6.
Sognepresten nektet all musikkmedvirkning ved andaktene, med unntak av Fidels orgelspill på denne fotdrevne salmesykkelen. Ingen av husets beboere møtte opp til andakten nede i dagligstua, så da det samme skjedde onsdagen etter, tok bestyrerinnen en påminnende andaktsrunde på hvert av rommene - men med null resultater.
Enden ble at Presten selv, ble nødt til å spørre sin organist Fidel om å få en minst mulig gruppe av de gamle, til å stille med sine instrumenter ved neste andakt.
Fidel var tekkelig nok og fikk Esekiel og Olivia på henholdsvis fiolin og munnspill til å delta, mens Rafael på trompeten bare skulle medvirke ved avslutningsmusikken – Postludiet som det så fint het. Fidel skolerte alltid sine medmusikanter.
Den litt for pågående Sognepresten hadde ikke funnet seg noen utkåret som han kunne dele soverom med borte på Prestegården, men etter noen av Fidels besiktigelser foran andaktene på Gammelhjemmet, hadde han ett godt øye til Bestyrerinnen – og ble da heller ikke avvist ved sine små handspåleggelser. Etter besøkene ble han alltid fulgt til ytterdøra av ett goddemt og for en gangs skyld smilende og høytidsstemt fruentimmer.
Det samme kvinnemennesket angrep med heftig kjeftbruk den 89 år gamle trekkspilleren Konrad, da han hadde pisset utenfor klosettkummen i fellesrommet oppe i andre. Etterpå hadde Konrad rukket å komme seg opp i si eiga seng inne på rommet bortest i gangen. Der fant Bestyrerinnen gamlingen død etter at klosettgulvet var blitt rengjort. – Slik er livet -. Kommenterte presten, da de i fellesskap skulle komme frem til hvem det måtte bli av bygdefolket som skulle få overta den ledige senga etter Konrad oppe i andre.
De fjorten oppegående medpensjonærene tok i stillhet avskjed med Konrad nede den åpne kista, før det vanket en kopp kaffe og litt bitteti nede i storstua, der de samtidig - og sammen med organist Fidel, la opp programmet for hva "Tut og Blæs"ensemblet skulle spille ved begravelsen i kirken noen dager senere.
Presten skulle ha mottatt meddelelsen fra Fidel med utilslørt skrekk og vantro. Begravelser var ene og alene hans ansvar, derfor fikk musikantene på gammelhjemmet bare holde seg der de hørte hjemme. Og det gjorde de. Ikke en eneste oppegående menneskeskrott fra Hjemmet stilte til Konrad-begravelsen borte i kirkerommet. Men ved jordpåkastelsen ute på kirkegården møtte også hver eneste av musikantene opp, der de mens kisten ble senket - og til Sokneprestens store ergrelse og forskrekkelse, fremførte seks vers av sjømanssangen Bekken går i Engen.
Etter Konrads abdisering borte på Gammelhjemmet, tilfalt etter loddtrekning det ledige rommet den litt drikkfeldige Hagbert – bygdas aller eldste på hele 96 år. Han levde som eneboer i de siste 25 av dem, etter som den stakkars kona omsider hadde funnet det fornuftig å forlate både gubben og denne verden ved hjelp av det bratte fossefallet borte i nabobygda.
Ved hjelp av naboen, ble den skjeggete Hagbert transportert bortover til Gammelhjemmet liggende bak på hestvogna og ble ved ankomsten hjulpet opp til vaskerommet i andre, der han ved hjelp av litt smålunkent vann ble spylt rein og lagt til sengs i ei nyoppreid seng for å bli edru.
Etter bare fjorten dagers opphold på Hjemmet, ble han opptatt i musikergruppa - som skarptrommeassistent hos Jentoft med stortromma. Hagbert viste seg å skulle bli til en nesten edruelig krabat, etter at han i en opplevelsesrik tid med trommestikkene fikk forståelse for hva samarbeid og glede har å bety på ett gammelhjem.
Organist og musikkleder Fidel ble stadig mer betydningsfull for de fjorten godt voksne musikantene borte på Hjemmet. Hver bidige en av dem krevde etter hvert mer skolering, noe som gjorde at Fidel snart innså at hans kapasitet som kirkemusiker ikke strakk til blant messingblåserne. Derfor skaffet han tilveie en skikkelig fagmusiker for å kunne tekkes de kravstore trompetistene Rafael, Klaus og Aksel.
Trompetkurset på Gammelhjemmet ble en realitet, noe som sørget for at dagspressen i nærmeste by laget en oppsiktsvekkende omtale i ett lørdags-nummer om hva som gikk for seg blant livsglade oldinger der oppe i den avsidesliggende fjellbygda.
Den beskjedne organist Fidel ble stadig oftere anmodet om å søke andre musikerstillinger ved mere siviliserte strøk, men sa blankt nei. Han innså betydningen av å videreføre sitt engasjement som kirkens representant - også blant gamle mennesker når det gjaldt sang og musikk. Menighetsrådets medlemmer skal ha sunket sammen ved langbordet, da Sognepresten på første møte informerte om Organistens uttalelser til avisens utsendte medarbeider.
Gammelhjemsflokken "Tut og Blæs" skulle vise seg å bli ettertraktede formidlere av god musikk på ett høyt amatørmessig nivå. Impresario Fidel avslo enhver forespørsel om offentlig besiktigelse av flokken i musiserende tilstander, så lenge ingen av henvendelsene uoppfordret kunne forkynne at det var bare kunstneriske åpenbaringer som lå til grunn for tilbudene – ikke noen "beskuelser" av gamle mennesker på ett gammelhjem.
Fidel innrømmet for sine musikanter at grunnen til hans tilbakeholdenhet når det gjaldt opptredener, ene og alene var at " ska vi på tur for å spæll – da ska vi skjei ut aill sammen". Han viste til at hornisten Rudolf på Tubaen, i over ei uke hadde vært sengeliggende på grunn av hoste og at åttiårige, sangglade Hulda også måtte holde seg på rommet med snue og sure oppstøt. –Vi kainn itj bare dra ut å smitt folk heller -. Vedtaket var enstemmig.
Hver eneste en av de fjorten, hadde sine spesielle oppgaver ved alle innøvde musikkstykker, derfor kom det til å forekomme både nervøse rykninger og anspenthet blant musikantene, da Fidel fant ut at tiden var inne for å debutere offentlig med ensemblet borte på Samfunnshusets nest største sal. Bestyrerinnens ondskapsfulle ytringer om at gamlingenes alderdom og helse-messige tilstander overhodet ikke tilsa at de burde bli engasjert utenfor gammelhjemmets fire vegger, medførte i at Fidel personlig tok kontakt med bygdas forståelsesfulle lege og fikk ordnet med doktorens sjekkebesøk på hvert av rommene. Med unntak av de fire messingblåsernes behov for gebisssjekk hos stedets tannlege, kunne han legge frem for Bestyrerinnen at den helse-messige tilstand blant Hjemmets musikanter var bemerkelsesverdig god.
-Og så er humøret på topp -. Doktoren var begeistret.
Den toppengasjerte gammelhjemsgjengen gikk en øvelsesrik tid i møte – de kuttet ut en av ukens kaffeslabraser på ettermiddagstid til fordel for en helt nødvendig ekstraøvelse, samtidig som de tre helt betydningsfulle trompetistene på eget initiativ valgte å bruke lørdags ettermiddagen til ekstraøvelser borte i uthuset.
En uunngåelig situasjon oppsto, da musikant Edvard forlot denne verden i en alder av 88 år og etterlot til stor fortvilelse romkameraten Oskar som alenedeltaker på Slurva. De gjenlevende orkestermedlemmene la ikke skjul på at de mislikte dette med at resteantallet nå ble på ulykkestallet tretten. –- Spælle ingen rolle -. Trekkspilleren Nikken var likeglad. – Vi hold ut te kvelden bortpå Samfunnshuset e oinnagjort -.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar