg er firkantet. Jeg krever like mye av andre som av meg selv og jeg sier alltid akkurat det jeg mener. Det betyr at det røyner på iblant, både for meg og for andre. Jeg har mange netter ligget søvnløs etter at jeg har tatt hardt i under øvelser og diskusjoner, for jeg er langt fra bare den utadvendte, litt freidige og ufølsomme karen, slik mange oppfatter meg som. Men det viser seg alltid, att i lengden er det best å snakke i klartekst med en gang. Da vet folk hvor de har meg og hverandre.
Unger tåler irettesettelser når de får dem på rette måten. Særlig når de også får ros av og til og jeg får ofte høre at de setter pris på at jeg krever total disiplin, det er guttesinnet, det.
Dirigenten føler seg sikker på at Hegrakoret vil vekke oppsikt i Roma. Han har selv arbeidet som organist noen uker i Peterskirken og kjenner til forholdene. – Peterskirkens eget guttekor er etter min mening dårlig -. Hegrakorets unge sopraner og alter og de eldre tenorene og bassene blir noe helt annet.
-Det kommer til å bli som et eventyr. Vi har jo sunget på Slottet i Oslo, i Nidarosdomen, Eleonora Kyrkan i Stockholm, Uppsala, København, men tenke seg til – Roma. Her kommer vi med barn på åtte og voksne på over sytti, her kommer Olav Gresseth – en av de beste bygdesangere jeg har hørt, og nå skal han synge solo for Paven, likedan for titusener i Peterskirken og mange flere ute på Petersplassen.
Romaturen bli Terjes siste opplevelse sammen med Hegrakoret. To dager etter hjemkomsten flytter han til Ringebu. Her venter en vakker stavkirke med et nytt, flott Åkerman pipeorgel, et cembalo, 20 sangklare ungdommer og ei bygd med et rikt musikkliv. Og ikke minst venter det organisten en heltidsjobb og så håper han på ett ansvarsbevisst og realt menighetsråd, som ikke lar Den Hellige Ånd komme for sterkt inn på arbeidsgiversiden.
I Hegra har situasjonen på mange måter vært helt annerledes. Riktignok har han arbeidet her i åtte år noe som er rekord i en og samme organistjobben. Han har hatt bare halv organiststilling og dermed halv lønn. Vikarjobber rundt om kring har vært helt nødvendig for å få til saltet i maten – i ett hvert fall en gang iblant. Korarbeidet har skjedd på ubetalt fritid og utgifter til utallige telefoner, brev og kilometers bensinforbruk, har han alltid betalt av egen lomme. – Når kronene ikke er så mange på lønnsslippen, hvilken betaling er det da du får som gjør at du stadig vekk arbeider med kirkekor? –
- Mine egne erfaringer, er svaret.
Som tolvåring ble jeg selv med i Lademoen Kirkes Guttekor, som den gangen ble ledet av organisten Ivar J.Bonsaksen. Min tid i dette koret er det musikalske grunnlaget i livet mitt og hvor musikken alltid har hatt den største plassen. Hvis jeg og mine korsangere kan gi andre et tilsvarende grunnlag som Bonsaksen og hans guttekor ga meg, så er det den beste lønna jeg kan få.
Terje lærte faktisk å spille på Bonsaksens gamle piano. Fader Johan Gunerius slo på en større stortromme enn folk flest, da han tok seg råd til å kjøpt det gamle instrumentet av organist Ivar for fem hundrede kroner i 1945. En togtjueårig onkel betalte pianoundervisning for lille Terje og søstra hans. Det var to kraftige håndslag til to musikkinteresserte småbarn i en tid med dårlig råd i hjemmet. Men det var pianist åtteåringen skulle bli. Ingen tvil om den saken. Han fikk Trondheim Symfoniorkesters første dirigent, cellisten Haakon Hoem som musikklærer og spilte i Trondheim Kommunale Høgre Almenskoles orkester. Senere ble det timer hos Ivar Johnsen, populært kalt "A-moll Johnsen" tilnavnet fikk den landskjente pianisten etter å ha spilt inn Griegs A-moll konsert på plate.
Årene gikk, musikkinteressen var stadig like levende. Men det var ikke så enkelt å bli yrkesmusiker. I stedet ble det mange års jobbing i musikkforretning, blant annet hos Olaf T.Ranum. Gode tider, inspirerende sjef og kjente musikknavn fra hele verden innom butikken. Senere drev han egen musikkforretning i Steinkjer. Studerte selv hele tiden, blant annet ved Agder musikkonservatorium og med pianisten Ragnhild Stenstadvold. Han studerte også sang hos oratoriesangeren Kåre Rønning. Så kom årene som "hyggepianist"ved Palmehaven, Tetergrillen, Naustloftet, Grenaderen. -Finfine jobber syntes han. Spilte kun klassisk musikk og hadde det bra v ed klaviaturet, hvis han bare merket at i hvert fall en eneste gjest lyttet. Tjente godt også, bedre enn i de mange årene etterpå som organist.
I 1970 tok han det store spranget. Restaurantmusikeren ble kirkemusiker.
–Jeg ville bort fra byen og ville praktisere det jeg hadde lært -. Jeg kommer alltid til å være takknemlig for denne organiststillingen oppe i Snåsa. Kjøpte flott eiendom i en vakker bygd med trivelige mennesker.
Her startet jeg mitt første guttekor – Snåsa Guttekor. Om vinteren kom mange av dem til øvelsene på ski og spark over Snåsavatnet. Til slutt var det ett hundrede sangere med i koret – inklusive ti-tolv voksne mannsstemmer. Koret opptrådte en masse steder blant annet i Nidarosdomen og i Slottsknirken i Oslo, i Røros kirke, Hamar domkirke og mange flere steder. Det ble radioopptak og det ble etter hvert et velklingende kor som jeg ble veldig stolt over -.
Men organisten ville videre. Først til Nærøy, så sydover. 20 år i Hedmark, Akershus og Rogaland. Stadig vekk nye kor. Fikk også konsertansvar flere steder, noe han likte svært godt.
Terje kan lure mange, men bak tøyset og tullet, fleipen og latteren er han en dypt alvorlig mann. Mangel for respekt for kirken tåler han ikke. –Kirken er et hellig sted. Likevel synes han at det er for mye gravalvor i den norske kirke. Kirkens budskap er et gledens budskap og folk skal da ikke møtes med steinansikter. Her er mye annerledes hos den Katolske kirken. Liturgien og messene svever og folk er intenst tilstede. Annerledes hos oss alvorlige nordboere. Jo visst er kirken også et sorgens hus, men samtidig stedet for gudstjenester og nadverd, dåp, konfirmasjon, bryllup. Glede ! Han savner entusiasmen til norske kirkegjengere. Vi er for redde og forsiktige. Slipp jubelen fri, for ingen andre steder passer vel jubelen bedre enn i kirkerommet. Samtidig skal vi hele tiden beholde respekten for dette hellige stedet. Huset skal brukes til det den er vigslet for. Ikke til dans og moderne show. Han er nok ingen standardorganist og har gjort det til regel og fortelle sine nye prester om seg selv - at han er skilt og ikke avholdsmann. Ingen av geistligheten har vært negative til dette, for etter hvert har de lært å verdsette hans dype respekt for hva kirken står for.
– Jeg har følt uendelig glede over å bli godtatt på denne måten. Og fra Hegra tar jeg med meg mer lykke enn de fleste aner.
-Den aller beste sluttattesten fra Hegra, fikk jeg fra lille Nina i koret da hun fikk høre at jeg reiser: - VI tar ikke inn hvem som helst som dirigent etter deg! -
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar