Det var på toppen av Grønnlia – like bortenfor Lahammer`n - at det ble satt fyr på Sankthansbålene, oppbygd av alt mulig av brennendes saker og ting – særlig var gummihjul og tjærrapapp ettertraktet fyringsvare av gutte-og jentegjengene fra hele Østbyen - og flere "pyromane" voksne kailla fra distriktet forøvrig.
Grønnlibålan var blitt til reine vardebrenningen etter krigen - og var også en stor familiær besiktende attraksjon overalt oppe på altanene i Lavein og Gardermoensgata. De som ikke kunne betrakte storbålet hjemmefra, tok som regel med seg kaffekoppen og himertskvetten til bålplassen oppe på Grønnliahaugen.
Det viste seg at villabrannen i nabolaget noen dager senere, heldigvis ikke hadde noe med en eller annen pyroman å gjøre. Men det var en ekte lamonitter, den krøllhårete Strandveigutten, Bernt Hermandstad, som fikk storveies ære og en velpussa Carnegiemedalje, for å ha berget to småtasser fra å bli flammenes rov ved husbrannen i firemannsboligen der oppe på Grønnlia.
Det viste seg at den store branntragedien omtrent samtidig, skulle bli kvelden da hele den svære Nobøfabrikken brant ned til grunnen, men sensasjonelt nok med unntak av hele papir-og embalasjeavdelingen. For å få oversikt nok til storbrannen, dro Lillebygjengen oppover til Kuhaugentoppen. Nærmere våget ingen å oppholde seg – til det var faren for gassflaskeeksplosjoner alt for stor, samtidig som svartrøyken lå over hele Lade, Lilleby og Rønningslettaområdet.
-No får`n Jullen ekstrajobb me å mal opp Lakirka. - Lamonitteran kunne være småspydige om sjansen bød seg.
----
Den eneste fyringa en stund fremover, fant sted i svartovnan inne på stua hos alt folket, før den natta da arbeidsbrakka hans Rottenikken nedpå søppeldyngan, brant opp i løpet av noen ekstra korte minutter - antagelig påtent av noen ondskapsfulle smådjevler. Hvor det var blitt av Rottenikken selv, var det ingen som kjente til, før dagen da en besøkende inne på Reitgjerdet hadde fått øye på fyren bak nettingen til en av luftegårdene.
----
I en artigprat på trappa til bakgården i Lavein tolv sang toillkaillan "Fyr og flamme ild og brennan, mæn så kom det ei kjærring rennan – sa det lukta kål". De fryktet lausgående pyromaners neste ulovlige bruk av fyrstikka, og fant det naturlig at Kommunekontoristan tok en sjekk i forsikringspapiran, i ett hvert fall når det gjaldt Lade gård - gammelhjemmet hans Olav Trygvason lå jo ikke lenger unna enn drøyt hundre meter oppover Labakken.
-Det samma skoill a Victoria Bache innpå Ringve tenk på – for der innpå flyt de jo av kostbare Stradivariussa -.
-Hu Victoria har så my ainna å tænk på akkurat no, ætter at fikk i sæ`n Ivar Skjånes – som sekkert bli leggan på bar Bache nå`n år fremover-.
Jabbkaillan hadd sæ en artig kveldsprat - som ellers - og litt ondskapsfullt opplagt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar