Rullegardiner for hvert eneste vindu var påkrevet i alle krigsårene – de nattlige toktene av bombefly skulle ikke kunne se lysstriper fra vinduene - og det patruljerte vakter i gatene, som raskt var oppe i leilighetene for å påtale mangelfull blending om dette var nødvendig. Terje skulle aldri glemme karmen rundt kjøkkenvinduet, som etter hvert ble fylt av hull etter tegnestifter, for å holde rullegardinene tettest mulig inntil treverket.
Luftvernsirenenes uling skapte uro og redsel og det var på nattetider de helst ga lyd fra seg. Det var ikke bare en gang for natta at folk ble vekket fra søvnen og i all hast måtte komme seg ned i kjellerne på grunn av flyangrep med bombetokter. Det ble trangt om saligheita, når atten familier – mange med flere unger enn bare en unge, skulle tilbringe lange stunder nede i de trange kjellergangene, i bare nattøyet og utstyrt med ett ullteppe for å prøve å holde varmen lengst mulig. Fireåringen Willy Leistad var fangba`n hos mora og sutret stadig:
-Mamma, æ vill ha dæt -.
Det var en amper stemning når de hørte bombeflyene over gårdene, mange var vettskremte, småungene skrek og eldre folk prøvde både å trøste smårollingene og seg selv. Det kunne bli stort oppstyr når folk kunne høre at det skjedde bombing i nærheten og at brannbiler var på utrykning. Verst var det da Gassbalongen ble bombet bare ett par hunderede meter unna Lavein Tolv. De fleste var klar over at dette en eller annen gang kom til å skje og hva dette kunne bli av elendighet når det i alle hus og leiligheter var innlagt gassledninger på alle gårdens kjøkken.
Da bombene traff selve ballongen på sommeren i 1944 var Gassballongen tilfeldigvis tom for innhold, men bombenedfallene sørget allikevel for store ødeleggelser inne på Lilleby og på Nerlamon. Da "Faren over" lød fra Luftvernsirenene, var kjøkkengulvet oppe i fjerde hos Terjes lille familie fylt av knuste glass og kopper – og AGA-komfyren hadde fått ny plass midt ute på gulvet.
Terjes foreldre bestemte seg omsider for å få en del verdifulle eiendeler – blant annet morens håndarbeider fra hele ungdomstiden, pakket ned i noen trekasser og sendt oppover til mor Helgas barndomshjem oppe i Ytter-Namdalen.
Da godstoget ankom Grong jernbanestasjon, var det blitt bombet og satt i brann, slik at alt de hadde sendt gikk tapt.
Bombeangrepene med den intense flyduren økte med krigsårene og det samme gjorde også kjellerbesøkene – der folk fra både Rønningsletta, Reina og de som bodde oppe i Enkgata kom springende for å få plass i kjellergangene som hørte til de forskjellige leiegårdene bortover Lavein.
Stadig verre ble det, da tyskerne begynte å utplassere store jernfat med ett stoff som røykla store områder ved hjelp av sur røyk, til skjul for flyenes oversikt under bombetoktene. Denne røykleggingen førte til at alle de som måtte utomhus for å komme se ned i andre gårders kjellerrom, måtte lide seg gjennom usiktbare strekninger og med bøyde kropper springe under de ufyselige røykmassene.
Det kunne hende at det oppsto smågnissinger og noen tumulter blant leieboerne nede i de fullstappede kjellergangene, men da var det som regel en eller annen nabokaren som roet ned det hele med en ekstra kaffekopp og ei brødskiv med brunost. Eller med en vennlig klapp på kinnet.
Og da endte det som regel med at den mest urolige også vendte det andre kinnet til.
Verre var det ikke i krigens dager inne på Lilleby.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar