På andre siden av husrekkene inne på Lilleby, var det på sommertid mindre med utsikten. Fra både soverommet og penstua ble sikten umuliggjort på grunn av de høyvokste lønnetrærne i den alltid så velstelte Pedersen-hagen, som delte Enkgata med hestgata Lavei`n, men fra oktober av, og løvfallet stort sett var ferdig – ble det for leieboerne i fjerde etasjen - muligheter for i det fjerne å få øye på røyksøylene og likedan å kjenne stygglukta fra papirfabrikken inne på Ranheim, se røykutslippet fra Lilleby-smelteverket borte på Rønningsletta - og skimte de lange flatjordene tilhørende storgodsene inne på Lade, Ringve, Devle og Leangen. I samme rettning – og i skikkelig hørbar nærhet – lå alle de tre sinnsykehusene Østmarka, Rotvoll og Reitgjerdet, med sine mange hvite byggninger og høye inngjerdede luftegårder – den gangen kaltes de Sinnsykehus.
Rett bortenfor vinduan til Tia og Tolva kunne en se Finnes Barnehjem, alle de små husene oppover Enkgata og bortest mot endestasjonen av trikken lå den digre steinbyggningen som huset Lilleby skole med eget bygg for gymnastikk og sløydevirksomhet. Overlærerboligen med flaggstang og velstelt hage lå litt tilbaketrukket øverst fra skolegården og helt inntil jernbanelinjen.
Uten det veldig høye skolebygget, kunne de mest nysgjerrige uten vanskeligheter ha sett åsene med Tyholt, Kuhaugen og Bispehaugen – likedan Kristiansten Festnings kvitkalkede vegger med den svært så lange flaggstanga, beregnet til hver eneste dags bruk med det vakre norske splittflagget.
For ungeflokkene i alle Ladeveiens steingårder, ble Enkgata med sine idylliske og fargerike småhus til ett eventyrsted med mange slags trær, busker og blomster - og beliggende midt i klyngen av fabrikker, lagerhus og disse høye leiegårdene. Rikmannshuset var eiendommen til selveste direktør Ingrid Pedersen som langs husveggene var beplantet med blå kornblomster, stemors-blomster i alle farver, riddersporer og mengder av storvokste Rododendron. Når alle syrintrærne blomstret var hagen ett syn. Epleslangen i Vagnild og Weisethagene skapte spenning for guttegjengen – det samme med de få rabarbraene, gulrøttene, hodekålradene og potetene bak det lille uthuset i Evensengården – huset der den vakre Hildegunn vokste opp og med den alltid så svartkledde Olsenkjærringa i andre etasjens loftsrom.
Ett godt stykke ovenfor Rønningsletta – der folkeskolen på Strindheim befant seg på andre siden av Innherredsveien - lå den flotte bygningen til Blindeskolen, der også det berømte musikklærerparet Karterud, underviste blinde musikanter i piano-og orgelspill. Musikkritikeren Karterud var også en fryktet skribent i dagsavisen Nidaros, så lenge den enda befant seg på markedet.
Rønningslettaungene holdt seg gjerne mest for seg selv. Her hadde de både fotballbane, leikeplasser og på vinterstid brattbakken Stuaveggen for både hopp på opptil ti meter - og utforkjøringsmuligheter for de modigste fartskrabatene
Selv som en innpåtrengende Lavei`ngut, ble jeg allerede fra andreklassen god-tatt som kompis blant flere av de mest tekkelige i Rønningslettagjengen. I den eneste leiegården på stedet – Stjørdalsveien 13 -, vokste de senere korguttene Kjell, skihopperen Bjørn og sang-og pianofantomet Helge opp - og i husrekka bortenfor skoleflinke Ragnar – bror av`n Gunnar og hu Randi, penpia med de kledelige små fregnene
Røyken fra det nærliggende, døgnvirksomme Smelteverket lå som regel sjenerende lavt over husklyngene, men røykufyslighetene klarte hverken å skjule bygningene til bilverkstedet Gaden & Larsen, sølvrevbrakkene på samme sted, eller storbedriften Ståltaugen med sine mange hundrede ansatte. Når arbeidsdagen omsider var omme, måtte det lange arbeidstoget med Stjørdalsveiens mangfoldige slitere – de fleste i skitne arbeidsklær – også passere Ladeveien, hvor det ikke så sjeldent hendte at gårdenes halvvoksne fruentimmere befandt seg i vinduspostene, på utkikk etter gifteinteresserte karfolk i passende alder. Som regel unnskyldte de nykjemmede jentene seg med, at åpne vinduer ene og alene skyldtes utluftingen etter steikingen av middagens sild med massevis av løk. Men vindusbeskuelsene var ikke mindre på de dagene, når menyen besto av hermetiske feskboilla i kvit saus.
Det skjedde mytji rart i de dagan.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar