Den niogtjuende. september har alltid vært festdagen for feiringen av erkeenglene Mikael, Gabriel og Rafael. Katedralen var alltid fullsatt og flere geistlige med selveste Biskopen brukte å være tilstede.
Maestroens kantori var invitert til å medvirke ved festlighetene.
Litt sent på lørdag ettermiddag hadde Maestro innkalt koristene til en ekstraprøve.
Claudio – som stilte på plass i egenskap av såkalt Bladlus - hadde tatt med papegøyeburet og plassert Adamo i en nisje i kirkeveggen bak orgelfasaden.
Det var midt i Hallelujakoret av gamle Haendel at sangerne ga fra seg noen uhyggelige rop til stor
forskrekkelse for Maestro.
Den store papegøyen hadde kommet seg ut av buret og fløy med hese skrik rundt om i den svært høye og lange Katedralen.
En tragisk opplevelse for Claudio, men til stor adspredelse for koristene, når denne fuglen med sine vakre farger fløy i lange stup lengst oppe i det høye taket, rett nedover mot sangerne på galleriet og tilbake igjen, før en lang flygetur helt bortover til det sorslagne alterpartiet.
Av og til hvilte den på kanten av en av de høye steinsøylene som gikk helt opp til takbjelkene, samtidig som også alle de digre lysekronene etter hvert fikk ett besok, slik at de kom inn i rytmiske bevegelser - som kanskje ikke hørte hjemme i så stort og flott Gudshus som denne digre Katedralen var..
Munken Claudio innrømmet at han var skamfull på fuglens vegne, for at den hadde klart å få opp
den lille trepinnen som var burdørens eneste låsemekanisme.
Bekymringene for morgendagens Festmesse til ære for disse Erkeenglene, gjorde sitt til at allting ble mere og mere hektisk, etter hvert som den betydningsfulle korprøven gikk mot slutten.
Stemningen ble ikke mindre amper da den norske Direttore. Maestro Terje offentlig tok til å vise tendenser til stadig økende akrobatiske kvaliteter oppe på dirigentpodiet, for etter hvert som overflygingene av papegøyen Adamo økte i takt med den mer og mere impulsive korsyngingen, ble Maestroens raserianfall stadig mer fremtredende i hans væremåte.
Antydninger om Maestroens voksende irritasjoner, med antydninger til noen ekstra sjeldent brukte ansiktsgrimaser og stadig flere dirigentslag med knyttede never, må ha nærmet seg finalestemning for kirkerommets dramaforestilling, da den fargerike og storvokste papegøyen - ved en gigantisk overflyging - sendte fra seg en stor klyse med egenprodusert fugleavføring rett ned på Maestroens storslagne partitur over Hallelujakoret fra Oratoriet Messias av Signor Georg Friederich Haendel.
-Drittsekker -
lød det fra den samme talerike papegøyen under overflygingen i retning takåsen rett over høyalteret – der samtidig de fleste av katedralens Flaggermus ble jaget på flukt – etter at de hadde hatt seg en dupp - hengende i bjelkene helt oppunder takåsene.
-Korprøven avsluttes herved -
Maestro var synlig forbandet og temperaturen steg ytterligere, da han straks etter korprøven ville prøvespille noen takter fra den raffinerte Toccataen av mesteren Johan Sebastian Bach, samtidig som storfuglen gang på gang kom stupende ned fra det høye og rett mot orgelspilleren - som ett jagerflyangrep mot gassballongen inne på Lilleby under den andre verdenskrigen.
Det ble gjennomført mangfoldige, negative forsøk på å få det flyktende individet dit det egentlig hørte hjemme. Men uten hell.
Derfor ble avtalen mellom sangerne, dirigenten og papegøyeeieren Claudio, at de ble nødt til å forsøke å gjennomføre neste dags Høymesse, selv om dette kom til å skje under stor frykt for fargerike angrep fra det høye.
Ved neste dags fullsatte Katedral kunne ikke ei sjel se noe som helst til hverken Erkeenglene Mikael, Gabriel eller Rafael og Gudskjelov heller ikke til papegøyen Adamo, som utslitt etter akrobatikken fra dagen i forveien, antagelig befant seg for en fredelig stund i en nisje høyt oppe i venstre sideskip.
Det åndet både stillhet og fred fram til Messens Communione – Nadverden - da utdelingen av nadverdsbrødet skulle skje – og som vanlig med flere av Prestene tilstede foran alteret.
Fra det høyeste høye i det kirkelige rom, kom plutselig den store papegøyen Adamo - i stor fart - flygende over den store folkemengden – OG I RETNING orgelgalleriet - mens den skrek: - Pane, Pane, brød, brød - og foretok en myk landing oppe på sitt åpne bur som var plassert like ved orgelets spillepult, før den krøp inn til sin egen matskål.
Under den digre og fargerike Papegøyens overflyging i kirkerommet, kom den store menigheten med gledelige utrop, gjorde korsets tegn, før hele forsamlingen uoppfordret stemte i med salmen, "Ånd over Ånder, kom ned fra det høye".
Impulsivt og uten orgelledsagelse.
Forts.
i min bok "På ville veier"
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar