hagefest med kong harald og dronning sonja
Til stor glede mottok Maestro en svært vakker og høytidelig formulert invitasjon fra den norske Ambassadør i Italia, herr Geir Grung, som var klart og tydelig datert, signert, riktig frankert og postlagt fra Roma i en gråbrun statskonvolutt og prydet med Den Norske Løve i vakre farger.
For av dette skrivet framgikk det at denne norskfødte orgelspilleren og hans hustru ble invitert til en mottakelse i forbindelse med Majestetene Kong Harald og Dronning Sonjas statsbesøk til Italia, videre at mottagelsesplassen i hovedstaden Roma ble oppgitt til Via di Porta Latina 13a - altså i Den norske Ambassadørens private residens.
Oppmøtet av gjestene, var ifølge invitasjonen satt til å måtte skje i god tid før klokken seksten. De mannlige monarkistene måtte stille i mørk dress og de ditto kvinnelige i drakt, kjole eller bunad. Ved nærmere besiktigelse, kom min kone Eva frem til at organist Terjes svarte dress var blitt noe blank i baken på grunn av hans daglige slitasje på orgelbenken. Nytt klesplagg ble innkjøpt, mens hun selv stilte i sin kledelige, selvsydde bunad fra Sunnfjord oppe i Norvegia.
Majestetenes kjøredoninger var noe forsinket og forventningene vokste ganske betraktelig etter som minuttene gikk for de vakkert oppstasa gjestene rundt om på ambassadeplenen. De mest beskjedne og aller engsteligste, holdt seg bakerst plassert i nærheten av langbordet lengst borte på plenen, Festbordet var dekket med vakre glass og flytende godsaker av alle sorter, med forskjelligei styrkeforhold og til ønskede mengder alt etter gjestenes frimodighet.
Fra toppen av residensens hovedtrapp, kunne Ambassadør Grung informere de rastløse besøkende om at grunnen til majestetenes sendrektighet, ene og alene skyldtes at den italienske presidentens Gallamiddag hadde trukket ut litt lenger enn planlagt.
Organistekteparet fra Arrone hadde ingen problemer med å få ventetiden til å gå – drikkevarene var lett tilgjengelige og praten dreide seg gjerne om matlaging. Kona hadde litt medynk med dagens kjøkkenansvarlige og kunne ikke dy seg for å trekke frem hjemlige problemer, de gangene det kunne hende at en eller annen gjesten ble forsinket. For også på kjøkkenet i Arrone har det hendt at denne Kerrs Pinken kan finne på å bruke helt annen tid på kokinga, slik at hun blir gående å trø mens hun venter på den forsinkede gjesten. Men kona mi er som regel veldig tolerant.
Ved hjelp av hornmusikantene rundt den sikkert nymalte flaggstangen, fikk vi overhodet ikke venteproblemer i det hele tatt, for også en ung klaverspillende herremann foredro den norske komponisten Christian Sindings "Frùhlingsraushen". Denne vårlige brusen under det vakre norske flagget skapte enda større forventninger mot de kongeliges noe forsinkede ankomst. Det samme med de smokingkledde havemusikantenes flerfoldige fremførelser av friskusen Edvard Griegs Springar og Halling i mange varianter. Ett par av de svartkledde gubbene oppe ved denne glassdisken med friske drikker, begynte faktisk å røre litt på beina, men til stadig strengere blikk fra sine egne fruentimmer.
Ventetiden krøp av sted, men de etter hvert så blidspente og hallingkåte gjestene borte ved den populære bardisken, kunne tilsynelatende ikke ha lagt merke til at det på de mange havebordene også befant seg så innmari mye godt og rart som var av den spiselige sorten.
Organisten syntes særlig godt om alle canapeene, selv om nytelsene ved denne anledningen gjorde minnene enda sterkere om at barndommens canapeer der inne på Lamon ble kalt for Brødskiva og at godisene den gangen bare var påsmurt svartsirup og ofte ikke en gang med Melange margarin som underlag.
Denne canapèhagen hos Ambassadøren og hans veldig smukke hustru, Anne Bauer, hadde forøvrig den grønneste plenen som vi noen gang hadde hatt anledning til å beskue. Ved den første oversikten var vi faktisk vågal nok til å mistenkeliggjøre Hans Eksellense Ambassadør Geir Grung for å ha gått til anskaffelse av slike nymotens grønnfargete plener i plast - maken til de som Ballklubben Rosenborg for mange år siden hadde kjøpt inn til Lerkendal. Slike nymotens vann og klippefrie saker som gjorde at "spælleran" som Nils Arne Eggen og mer sjeldent de to superkjendisene fiolinst Tellefsen og skihopper Wirkola, ble nødt til å få tak i Odd Iversen for å unngå nedrykking. De innkjøpte grønne plastplenene berget tabellplass – ifølge organistens innhentede orenteringer. Nok om det.
Også denne innbudne musicusen innså etter hvert det noe kjedsommelige med å skulle vente på Rex`n og kona. Det ble tydelig å merke trangen etter et toalettbesøk for de mange så stadig oftere rastløse herrer - slike naturlige tilstander som lett inntreffer på grunn av noe dårlig planlegging i forbindelse med inntaket av mye gratis mat og alt for mye drikke.
Det skulle vise seg at det utenfor Ambassadørens residens og ved denne kongelige anledning, så var det bare utplassert to klosetter til bruk i statlig regi - ett for de med kjoler, men også bare ett for svært så tissetrengende menn dess lenger ventetiden trakk ut. Uten at vi direkte merket det, regnet vi med at det kanskje forekom noen små stridigheter karfolkene i mellom, når det gjaldt køplasseringen utenfor de to grønnmalte "litj-husan".
Men da sirenene omsider hørtes langt nede i ambassadøralleen, løste køen seg umiddelbart opp i sine enkeltheter, samtidig som noen halvferdige og fremdeles litt trengende nordmenn, i en fart fikk kneppet igjen gylfen, før de i fullt firsprang kom seg på plass ved de anviste bordene. De som hadde hatt problemer med køplasseringen, fant seg i farta tilfeldige pisseplasser - mest mulig i skjul blant busker og kratt, men allikevel nærmest mulig Majestetenes antydede ankomstplass.
Den veldressede Musikanten velger at han ikke bryr seg om å publisere for omverdenen hvor langvarig forsinkelsen for vår kjære Konge og hans Dronning ble - men en del over timen må det da sannelig ha vært - før de første motorsyklistene med ulende sirener kjørte inn i folkemengden gjennom hovedporten – bare noen meter foran den kongelige og svartlakkerte Volvo-Limousinen – som helt midlertidig oppbevarte de to vinkende Majestetene.
Hadde min for lengst avdøde mor vært på stedet, ville hun ha anmodet sin sønn med å "holde smaus"- ett av hennes vanligste uttrykk fra barndommens Årfora.
Men den gjesteende orgelmusikanten tar seg fremdeles lov til å minnes, da den pliktoppfyllende Majesteten Olav den femte, i sine glansdager ordla seg med at vi skal respektere hverandres tid. Vi har ikke lov til å misbruke andre menneskers tidsplanlegging. Gode ord fra Haralds pertentlige fader.
Hadde snedige Olav fått kjennskap til gromguttens forsinkede ankomst til dette hageselskapet, hadde han sikkert snudd seg i sarkofagen nede i Det kongelige Mausoleum borte på det fredelige Akershus slott.
Men det har han mest sannsynlig ingen mulighet for - hva vet forresten jeg - men han ble jo sikkert skikkelig balsamert før han hensynsfullt ble lagt til rette der nede i sarkofagen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar