22.
Gustavs utferdstrang vokste betraktelig etter Rottenikkenbesøket, han begynte å formene at oppholdet på dette fordervelsens huset umulig var til noe nytte for hans vedkommende. Tankene om Ulla fikk han ikke skikkelig fra seg og slettes ikke minnene om guttungen. Han var også inne på tanken om å komme seg tilbake til barndomshjemmet på andre siden av fjorden – var kjent med at dette også var Emmas håp. De gangene han var fullstendig deprimert, ble han foret med remedier som ga følelser av at han var ett forsøksobjekt på like linje med alle de andre subbende individene bortover i korridoren.
Gustav ble omskapt til ett spankulerende egoistisk og taust menneske, skjegget, langhåret og stiv i blikket, som tydelig viste at han var der – men allikevel ikke var til stede. Ble han tilsnakket, forlot han vedkommende uten ett ord og kunne få ett anfall av sinne uten noen foranledning. Det hendte at han også på nattetider kunne finne på å gi seg til å vandre tur retur langsmed korridoren – slik at den mannlige nattepleieren fikk store vanskeligheter med å få han til sengs, samtidig som han mot sin vilje var blitt tilført noe ved hjelp av ei blank, lita sprøyte for å få sove.
Fagfolkene i de hvite lagerfrakkene, hadde etter flere dager fått Gustav både i klærne og for en gangs skyld - etter hans eget forlangende - også med skikkelige sko på beina. Selv inne i en tung tablettrus klarte han å finne seg ei ytterjakke fra garderobeavlukket ved inngangsdøra, før han kom seg usett nedover den smale bakken mot hovedveien – der han fikk skyss med en friskus av en ung lastebilsjåfør og som ga seg blaffen i både hvordan haikeren så ut og hva han egentlig kom fra. Den goddemte karen hadde oppdrag nordafor byen og la opp kjøringen slik at Gustav kom seg av lengst inne i Strandveien. I dårlig forfatning klarte han å rusle langs kaiene og bortover til søppeldyngene og arbeidsbrakke til Rottenikken. Gubben sjøl sørget for at en nedslitt Gustav fikk halle seg nedpå borte i køya. Han forsøkte med sterkkaffe, men det var først etter en del sterke drammer, at den rømte anstaltbeboeren etter hvert kom til hektene og kunne gi en litt uforståelig forklaring på dagens hendelser.
Det var langt utpå den lyse sommerkvelden, at de to godt beduggete krabatene fant ut at det måtte være naturlig med ett forsøk på å komme seg oppover den kronglete stien helt opp til toppen av fjellveggen - der denne Gunderfyren som de var mistenkt for å ha tatt livet av, hadde lagt ut på en siste reis.
Restene i begge de to flaskene med drikkevarer kom godt med på den strabasiøse oppoverturen. De tok mange kvilestunder på stien mot toppen av Lahammeren, med velsignede og livsbringende inntak av det medbrakte, før de omsider nådde toppen i noenlunde brukbare tilstander.
Til stor bekymring gikk de etter ei god stund tom for flaskefoderet, men da det både var blitt svarte natta og at ingen av dem var i særlig gangbare tilstander,la de seg rett ned lengst øverst og ytterst oppe på den stupbratte fjellveggen og der våknet de grytidlig neste morgen i bakrusa, nede i ei gammel skyttergrav fra krigens dager.
Gustavs livstilstand der oppe på toppen av fjellveggen, gjorde at Rottenikken på alle måter forsøkte både å trøste og å holde igjen en fortvilet Gustav.
Fra samme stedet som han tidligere skulle ha sørget for at Gunder omkom, hoppet Gustav med ett brøl utfor samme stupet og ble liggende livløs i steinhaugen langt der nede.
Gustav hadde omsider fått fred.
Slutt
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar