Når folk er kommet til sjels år og alder, minnes de alle barndommens sommer-dager som en glad rekke av bare sol og blå himmel. De Trondhjæmske regnværsdagene var det sikkert mange av hos andre, men ikke nedenfor jernbanelinja innpå Østby`n. Og i Lavei`n gikk ongan barbeint. Kortboksan rakk helt ned til knærne, og jentongan visste nok ikke hva miniskjørt var for noe. På skikkelige varmdaga kunne det hende at gutan tok av seg lua, men hodeplagg var svært vanlig året igjennom. Han Franken i fjerde vart beskyldt for å sove med topplua på - det samme hendte med jentan når det gjaldt sløyfan i håret.
I og med at det altså var bare godværet i guttedagan inne på Lilleby, ble det mange nysgjerrige blikk fra fjerdeetasjen i Tolva under søndagsmorrans lange folketog, som også bestod av "innvandrere" fra andre bydeler, som i kortboks og turnsko og i rastløs gange dro langsetter Ladeveien og oppover til Lakirka, før de enten foretok en brå sving nedover til Korsvika, eller dro straka vegen innover mot Djupvika eller Leangenbukta - hvis de ikke allerede var blitt for varm i trøya. Guttekikkeren oppe i fjerde, mener fremdeles at svettlukten var påtakelig stor på innovertur, så lenge badetoget var på skinnene. Brødrene Bonsaksens gange i sine hullete, grå turnsko, med sine sangbare hustruer og en skokk med selvlagde unger på slep, var en selvfølge hver bidige søndag, men først etter at begge de mannlige badenymfenes musiseringer i henholdsvis Lamokirka og den adskillig mindre Bakkkirka var avsluttet, med ett etter- traktet badeturs prestospilt postludium – og disse spisse pedalskoene raskt var blitt utskiftet med de velbrukte og hullete turnskoene. Korsvika neste.
Det krydde av folk - både prest, fut og andre raringer i andektig gange, for den moderne epidemien med jogging var den gangen enda ikke importert til Lilleby, for ikke engang de tyske soldatene i sine glansdager, fordrev fritiden med slike ablegøyer - med unntak av Hanemarsj i forskjellige varianter.
Ungene i "badetoget" var raskere i vendingen og lå alltid ett godt stykke foran resten av familien, for å sikre en best mulig plass ett eller annet sted nederst på svabergan , eller lenger oppover grasbakkan dess senere ut på dagen det ble. Mange satt så tett, at de kunne kjenne Nivealukten hos naboen. Brødskiv med egg og gaffelbiter var svært vanlig som medbrakt, ved siden av melk og saft på fine, gammeldagse melkflasker eller termos.
For Lamonitteran var det Korsvika som var stedet – det var deres. Snobben fra midtbyen og dalstroka utanfor, passet best blant de dype busker og reinere vannmengder, lengre innover på Ladehalvøen
Det var bare en aber med Korsvikstranda. Alt kloakkvannet fra Nidelvløpet, var -beklagelig nok - nødt til å passere forbi, før det rett utenfor Kjærringberget - etter mange krumspring - , helt tilfeldig fant seg ei velegnet bunngrøft, som i farta ble omgjorte til en storligen og ettertraktet autostrada, foran den videre rengjorte strømmen utover fjorden – i retning Vanvikan.
Dette betød altså at badevannet ved Korsvigens vakre strender ofte besto av fargelagte, menneskeproduserte avfallsrester av helt forskjellige dimensjoner.
Ungene kalte dem for bublinger. Ikke dumt sagt mente mange foreldrepar, etter at de hadde kommet seg på land fra en virksom svømmetur, med intens bortskyving av flytende ekskrementer i vannskorpa - og med krakilske unger på slep.
Etter at rørleggerarbeidet var blitt til mere glede i de tusen hjem, fikk den helårsboende og forståelsesfulle familien Isaksen - ved faglig hjelp – satt opp ett galvanisert to meters høyt jernrør, med sprut på toppen - til bruk ved nødvendig vask etter badeturen.
Samtidig ilte forsikringsagenten fra Vesta-Hygea opp med gaveoverrekkelsen av ett stykke oppsatt livbøye på stang, lett synlig i hvite og røde farger. Men den største av alle gledesdagene nede i Korsvika ble det da Tore – født i Evensenhuset oppe i Enkgata - ble ansatt som badevakt. Men det var først lenge etter at Guneriussønnen Terje en godværssøndags ettermiddag var blitt reddet fra drukningsdøden - i den fredelige,nordvendte bukta - av den hyper-svømmende yngstemann av de to orgelmusikantene Bonsaksen. Og det til tross for at `munn mot munn metoden` ikke var blitt markedsført i de dager.
Fader Gunerius fikk stor ros fra de nærmeststående badenymfene, da han berget en dårlig svømmer fra å drukne, etter at mannens egen schaefer på djupt vann så absulutt skulle opp på ryggen til vedkommende hundeeier.
-Gratulerer Gunerius -.
Velskapte butikkeier Helga Olsson fra Buran - Gunneriuskjenning fra ungdommens glade dager, var en begeistret bivåner til redningsbragden. – Gammelkjærest -. Var faderens eneste kommentar.
-Skrytlaup - sa moderen.
Mere ble det ikke i forbindelse med denne saken, før det ved sjutida om kvelden, ble ringt litt intenst på dørklokka i fjerdeetasjen til Lavein Tolv. Det var frøken Helga Olsson fra Buran som ba om å få låne donøkkelen – hun var blitt så trengan på hjemveien fra Korsvika.
Sånt skjedde også i gamle dager.
Forts.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar