Mindor og Eleonoras kvelds og nattengasjement hadde ikke gitt andre resultater, enn at de begge var fullstendig utslitte allerede før dagens vanlige gjøremål kom i gang.
Begge påstod overfor hverandre, at de var fullstendig uskolerte i slike konkrete bestrebelser som sengehyggen var blitt for dem. Vanligvis var fader Gustav Prest invitert til frokost borte i ekteparets drengestue, men i siste helga i mai måned var døra til husværet stengt og gardinene til soverommet trukket for, både på lørdag og søndagsmorgenen, da han hadde kommet seg over gårdsplassen for det vanlige frokostbesøket. Gustav innrømmet overfor gårdsgutt Guttorm at han fryktet det verste, før han ble roet ned noe etter at Guttorm ved hjelp av en trestige hadde klart å få en gløtt gjennom en flik øverst i soveromsvinduet, før han med en grov latter kunne meddele prestefaderen, at etter det han kunne se så var paret både i live og i god form.
Eleonoras hverdager oppe i Jomfruburet - som Mindor hadde døpt om til Strikkebula, var omgjort fra å være stedet der den vakre prinsessen utførte sine ferdigheter med heklenåler, til å bli til ett strikkende meditasjonssted, der den nygifte unge mø fikk rikelig med tid med funderinger over seksuallivets mangfoldige urimeligheter, mens hun jevnt og trutt belastet sine små og velskapte fingre med strikkepinner av forskjellige størrelser – alt etter hvilke småbarnsplagg som Vårherre hadde bestemt til å bli formet i hennes skapende hender.
Begravelsesbyråets assistent Mindor, hadde etter ekteskapsinngåelsen med Eleonora, lagt boklesningen på hyllen, for på kveldstider var han for opptatt med forberedende aktiviteter til hustruens så sårt etterlengtede graviditet og i den opprinnelige og lønnsutbetalte arbeidsøkta var dagen fullbelagt med snekkerarbeid av lik kister. Han hadde en avtale både om en stykkpris og at størrelsen både i lengde og bredde var av betydning for lønnsutbetalingene.
Av byråministeren selv, ble Mindor betraktet som en pålitelig ung mann, som stadig fikk flere og andre oppgaver enn bare det rent produksjonsmessige ute på snekkerverkstedet. Men til å begynne med følte han seg noe deprimert, både ved å delta i arbeidet med å skulle stelle døde mennesker og etterpå også å skulle legge dem tilrette nede i deres siste hvilested.
Det var da Mindor fikk det aller første oppdraget med å være byråansvarlig ved en begravelsesseremoni, at svigerfar Gustav prest omsider viste merkbar stolthet på både hans egen og datteras vegne, for etter seansen i gravkapellet ga han Mindor – ved kveldens Menighetsrådsmøte, oppriktig rosende omtale for både hans gjennomføring av selve begravelsen og ledelsen av minnesamværet etterpå.
-Dyktige Prinsen min – sa Eleonorprinsessa til sin stolte ektemann, da de som vanlig krøp en ekstratur til sengs etter middagsmaten.
Den Geistlige Far og Svigerfar kunne i ett noenlunde åpenhjertig skriftemål med sin klokker Emanuel, bekjenne at han i noe tid hadde sett seg nødt til å involvere Den Hellige Ånd vedrørende den mislykkede barneproduksjonen borte i drengestua på Prestegården.
-Det er håp i hengende snøre - var det eneste Klokkeren sa, før han tok avskjed med sin overordnede etter en noe avdempet barnegudstjeneste.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar